Hva er revolusjonær taktikk?

av Halvard Gråtopp

Heftet er utgitt som nr 6 i serien Les og Lær
Forlaget Oktober, Oslo september 1978, ISBN 82-7094-997-3
Basert på en artikkelserie i Klassekampen mars/april 1978

Lagt ut på nettet i februar 2003
Forbehold for korrekturfeil

Andre hefter ||| Heimesida til AKP

Halvard Gråtopp: Hva er revolusjonær taktikk?

Klikk for større versjon av bildet


Innhold

Halvard Gråtopp

Hva er revolusjonær taktikk?

Forsøk på ei loftsrydding

Det finnes få begreper som blir gjentatt så ofte i arbeiderbevegelsen som nettopp strategi og taktikk. Begrepene blir brukt om likt og ulikt og ofte om hverandre. Derfor er det stor forvirring om hva de egentlig står for. Når en opportunistisk fagforeningspamp selger seg med hud og hår til bedriften og sviker arbeidernes krav, kan han godt finne på å kalle det en "smart taktikk". Når sosialdemokrater og revisjonister går inn for å styrke den statsmonopolistiske kapitalismen, kan de i den rette forsamlinga kalle det "strategi for sosialisme". I ørene til en nybakt revolusjonær har ordet taktikk en klang av noe mindreverdig, noe tvilsomt, mens strategi klinger edelt, men fjernt. Når f.eks. AKP(m-l) fra en situasjon til en annen skifter taktiske paroler, fabler Dagbladet om "linjeskifte", og en og annen foreleser ved filosofisk institutt forteller seminargruppa si om at Lenin gjorde noe helt annet i 1905. I AKP(m-l) har vi opplevd at avvik fra strategien sneik seg inn i partiet i 1972-73 under dekke av å være "taktikk". Denne negative erfaringa har gjort at mange i og utafor partiet har vært svært forsiktige med å snakke om taktikk igjen.

Denne forvirringa om begreper og definisjoner gjør det nødvendig med ei aldri så lita loftsrydding. Hva er egentlig strategi og taktikk? Hvor går skillet mellom opportunisme og revolusjonær taktikk?

Stalin om strategi

På sin vanlige systematiske måte har Stalin gitt en definisjon av både taktikken og strategien i "Om leninismens grunnlag" (Spørsmål i leninismen, side 55-67). Dette er veldig nyttig materiale, fordi Stalin har anstrengt seg for å gi knappe og skarpe definisjoner. En mer inngående analyse av motsigelsene innafor strategien og taktikken må vi til Mao for å finne. Men Stalins artikkel egner seg godt til å begynne med. Han sier blant annet:

"Strategien er å bestemme retninga for hovedangrepet fra proletariatet i den gitte etappe i revolusjonen, er å utarbeide en tilsvarende plan for hvordan en skal stille opp de revolusjonære krefter (hoved- og bireserver), er kampen for å gjennomføre denne planen under hele forløpet av den gitte etappe i revolusjonen." (Side 56.) "Strategien befatter seg med hovedkreftene i revolusjonen og reservene for dem. Den endrer seg når revolusjonen går over fra en etappe til en annen, men forandrer seg ikke vesentlig under hele den gitte etappe." (Side 57.)

Stalin nevner sjøl eksempler på forskjellig strategi utfra forskjellige etapper. Han nevner at bolsjevikenes strategi i perioden fra 1903 til 1917 var å knuse tsarismen. Dette fikk betydning for hvem bolsjevikene kunne alliere seg med, hvem de skulle forsøke å nøytralisere og hvem de skulle angripe. Fra mars til oktober 1917 var det strategiske målet å styrte imperialismen i Russland og få Russland ut av den imperialistiske krigen. Dette førte til andre allianseforhold og angrepsmål.

Slike strategiske endringer har også arbeiderklassen i Norge vært vitne til. For å si det litt populært kan vi si at da folk gikk og la seg 8. april 1940 var det en strategisk situasjon, og da de sto opp den 9. april var det en helt annen. De to situasjonene måtte nødvendigvis kreve helt forskjellige allianseforhold, paroler og angrepsmål. Det var ikke bare en endring av den taktiske situasjonen, men en endring av den strategiske situasjonen. Fra en situasjon der det norske borgerskapet var hovedmotstanderen, endra det seg til at den tyske imperialismen blei hovedmotstanderen. NKP skjønte ikke denne grunnleggende endringa av den strategiske situasjonen og stilte derfor feilaktige oppgaver og feilaktige paroler.

