"Partiet AKP(m-l) og til dels folk i RV har aldri konfrontert seg ærlig med sin fortid. De var medløpere. Overfor forbryterske regimer har de forholdt seg skjønnmalende og unnfallende - flere innen AKPs lederskap besøkte både Mao Tse Tung og Pol Pot på 1970-tallet. Vi diskuterer ikke blek teori eller skrivebordsaktører. Vi snakker om konkret deltakelse og politisk støttearbeid for perfide folkemordere." (Bernt Hagtvet i Dagbladet 16. juli 2003.)
Har Kambodsja-turistene fra 70-tallets AKP noe personlig ansvar for folkemordet i Kambodsja, slik Hagtvet hevder? Eller går Hagtvet her for langt? Hva visste de om det som foregikk, og hva burde de visst? Hva har m-l-erne gjort for å konfrontere seg med sin fortid? Har m-l-bevegelsen i dag et spesielt ansvar for at minnet om dette folkemordet holdes ved like?
Forenklet men likevel meningsbærende kan man si at politikk i det 20. århundret har dreid seg om tre temakretser:
Sommerens debatt berører alt dette.
Pol Pot, imperialismen, totalitære diktaturer, det frie folkestyret: forholdet til økonomisk utvikling, til politisk frihet og menneskerettighetsidealer. Venstrediktaturer - forskjell?
Fremadrettet debatt. Ikke opptatt av sekk og aske, lei meg for at m-l-erne truer meg med rettssak, mer fruktbart med en historikerkommisjon med arkivåpning og deltakelse av m-l-erne som historiske vitner.
Folkemord - kommer igjen. Moralsk beredskap, demokratiets risikosoner.
I vinter invaderte USA og Storbritannia Irak, kampene foregår fortsatt. Enkelte kaller det nykolonialisme, ikke "demokratiets respekt for individets ukrenkbarhet". Heldigvis har vi denne sommeren fått en norsk mediedebatt fjernt fra slike samtidsscenarier. Med Bernt Hagtvet som åndelig veiviser og Dagbladet som regissør er det m-l-bevegelsens på syttitallet som på ny står i fokus. Jeg har mistet tellingen, men lurer på om det er det tiende eller tyvende "oppgjøret" i rekken?
Til saken og først noen ord om Kambodsja. Hagtvet nevner USAs terrorbombing, men konsentrerer seg om Røde Khmer-perioden. Det spesielle med hans vurdering er at han later som de ulike fasene i Kambodsjas voldelige, moderne historie er uten sammenheng. Det er i beste fall en overflatisk analyse.
En av årsakene til det er at USAs terrorbombing og ødeleggelser var betingelsen for Røde Khmer-bevegelsens oppslutning og makt. En annen er at de voldsomme ødeleggelsene under krigen, mangelen på mat og et sammenbrutt helsevesen, uansett type etterkrigsregime ville ført til sult, sykdom og overdødelighet i en lang periode etter våren 1975. Omfattende internasjonal hjelp, som aldri stod på dagsordenen, ville vært det eneste som kunne hindret dette.
Dette er ikke et argument for Røde Khmers politiske linje, for tvangsarbeidet, undertrykkelsen eller bevegelsens paranoide oppgjør i egne rekker, for massakrer og tortur. Enhver regjering skal dømmes ut fra sine handlinger. Men den som neglisjerer eller retusjerer bort denne bakgrunnen for tragedien, forfalsker historien.
Like umulig burde det være å redusere framstillingen av Vietnams okkupasjon i 1979 til å være en humanitær livredningsaksjon for å bli kvitt tyrannen Pol Pot. Både Khmer-nasjonalisme og sjåvinisme, motsetninger innad i Røde Khmer og Vietnams ønsker om hegemoni i området er ingredienser som her må trekkes inn i analysen. Ellers blir de politiske valgene partier og politikere foretok i denne perioden, inkludert i FN, umulig å forstå. Forskjellen på politiske korstog og politiske analyser er nettopp at korsfarere har en tendens til å forveksle demonisering med forklaring. Alle biter som ikke passer inn i bildet renskes ut.
