Hovedsida til sirkelen | AKP si hjemmeside | Andre AKP-hefter
AKP står for Arbeidernes kommunistparti. Vi er et revolusjonært parti. Det vil si at vi arbeider for ei omseggripende forandring (les: revolusjon) av den måten Norge og verden styres på, sånn at det store flertallet (les: arbeiderne) får makta i samfunnet.
AKPs daglige arbeid er kanskje mest kjent gjennom Rød Valgallianse, RV, et parti vi deltar i blant annet når det gjelder valg og offentlige verv, og avisa Klassekampen. Dessuten har vi, sammen med RV, en ungdomsorganisasjon som heter Rød Ungdom (RU). Norges kommunistiske studentforbund (NKS) er studentorganisasjonen til AKP.
Dette sirkelmøtet handler om behovet for et kommunistparti, oppgavene og arbeidsmåtene.
Vi sier ikke så mye her om AKPs konkrete standpunkter i enkeltsaker. Den greieste måten å finne ut av slikt på, er ved å se i prinsipprogrammet vårt (i studiesirkelen også kalt "programmet"). Det kan du få gjennom sirkellederen eller ved å henvende deg til AKP sentralt. Du finner det også på internettsidene våre: www.akp.no. Her er det også uttalelser fra partiets organer og et vell av artikler og kronikker som medlemmene våre har skrevet om ymse spørsmål. Enda mer av samme slag finnes i tidsskriftet Røde Fane som partiet utgir. Vi anbefaler et abonnement og viser ellers til deres fyldige internettsider som du finner på www.akp.no/rfane.
Begge bøkene kan kjøpes direkte fra AKP, Osterhausgata
27, 0183 Oslo, telefon 22 98 90 70, e-post akp@akp.no
Vi mener at Norge er et klassesamfunn. Det betyr ikke nødvendigvis at folk lider stor materiell nød. Men det betyr at det er et lite mindretall, kapitaleierne, som bestemmer over investeringer, arbeidsplasser, produksjon, utnyttelsen av naturen, statens og kommunenes prioriteringer, forsvars- og handelspolitikken og de største mediene. De har altså den økonomiske og politiske makta. Slik er det i hele resten av verden også: Økonomisk fortjeneste (profitt) for de få, avgjør liv og død for det store flertallet av mennesker og hele livsmiljøet vårt.
AKP vil være et redskap for folk som vil arbeide for et helt bestemt mål, nemlig et Norge og en verden uten klasseskiller. Det vil si et samfunn der alle mennesker er fri fra utbytting og undertrykking. Lønnsarbeidet, arbeid for å gjøre andre rike, er avskaffa. Det betyr også at andre former for samfunnsorganisert undertrykking vil dø bort. Uenigheter og spenninger vil heldigvis ikke forsvinne. Vi vil få et samfunn som fortsatt er i utvikling. Men ingen blir diskriminert på grunn av hudfarge, fordi de bor bestemte steder i verden eller på grunn av religion eller kjønn. Kvinner og menn blir frie individer. Kriger vil bli avleggs. Det vil være fred, fordi det ikke lenger vil finnes noen som tjener på krig. Et samfunn uten klasseskiller kaller vi et kommunistisk samfunn (det kommer av ordet kommune som betyr fellesskap). Alle mennesker gjør noe de kan for samfunnet, og får det de trenger gratis. Dette vil være et samfunn helt ulikt det vi har sett til nå. Norge er overmodent for et slikt samfunn. Det teknologiske nivået gjør det lettere å få til dette enn før.
At den samfunnsmessige undertrykkinga er borte, betyr ikke at motsigelsen mellom menneskene og naturen forsvinner. Det vil være en av sosialisters og kommunisters store utfordringer å handtere dette slik at menneskenes behov i pakt med naturen sikres.
Sovjet og Kina var ikke kommunistiske samfunn, men i en periode sosialistiske. Sosialismen er et overgangssamfunn som kan utvikle seg videre til kommunisme, eller gå tilbake til kapitalisme.
Et klasseløst samfunn uten utbytting er et mål som mange vil si seg enige i, men kanskje sier de også at et slikt mål er en drøm. Vakker kanskje, men urealistisk. AKP mener det er mulig - og ikke minst nødvendig.