Vi skal seinere komme tilbake til spørsmålet om hva slags strategisk situasjon vi står oppe i i dag og hva slags strategi den krever. Vi skal også ta for oss litt om de mulige strategiske situasjonene som kan oppstå i framtida.

[Til innholdsfortegnelsen]

Stalin om taktikk

Taktikken henger nært sammen med strategien. Uten en riktig taktikk er det bare å skyte ei kvit pil etter de strategiske måla.

"Taktikken er å bestemme linja for hvordan proletariatet skal opptre i de forholdsvis korte perioder med flo eller ebbe i bevegelsen, oppsving eller nedgang i revolusjonen, den er kampen for å gjennomføre denne linja ved å erstatte de gamle kampformer og organisasjonsformer med nye, erstatte gamle paroler med nye, eller ved å kombinere disse former osv. ... den tar ikke sikte på å vinne krigen som helhet, men bare på å gjennomføre med hell enkelte slag, enkelte kamper, enkelte kampanjer, enkelte aksjoner som svarer til den konkrete situasjonen i en periode enten med oppsving eller nedgang i revolusjonen. Taktikken er en del av strategien, og den er underordnet strategien og tjener den." (Spørsmål i leninismen, side 57-58.)

Også her viser Stalin med konkrete eksempler hvordan den taktiske situasjonen forandra seg mange ganger i løpet av den russiske revolusjonen. Paroler som sto i sentrum i går, blei feilaktige eller forelda i dag, men kan bli riktige igjen i morgen. Fra 1903-1905 var det flo i den russiske revolusjonen. Taktikken tok sikte på å utvikle revolusjonære kamper og revolusjonære metoder. Boikott av parlamentet og oppretting av sovjeter blei mulig og nødvendig. Fra 1907-1912 var det en periode med nedgang og reaksjon. Det krevde en defensiv taktikk. Boikott av parlamentet blei utillatelig og massearbeidet måtte rettes inn på de legale masseorganisasjonene som ikke spilte noen særlig rolle i tida forut.

Trotskister og en spesiell type reaksjonære anti-kommunistiske journalister ville kalle dette for "stalinistiske linjeskifter", og med det ville de mene å spotte de revolusjonære og stille dem i bås med borgerlige politikere. Det de spotter er i virkeligheten arbeiderklassens behov for å ha en politikk som gjør det beste ut av enhver situasjon for revolusjonen.

Myten om "linjeskifte" avslører borgerlig filosofi

Revisjonistenes filosofi er metafysisk. Det er en bestemt type borgerlig tenkning som ikke anerkjenner motsigelser i alle ting, men som tvert om hevder at alle ting bare beveger seg som vekst og minking. Denne filosofien anerkjenner ikke klassekampen, den anerkjenner ikke at ting kan forandre seg til sin motsetning. Når Sovjet blei sosialistisk i 1917, er det etter denne tenkninga umulig å påstå at Sovjet av i dag er imperialistisk. Når USA var på offensiven i 1940- og 50-åra er det umulig å hevde at Sovjet er på offensiven i dag. Å hevde noe slikt er ifølge metafysikken "linjeskifte". Om slike tåkefyrster tok konsekvensen av filosofien sin skulle de jo advart mot imperialismen til keiserdømmet Østerrike-Ungarn eller satt i gang kampanjer mot det portugisiske koloniveldet.

Metafysikken er uvitenskapelig, den strir mot samfunnets og naturens lover. I politikken fører den til reaksjon. Proletariatet må avvise metafysisk prat om "linjeskifte" og utforme en taktikk som til enhver tid er på høyde med situasjonen. Det betyr blant annet at en må være i stand til å se når de gamle parolene og organisasjonsformene ikke lenger svarer til den nye situasjonen. Så må en utarbeide nye paroler og organisasjonsformer til erstatning for de gamle. Vakling på dette punktet kan føre til at fortroppen henger etter massebevegelsen eller skiller seg fra den ved å stille aksjonsparoler som går mye lengre enn massene er innstilt på.