Ifølge Hagtvet handler Kambodsja i norsk 1970-tallsdebatt om at m-l-erne, i motsetning til de fleste andre, har et personlig ansvar for folkemord. Han begrunner dette slik: M-l-erne hyllet Røde Khmer-regimet da USA ble jaget ut. Etterpå trodde ikke m-l-erne på opplysningene om massedrap og uttrykte fortsatt sin solidaritet med landet.
Som historieskriving er dette, for å formulere meg snilt, ensidig og ubehjelpelig. For det første delte alle på venstresida, ja stort sett alle som var kritiske til USA under Indokina-krigen, gleden over USAs nederlag. Bare den høyrefløyen som hadde støttet USAs folkemord angrep de nye makthaverne i Kambodsja fra første stund.
For det andre var det, i hele perioden 1975-78, både i Norge og internasjonalt, en blanding av usikkerhet og skepsis knyttet til gehalten i og tallene knyttet til flyktningebaserte nyhetshistorier om massakrer og overgrep. Noam Chomsky var av de som påviste en serie medierapporter med notoriske overdrivelser og kildekritiske svakheter, spesielt i 1975-77. Anti-imperialister over hele verden delte grunnleggende den samme skepsisen. Det bidro dessverre også til en mer lettvint avvisning av den samme typen rapporter da motsetningene til Vietnam gjennom 1978 økte og terrorens omfang ble kraftig utvidet, spesielt i østområdene.
Den norske Ap-regjeringa vegret seg av samme grunn, tross stadig kritikk fra Willoch og Carl I. Hagen, mot å ta noe Kambodsja-initiativ i FN eller andre steder i disse årene. Alt dette er grundig dokumentert i en hovedoppgave i historie om perioden, skrevet av Ørjan Østvik.
Som Hagtvet vet, men unngår å gå inn på, var det en svært bred politisk koalisjon, internasjonalt og i Norge, som etter Vietnams okkupasjon formelt og reelt forsvarte FN-plassen til den regjeringskoalisjonen Røde Khmer fortsatt ledet. Invasjons- og okkupasjonsentusiasmen var den gangen Ny Tid, Friheten og Arbeiderbladet relativt alene om. AKP spilte her nødvendigvis en liten birolle. Personlig har jeg bare tatt en khmer-leder i hånden og det var prins Sihanouk da han disse første årene var på Norges-besøk.
Det som skilte AKPs Kambodsja-linje fra den øvrige venstresida i 1975-78 var først og fremst et spesielt innbitt uvilje mot å ta flyktningerapportene inn over seg og en sterk motvilje mot opplysninger som ikke passet inn i et ideologisk motivert engasjement. De som skrev om landet undervurderte dessuten konsekvensene av indre oppgjør, tvangsarbeidet i jordbruket og isolasjonens ringvirkninger. Partiets forhold til Kinas kommunistiske parti, og Røde Khmers og Sihanouks offisielt gode forhold til Kina, spilte utvilsomt en rolle for denne blindheten. Den kalde krigens internasjonale fiendebilder preget ikke bare høyresiden.
Hvis diskusjonene om Kambodsja sluttet der, ville Hagtvet hatt et poeng. Det gjorde den imidlertid ikke. Det er nå over tjue år siden Klassekampens tidligere utenriksleder Eirik Rossen angrep Tron Øgrims analyser av Røde Khmers politiske linje. De seriøse rapportene om massakrer, bl.a. fra den finske undersøkelseskommisjonen, ble tatt opp i Klassekampen. Avisens redaksjonelle vurdering av Røde Khmer-årene ble etter hvert svært kritisk. Selv forsøkte jeg å drøfte propaganda og fakta om denne perioden i Kambodsjas historie i boka Kildenes makt, som kom i 1992. Den bygde dels på den internasjonale faglitteraturen som da fantes, dels på en kildekritiske vurdering av artikler i ledende norske medier.
I Kildenes makt tillot jeg meg også, i en norsk sammenheng, å reflektere over noe som Chomsky og Herman, har belyst i flere arbeider. Hva er årsakene til at den forståelig og omfattende interessen for Kambodsjas blodbad, ikke har noen parallell i interessen for en annen asiatisk tragedie på om lag samme tid. Jeg tenker da på massakrene av 500.000-800.000 kommunister og sympatisører i Indonesia i 1965 og Indonesias invasjon og okkupasjon av Øst-Timor i 1976. Det siste førte til at om lag en tredje del av en befolkning på 700.000 ble drept eller døde av sult og sykdom. Kan årsaken være så enkel og primitiv som at begge massakrer ble gjennomført med uformell og effektiv amerikansk støtte og ikke kan tilpasses et anti-sosialistisk verdensbilde?
