Det er en spennende debatt Bernt Hagtvet har trukket i gang i disse dager. Men å få AKP-erne og deres medløpere til å innse hva de egentlig har vært med på, i Kambodsja og andre steder, peker ut over det å få enkelte deltakere til å "innrømme" eller "angre" sine feil. Slike individuelle innrømmelser vil man neppe oppnå; vi vet jo hvordan folk svarer for seg i slike situasjoner.
Hva det gjelder, er at vi andre bruker denne debatten til å vinne innsikt i hvordan ex-AKP tenker feil; hvilke mekanismer det er som gjør at de så ofte unnslipper og aldri lar seg fange inn i ærlige ettertanker om ungdommens synder, noe som ville være naturlig nå når fakta er kommet på bordet og Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot står avslørt tilbake som historiens skurker. Hva er det som gjør at de som som én gang feilet så stort, aldri vil snakke om det, bare taler om alt mulig annet og da fortrinnsvis om ytringsfrihet?
Som vi alle vet: det er motangrepet som er den grunnleggende mekanisme her. Motangrepet mot USA. Sier man "Mao" eller "Pol Pot" til en AKP-er, får man Vietnam tilbake. Tusen ganger Vietnam. Gjorde vi feil, gjorde andre større feil!
Dette argumentet kjennes bare så alt for vel fra andre oppgjørssituasjoner. Ja, det er i den grad en gjenganger at det har en fast, latinsk term innenfor argumentasjonsteorien: TU QUOQUE - også du. Også du har syndet! Anklager du meg, så anklager jeg deg. Anklager Bernt Hagtvet m-l-erne for å lefle med folkemordere, så får han Vietnam tilbake - USA i Vietnam, tusen ganger USA i Vietnam. Anklager du en nazist for Hitlers folkemord, får du Stalins overgrep tilbake.
Virkningen av dette argumentet er at det får de anklagede til å se seg triumferende rundt. De behøver ikke svare, de behøver ikke innrømme, de trenger ikke gi en tøddel av oppriktig ettertanke. De har - mener de - frikjent seg selv ved å si: også du!
Moralsk sett er dette et tvilsomt argument. Brudd på menneskerettigheter kan ikke forsvares med at andre har brutt menneskerettighetene før, det ligger i selve den moralske tenknings forutsetning. En morder kan ikke fri seg fra skyld ved å vise til andres drap. Kjører jeg ned et barn i trafikken, blir jeg ikke mindre skyldig av at barn har omkommet på andre måter før.
Andres overgrep kan naturligvis forklare egne overgrep. Jeg kan ha blitt så opphisset over amerikanernes bombing av Kambodsja at jeg i farten sluttet meg til AKP(m-l). Men som man forstår: denne forklaringen er ikke det samme som innrømmelse av skyld eller ansvar, om enn den kan være formildende for noen. Det å forklare atferd, er selvfølgelig noe helt annet enn å stå moralsk inne for den. Det er i og for seg ikke vanskelig å forstå at millioner av tyskere stemte på Hitler. Men verden forlanger at tyskerne som nasjon ikke skal forsvare seg med et - ja, men tenk på Stalin! Selv om de kan ha tenkt slik, den gang.
Ingen vil forlange at AKP-erne skal legge seg flate, angre eller unnskylde sin tåpelighet. Politisk anger kan i blant være lite tiltalende, blant annet fordi den nettopp er politisk.
Men hva vi kunne håpe, er at "også du"-argumentet forstummet. At vi ikke fikk høre "ja, men Vietnam, ja, men USA", når Hagtvets utfordring nødvendigvis må tas opp nå.
Det å avstå fra tu quoque-argumentet, la være å nytte motangrepet som rettferdiggjørende strategi, er en første forutsetning for dialog om de forbrytelser som unge norske m-l-sosialister en gang i sin naivitet forsvarte. Det er også den første forutsetning for at mulige forklaringer kan bli diskutert og erkjent - av begge parter.
Vi har en nøyaktig parallell i diskusjonene om Tysklands skyld for nazismens overgrep. Nettopp fordi denne skyld er opplest og vedtatt av tyskerne selv gjennom en lang og smertefull prosess, kan de nå med god rett ta opp diskusjonen om berettigelsen av den allierte bombing av deres byer; om overgrepene i de alliertes straffeleire etter 1945; om Hitler muligens kan ha lært av Stalin og blitt inspirert til sine folkemord av ham. Debattene om dette er fullt legitime i dag, fordi egne overgrep ikke forsvares i første hånd med et tu quoque - de andre har også skyld.
Er det for mye å håpe på at motangrepet ikke lenger blir det faste forsvar?