[Til innholdsfortegnelsen]

Ett eksempel - turistboikott av Spania

For kort tid sia svarte Klassekampens redaksjon på et leserbrev at parolen om turistboikott av Spania ikke lenger er aktuell og derfor må frafalles. En annen leser reagerer på dette og mener at den må opprettholdes. I dette tilfellet har vi et eksempel på en parole som i sin tid var en viktig kampparole, ikke bare for de framskredne kreftene, men for hele arbeiderklassen. Denne parolen var det i sin tid en forbrytelse å frafalle, som da LO-ledelsen ga grønt lys for Spaniareiser rett før den spanske regjeringa kunne blitt tvunget på retrett. Nå er situasjonen en annen både i Spania og internasjonalt. Ingen arbeider er i stand til å se noen grunn til å boikotte Spania noe mer enn f.eks. Tsjekkoslovakia, eller for den del Italia. I verste fall kunne parolen i dag brukes til å avlede kampen og oppmerksomheten fra sosialimperialismen og rette den mot mål av tredje rang. Da må parolen forkastes. Den kan ikke opprettholdes som taktisk parole av hensyn til tradisjon eller som et klenodium. Det ville være å synke ned i metafysikken og bli konservativ. Det som ville vært en forbrytelse i januar 1976 er blitt en nødvendighet i januar 1978.

For å belyse det jeg mener ytterligere, vil jeg avslutte denne delen med en gammal vits fra Østlandet:

En mann sier til en annen: "Du schnakker om utakknemlighet. Jæ sprengt' i lufta en hel buss full a' tyskere, men trur'u jæ ha' fått non meddalje!"
"Harukkede?!"
"Næ, ække de' urettferdi?"
"Jo, når va' detta a?"
"August i treåfemti."

[Til innholdsfortegnelsen]

Ikke slå i alle retninger

Et hovedprinsipp for all taktikk er det som Mao i bind 5 av utvalgte verker har sammenfatta i parolen "Ikke slå i alle retninger". Den revolusjonære bevegelsen vil ha mange fiender, store og små. Det er ikke vanskelig å finne noen å slå mot. Det kan også virke veldig revolusjonært å slå mot alle slags fiender på en gang og definere alle som ikke er 100 prosent enige med oss som "fiender". Denne typen politikk er fremma av folk som kaller seg marxist-leninister, som f.eks. "KPD/ml" i Vest-Tyskland, men den blir ikke mer revolusjonær av den grunn. I virkeligheten er den ikke bare tåpelig, men også ytterst skadelig.

"Slå i alle retninger" - mot dialektikken

Enhver arbeider veit at å slå i alle retninger er helt håpløst om en vil oppnå noe som helst. For å få virkelige resultater må en ta ett problem av gangen og legge virkelig kraft i slaget. Dette svarer til lovene i dialektikken. Mao sier at vi må gripe hovedmotsigelsen og sette alt inn på å løse den. Ideen om at det går an å slå med like stor kraft i alle retninger på samme tid strider mot alt som heter dialektikk. Innafor bevegelseslæra veit vi at et legeme som blir dratt med like stor kraft i alle retninger blir stående i ro. Slå ut med begge armene i hver sin retning på samme tid, så skal du se hvor mye kraft det blir i slaga. Om du derimot legger hele tyngden bak ett slag av gangen, får du en ganske annen effekt. Dette gjelder også innafor militærkunsten og i politikken. En hærfører som sprer styrken sin jamt utover hele fronten, og ikke samler en stor nok styrke på noe sted til å gjøre gjennombrudd, vil bli knust av sin egen ubesluttsomhet. En politiker som behandler små fiender, store fiender, skeptikere og vaklere på samme måte, vil mislykkes. I verste fall vil hun oppnå at alle fiendene samles i et felles korstog for å knekke henne.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kunsten er å bestemme slagretninga

Som nevnt kan enhver idiot slå i alle retninger. Det krever ingen form for tenkning eller analyse, og gir resultater som er deretter. Kunsten er å skille ut ett eller noen ganske få mål for angrepet og så sette kreftene inn mot dem. Det krever nemlig at en klarer å skille ut en hovedfiende, og det eksisterer en fare for å slå i feil retning. En feilaktig avgjørelse om slagretninga - det vil si en feilaktig taktikk - kan føre til det motsatte av hva en hadde planlagt. Det kan føre til at en i stedet for å ramme hovedfienden, gir han pusterom til å slå mot en sjøl.