Verken imperialisme eller nykolonialisme ser ut til å høre hjemme i Hagtvets forklaringsmodell over denne verdens pest og plager. I stedet er det marxismen som har skylda. Den er per definisjon totalitær, mot individets rettigheter, prinsipper om rettssikkerhet osv.
For debattens skyld kan det her være nyttig å avklare hva vi diskuterer. Historisk sett har utvilsomt marxistisk ideologi blitt utviklet til perverte ideologiske systemer og tilpasset ulike typer undertrykking. Jeg er enig i det. Marx tanke om å snu borgerskapets diktatur på hodet gjennom proletariatets diktatur er, med ettpartistatene som historisk resultat, et godt eksempel.
Dette er da også årsaken til at til og med det konservative, gammelkommunistiske AKP, rett nok alt for sent, tok et oppgjør med denne historiske tradisjonen. Det er typisk for Hagtvets tabloide omgang med politiske kilder at han ikke har satt seg inn i noe av denne debatten. Han har verken studert Klassekampen, heller ikke landsmøtedokumenter. Han vet på disse områdene ikke mer enn han har lest i ideologiske utgytelser fra Akersgata og omegn. I fjor høst spurte jeg Per Egil Hegge om hva han syntes om partiets kritiske landsmøteuttalelse om stalinismen i den kommunistiske tradisjonen, vedtatt i 1991. Han ante ikke at den fantes. Av åpenbare grunner ble den lite omtalt i pressen.
Like lite vet Hagtvet, som Torstein Dahle har påpekt, om den debatten som har vært i miljøene i og rundt RV om sosialistisk demokrati, om ytrings- og pressefrihet, om rettssikkerhet og de frihetene i utviklete kapitalistiske land som det bør være sosialisters plikt å utvide og forsvare. Lik en Don Quijote rir han med sin ideologiske lanse gjennom vidt åpne dører og erklærer at marxisme aldri kan handle om en kritisk teori som inspirerer samfunnsanalyser, bare falsk, undertrykkende totalitær ideologi. Og dette skal vi høre fra en som er ansatt som samfunnsviter.
Bendik Wold antyder i Morgenbladet at Bernt Hagtvets refsende, pompøse form skyldes at mannen tror han er den inkarnerte Emile Zola. I tilfelle dreier det seg om en Zola forminsket til et passende tabloid format. Men der den franske forfatteren refset domstolene og statsmakten, har Hagtvet valgt seg RV og restene av AKP som en passende motstander, med Dagbladet som velvillig regissør og VG/Aftenposten som ideologiske bisittere. Det er godt vi har kritiske intellektuelle som virkelig vet å angripe makten der den sitter.
Eller er kanskje Hagtvets problem at det liberale norske samfunnet aldri innførte politisk yrkesforbud for revolusjonære, slik at vi nå finner tidligere medlemmer av m-l-bevegelsen, ja til og med avsatt partileder, i stillinger og posisjoner vi ikke burde ha, ikke minst i mediene og på universitetene? Til Dagbladets åpenbare forskrekkelse får vi til og med lønn.
Bernt Hagtvet er en liberal mann. Problemet med hans liberalisme er at den er av den forkynnende, religiøse typen. De som har syndet må vitne, vende om og erklære sin lojalitet til de samme prinsipper og tanker som han sverger til. Hørte jeg noen nevne ordet totalitær?
Til slutt noen ord om en liten sensasjon. I siste nummer av Ny Tid har Per Egil Hegge gjort sjølkritikk for Aftenpostens og sin egen støtte til USAs folkmord i Indokina. Han ble i forrige nummer kritisert av Stein Ørnhøi og svarer slik: "Jeg har også tidligere skrevet at avisens linje i Vietnam-årene ikke framstår som rosverdig." Ikke rosverdig. Tenk det. Måtte han bli en modell for oss alle.
