Hovedsida til sirkelen | AKP si hjemmeside | Andre AKP-hefter
(Utdrag fra Jon Egil Brekkes hefte Marxistisk filosofi - en kort innføring, som er utgitt som bilag til Røde Fane nr 3, 1996. Du kan finne hele heftet på Røde Fanes nettsted eller bestille det fra AKP.)
Marxismen inntar - bygger på - et bestemt filosofisk standpunkt: Filosofisk dialektisk materialisme. Når vi i filosofisk sammenheng snakker om 'materialisme' bruker vi ikke ordet i den gjengse betydningen av "å jage etter materielle goder". Materialisme er et standpunkt til hva som eksisterer, hva som er virkelig. En filosofisk materialist tar som utgangspunkt at materien - naturen - eksisterer uavhengig av vår egen og andres bevissthet, og som forutsetning for denne.
Ifølge marxismen finnes ikke noe annet enn materie i bevegelse. Den "døde" natur, den levende natur og menneskesamfunnet er bare forskjellige organisasjonsformer av materien (note 1). For marxismen er en todeling av virkeligheten i ånd og materie meningsløs - også bevissthet er blant materiens bevegelsesformer.
Her må vi skyte inn: En vanlig innvending mot materialismen er at den er reduksjonistisk, at den forsøker å late som om bevissthet bare er et spørsmål om nevroner og synapser i hjernen, om en prosess der glukose reagerer med surstoff osv., og det hevdes at det ikke er mulig å forstå bevissthet som materie i bevegelse. Det er riktig at bevissthet ikke er fullt ut forklart med vår nåværende kunnskap om materiens egenskaper, selv om det eksisterer langt rikere kunnskap om hjernens virkemåte nå enn på Marx' tid. Men et materialistisk standpunkt forutsetter ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Derimot hevder materialisten at å skille et område som bevissthet fra materien - å erklære det som uforklarlig eller "overnaturlig" - er til fånyttes. Materialismen godtar at noe er uforklart, kanskje også at det kan ligge utenfor menneskets muligheter å finne svar på bestemte spørsmål, men da får man nettopp la dem stå åpne, ikke foregripe grenser som fortsatt kan vise seg å være flyttbare.
Materialistens syn er at bevisstheten tilhører materien, og at mennesket tilhører naturen selv om det idag stiller seg i motsetning til den. Dette betyr ikke at bevissthetens og individets rolle i historien er uten betydning.
Mennesker kan oppvise rikholdige fantasier. Hjernen kan sjonglere med inntrykk og erfaringer og komme opp med originale ideer og ønsker. Å snakke om 'frihet' eller om 'fri vilje' som noe absolutt er likevel meningsløst: For det første er det vi vil nært knyttet sammen med det vi har kunnet tilegne oss av erfaringer og kunnskap. Og hvor mye av denne viljen som lar seg virkeliggjøre avhenger av samsvaret mellom hva vi vil, hvordan vi går til verks, og hvilke grenser som i handlingens øyeblikk er gitt av de fysiske og sosiale forholdene vi lever under. Frihet er alltid begrenset av betingelser og hensyn, spørsmålet er hvilke hensyn som gjelder og skal gjelde.
Noen hevder at det eneste som er virkelig for den enkelte av oss, er vår egen bevissthet. Hva som gjemmer seg bak sanseinntrykk, og spesielt hva som gjemmer seg i andres bevissthet (hvis den finnes) er bare gjetninger. Og slik kan det se ut, rent teoretisk. Men hva vi kan vite om virkeligheten utenfor oss er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål: At mennesket har overlevd som art, henger sammen med at vi i økende grad har greid å mestre omgivelsene våre i praksis, såpass at vi har greidd å skaffe oss mat, klær, ly, greidd å forsvare oss mot angripere osv. Den som vil klare seg uten denne typen innsikt i 'virkeligheten utenfor oss' lever sjelden lenge (hvis da ingen passer på vedkommende...).
Det motsatte standpunktet kalles filosofisk idealisme. Og med det mener vi heller ikke 'idealisme' i den gjengse betydninga av "forsakelse av materielle goder for å nå høyverdige mål". Vi snakker om en grunnoppfatning som hevder at idéene, ånden, bevisstheten, gjerne en eller flere allestedsnærværende Gud(er), er det som egentlig finnes, som egentlig er forutsetningen for opplevelsene våre og for de sanseinntrykkene vi tilskriver "materielle" objekter. Fra denne synsvinkelen er mat, klær, hus, kunnskap osv. da gjerne uttrykk for disse guders gode vilje, og menneskene er bare henvist til ydmyk respekt, og til å undre seg - over gudenes uransakelige veier, over hvem eller hva som skapte disse gudene igjen osv. Selv om ikke all idealisme er uttrykkelig religiøs, åpner den konsekvent for at de vesentlige sammenhengene i virkeligheten er unndratt vitenskapelig undersøkelse, overlatt til enkelte personers åpenbaringer e.l.