Når de moderne revisjonistene peker ut Vest-Tyskland til den største truselen mot freden i Europa, er det et bevisst forsøk på å skape en taktikk som ikke rammer sosialimperialismen. Om de lykkes, vil arbeiderklassen risikere at sosialimperialismen rammer den som lyn fra klar himmel.

Dette er eksempel på hvordan talsmenn for fienden forsøker å plante en feilaktig taktikk. Men vi har også tilfeller av at et revolusjonært parti velger en feilaktig taktikk på grunn av manglende kunnskaper.

Høyreavviket i AKP(m-l) omkring stiftelsen var en blanding av disse to faktorene. Revisjonistenes påvirkning førte til at revisjonismen som retning blei oppfatta som en slags "forfeila progressiv" retning, mens kommunismens klassikere helt klart påpeker at revisjonismen representerer imperialismen og borgerskapet i arbeiderbevegelsen. Det gjorde seg også gjeldende en tendens til å fastsette en taktikk på grunnlag av uhyre slette undersøkelser. Dette førte til at m-l-bevegelsen ei tid allierte seg med mer eller mindre åpne bresjnevister, mens slike retninger som nyfeminismen fikk det glatte lag. Det lar seg altså gjøre å legge opp en feilaktig taktikk ...

Men dette kan ikke skremme oss fra å utforme en taktikk. Da risikerer vi bare å dele skjebne med han som sulta ihjel over matbordet, fordi han ikke klarte å bestemme seg for hvilken rett han skulle begynne med.

For å hive inn et eksempel som det sikkert ikke er enighet om, vil jeg nevne Klassekampens avsløring av at Arne Bendiksen prøvde å bygge opp en callgirl-ring for utenlandske pop-artister. Jeg mener det var utmerka at Bendiksen blei avslørt. Men jeg mener at Klassekampen slo i for mange retninger da avisa også retta slaget mot en underordna funksjonær hos Bendiksen. Ikke veit jeg hva denne funksjonæren hadde gjort eller ikke gjort, men uansett mener jeg det var gæernt å ta han med i angrepet. Hva oppnådde vi? Jo, vi skaffa oss flere fiender enn strengt nødvendig og ga Bendiksen muligheten til å gjemme seg bak en underordna funksjonær. Er det revolusjonær taktikk?

Taktikkens problem: hvem skal vi slå mot og hvem skal vi ikke slå mot? - hvem skal vi vente med å slå mot?

Å legge opp en riktig taktikk krever mot og besluttsomhet. Når den først er lagt opp, må den settes effektivt ut i livet. En riktig taktikk krever at en ikke bare er klar over hvem som er fienden. En må også bestemme seg for hvilken fiende som må rammes først, og hvilke fiender som ikke kan rammes inntil videre. Det er ganske sjølsagt, men likevel nødvendig å si at viljen til å samle slaget i en retning også krever vilje til (i det minste for ei tid) å ikke slå i en masse andre retninger.

For å avgjøre dette nytter det ikke med utenatlærte fraser. Det er nødvendig med konkrete undersøkelser. Det krever at en forlater skrivebordet og gjør undersøkelser i det virkelige livet. En må snakke med folk, lese materiale fra ulike kilder, stille spørsmål. På grunnlag av et slikt materiale går det an å legge opp en riktig taktikk om en samtidig behersker de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Massearbeidet er grunnlaget for enhver taktikk

Hensikten med taktikken - å mobilisere massene

Formålet med en politisk taktikk er å mobilisere massene i breiere målestokk for å løse sine oppgaver. Midlertidige allianser med borgerlige grupper, slik som alliansen med landbruksmonopolet under EEC-kampen i 1970-72, har først og fremst til hensikt å mobilisere massene. En del av det arbeidende folket er under innflytelse av sånne grupper. I en gitt situasjon kan en taktisk allianse med dem være en metode for å nå fram til slike tilhengere av dem. Taktikeren vil alltid stå overfor behovet for å manøvrere og utforske mulighetene ikke bare for strategiske allianser, men også for kortvarige, midlertidige allianser. Dette kan han trygt gjøre dersom han bare ikke glemmer det strategiske målet og dersom han ikke glemmer massene.

