Bernt Hagtvet velger å avslutte sommerens korstog mot AKP med et utspill rettet mot undertegnede. Problemet mitt er, i følge Hagtvet, at jeg unnlater å gå inn på spørsmålet om "de norske maoistenes nasjonale og internasjonale strategi", som skal være en "systematisk forakt for menneskerettighetenes grunnorm om lik verdighet og rettigheter for alle mennesker og det institusjonelle og verdibaserte forsvar for dette menneskesyn". I Klassekampen 17. juli begrunner han denne påstanden med at marxismen ikke har noen skranker mot despotiet.
Dette er i seg selv en kontroversiell påstand. Selv amerikaneren David P Forsythe, en av de fremste akademiske menneskerettighetsekspertene, selverklært nyliberalist og krass kritiker av menneskerettighetssituasjonen i Sovjetunionen og Kina, ser ikke noe som tilsier at en demokratisk sosialisme, bygd på marxistisk teori, i større grad enn andre systemer skulle innby til menneskerettighetsbrudd. Tvert imot gir Forsythe Marx en plass i rekken av europeiske menneskerettsteoretikere. Den ekstreme posisjonen Hagtvet inntar, tvinger derfor frem spørsmålet om hva han egentlig mener med menneskerettigheter.
Det er vanlig å, veldig grovt, dele inn menneskerettighetene i to kategorier: sivile og politiske rettigheter (ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, demokratiske rettigheter etc) og økonomiske og sosiale rettigheter (retten til arbeid, til mat, til liv). Hagtvet setter, på typisk amerikansk maner, den førstnevnte kategorien øverst og overser i stor grad sistnevnte. Han innrømmer for eksempel at sult er et fenomen man også finner i "de liberale demokratier", men med den forskjellen at "det er for mange interesser som kritiserer myndighetene og bidrar til å holde kritikken av forsømmelser levende". Det høres flott ut, men det hjelper lite for dem som mister familie og venner på grunn av sult eller sultrelaterte sykdommer. Det hjelper lite for tekstilarbeidere som jobber tolv timer daglig for å forsørge en familie på 2 amerikanske dollars om dagen.
Sult er et iboende kjennetegn ved den internasjonale kapitalismen. Det er nok jord til å mette hele verdens befolkning flere ganger. Likevel dør 100.000 mennesker daglig av sult og sultrelaterte årsaker, likevel er 800 millioner mennesker til enhver tid underernært. Dette skjer fordi det økonomiske systemet ikke legger opp til å dekke folks behov. Amerikanske myndigheter betaler bønder for å la jorda ligge brakk, store mengder mat brennes, matjord brukes til produkter som tobakk og kaffe alt for å forhindre at prisen faller under det nivået som ansees å generere tilstrekkelig overskudd. Mens en sultkatastrofe er under oppseiling i Namibia og Botswana, kjøper vi i Norge storfekjøtt fra de samme landene, storfekjøtt produsert på jord som ellers kunne vært brukt til å forhindre denne sultkatastrofen. Kapitalismen dreper ved at det ikke er folks behov for mat som settes i sentrum for matproduksjonen, men et lite mindretalls avkastningskrav.
Ingen ønsker sultkatastrofer. Men vi kan likevel ikke unngå å spørre hvorfor de er et kronisk kjennetegn ved det eksisterende politiske systemet. Somalia var for eksempel netto eksportør av korn til utpå 1970-tallet. I følge økonomen Michel Chossudovsky kom sultkatastrofen på grunn av en fullstendig feilslått politikk dersom målet var å mette ens egen befolkning. En IMF-og Verdensbanken-initiert frihandelspolitikk ble innført i landet, med det resultatet at den tradisjonelle somaliske nærings-, og som resultat av dette, ernæringsstrukturen ble rasert. Likevel kan ikke dette behandles på samme måte som systematiske politiske drap som Holocaust eller Gulag. Selv om det i alle tilfeller dreier seg om grove menneskerettighetsbrudd blir det som å skrive ut medisin mot hjerteflimmer til en pasient som lider av nyresvikt.
Det er blant annet denne, bokstavelig talt, blodige urettferdigheten, denne blodige utbyttingen, AKP vil til livs. For å si det med den tyske moralfilosofen Thomas Pogge: "Ved å opprettholde fattigdommen i verden begår de rike landene selv det største menneskerettighetsbruddet i historien."
Dette betyr ikke at vi vil trosse de politiske og sivile rettighetene. Tvert imot opprettholdelse av de økonomiske og sosiale rettighetene kan i sin tur styrke de politiske og sivile rettighetene. Det er i beste fall naivt å tro at en person som forsørger en familie for to amerikanske dollars daglig, vil kunne sette seg inn i ulike politiske alternativer og ta en selvstendig vurdering av dem. Det er langt mer sannsynlig at vedkommende vil gi sin støtte til en populistisk sjarlatan som kommer med tomme løfter om en bedre økonomisk hverdag.
Men samtidig er det også menneskerettslige prinsipper som står mot hverandre. Carl Fredrik Seims rett til å kjøpe Mjellem & Karlsen gikk på tvers av flere hundre verftsarbeideres rett til arbeid. Nikes rett til å hyre slavearbeidere i den tredje verden går på tvers av disse arbeidernes rett til en anstendig inntekt. Matkartellenes rett til å la jord ligge brakk går på tvers av hundretuseners rett til liv. For at alle skal kunne få et verdig liv, må prioriteringene endres.
Dersom dette går på tvers av et lite mindretalls rett til å valte og skralte med eiendom som burde komme hele samfunnet til gode, ja, så vil vi la det skje.
Selv om det tok lang tid fra Hagtvet kom med sine første beskyldninger til han faktisk leste AKPs program, burde han være kjent med formuleringene om at "kommunistiske partier også under sosialismen være uavhengig av staten" og "fungere som kritiske element i samfunnet". En sosialistisk omveltning dreier seg ikke om at en håndfull menn inntar Stortinget og NRK det dreier seg om at et flertall reiser seg og styrter det bestående systemet, ikke ulikt det som skjedde i Øst-Europa i 1989. Hvis Hagtvet tror at dette folkeflertallet i en slik situasjon vil overgi all makt til AKP eller et annet kommunistisk parti, fremviser han en særdeles kraftig forakt for folk flest.
Hagtvet sitt korstog har vært preget av stor uklarhet og en rekke halvkvedede viser. Punktumet hans for debatten viser imidlertid at han ikke bare stiller økonomiske og sosiale menneskerettigheter i skyggen av sitt fantastiske "liberale demokrati", som gjennom historien har vist en særdeles selektiv holdning til folkevalgte regimer. Han tillegger også marxismen egenskaper som ikke bare går på tvers av Marx' egne skrifter og den fortolkningen de fleste av dagens kommunistiske partier, deriblant AKP, forfekter han går også på tvers av fremstående autoriteter på spørsmålet. Derfor kan man ikke unngå å spørre: Hva er Hagtvets egentlige motiv for disse utblåsningene?