Det som er grunnleggende i AKPs bortforklaring av folkemordet under Pol Pot (det folkemordet som begynte med USA-bombingen og ble avrundet med den vietnamesiske invasjonen) er en intellektuell blindhet, som a) gjør at en nekter å se at de som kjemper mot (og springer ut av en situasjon med) overgrep kan bli overgripere selv og b) som gjør at en nekter å gå inn på kilder en oppfatter som tilhørende 'fienden'.
Det første ble jeg selv konfrontert med under en reise til Jordan i 1981, da jeg møtte palestinske flyktninger som ikke trodde på rettssaken og dommen mot Eichmann i Jerusalem 1960. De kunne ikke tro at jøder som hadde lidd så mye, kunne undertrykke, drepe og fordrive palestinerne. Det er lettere å unnskylde disse flyktningene enn vestlige unge radikalere i et land med flust med tilgang på informasjon. Men likevel: Når det gjelder det andre punktet: Det finnes årsaker til dette også: Presseoppslagene om Kambodsja under Pol Pot ble på en del punkter imøtegått av kritikere (radikalere, som vi følte oss i slekt med politisk (Hildebrandt, Retbøll). Det fantes folk som skrev bøker om evakuering av byene og som skildret det fra et mer humanitært synspunkt (Jerome & Jocelyne Steinbach): Hva skulle alle menneskene (mange av dem internflyktninger) leve av når USA-forsyningene uteble? Hva som ville skjedd om evakueringen ikke hadde funnet sted, er umulig å spå om. Pol Pot-regimet arvet en 'no-win'-situation i et utbombet land, i den forstand at hadde de latt være, ville de høyst sannsynlig fått skylden for massesult i byene. Det vi overså, var rapportene om brutaliteten i dette og i fortsettelsen: hvordan raseriet mot dem som hadde støttet seg på USA (og de som var Vietnam-vennlige) paret med en spesiell form for rasisme førte til omfattende massemord. Slikt kan ikke være en oppgave for vestlige radikalere å forstå eller bortforklare.
En annen historisk forklaring er m-l-bevegelsens syn på Sovjet som hovedfaren, en adoptering av den kinesiske utenrikspolitikken - paret med en påpekning av at Norge som Europas nordflanke lå lagelig til for hogg fra Øst (ikke uten rot i virkeligheten). Med Vietnam som Sovjets allierte ble verdensbildet for m-l-erne enkelt: Den vietnamesiske invasjonen av Kambodsja forlenget bortforklaringene, for nå gjaldt det å støtte et lite lands rett til selvstendighet, og da greide man - enøyde - fremdeles å se bort fra kritikken, som i løpet av 1979 vokste i omfang.
En tredje og slett ikke uviktig forklaring ligger i partikulturen i AKP den gang. Av naturlige grunner vet jeg ikke hvordan denne er nå, siden jeg ikke har vært medlem siden 1986. Men på syttitallet og begynnelsen av åttitallet var kravene til lojalitet harde, og det var lett å bli oppfattet - og oppfatte seg selv - som sviker om man ikke sto på 'linjen'. Dette rammet også de som forlot partiet og ble kritikere. Dette var folk som gitt en annen partimodell og ledelse kunne ha bidratt til å få bevegelsen inn på en kurs med selvransakelse og korrigerte standpunkt for mange, mange år siden.
Braanen har kalt delegasjonsreisen fra 1978 for en "studiereise". Men det var en partireise, og undertegnede, som ikke har vært medlem av partiets sentralkomite på noe tidspunkt, skulle skrive om denne for en avis som på den tiden ble redigert via partidirektiver. Det fratar ikke meg ansvaret for noe, men det er kanskje med på å forklare noe av den mediale rammen. Klassekampen fant heldigvis veien bort fra denne eksistensen - her godt hjulpet av redaktør Allern - det samme gjorde journalistikken og undertegnede.