Det hjelper ikke med en "lur" taktisk vri om ikke massene skjønner betydninga av den og om ikke massene blir mobilisert til å føre kampen mot fienden. Det farligste som kan skje, er at eventuelle forhandlinger fører til passivisering av dem som skal utgjøre hovedstyrken i kampen, nemlig de breie massene.

Mao sier et sted at "bare massene er en mur av jern". Glemmer vi det og fester lit til hva som kan oppnås i taktiske allianser, er vi nødt til å degenerere til et borgerlig og revisjonistisk parti.

I de tilfellene der det har vært mulig og ønskelig med taktiske allianser i de siste åra, har det vist seg en slem tendens til å utsette mobiliseringa. Dette er ytterst skadelig, og det kan føre til at slike grupper får makt til å sabotere de kampene folket skal føre. Denne tendensen er ei gjenspeiling i de revolusjonæres rekker av trua på forhandlingenes allmakt - dvs en borgerlig ide om at det er politikerne og ikke folkemassene som skaper historien.

Styrken til den marxist-leninistiske bevegelsen har ikke vært at vi har mange kjente politikere. Styrken vår har alltid vært at vi har gjort et aktivt og oppofrende massearbeid. Uansett hva som skjer, må vi ikke gi fra oss denne styrken. I gresk mytologi fortelles det om en gud eller halvgud som var sønn av Moder Jord. Han var uovervinnelig så lenge han holdt kontakten med jorda, men han blei hjelpelaus når han mista denne kontakten. Taktikken til motstanderne hans var å få han til å miste kontakten med jorda og så tilintetgjøre han. Dette er et brukbart bilde på det kommunistiske partiet. Så lenge vi holder kontakten med de arbeidende massene av folket og stoler på dem, er vi uovervinnelige. Mister vi denne kontakten, er vi hjelpelause og kan lett tilintetgjøres.

Det betyr at vi i alle situasjoner må forklare vår politikk grundig og lytte til hva arbeiderklassen og andre deler av det arbeidende folket har å si. Partiet er avhengig av at massene skjønner behovet for at oppgavene løses og sjøl går i gang med å løse dem.

[Til innholdsfortegnelsen]

Langsiktige og kortsiktige allianser.
Om kompromisser

"Hvem er våre venner, hvem er våre fiender?" Dette spørsmålet fra Mao må få et nøyaktig svar. Svaret vil veksle noe fra land til land og fra den ene strategiske perioden til den andre. Uten å gi et riktig svar på dette spørsmålet er det umulig å legge opp en riktig strategi og taktikk.

AKP(m-l) har i grove trekk svart på dette spørsmålet i prinsipprogrammet sitt ved å slå fast følgende:

"Borgarskapet er fienden til proletariatet. Monopolborgarskapet er den leiande delen av borgarskapet sitt læger. Borgarskapet stør seg på arbeidararistokratiet og dei øvste delane av småborgarskapet og på den internasjonale reaksjonen.

Proletariatet må på si side stø seg på sine viktigaste allierte, halvproletariatet, småbøndene og dei fiskarane som kan samanliknast med småbøndene. Det må og alliera seg med store delar av ungdomen under utdanning og dei lågare delane av dei funksjonærane som høyrer til småborgarskapet og progressive intellektuelle. Det er desse vi meiner med folket. Proletariatet må stø seg på klassefelagane sine og dei underkua over heile verda." (Prinsipprogrammet side 66.)