Vi tror mange radikale i Norge faktisk bryr seg om verden - virkelig ønsker at alle folk kunne leve i fred og ha et godt liv. De ser det enorme gapet mellom rike og fattige. De ser hvordan de store selskapene dikterer handelen mellom nord og sør, noe som fører til at "vi" selger dyrt og kjøper billig. De ser at millioner går arbeidsløse, mens det er mengder av ugjort arbeid og udekte behov. De ser menneskesalget som ødelegger kvinners liv over hele kloden. De får høre at hvert minutt dør 23 unger, de aller fleste av sult eller lett kurerbare sjukdommer. Antallet væpna konflikter bare øker. Dette er dagens system, dette er kapitalismen. Det er verdt å spørre: Hvordan greier overklassen å framstille sitt eget system, kapitalismen, som en gave til menneskene? Og videre: Må vi ikke gjøre noe med dette?
Folk gjør opprør mot undertrykking over hele verden. Til tross for at overklassen har makta over militæret, politiet og mediene, vinner vanlige folk enkelte seire. Det vietnamesiske folket vant over krigsmakta USA. Folket i Sør-Afrika vant mot apartheidsystemet. Det palestinske folket er i ferd med å få internasjonal støtte for kravet om å få deler av landet sitt tilbake. Men overmakta er stor: Folket i Nicaragua vant over de rike jordeierne, og kunne dele ut jord. USA fant seg ikke i det og starta krig mot folket bl.a. ved hjelp av contrassoldatene.
Det norske folket har gjennom to folkeavstemninger sagt nei til EU, på tross av intens, og langvarig ja-propaganda fra arbeiderpartiregjeringa, arbeidsgiverforeninga og de største mediene. En stor seier og et eksempel på betydninga av organisasjoner som Nei til EU - det nytter å slåss. Men på den andre sida: Overklassen gir seg ikke. De har makta og tvinger EU-direktivene inn bakveien, blant annet gjennom EØS.
Det blir ikke frihet før folket tar makta over de økonomiske ressursene og legger ned overklassens voldsapparat. Folk må opprette sine egne, demokratiske maktorganer og utvikle samfunnet til sin fordel.
Opprørsorganisasjoner kommer ikke ut fra løse
lufta eller fordi de som starter dem har en sterk rettferdighetssans.
Folk lager partier som AKP fordi de skaffer seg innsikt når
de studerer samfunnsutviklinga. De slåss for bedre lønns-
og
arbeidsforhold og for demokratiske rettigheter. Dette gir erfaringer.
I Norge er AKP en videreføring av tradisjonen som starta
med Thranitterbevegelsen rundt midten av 1800-tallet: Klassekamp,
ikke klassesamarbeid!
Da AKP ble starta, var det nokså uhørt at noen støtta palestinernes sak - nå er det en æressak for regjeringa. At AKP kritiserte USA og Nato ble nærmest sett på som landsforræderi. AKP sa at vi lever i et klassesamfunn, det ble stempla som latterlig. Partiet samla inn penger til streikende arbeidere - det ble ikke godt likt av pressa. AKP og Kvinnefronten sa at barnehager var bra for barn, mens en vanlig mening var at det var synd på de barna som "måtte" være i barnehage. AKP reiste kampen for høyere lønn for kvinneyrkene, og begrepet "kvinnelønn" er nå blitt en del av språket i fagbevegelsen. AKP-kvinner tar stadig initiativ til kamp for høyere kvinnelønn, spesielt gjennom samarbeidet i Kvinner på tvers.
Kvinner på tvers er bygd på tanken om å forene kvinnefagforeninger i privat og offentlig sektor rundt saker det er enighet om. Dette er en viktig alliansebygging.
Det er en sentral oppgave for kommunister å arbeide for enhet i kampen mot kapitalkreftene. Uten at utbyttinga og profittjaget oppheves, kan verken arbeidere, kvinner, innvandrere eller andre undertrykte bli virkelig frie og likestilte.
En av de store utfordringene er å få mennene i arbeiderklassen til å se at de har fellesinteresser med kvinnene i å kjempe for heving av kvinnelønna. Det vil gjøre det lettere å bygge allianser på flere områder i kvinnekampen.
