Snøhvitutbyggingen - mye skrik for lite ull?

7. mars vedtok Stortinget at Snøhvitfeltet utenfor Finnmark skulle bygges ut. Dermed åpnes Barentshavet for oljeprofitørene. Natur og Ungdom aksjonerte kraftig – men Klassekampen prioriterte ikke å dekke denne svære miljøsaka i uka da avgjørelsen falt. Det var et kraftig slag mot avisa sin miljøprofil, og et dårlig signal fra kommunistene til miljøaktivistene. Derfor sender jeg på AKP sitt nett den lille artikkelen jeg sjøl bidro med til Klassekampen – men som de valgte ikke å trykke. Kanskje kan den gi AKP og venner noen ideer?

Jeg ser av avisene at det bygges heiagjenger som med entusiasme begrunner hvorfor Snøhvit utbygging er trendy og bra. Opp mot disse står sterke miljøsyn mot utbygginga, og skepsis fordi dette kan åpne for en større og rask utbygging i farlige farvann.

Av en eller annen grunn er det lite fokus på om det er økonomisk fornuftig å bygge ut Snøhvit feltet, og om det er lurt å bygge det ut nå.

Fra mitt ståsted mener jeg det er avgjørende viktig å holde fast ved at olje og gass på norsk sokkel bør bygges ut og brukes til å bedre levekårene våre. Da må utbyggingen være samfunnsøkonomisk lønnsom – salgsverdi må dekke kostnadene og de ulempene som utbygging medfører – f.eks for miljøet. Tempoet for utbyggingen er ikke noe som bør overlates til oljeselskap eller lokale myndigheter – det er en nasjonal avgjørelse.

Men i tillegg må vi sikre at de ulike feltene bygges ut slik at vi tar de billigste først. Det er like enkelt som at vi skal bruke den beste jordbruksjorda først. Men vi vet – som i jordbruket – at det kan være andre argumenter som kan veie tungt. Eksempel på dette er sysselsetting i distriktene.

Problemet med Snøhvit-utbyggingen er at disse opplagt nødvendige avveiningene ikke er gjort, de er i alle fall ikke gjort offentlig, og alt tyder på at dersom en gjør dem, så bør utbyggingen utsettes og Finnmark få samfunnsressurser på annet vis.

Det forslaget som nå ligger på bordet, blir ikke vurdert opp mot andre utbygginger. Vi vet altså ikke om vi kaster bort milliarder på å forsere dette på bekostning av gunstigere utbygginger. Derimot vet vi at prosjektet ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt som olje/gass-prosjekt. Statoil fikk ved stortingsvedtak i høst fastlagt skatteregler for utbyggingen som betød ca 1.000 millioner overført fra staten til selskapet (i følge odelstingsproposisjonen). Og Statoil har på direkte spørsmål fastholdt at dette var avgjørende for at utbyggingen kom igang. Prosjektet er altså ett av flere mulige subsidierte tiltak for å sikre sysselsetting i Finnmark. Det er et dårlig utgangspunkt. Statoil regner med at prosjektet går med overskudd, men ikke nok til at de får nok avkastning på investeringen etter vanlig skatt.

Statoils egen konsekvensutredning for prosjektet gjør av ukjente grunner ikke rede for samfunnsmessige virkninger ut over selve anlegget. På plussida tar de ikke med muligheten for å bruke varmt spillvann. Denne synes imidlertid liten, siden det ikke ser ut til at noen vil bruke den uten støtte. Verre er det at opplagte negative virkninger og risiko ikke er nevnt.

La meg nevne noen store, unevnte virkninger. Anlegget skal slippe ut store mengder CO₂. Norge blir forpliktet til å betale avgifter for dette, eller begrense annen bruk av olje (f.eks økte bensinpriser). Kostnaden for prosjektet som helhet er antakelig et sted mellom 500 millioner og 1.000 millioner. Altså ikke småpenger. En stor del av CO₂ som kommer fra utvinningen av gassen, skal pumpes ned i havbunnen. Det er lurt. Men det er dessverre ikke avklart om dette er mulig, og det sies ikke hvor stor risikoen er for at det ikke er mulig. Siden dette også er en risiko i milliardklassen, så vil vel de fleste av oss foretrekke å vite risikoen før vi går inn for tiltaket? Det kan også være uklart om tilbakepumping gjør at vi slipper CO₂-telling i Kyoto-avtalen. Det ville vel være fornuftig at vi slapp å betale, men avtaler er ikke alltid fornuftige.

Risikoen for fisket er også omdiskutert. Den kan være liten, den kan være stor. I slike tilfeller har det en egenverdi å vente – siden en blemme her er vanskelig å rette opp. Vi er ikke engang sikre på om markedet ter seg bare ut fra fakta. 'Gasset fisk' behøver ikke være farlig, men folk kan mislike å spise den likevel, og da er den økonomiske skaden der.

'Forurenseren skal betale' er jo et bra prinsipp i slike saker som ellers i samfunnet, og det ser ut til at disse faktorene entydig trekker i retning av å utsette utbyggingen. Og det er store faktorer – i milliardklassen. Fiskerinæringen ser ut til å ha et godt poeng i kravet om å vente i 5 år før avgjørelse.

Det som kan trekke andre veien er sjølsagt arbeidsplasser og oppgangstider i Finmark. Her råder en stor optimisme i lokalsamfunnene. Statoil er imidlertid av et ganske annet syn – selv om de ikke markedsfører det så mye her i landsdelen. Deres egen analyse antar at det blir ca 230-270 arbeidsplasser pr år i Hammerfestområdet under utbyggingen, og like mye under driften. I tillegg kommer de ringvirkningene som arbeidsplasser alltid gir, enten de nå er i olje, helse eller f.eks asylmottak. I utbyggingstida er det kokker, servitører og vaskehjelp, samt noe på anleggsida som dominerer. I driftstida er det skiftarbeid på Melkeøya som dominerer. Virkninger å snakke om i regionen ut over lokalt tror ikke Statoil på. Noe må det vel dryppe på Tromsø og Alta, men noen 'bonanza' for landsdelen avviser Statoil sin vurdering. Arbeidsplassene kommer der de vil falle ved enhver gassutbygging: Verft sørpå og utlandet. Såpass enkelt er det, selv om vi alle skulle håpe noe annet.

Nå er ikke 250-300 arbeidsplasser i Hammerfest til å kimse av, det er et betydelig tilskudd. Spørsmålet er bare om hva det koster. Her står vi overfor en ulønnsom utbygging som krever skattelette på over milliarden, og som har miljørisiko knyttet til CO₂ i samme størrelsesorden. Noen og enhver kan skaffe sysselsetting hvis de disponerer fond på et par milliarder. Et finnmarksfond for disse pengene ville etter alle solemerker ha sikret mye mer for området, og en kunne kommet tilbake til utbygging når miljøforhold var avklart og utbyggingskostnadene var enklere å takle. Jeg har for min del ingen tro på at gassen skal bli liggende – her er poenget at det er for kostbart å forsere det fram nå.

Vi er mange som aktivt arbeidet for å opprettholde mulighetene våre for å støtte bruk av arbeidskraft i utkantstrøk. Det er et effektivt og målrettet virkemiddel – som desverre blir hindret av EØS-avtalens inngrep. Skattetriksing for å få til gass ser ut til å gi noen av de dyreste og minst attraktive arbeidsplassene en kan få for Finnmark – og med risikoen plassert på fiskeri og miljø. Det er en drink som ikke egner seg for feiring. Bakrusen blir fort stor.