Både materialistisk og idealistisk tankegods finnes side om side i all tilgjengelig filosofihistorie. Innenfor vitenskapsteoretiske overlegninger er det lett å bruke teoretisk usikkerhet som påskudd til å fremme et idealistisk standpunkt. Men som vist ovenfor: I hverdagens praksis er de fleste av oss materialister.
Marx kom til at holdbar vitenskap og revolusjonær teori måtte bygge på et materialistisk standpunkt. Med dette følger også at menneskenes ytre vilkår og praktiske handlingsmønstre er det viktigste å kartlegge for den som vil forstå samfunnet og bli i stand til å forandre det. Disse vilkårene og mønstrene setter betingelser som ikke kan fjernes ved tankens kraft aleine. Våre idéer om hva vi gjør og hvorfor er derimot tvert om både ufullstendige og fordreide.
Personer eller tidsepoker kan derfor, ifølge Marx, ikke bedømmes bare ut fra hva de mener om seg selv: Se ikke på hva de sier, men på hva de gjør. (Sosialdemokratiets, reformismens, historiske oppgave synes f.eks. være å bevare klassefreden under kapitalismen, framfor alt ved å bruke talemåter fra arbeiderbevegelsen til å rettferdiggjøre kapitalistvennlige tiltak.)
Tilværelsen, det livet hver av oss lever, gir hovedretning for tankene våre, bevisstheten, preger begrepene vi ordner inntrykkene våre etter, og også de ubevisste vanene vi legger oss til. Disse er med å styre handlingene våre, altså hvordan vi forsøker å påvirke tilværelsen.
Likevel - det er mulig å strekke seg ut over disse rammene og tilegne seg forståelse bygd også på andre menneskers erfaringer (indirekte kunnskap). Og det vi greier å oppnå av innsikt om menneskenes ytre vilkår, handlingsmønstre og tankeverdener (selvinnsikt inkludert) er avgjørende: Bare med innsikt i skrankene og betingelsene for menneskenes handlinger kan vi planmessig utnytte de mulighetene som finnes til å endre samfunnet.
Her følger noen eksempler som kan illustrere materialisme og materielle grenser:
Vi skal drøye litt ved et viktig område der filosofisk idealisme dominerer: Religion.
Mennesker har jevnlig tumlet med spørsmål det ikke har foreligget vitenskapelige svar på, og søkt å danne seg helhetlige bilder av tilværelsen. Ethvert menneskesamfunn har også hatt behov for å håndheve regler for samhandling og livsførsel. Flere faktorer kunne nevnes, men allerede ut fra disse to forholdene er det mulig å ane hvorfor religion fortsatt står sterkt i de fleste menneskesamfunn, uansett om noen retning er opphøyd til statsreligion eller ikke.
Marxismen oppfatter religion som filosofisk idealisme (note 4): Mennesker har fylt ut med rene tankeprodukt der vår kunnskap om den eksisterende materiens egenskaper kom til kort - men også som sperre mot ny kunnskap, jfr. pavekirken overfor Galileo Galileis observasjoner. Sagt med andre ord: Vi har skapt oss system av mystiske krefter - skapt oss én gud eller flere i vårt bilde.
Religion er på samme tid både hjemmelaga trøst og hersketeknikk. Ikke å undres over at religion og maktapparat i de fleste klassesamfunn er tett sammenvevd, kanskje med pavekirken som det historisk mest påfallende eksempel? Selv i land der religion er erklært som privatsak overfor staten (som i USA) framstår statsledere gjerne som om de har Gud som sponsor.
Religion tilbyr en ytre autoritet som erstatning for håndgripelige svar, og som begrunnelse for regler, med "belønning" hvis reglene følges ("du kommer til himmelen"). Dette godtar vi - ifølge Marx - for å orke å leve i klassedelte, fremmedgjorte samfunn (derav oppfatningen av religion som "opium for folket"). En sosialistisk revolusjon med en påfølgende samfunnsutvikling som fjerner klassedeling og fremmedgjøring og gjør vitenskap til felleseie skulle sterkt kunne redusere, om ikke fjerne, behovet for religion.
Men selv om religionen har sine begrensninger, gjenstår det å overkomme vitenskapens og menneskesamfunnets begrensninger. De "spørsmålene" religionen utgjør "svar" på vil bare gradvis finne andre løsninger. Det nye samfunnet skapes av mennesker der et stort flertall i utgangspunktet er mer eller mindre religiøse. Som marxister gjør vi derfor klokt i å velge en sammensatt tilnærming som sorterer mellom ulike særegne motsetningsforhold innenfor feltet:
Historisk materialisme vil si å se (og framstille) historien fra en filosofisk-materialistisk synsvinkel. Dette temaet vil ta en vesentlig del av plassen i dette heftet, og likevel er det bare en flik vi kommer til å lette på - for å antyde det vesentlige ved denne synsvinkelen.
