Annie Sprinkle - feminist eller
selger av produktet "Annie Sprinkle"?

Det er underlig, og nokså forstemmende, hvordan norske medier har lagt seg nesegruse i beundring for den "seksuelle gudinnen" Annie Sprinkle. Det har vært et samlet journalistkorps som har trykket pressemeldingen fra arrangøren for Sprinkles besøk i Norge i oktober 2002 til sitt bryst, og knapt stilt et kritisk spørsmål.

Hva er det så hun selger på disse showene sine? De har blitt framstilt som en promotering av seksuell glede og frigjorthet. Og seksuell glede og frigjorthet er vi jo for. Men hva får vi faktisk se? Jeg var og såg showet i Oslo 19. oktober. Minst halvparten av showet består i at Sprinkle viser klipp fra pornofilmer hun deltok i på 1970-tallet, og kommenterer dem og spiller en rolle med diverse kostymeskifter underveis. Og det er dette som gir det kunstneriske alibiet - hun er gjennom dette en preformance-kunstner. Det vi får se, er hardcore porno. Vi får blant annet se Sprinkle ha sex med en dverg, urin-porno, vi får se Sprinkle bli voldtatt og høre at hun selv sier at hun ble voldtatt. Vi får også høre at det tok henne flere år å komme over perioden med filmene hun gjorde på 1970-tallet.

Jeg lurer på hva som er beveggrunnene for å ha denne seansen med som en del av showet. Er det for å vise at hun liker sex? Det hadde holdt at hun forklarte det for oss (og det er ikke mye seksuell glede vi får formidlet heller). Er det for å vise at hun er frigjort? Det er ikke mye frigjørende i disse filmene ­ det er mainstream porno. Og det er også lett for tilskuerne å få en ironisk distanse til det de ser: 1970-tallet er på moten igjen, dette er retro, se på frisyrene ... Dermed blir det også lettere å distansere seg fra det vi faktisk får se.

Jeg mener Sprinkle er med på å ufarliggjøre og uskyldiggjøre innholdet i filmene gjennom sitt show, sin framstilling og sine kommentarer. Og dette er kun lovlig fordi det kalles kunst. Det hun gjør seg til talskvinne for, og som er fint, er at det er lov for kvinner å være seksuelle. Men det er ganske ironisk at dette skal framstilles gjennom et show preget av dårlig, stereotyp, til dels voldelig og nedverdigende porno.

Den andre delen av showet viser Sprinkles videreutvikling etter porno-perioden. Hun utvikler et mer åndelig forhold til sex, hun blir lesbisk, og vi får se porno framstilt av såkalte feministiske porno-produsenter, forfattet av kvinner. Ganske betegnende er at den såkalte feministiske pornoproduksjonen i dette tilfellet også er preget av at det er menn som skal betjenes og få sin tilfredsstillelse ­ kvinnen blir tilfredsstilt gjennom at mannen blir det, eller noe slikt.

Men det mest interessante her er kanskje spørsmålet: Ville folk ha kommet for å se Sprinkles show hvis hun hadde reklamert med "åndelig sex"? Neppe. Derfor må Sprinkle selge showet sitt gjennom den usensurerte 70-talls-pornoen. Hun appellerer altså til kikkeren i oss, og det er dette hun selger på. Hun har ikke noe budskap, noe eget formål ut over dette ved å vise 70-talls-pornoen, etter hva jeg kan se. Og det er så ille, nesten til å grine av, hvordan hun har blitt omfavnet av en samlet norsk presse som "sex-gudinne". Om hun er en drøm for noen, er det i så fall i form av en våt drøm for porno-industrien.