Bryt rammene - nei til minimumskommune!

Rådmannen i Sandnes har talt: Ett års utsettelse av Lunde II sykehjem, bort med all støtte til eldresentrene, avvikling av fritidsklubb i Aspervika, bortfall av kommunal støtte til minstepensjonister, utsettelser av en rekke investeringer ... kuttlista er lang og innsparingstiltakene overfor avdelingene er slik at en kan spørre: Vet rådmannen hva han foreslår? Det gjennomgående trekket i budsjettet er kutt i drift og en påstått økning i investeringene. Det siste er ikke riktig - investeringsnivået er ikke vesentlig større enn i sist framlegg av økonomiplan. Årets forslag gjentar mange av de kuttene som har blitt prøvd i seinere år, særlig mot kultur og ungdom, og et fellestrekk er å ta bort alle kommunale forpliktelser som det ikke finnes lovpålegg om. Eldresentrene som gir en årlig innsparing på 5 millioner kroner fra 2004, vil kommunen slippe ansvaret for.

Å kutte eldresentrene følger ordtaket "det er dyrt å vera fattig". Eldresentrene gir svært mange personer et sosialt nettverk som motvirker isolasjon. Det gir livsglede og utfordringer for eldre. Å kutte eldresentrene betyr raskt et større press på kommunens hjemmetjenester. Det vet kommuneledelsen, men overlater dette likevel til private og frivillige organisasjoner. Befolkningen og de eldre brukerne trenger ikke akseptere det. De har også den fordelen at de kan forholde seg til hva som er rett og rimelig og ikke hva som er riktig i budsjettet (les: hva staten har bestemt). Det er derfor mulig å slå dette tilbake, og det er nesten utenkelig at en gruppeleder i bystyret foran et valgår, vil la dette kuttet stå. Sandnes kommune kunne uten videre legge opp til å bruke 50-100 millioner mer i året ved låneopptak for å komme opp på landsgjennomsnittet i kommunal nød. Rådmannen har dessuten alltid et "underregnskap" bak sitt kompliserte tallopplegg der det plutselig kan framkomme store summer, om presset blir for stort.

Noen kutt blir uansett fjerna. Det er simpelthen en tradisjon at rådmannen "server" opp noen saker som politikerne kan rette på. Men realitetene i budsjettet, at kommunen mer og mer utvikler seg til en minimumskommune, kommer til å gå hus forbi i denne omgangen. Det kuttet som foretas i elevfaktoren i skolen vil sammen med lærerkuttet i den såkalte skolepakke 2, føre til et senka lærerantall til tross for at det åpnes flere skoler til flere elever. Dette vil svekke skolen på en slik måte at kritikken mot skoleverket når nye høyder (skal vi gjette på om det er lærerne som får støyten og kritikken?). Dette betyr en ny omdreining i arbeidet for at skoleverket privatiseres. Situasjonen er likens for barnehager som bokstavelig talt stopper opp i denne økonomiplanen. Kommunen tar vekk tomtene for private barnehager, investeringene stopper opp. Sandnes beholder sin desiderte jumboplass blant storbyer når det gjelder barnehageutbygging. Rådmannen sier videre at det ikke er penger til å bygge bo- og aktivitetsentre for eldre. Oppgaven overlates til privat kapital , og kommunen vil sitte igjen med høgere driftsutgifter enn nødvendig.

På den andre sida videreutvikler kommunen et sinnrikt kontrollsystem for å spare vekk alle tenkelige "unødvendige" utgifter. Det tas i bruk moderne ledelsesverktøy (BaRM), og dette gir sikkert kortsiktige resultater. Men i lengden kommer det til å slå tilbake. For det første fordi alt for mange støttefunksjoner forsvinner. Dernest fordi innføringen av nye beslutningssystemer krever påfyll av ressurser om de skal bli varige og virke - ikke som nå med stadige kutt i hele virksomheten. For det tredje vil det byråkratisere virksomheten ved at så mange flere må lære seg økonomikontroll og rapporteringsrutiner. Det faglige aspektet vil svekkes.

Hvem har ansvaret?

La det være klart: Rådmannen legger fram et forslag ut fra trange rammer som bystyret på formannskapets forslag har bestemt. Det er grunn til å understreke dette fordi maktpolitikerne i Sandnes (formannskapet) ved alle korsveier pukker på budsjettregler som må føre til kutt. Videre er de samme politikerne helt klare på at det ikke skal protesteres mot statens trange rammer. Det er jo her ansvaret ligger, i storting og regjering. Rådmannens gest til politikerne er at han ikke sier noe om dette i sin utredning - at han ikke problematiserer statens manglende bevilgninger til kommunesektoren utenom på noen mindre områder der Sandnes kommune ønsker bedre regler for seg og delvis har fått det (innbyggertilskudd) . Dette er midler som tas fra fraflyttingskommuner.

Kan budsjettet bli bedre for folk flest?

I Sandnes er det i dag en skattbar formue i befolkningen på ca. 8,5 milliarder kroner. Det er i størrelse med fem til seks kommunebudsjetter. Det meste av denne formuen tilhører et lite skikt, kanskje 2-3% av befolkningen. Deres rikdom er skapt av Stortinget først og fremst gjennom skattereformen av 1992. Deres mulighet til å etterspørre og skape press i økonomien er det ingen som stiller spørsmål ved og knapt noen samfunnsdebatt om. Men å bygge det sykehjemmet eller den barnehagen som trengs eller gi førskolelæreren ei anstendig lønn, det skaper press i økonomien. Når tingene ligger så dårlig an, så må folk ta tak der de står og går og kreve sin rett. I dag mangler det en fellesorganisering utenfor bystyret - i offentligheten - som kan ta ansvaret for den offentlige velferden og ta hånd om kommunen. Bystyreflertallet har inntil videre plassert seg i baktroppen uten vilje og evne til handling.

Nytter det?

Det er interessant at rådmannen slår retrett i privatiseringen av skolefritidsordningen (SFO) og at det nå er med problemer med tempoet i konkurranseutsetting av renhold og annen virksomhet (utsettelser). Det regimet som jobber for staten i Sandnes, formannskapet og rådmannens stab, kan regne med klabbeføre i nedskjæringspolitikken i årene som kommer.

Kravet om eiendomsskatt vil komme opp igjen. Men det vil ikke bli vedtatt. Det skyldes at eiendomsskatten ikke kan innrettes slik at det skjermer barnefamilier og minstepensjonister. Forslaget er derfor ikke stort bedre enn når rådmannen plukker vekk støtteordninger her og der som rammer vanlige folk. Dessuten vil det splitte en kamp som må komme; en folkeaksjon mot den rike staten.

At formannskapet i fjor måtte løse opp på budsjettrammene, gir håp. Det kan skje i år også. Derfor er det bare å gå igang og organisere seg rundt sine rimelige og rettferdige velferdskrav.