Å skrive historien er en form for hersketeknikk. Den som har materielle muligheter til å gi ut sin versjon av historien, vil kunne dominere gjengs oppfatning av hva som har skjedd. Historie- bøker langt inn i dette århundret har vært dominert av fortellinger om statsdannelser, konger, kriger og hærførere. (Den tyske dikteren Bertolt Brecht skrev i sin tid diktet "En lesende arbeiders spørsmål": Hvem hjalp kongene og hærførerne historiebøkene forteller om? Bygget faraoene pyramidene helt aleine?)
Den virkelige, materielt passerte, menneskehistorien er det vi kan kalle en resultant (note 5) av menneskemengders handlinger (i samspill med naturen ellers). Det betyr ikke at historien er en endeløs rekke av tilfeldigheter, like lite som at alt er forutbestemt. Mennesker har - innen visse grenser - gode evner til å legge planer, organisere seg, arbeide i fellesskap og nå bevisst valgte mål. Det gjenstår likevel et vesentlig monn av "tilfeldighet" i historien, i form av krysningspunkt mellom uavhengige årsakskjeder, f.eks. mellom planmessig handlende mennesker som ikke vet om hverandre.
Betingelsene som ligger til grunn for menneskemengdenes valg kan være svært forskjellige, men likevel ha viktige fellestrekk. Dessuten gjenstår det et spørsmål om betydningen av ledelse og ledere.
Er det f.eks. Carl I Hagen, partier som Stopp Innvandringen o.l. som skaper norsk fremmedhat med sine uttalelser? Var det individet Stalin som "reddet Sovjet og likviderte sosialismen"? Ja - og nei. Deres handlinger har fått betydning ut fra bestemte spesielle omstendigheter, som også må tas med.
Georgij Plekhanov (som av mange regnes som grunnlegger av den russiske marxistiske bevegelsen) drøfta i sin tid hva som må til for at en personlighet får betydning for historien (note 6). En vesentlig betingelse er at de forslag personen kommer med vinner gjenklang i og blir godtatt av en massebevegelse og bygger på materielle forhold og muligheter som allerede er innafor rekkevidde. Plekhanov sammenlignet ledere med skumtopper på historiske bølger: Det er i første rekke bevegelsene som skaper lederne, ikke omvendt. Selv om ledere kan ha stor innflytelse på menneskemengders valg blant tilgjengelige muligheter, må vi også forstå hva som gjør mulighetene tilgjengelige, og hva som avgjør hvilke muligheter den enkelte ser.
Noen spør da: I hvilken grad er da enkeltmennesket (ifølge marxismen - eller herskende revolusjonær teori) ansvarlig for sine handlinger, og for følgene av dem? Dette spørsmålet er ikke så liketil som det ser ut. Hva og hvem er den enkelte ansvarlig overfor? Hvor går grensa mellom det en person burde visst, og det personen ikke kunne ane? På hvilke måter er det aktuelt å stille en person til ansvar i praksis? Svarene på dette skifter fra klasse til klasse og fra kultur til kultur.
Fra et filosofisk materialistisk utgangspunkt kan en likevel gjøre følgende generelle betraktning: Mennesker er - direkte og/eller indirekte - avhengige av de fellesskap de inngår i og de ressurser livet deres er basert på. Mennesker har evnen til å tenke og til å velge mellom kjente alternativ, og kan derfor også stilles til ansvar for det de faktisk gjør. De har samtidig begrensede muligheter til å skaffe seg kunnskap på høyde med de valg de er tvunget til å ta, noe måten å stille en person til ansvar på bør ta hensyn til.
Men det er ikke den filosofiske materialismen som leverer verdiforutsetninger som at "fortsatt liv på jorda er et gode" og at handlinger som truer fortsatt liv derfor er et onde. Det er det mennesker som gjør. Marxismen er utarbeidet av mennesker med et ønske om at menneskeheten som helhet skal nå fram til et bedre liv enn kapitalismen kan by på. Marxismen inneholder derfor til en viss grad verdiforutsetninger av type 'solidaritet med arbeiderklassen', og stiller også individ til ansvar for handlinger som strider mot arbeiderklassens interesser. Marxismens hovedærend er likevel ikke å levere et sett moralske leveregler, men å være en innfallsport til vitenskapelig forståelse av samfunnet.