På samme måte må enheten mellom svarte og hvite, norske og folk fra andre deler av verden som lever her, utvikles. Arbeiderklassen må kjempe mot rasismen og for solidaritet med folk som kjemper andre steder i verden. Gamle og unge, grupper med ulik utdanning og kultur, kroppsarbeidere og intellektuelle, folk med og uten arbeid, alle må se sine felles interesser i motsetning til overklassens.
Det finnes mange gode eksempler på at slik kamp nytter, og det er viktig for AKP å samle og formidle sånne erfaringer.
Mange politikere sier i dag at de må ta vare på fellesskapets intereresser og ikke gi etter for særinteressene til små grupper i samfunnet.
AKP mener derimot at det er viktig at alle grupper i samfunnet som har interesser og krav de kjemper for, organiserer seg. Arbeiderklassen har sine fagforeninger, kvinnene har egne kvinneorganisasjoner. Bønder, miljøvernere, nynorskforkjempere, humanetikere og mange andre - alle danner organisasjoner for sine saker.
Gjennom å kjempe for egne interesser oppnår de styrke, fellesskap og organisering. På denne måten vil en også kunne se at andre grupper har legitime krav som fortjener støtte. Dermed blir det det lettere å ta hensyn til mange forskjellige ståsteder i kampen for kommunismen og ha respekt for mangfoldet i et samfunn.
Gjennom å organisere på kort sikt vil det også være mulig å oppnå konkrete resultater. Det kan gjelde å bevare arbeidsplasser. Eller kanskje kampen står om en barnehage, et ungdomshus eller lokalsjukehuset. En gang hindrer noen utkasting av en flyktning, andre får stengt et bordell.
AKP er kjent som demonstrasjons- og protestpartiet. Det er vi stolte av. Da USA og Nato starta bombeangrepet på Balkan våren 1999, var AKP med og tok initiativet til demonstrasjoner og kontinuerlige lørdagsmarkeringer mange steder i landet.Vi er ofte igangsetterne. Flere steder opplevde vi at folk kom for å delta i markeringer som ikke var annonsert - "vi regna med at dere ville være her!" Om vi blir flere, kan vi få gjort mer på flere steder.
Det er ikke likegyldig på hvilket grunnlag eller med hvilke paroler man arbeider. Derfor driver AKP med studier og undersøkelser. La oss ta angrepet på Jugoslavia som eksempel. Her hadde omtrent alt av media bare en mening: Angrepet var helt nødvendig fordi Milosevic var en tyrann mot kosovaalbanerne. SV-ledelsen var for bombinga. AKP tok et helt annet standpunkt: Vi fordømte Nato-krigen. Men vi tok også avstand fra den fascistiske politikken til Milosevic.
I tillegg sa vi at kosovaalbanerne måtte ha rett til å slåss mot undertrykkinga og for sine demokratiske, nasjonale rettigheter - også med våpen i hånd. En undertrykt nasjon har rett til løsriving fra undertrykkingsregimet, hvis den mener det ikke er noen annen mulighet til å få slutt på undertrykkinga.
Dette betyr ikke at et uavhengig Kosova uten videre ville løse kosovaspørsmålet fullt og helt. Også serbernes, sigøynernes og andre nasjonaliteters rettigheter ville måtte sikres.
AKP er en viktig del av Rød Valgallianse (RV). Vi tror ikke at samfunnet blir bedre for vanlige folk ved at de stemmer i et valg. Det er uansett overklassen som rår, det er bedriftseierne og bankene som har makta til å bestemme om arbeidsplasser skal legges ned eller ikke, om boliger skal bygges, hvor dyrt alt er, om skolene får nok penger, om vi skal ha ei bosetting i distriktene. Det er imidlertid mange eksempler på at revolusjonære i folkevalgte forsamlinger har hatt stor betydning som støttespillere for folkelige aksjoner og bevegelser. Kommunestyrer, fylkesting og Stortinget er også viktige talerstoler og kanaler til media. Derfor er det viktig for kommunister å delta i disse organene.
