Kommer Larvik til å bli
en bra kommune å bo i?

Harald Baldersheim kan ikke skjønne at Østlands-Posten (23. mars) ikke er strålende fornøyd over de gode resultatene Larvik kommune scorer i testen Kommunekompasset. Det gir meg en sjanse til å forklare hvorfor jeg er skeptisk og bekymret for Larvik. Og det er ikke pessimisten i meg som sier det, men realisten.

Den viktigste grunnen til å være bekymret er at kommunene i Norge ikke har en økonomi som kan løse det som folk flest vil si er verdig tjenesteyting. Og enda verre: Det er ingen ting som tyder på at det finnes politisk vilje i Stortinget til å gjøre noe med det, selv om statskassa er stappfull av oljekroner. Derfor kommer kommunene – også Larvik – uavhengig av styringsmodell og dyktighet til å måtte vende på kronene, som ikke er der, inntil dette flertallet endrer farge.

Det spesielle ved Larvik kommune er at de lokale politikerne har valgt en styringsmodell for kommunen som:

- Gir politikerne betydelig mindre makt.
- Gir rådmannen betydelig mer makt.
- Byråkratiserer kommunen for å vedlikeholde maktforholdet.
- Gir interesseorganisasjoner og brukerorganisasjoner betydelig mindre innflytelse.

Kort til de tre første punktene: Styringsmodellen i Larvik er topptung. For at rådmannen skal kunne ha full kontroll, jobber nå en stor del av fagpersonalet ikke i førstelinjetjenesten, altså direkte med brukerne. Nå driver de med noe de ikke er utdanna for, kontorarbeid, nesten hele tida. Det man kjenner igjen fra debatten om sykepleierne som ikke får tid til å jobbe med pasientene, er en slående parallell. Denne utviklinga har skutt voldsomt fart de siste to åra, og er en kostbar måte å drive kommunen på.

Til det siste punktet: Den gamle styringsmodellen hadde utvalg som la fram innstillinger til kommunestyret. Derfor kalt utvalgsmodellen. I motsetning til i dag var det både brukerrepresentanter og politikere som ikke var valgt inn i kommunestyret, med i flere av disse utvalgene. Det ga utvalgene mer kunnskap og mer tilknytning til folks liv. Det gjorde at politikerne i kommunestyret møtte representanter for brukergrupper som hadde fått sakspapirene tidlig, kunne protestere og reise debatten for å gjøre det vanskelig for politikerne å vedta dårlige løsninger. Noen oppfatta tydeligvis dette som plagsomt.

NFU ville laget bråk!

Et eksempel: I budsjettrunden som skal opp i kommunestyremøtet 17. april har det i lokalavisa ikke vært nevnt konsekvensene av nedskjæringene i resultatenheten (for et navn!!) Boligtjenester for funksjonshemmete. Hadde vi hatt utvalgsmodellen, hadde psykisk utviklingshemmetes organisasjon, NFU, med stor sannsynlighet tidlig oppdaget at noe var på gang og raskt slått alarm: De kraftige kuttene betyr blant annet at lønn til ledsagere til turer, utflukter og ferier skal fjernes. Med andre ord: Mer oppbevaring. Sa ikke HVPU-reformen noe om normalisering?

Eksemplet illustrerer poenget med å gå vekk fra utvalgsmodellen: Brukerrepresentantene oppfattes som brysomme, som sand i maskineriet. Vedtaket i kommunestyret ble den gang kritisert, blant annet av skoleelevenes foreldrerepresentanter i innstillingsprosessen, men kritikken ble ikke tatt til følge. Politikerne i Larvik kommune – fra Arbeiderpartiet til Fremskrittspartiet – ville ikke ha innblanding og ville styrke rådmannens funksjon. Hvorfor ville de det?

Svaret ligger i sammenhengen med det lokale og det sentrale, partiene i Larvik og på Stortinget. På Stortinget vedtas de økonomiske rammene for kommunene – ofte til bekymringsfulle blikk fra de lokale politikerne. Problemet er at politikerne lokalt nesten nøyer seg med å skule. I Larvik sørger man for at de sentrale vedtaka på en mest mulig smidig måte blir gjennomført. Lojaliteten går oppover, ikke nedover, til Larviks beboere.

En farlig kombinasjon

Ronja-spranget er ett eksempel på hvordan det må gå når en driftig rådmann og et servilt kommunestyre slår pjaltene sammen. Kommunestyret konsentrerte alle krefter om å få gjennomført prosessen: Få de ansatte til å ta ansvar og sjøl stå for nedskjæringer og innsparinger ut fra en vannvittig forestilling om at her er alle i samme båt.

Fordi Ronja-spranget ikke var en suksess, men faktisk hisset ganske mange på seg (les: rådmann og politikere), og budsjettansvarlige hadde store problemer med å vende kronene som ikke fantes, kom salget av kraftverket, LLE, som manna fra klar himmel for rådmann og politikere. Budsjettet gikk opp, men det gjorde også strømprisene. De gikk om mulig enda mer opp.

Den strukturen politikerne i Larvik har valgt, er udemokratisk og svekker tilliten til dem selv fordi de med rette framstår som lite handlingskraftige og dermed svekker trua på at det er noen vits i å engasjere seg i lokalt politisk arbeid.

Men det er enda verre: Som et resultat av den statlige politikken med mangelfulle overføringer til kommunene, blir tjenestene kommunen yter, dårligere – bare hør på elevenes foreldrerepresentanter! Rundt neste hjørne kommer kravet om mer privatisering.

Barna til Kong Salomo

Privatisering betyr ikke nødvendigvis salg til private firmaer. Det kan også bety at private firmaer oppstår på sida av det offentlige og yter tjenester til dem som har penger. Sånn er det også i dag, men foreløpig ikke veldig mye. Et par eksempler:

- Når tilbudene til de funksjonshemmete om turer, utflukter og ferier forsvinner slik det nå er planlagt, gir det rom for private aktører for dem som har penger. Forskjellen på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker øker. Eller: Kommunen tilbyr seg å utføre tjenestene, men da betaler brukeren økte egenandeler, dvs. som inkluderer lønn til ledsager. (I dag betaler brukerne alle utgifter til ledsager minus lønn.)

- Når skoletilbudet blir dårlig pga mangel på materiell, delingstimene forsvinner og det blir for mange elever i klassene, blir misnøyen så stor at foreldre med muligheter finner det uforsvarlig å ikke gjøre noe. Med andre ord: Ungene ut av enhetsskolen, og enhetsskolen smuldrer gradvis opp.

Tenk deg at det samme skjer innafor eldreomsorgen, sykehusene osv. og du er rett inne i drømmesamfunnet til Høyre og Fremskrittspartiet, som dessverre Arbeiderpartiet har beredet grunnen for.

Med et kommunestyre som har vist at de ikke vil, og en rådmann som har Farum som forbilde, kan dette gå riktig galt. Heldigvis reagerer folk. Avisene er daglig fulle av arbeidstakere, brukere og pårørende som organiserer seg og fyller lokalavisa med protester.

Det er mye som, tyder på at motstanden burde samles i en paraplyorganisasjon sånn at forkjempere for ulike rettferdige krav ikke slåss mot hverandre, men stiller kravene felles. LO kunne gjøre det, lærerorganisasjonen eller de pårørende for senil dementes organisasjon kunne gjøre det.

Norge er en oase i verden. Larvik er slett ikke noen dårlig plass å bo. Men ting skjer. Det er sterke krefter som ikke vil oss vel.