Dette er det langsiktige allianseforholdet, men det oppstår ikke ved å knipse med fingrene. Borgerskapet og imperialismen har sørga grundig for å splitte opp proletariatet og det arbeidende folket på 1.001 måter. Ei hovedoppgave for taktikken er å hjelpe fram den strategiske enhetsfronten. Til det trengs det blant annet taktiske allianser med personer og grupper som ikke omfattes av definisjonen av folket. Store deler av arbeiderklassen vil ikke slutte opp om ei riktig oppgave bare fordi AKP(m-l) argumenterer godt for denne oppgava. Men om f.eks. noen borgerlige intellektuelle med autoritet blant dem stilte den samme oppgava, ville kanskje store deler av arbeiderklassen kaste seg aktivt ut i arbeidet. Jeg nevner med vilje arbeiderklassen, fordi det er en misforståelse at ikke borgerlige intellektuelle har innflytelse i arbeiderklassen. En taktisk allianse med visse borgerlige intellektuelle kan derfor være en metode ikke bare for å nå fram til lavere sjikt blant de intellektuelle, men også til arbeiderklassen.

En taktisk allianse er en kortvarig enhet for å oppnå bestemte mål. Den tar sikte på å samle så mange som mulig, uansett politisk standpunkt ellers, som kan forenes på et visst minimumsgrunnlag. Aksjonen mot horehuset til Thorsen i Skien var en sånn allianse. Det var en fordel at det lokale presteskapet slutta opp om aksjonen, fordi det bidro til å skaffe støtte til aksjonen i tilbakeliggende deler av det arbeidende folket, som ellers ville vært skeptiske til den eller imot den.

Noen vil innvende at det er noe skummelt ved taktiske allianser, fordi de ikke bygger på en grunnleggende strategisk enhet. Men det er bare tull. En taktisk allianse for å oppnå et spesielt mål kan inngås av parter som ellers er svært uenige, dersom partene virkelig ønsker at dette målet skal oppnås.

Under Vietnamkrigen forente vi folk av ulik politisk oppfatning bak kravet om at USA skulle trekke seg ut. Vi stilte ikke som en betingelse at de også delte vårt syn på sjølbestemt abort, kollektivisering og proletariatets diktatur. Nettopp fordi det ikke blei stilt slike betingelser blei det skapt et politisk press mot USA over hele verden som også omfatta reaksjonære politiske ledere som i andre sammenhenger måtte bekjempes med nebb og klør.

Slik må vi se det i dag også. Vi må skape en breiest mulig allianse om kravet "Sovjet ut av Afrikas Horn, støtt Eritreas frigjøringskamp". Noen av dem som slutter opp om disse parolene vil slett ikke høre heime i en langvarig anti-imperialistisk allianse, og vil heller ikke ha noe ønske om det. Den taktiske alliansen blir ikke mindre oppriktig av den grunn, fordi målet er begrensa til et minimumsgrunnlag som er anerkjent av alle parter som deltar.

Er m-l-erne mot alle kompromisser?

Vi sier gjerne at vi fører en kompromissløs kamp. Betyr det at vi er mot ethvert kompromiss. Nei, så bokstavelig må ikke dette oppfattes. Det betyr at vi aldri sviker arbeiderklassens og folkets interesser og forsoner oss med fienden, slik revisjonistene og sosialdemokratene har gjort. Men vi kan ikke avvise kompromisser, ikke engang med fienden.

Enhver streik inneholder et element av kompromiss. En streik kan være 100 prosent seierrik på alle punkter, men den ender likevel i et kompromiss, fordi arbeiderne på bestemte vilkår fortsetter å la seg utbytte av kapitalisten. Bare en sosialistisk revolusjon kan avskaffe behovet for slike kompromisser. Noen kompromisser er nødvendige, mens andre er uakseptable. Hva som er hva, krever en konkret politisk analyse.

Revisjonistene sprer en myte om at AKP(m-l) bare kan delta i enhetsaksjoner dersom vi får alle våre egne paroler igjennom. Det er ikke sant. Innafor bestemte minimumskrav er vi villige til å gjøre kompromisser for å få til en breiest mulig front bak bestemte krav. Dette demonstrerte vi 8. mars. Innafor Kvinnefronten og 8. mars-komiteene jobba medlemmer av AKP(m-l) for at en skulle prøve å skape så brei enhet som mulig bak paroler mot all kvinneundertrykking. Dette synet vant oppslutning innafor Kvinnefronten, fordi det svarte til kvinnekampens interesser, og det vant også oppslutning i vide kretser innafor og utafor de andre kvinneorganisasjonene.