Skal vanlige folk i Norge få makt til å bestemme, trengs det en revolusjon. Det betyr å hogge over en knute og raskt ta makta over bl.a. børs, bank, stat og oljefond.
Forut for revolusjonen, eller kanskje som en uløselig del av den, vil det være en lang periode med folkelige bevegelser, diskusjoner, uro, kanskje valg og avstemninger, hyppige regjeringsskifter - alt sammen utløst av økonomiske og politiske hendelser som stiller behovet for en ny måte å tenke samfunn på, på dagsorden for veldig mange.
En revolusjon betyr å ta makta, for overklassen vil sjølsagt nødig gi den fra seg frivillig. Samfunnsomveltinga vil være ublodig og fredelig - vel å merke om folk får det som de vil.
Dessverre viser erfaringene at overklassen, de som har sittet med makta, ikke tar hensyn til flertallets ønsker. Militæret, politiet og halvmilitære fascistbander brukes til å bekjempe folkereisinga og terrorisere meningsmotstandere.
Et eksempel er Øst-Timor høsten 1999. Med stort flertall vedtok folket sjølstendighet. Straffa fra okkupanten var krig og terror. En slik situasjon må folk være forberedt på. Derfor sier AKP og tilsvarende organisasjoner over hele verden: Vær forberedt på vold! En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes, og at folket tar kontrollen over våpenmakta.
AKP og andre som kjemper for gode saker, blir overvåka av myndighetene med støtte fra fremmede makter som USA og Israel. Lund-rapporten avslørte dette tydelig: Fra 1960 til 1981 ble det oppretta overvåkingssaker på om lag 20.000 personer i Norge. Nesten alle hadde tilknytning til AKP(m-l). Dette er grunnen til at AKP ikke har sentrale medlemslister eller forteller åpent om medlemstall og organisasjon. De aller fleste medlemmene våre forteller imidlertid at de er AKPere.
AKP er organisert i grunnorganisasjoner, det vil si partilag, i bydeler, kommuner og på arbeidsplasser. Også lederne i AKP skal ha oppgaver i et lag. På steder der partiet ikke har grunnorganisasjon, er det mulig å være medlem uten lagstilknytning. Grunnorganisasjoner som er aktive på sine steder, og hvor medlemmene deltar i lokale organisasjoner og aksjoner, knytter bånd til folk og får ny kunnskap om klassekampen i samfunnet. Uten dette vil partiet lett bli byråkratisk, islolert og lite demokratisk. AKP baserer seg på medlemsavgift og mottar litt statsstøtte i form av studiestøtte. Kontingenten er i dag på størrelse med fagforeningskontingent (1-2% av bruttolønn).
Vi har i denne teksten nevnt saker som er viktige for AKP som eksempel på hvordan vi jobber. Mange felt er ikke - eller bare sporadisk - tatt opp: faglig arbeid, miljøspørsmål, landbruksspørsmål osv.
Er alt bra med AKP? Nei, vi har særlig to svakheter.
Den ene er at vi er for få. Det betyr at det er mange steder
hvor vi ikke har medlemmer og partilag. Der er det altså
ingen bøllekurs og kanskje heller ikke stands om krigen
på Balkan. Og det er ikke sikkert at det blir oppretta ei
gruppe av Kurdernes Venner eller arrangert en konferanse for Kvinner
på tvers. AKP er altså en organisasjon for igangsetting!
Jo flere vi er, jo mer kan settes i gang. Flere medlemmer betyr
også mer
penger til løpesedler, noen flere folk på kontoret
og bedre kontakt mellom partilaga.
AKP-landsmøtet i 1999 vedtok at partiet skal doble sitt medlemstall på tre år. Organisasjonen trenger å bli større.
Den andre svakheten er at vi har et program og en analyse av det norske samfunnet som er foreldet på flere områder. Verden forandrer seg raskt. Ny teknologi (elektronisk informasjon) blir tatt i bruk på stadig nye felt. Konsekvensen av dette for folk flest når det gjelder arbeid/arbeidsløshet og makt/avmakt, har vi ikke funnet nok ut av. Vi skal jobbe med dette framover.
På landsmøtet 2001 skal AKP vedta nytt program.
Bli med i AKP!
Vedlegg: Vedtekter for AKP