Professor Bernt Hagtvet og redaktør Per Egil Hegge har innledet enda et oppgjør med AKPs begeistring for totalitære regimer. Det er med tiden blitt mange slike, flere foretatt av AKPere selv. Slike oppgjør har mange fordeler. Det er flust med gratis poeng, og det tilfaller ethvert aktorat et behagelig prektighetens lys. Men ingen kan påstå at Moskva-prosessene i Sovjet eller Kulturrevolusjonen i Kina hadde norske opphav. All skyld og eventuelle anklager er fiktive, med mindre ikke tanker ansees for like kriminelle som gjerninger. Et prinsipp mange ellers ville forbundet med oppgjørets eventuelle tema.
Prektighetspotensialet tildekker noe langt viktigere; AKPs enorme betydning i norsk politikk og kultur. Vår tids "norske tenkemåte" er uforståelig uten 70-tallsradikalismen. Eksempelvis preges det norske språk i dag av AKPs agitprop og det kommersialiserte reklamespråk, begge intimt forbundet med hverandre, ikke av en dannelsesrik målstrid. Språk er også tanke. På 70-tallet var det bare AKP som "stod på krava" og "kjempet kampen". I dag er dette gjengs blant politikere uansett partifarge. Svekkelsen av vårt språk og brutaliseringen av vår tenkning er en felles arv fra 70-tallet.
Like uvegerlig er vi brukere av felles normer, eller vi må leve i samfunn hvor slike er svekket. AKP var en viktig premissgiver for vår tids grådighetskultur. Deres "autoritetsopprør" innledet vår normative rådvillhet, og deres "dialektikk" er et premiss for den alminnelige aksept av det ene som det andre, enten som et gode eller uansett som noe man ikke kan gjøre noe med. "Kamp for homsers og lesbers frigjøring" var eksempelvis en gjenganger i "Faglig førstemaifronts" paroler. I dag er den samtlige partis og Den norske kirkes modernitets- og relevansbevis. AKP er en sentral bidragsyter til vår tids pornografisering og en viktig forklaring på dennes ubestridte aksept, uansett etiske og estetiske problem.
Hvor virksom AKP-kulturen fortsatt er og dens tverrpolitiske spredning, fikk man demonstrert under det amerikanske felttog i Irak. Felttoget avstedkom en leder i det konservative studentforbunds blad, Minerva, som manet til "kamp mot USA-imperialismen"! Med hensyn til fokus, tematikk og språkbruk er enhver norsk utenrikspolitisk debatt og ethvert medieinnslag om internasjonale forhold et repetisjonskurs i 70-tallets studentsamfunnsdebatter.
I "den gamle arbeiderbevegelsen" ble AKP oppfattet som en kamporganisasjon mot arbeiderbevegelsen i dens stjålne klær. 1920-årenes høyreradikalisme bekjempet arbeiderbevegelsen med vold og terror (terror mot faglige tillitsvalgte og arbeiderbevegelsens politikere ble også brukt av "det nye venstre" i Italia på 1970-tallet). AKP var et forsøk på å tilrive seg dens historie og kultur, sabotere dens organisasjonsliv, skjende den med tåpelige slagord, dogmatikk og horrible påstander. I de rette fagmiljø omtales slikt som systematisk og provokativ kompromittering.
Strategi og stormaktsdiplomati lå bak maoismens oppkomst globalt, men forklarer neppe AKPs gjennomslag. Det amerikanske "ungdomsopprør" og universitetsradikalisme og våre tette bånd til amerikansk kultur er viktigere. Også vi fikk et "ungdomsopprør" med AKP som "avantgarde". Etter de ideologiske slagords forsvinnen, står dette tilbake som en permanent, like militant, men langt mer utbredt forkastelse av voksenkultur, moden innsikt og refleksjon. AKP drev en voldsom agitasjon blant velferdsstatens første storforbrukere, de store studentkullene på 70-tallet, mot den samme velferdsstats arkitekter og byggmestere. Tusener av unge ble fremmedgjort for sin velferds og sine privilegias politiske garanter, og de prosesser ble innledet som førte til et nytt politisk landskap, dagens innholdsløse Arbeiderparti og velferdsstatens politiske krise.
AKP ødela mye. Om skadene bør bøtes, er et politisk spørsmål. Under alle omstendigheter burde eventuelle "oppgjør" innebære en ansvarliggjøring med hensyn til forhold hvor de faktisk var aktive. Det kan bli vanskelig, gitt at mye av deres virke i dag er dogmer anerkjent over hele det politiske spektrum. Det er heller ikke sikkert, at slike oppgjør har de ønskede effekter. Fremskrittet er tvilsomt, om man går fra AKP til prektighet. Veien fra 70-tallsradikalisme til postmoderne nyliberalisme er logisk og har vist seg meget enkel. For de tiltalte er oppgjør på marginalia en eselbro for læringsfrie hamskifter, for aktoratet er de en prektighetsarena med en lei bismak av hevn. Slike oppgjør er dårlig pedagogikk, politikk og etikk.