8. mars viste at det var mulig å komme fram til paroleformuleringer som kunne godtas av størsteparten av kvinnebevegelsen. Et avgjørende skille oppsto mellom det lille mindretallet som ville smugle inn støtte til sosialimperialismen i toga og det store flertallet som på ingen måte kunne godta dette. Et kompromiss her ville vært uakseptabelt og et svik mot både kvinnenes og arbeiderklassens interesser.

Ingen ting i verden er helt reint, og den positive utviklinga 8. mars var sjølsagt ikke uten haker. Sjøl mener jeg at det var feilaktig av 8. marskomiteene på noen steder å godta paroler som "Nei til stormaktenes opprustning". Det er en parole som forkludrer virkeligheten i dagens verden der det i første rekke er to imperialistiske supermakter som truer verden med krig, og ikke et ubestemt antall "stormakter". Det var også gæernt å gå med på abstrakte paroler om "fred" som ikke slo fast at det er supermaktene Sovjet og USA som truer verden med krig.

[Til innholdsfortegnelsen]

Om å utnytte motsigelser i fiendens leir

For at en revolusjon skal lykkes, er det ikke tilstrekkelig å stille riktige paroler. Det er heller ikke tilstrekkelig å forene arbeiderklassen og det arbeidende folket til kamp for å gjennomføre de revolusjonære parolene. Det er også nødvendig å vite å gjøre bruk av alle motsigelser, alle splittelser eller antydninger til splittelser i fiendeleiren. Den som ikke har innsett dette har i virkeligheten forstått svært lite av marxismen.

Strategiske og taktiske reserver

Når Stalin behandler spørsmålet om revolusjonens reserver i Spørsmål i leninismen, deler han dem i to grupper, nemlig de direkte reservene og de indirekte reservene. De direkte reservene er slike som bøndene og mellomlaga i ens eget land, proletariatet i naboland osv, kort sagt krefter som i forskjellig grad gir direkte bidrag til revolusjonen. Å utnytte disse kreftene riktig er et hovedspørsmål for en strategisk ledelse, men det er ganske godt forstått, så jeg skal ikke utdype dette. Til de indirekte reservene regner Stalin slike som motsigelsene og konfliktene mellom de ikke-proletariske klassene i ens eget land og motsigelsene, konfliktene og krigene mellom de imperialistiske statene.

"Vi må anta at de indirekte reserver vil få stadig økt betydning for proletariatet, nå da motsetningene mellom de imperialistiske gruppene stadig blir dypere og en ny krig mellom dem blir uunngåelig." (Stalin: Spørsmål i leninismen, side 59.)

Lenins revolusjonære taktikk

Lenin manøvrerte dyktig i sin revolusjonære taktikk. Alt i det store verket om To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjonen la han vekt på betydninga av manøvrer og utnytting av motsigelser. Samtidig avviste han den opportunistiske halehengspolitikken overfor det liberale borgerskapet. Ingen fordømte den borgerlige Kerenski-regjeringa (den regjeringa som tok over i Russland etter tsarens fall i 1917) mer enn bolsjevikene. Men hva gjorde bolsjevikene da den ytterste høyrefløya av borgerskapet og godseierne under ledelse av general Kornilov ville erstatte Kerenski-regjeringa med et militærdiktatur? Jo, de gikk i spissen for arbeider- og soldatsovjetene i det væpna forsvaret av Petrograd. Hadde de stilt seg likegyldig, kunne revolusjonen blitt knust. Nå redda de formelt Kerenski fra Kornilov, men samtidig avslørte de Kerenski for massene og viste at bolsjevikene var den eneste virkelige ledelsen for revolusjonen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Maos mesterlige bruk av motsigelser i fiendeleiren

Maos videreutvikling av den marxistiske dialektikken er et skarpt analyseredskap for å legge opp en riktig strategi og taktikk. Enda klarere enn noen av de marxistiske klassikerne setter han fingeren på loven om motsigelser i alle ting, og han studerer samfunnet og naturen ved hjelp av denne loven. Slik kunne han peke på når hovedmotsigelsen i Kina skifta til å bli en motsigelse mellom den kinesiske nasjonen og de japanske aggressorene og legge opp strategien og taktikken etter det. Han kunne også utnytte de mange små og store motsigelsene i det kinesiske samfunnet til fordel for revolusjonen. Noen hevder at revolusjonære aldri kan alliere seg med reaksjonære. Vel, Mao og KKP allierte seg med den erkereaksjonære Chiang Kai-shek i kampen mot Japan. Var det i strid med den kinesiske revolusjonens interesser? Bare idioter kan hevde noe sånt. Mao gikk inn for allianse med en fiende for å slå en annen fiende. Ved hjelp av denne taktikken slo han dem begge etter tur. For å oppnå en allianse med Chiang Kai-shek grep Maos nære kampfelle Chou En-lai til og med direkte inn og hindra en opprørsk fraksjon i Chiangs parti fra å ta livet av Chiang.