Historien handler om mer enn menneskemengder og ledere. For å overleve må menneskene skaffe mat, klær, ly m.m. - kort sagt: produsere. For å produsere trenger menneskene produksjonsmidler: Råvarer, redskaper og teknologi, energikilder, transportmidler osv. Produksjonsmidlene kombinert med menneskers arbeids- og organisasjonsevne i bruken av dem kaller vi for produktivkrefter.
Menneskene utmerker seg ved sin mulighet til å lære. Mennesker har ikke bare lært seg å lage redskaper, men har over tid gjort dem stadig mer effektive og raffinerte, og blitt i stand til å mestre stadig nye omgivelser. Fra å være sankere og åtselplyndrere har menneskene utviklet fiske og jakt, jordbruk, håndverk og industri. Vi har gått fra enkle slag- og skraperedskaper og oppdagelsen av ild, via pil og bue, pottemakeri, temming av husdyr, dyrking av korn og andre vekster, til konstruksjon av dampkraft, eksplosjonsmotorer, elektronikk og mikrochips. Dette har samtidig stilt stadig nye krav til organiseringa av produksjonen som kreves for å kunne nyttiggjøre seg de foreliggende produksjonsmidlene. Med organisering av produksjonen sikter vi til arbeidsdeling, spesialisering, standardisering, arbeidsledelse m.m..
Avanserte arbeidsmåter tar tid å utvikle, innarbeide, lære videre. En noenlunde vellykket organisering av produksjonen vil derfor snart festne seg som et mønster. Organiseringa av produksjonen skaper samtidig maktforhold mellom mennesker ut fra hvilken rolle de spiller i produksjonen - dette kaller vi produksjonsforhold: Hvem har til sjuende og sist makta over produksjonsmidlene, og dermed over produksjonen og fordelinga av produktet av arbeidet? Sagt på en annen måte: Å ta produktivkrefter på et bestemt nivå effektivt i bruk forutsetter bestemte arbeidsmetoder og tilhørende organisasjonsformer som åpner for bestemte maktkonsentrasjoner som (over tid - især når produksjonen frambringer et noenlunde stabilt overskudd, et merprodukt ut over det som går med til å dekke forbruk av råvarer, vedlikehold av redskaper, reproduksjon av menneskene) kan produsere bestemte klassekrefter.
Da Marx la ut på jakten etter det moderne samfunnets økonomiske bevegelseslov, satte han i "Innledning til Kritikk av den politiske økonomien" fram følgende arbeidshypotese:
Det alminnelige resultat som jeg kom til og som, da det først var vunnet, tjente som ledetråd i mine studier, kan kort formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av livet sitt går menneskene inn i bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Til sammen danner disse produksjonsforholdene samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis/grunnmur, som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som det svarer bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer til. Den måten det materielle livet produseres på legger rammene for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i utviklingen kommer samfunnets materielle produktivkrefter i strid med de gjeldende produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for det samme, med de eiendomsforholdene de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være produktivkreftenes utviklingsformer slår disse forholdene over i å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosiale revolusjoner. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning av hele den veldige overbygningen.(note 7)
(Så langt Jon Egil Brekke. Han går nå videre å beskriver meneskesamfunnet før klassedelingen, føydalsamfunnet, slaveholdersamfunnet, kapitalismen. Han tar også opp mange viktige spørsmmål som økologi og fremmedgjøring. Dette er rett og slett i hefte du bør skaffe deg!)
1) For de som er interessert i hvor sitatene er hentet fra, kommer vi til å bruke fotnoter som denne. Sitatet her er siste tese i Marx' Teser om Feuerbach, hentet fra Verker i utvalg 2 - Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag 217, Oslo 1970, ISBN 82-530-0259-9; side 55. [Tilbake]
2) Se f.eks. Lucio Collettis forord i Marx. Early Writings, Penguin, Harmondsworth 1975, ISBN 0-14-02-1668-5.
3) Les f.eks. Arbeidernes Leksikon (Pax Forlag 1974, ISBN 82-530-0541-5), bind 3, stikkord Samfundet.
4) Les f.eks. Karl Marx: Til jødespørsmålet (Verker i utvalg 1 - Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82-530-0258-0; side 55-). Artikkelen er en kommentar til synspunkter fremmet av Bruno Bauer 1843. [Tilbake]
5) Resultant: Ved f.eks. tautrekking, der flere mennesker drar i tauet i hver sin retning, er resultanten den retninga tauet da faktisk beveger seg i. [Tilbake]
6) Se Georgij Plekhanov: Om individets rolle i historia (på svensk: "Om personlighetens roll i historien"). Her henta fra engelsk utgave The role of the individual in history, Lawrence & Wishart, London 1976. [Tilbake]
7) Til kritikken av den politiske økonomi, forord. Til norsk fra Karl Marx og Friedrich Engels. Udvalgte skrifter i to bind, Forlaget Tiden, København 1973; bind I, side 355-356.