Men under alt dette ligger så vidt jeg kan begripe noe større, en omfattende historisk arv. Og det er her Hagtvet og jeg skiller lag når det gjelder analyse: Ligger årsakene til forbrytelsene under de kommunistiske regimene i marxismen selv? Ble menneskesynet bak de av det tjuende århundres overgrep som er begått av kommunistledere, utklekket av Marx på et studerkammer i London? Eller ligger røttene i noe som kommunistiske - og imperialistiske - ledere (les: imperialismen som kapitalismens høyeste stadium) har kommet til å dele; nemlig et syn på mennesker som redskaper, som unnværlige - i den 'gode saks' tjeneste? Den gode sak må forstås med mange anførselstegn. Kolonimaktene (demokratier, eller ufullstendige demokratier som det heter, de aller fleste) hadde lenge før den første sosialistiske staten oppsto, sett på de andre, barbarene, de primitive, som laverestående liv, som ikke kunne sammenliknes med europeerne i verdi. Disse livene kunne forbrukes i den såkalte sivilisasjonens tjeneste; eller i jaget etter stor fortjeneste. Adam Hochchilds skildringer av belgiske kong Leopolds erobring og utplyndring av Kongo er lærerik i så måte. Det samme er Sven Lindqvists bok Utrota varenda jävel, der han med Joseph Conrads Mørkets hjerte under armen, reiser på tvers av det afrikanske kontinentet, og beretter om det holocaust som ennå i liten grad er kjent. Jaja, det var kolonialismen - og Pol Pot er langt seinere, kan en innvende. Men Madeleine Albrights forsvar for sanksjonene mot Irak er et ferskere eksempel på det samme menneskesynet, der selv 500.000 barns tapte liv kan forsvares med kampen for å knekke et brutalt regime (les: og oljehegemoni i Midtøsten). Og imellom ligger Bombenes århundre, en repetisjon av Lindqvists bok om bomber er også verdifull. For det er en annen side ved debatten om Pol Pot, nemlig drapenes hierarkier. Det ser ut som bombingen fra luften (USAs bombing av Vietnam, Laos og Kambodsja) i offentligheten, i historien, blir behandlet som mer "sivilisert" enn drapene begått av en bevegelse som vokste i størrelse og raseri som følge av den samme bombingen, som må ha fortont seg mindre sivilisert på bakkenivå.
Dette ikke ment som noe forsvar, men en forklaring, på at noen kanskje i en form for indignert selvrettferdighet har tenkt og tenker: hvorfor skal vi angre så særskilt, mens de som forsvarer det vestlige 'demokratiets' barbari på bortebane, kan ta det mer med ro?
Og her til spørsmålet om de intellektuelle: For historisk sett har nettopp framtredende intellektuelle stilt opp for barbari i mange avskygninger. Et kjent, men gammelt eksempel er Charles Dickens' støtte til britenes brutale nedslaktning av Sepoy-opprøret i 1857 i India. Vi trenger selvsagt ikke gå så langt tilbake, vi kan nøye oss med å pløye gjennom deler av den norske forfatterstanden.
Til slutt: Hagtvet skriver som om AKPernes mål var terrorstyrt revolusjon. Nei, målet var et samfunn der folk kunne yte etter evne og få etter behov - i en erkjennelse av at verden har nok til alle, om ikke de grådige tilraner seg mest. Slik tenkte i alle fall mange av oss - også - i syttiårene.
Jeg tror mange av oss har felt relativt harde dommer over oss selv for blindheten i forhold til overgrep. Oppgjøret har vi gjort på ulike vis, kanskje vil noen mene at det finnes én oppskrift for det også, men da er vi vel over i totalitær tenkning.
Hagtvet advarer mot gjentakelse. Det er viktig, men det er vanskelig å oppfatte verden slik at hovedfaren i dag er at en bevegelse tilsvarende syttitallets AKP vil true det norske samfunnet med diktatur og barbari. Snarere er faren nå et manglende oppgjør hos de som har hatt en relativt blind tro på USA og deres allierte, ikke minst Israel. Når Tony Blair sier at han ikke vil ha noen av Guantanamo-fangene stilt for britisk rett, fordi de risikerer å bli frikjent, hva slags ideologi ligger bak slike utsagn?
Kan marginalisering av de fredelige løsningene (både i Afghanistan og Irak) i mediene, men først og fremst i maktens korridorer, være en avart av - eller besmittet av - den samme ideologien, at noen mennesker er langt mer unnværlige enn andre, bare hensikten er såkalt god?