Styremedlem ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge, Bernt Hagtvet, har i Dagbladet reist en viktig debatt om årsakene til folkemord – og hvordan man best kan hindre slike grusomheter. Dessverre ser det ut til at professorens beste forslag så langt er at to norske partier med nokså minimal innflytelse, AKP og RV, legger seg ned.
Hagtvets begrunnelse er at disse to partia bygger på marxismen, etter hans oppfatning en ideologi som nærmest per definisjon vil føre til vanstyre og overgrep. Argumentasjonen for dette er ikke spesielt omfattende. Først refererer han til noe i AKPs indre liv som den danske eks-marxisten Torben Weinreich har hørt, men ikke kan belegge nærmere. Mer sentralt i bevisførselen står nok hendelsene i Kambodsja, Sovjet og Kina, uten at den ideologiske begrunnelsen utdypes særlig.
Det er ingen grunn til å tvile på at det i alle disse tre landa skjedde grusomheter vi vanskelig kan fatte. Imidlertid er det et faktum at massive overgrep skjedde også før de som kalte seg marxister (sosialister, kommunister) kom til makta. Jeg forsøker ikke her å unnskylde de nevnte forbrytelsene med at tilsvarende har skjedd i andre land og til andre tider. Men skal en gå Hagtvets argumentasjon etter i sømmene, at det er noe særegent ved marxismen som gjør den folkemordfremmende, da er det nødvendig å se på ideologiene bak også andre forbrytelser.
Hva slags ideologier finner vi da bak de kristne korstoga, koloniseringa av Afrika (f.eks Belgisk Kongo), erobringa av Amerika, slavehandelen og nazi-Tysklands holocaust på jøder, sigøynere, Jehovas vitner, homofile og andre grupper? Og i nyere tid f.eks massedrapa på den indonesiske venstresida på 1960-tallet (over 500.000 drepte ifølge Genocide Watch), nedslaktingene i Øst-Timor (200.000) og Rwanda og Burundi (1,2 millioner), det irakiske regimets massakrer på kurdere, sjiaer og andre (190.000)? Genocide Watch lister opp folkemord og andre politisk motiverte massedrap (genocides, politicides, and other mass murder) i mer enn 70 land og områder etter andre verdenskrig. I svært få av disse har det råda en eller annen form for marxistisk ideologi. Folkemord er altså absolutt ikke noe enestående for "den sosialistiske blokka".
Er det da slik at marxismen er mer tilbøyelig til å skape folkemord enn andre ideologier? Ifølge Hagtvet kan det være slik fordi marxismen ikke har innebygde skranker mot despotiet. Det mener han imidlertid det liberale demokratiet har vist seg å ha – faktisk heilt tilbake til antikken. Det ser da ut som Hagtvet vil reservere begrepet "liberalt demokrati" (altså hans egen foretrukne -isme) for de vellykka og nokså lite undertrykkende eksemplene som finnes.
Her skurrer imidlertid logikken – Hagtvet velger synspunkter som passer ham: Når Pål Steigan påviser at Røde Khmers og AKPs marxismesyn er vidt forskjellige, så blir det betegna som lettvinte og verdiløse bortforklaringer. Når Vestens slavehandel bringes på bane, så er det ikke tale om ideologiske feil, nei da snakker Hagtvet om "skuggesidene til det liberale demokratiet" (intervju med Klassekampen). Kanskje gjelder det samme Madeleine Albrights herostratisk berømte utsagn om 500.000 irakske barn, døde pga sanksjonene: "Jeg synes dette er et veldig vanskelig valg, men prisen, vi synes det er verdt prisen."
Generelt vil jeg anta at få ledere, uansett ideologi, har glede i seg sjølv av at store grupper av deres undersåtter lider eller drepes. Når slikt likevel skjer gang på gang, er bakgrunnen gjerne at det finnes en bakenforliggende tanke om at enkelte menneskegrupper er mindre verdt enn andre – at det rett og slett ikke er ordentlige mennesker vi snakker om. Om det skulle være en -isme som heilt klart åpner for overgrep, så er det rasismen.
Nazismen reindyrka som vi veit dette. Men det samme gjelder også mange kapitalistiske/liberale/kristne regimer. Raseskillepolitikken i USA og Sør-Afrika er kjente eksempler som ennå i dag rir disse landa som ei mare. Men også i sosialistiske land har rasismen vært åpenbar. Vi så det f.eks i Sovjettidas Tsjetsjenia – uten at avviklinga av "sosialismen" har fjerna denne konflikten. Også i Kambodsja og Vietnam har rasismen vært framtredende. Så vidt jeg veit finnes det ingenting i marxismens teoretiske fundament som kan innby til rasisme. Vi må imidlertid fastslå at dette ikke har hindra "marxistiske regimer" i å utvikle rasisme.
Det er riktig at det finnes en god del vestlige demokratier med et humant styresett (enda om de fleste også har sterke "skuggesider": kolonialisme, overgrep mot minoriteteter osv). Samtidig har mange stater som har kalt seg sosialistiske, leda fram til massive overgrep mot egne innbyggere. Dette sier, så vidt jeg kan forstå, lite om bakenforliggende ideologi, men mer om økonomiske kår, teknologisk utvikling og plass i verdenshierarkiet.
Samla sett er det faktisk god grunn til å mene at våre vestlige regimer, med sin varierende grad av liberalisme og humanisme, bare kan overleve ved at vi fortsetter hver eineste dag å tråkke jordas fattige ned i søla. Vår overflod bygger i svært stor grad på andres elendighet. Dette vil med nødvendighet og med rette føre til opprør og motstand. Hvilket ideologisk bakteppe denne motstanden får, vil variere: marxisme/sosialisme, islam, kristendom etc. Vil opprøra føre til folkemord og andre overgrep? Erfaringa så langt gir nok en viss grunn til pessimisme. Men lite tyder på at ledernes ideologiske beveggrunner vil være av vesentlig betydning. Her velger jeg å støtte meg til marxismen når den sier at de økonomiske vilkåra er viktigst.
Derfor er etter mi mening det beste vi kan gjøre, å støtte slike opprør. Jo raskere folka i den tredje verden oppnår levelige kår og kontroll over egne liv, desto raskere vil alle former for terror kunne utryddes. Sånn sett har vi alle skyld i det vi ser av lidelse og overgrep: Vi støtter ikke opprør nok. Men om vi gav oss til å måle, så er det slett ikke sikkert AKPerne var dem som ville komme dårligst ut her til lands.