Alliansen mot Japan var i første rekke en allianse i folket. Chiang var aldri oppriktig tilhenger av krigen mot Japan. Han ønsket kapitulasjon, men kunne ikke gjøre det helt åpent på grunn av kommunistenes press. Han forsøkte gang på gang å vende våpna mot kommunistene framfor å rette dem mot Japan. Men på grunn av KKPs enhetspolitikk nekta hans egne soldater ofte å gå mot kommunistene.

Denne taktikken hadde sjølsagt ikke lykkes om KKP ikke hadde egne styrker og egne resultater å vise til. Enhetspolitikken bygde på at kommunistene også var i stand til å slå tilbake angrep og at de viste seg som de mest effektive motstandskreftene i kampen mot Japan. Dette er det viktig å minne om, fordi det finnes folk som vil forvrenge Maos enhetsfrontspolitikk til en politikk for bare enhet og ingen kamp.

Mao forklarer sin taktikk for utenlandske kamerater

I 1956 hadde Mao en samtale med latinamerikanske kamerater der han gikk gjennom noen erfaringer fra KKPs historie. Denne samtalen er gitt ut i bind 5 av Maos verker i utvalg. Han sier der:

"Under motstandskrigen mot Japan utnytta vi motsigelsen mellom Storbritannia og De forente stater på den ene sida og Japan på den andre, ved først å slå ned de japanske angriperne og den kompradorgruppa som var avhengig av dem. Etterpå snudde vi oss for å slå mot de amerikanske og britiske aggressorene, og for å velte de pro-amerikanske og pro-britiske kompradorgruppene." (Side 339.)

Det hadde aldri vært mulig for det kinesiske folket å seire om det hadde forsøkt å nedkjempe alle fiendene på en gang. Med en sånn taktikk hadde Mao Tsetung vært navnet på en ukjent kinesisk martyr og ikke navnet på lederen for den største revolusjonen i menneskehetens historie.

Mao sa videre til de utenlandske kameratene:

"Ikke slå til mot for mange fiender på en gang, slå til mot noen få. Til og med når det gjelder de store godseierne, bør dere bare rette slaga mot en handfull av de mest reaksjonære. Det kan virke svært revolusjonært å slå til mot alle, men i virkeligheten gjør det stor skade."

Dette viser hvordan Mao aldri forfalt til småborgerlig moralisme i sin politiske taktikk, men alltid holdt fast på en vitenskapelig, marxistisk innstilling. Dette betydde ikke at han opphørte å regne de mindre fiendene som fiender, men han la vekt på at en kunne ta seg av dem seinere, når en har knekt hovedfienden.

[Til innholdsfortegnelsen]

Bind 5: Rikt materiale

Bind 5 av Maos verker gir rikt materiale til å forstå Maos taktikk overfor det nasjonale borgerskapet i Kina. Det nasjonale borgerskapet skilte seg fra det imperialistdominerte kompradorborgerskapet ved at de ønska ei uavhengig kapitalistisk utvikling i Kina. De sto med andre ord i et motsetningsforhold til imperialismen på den ene sida og proletariatet på den andre sida. Mao gikk sterkt inn for en allianse med det nasjonale borgerskapet. Han sier om dette:

"Det nasjonale borgerskapet er vår motstander ... Ut fra at hovedoppgava vår er å kjempe mot imperialismen og føydalismen, og at frigjøringa av folket ikke kan komme på tale uten at disse to fiendene blir beseira, må vi med alle midler vinne det nasjonale borgerskapet over til kampen mot imperialismen. Det nasjonale borgerskapet er ikke interessert i å kjempe mot føydalismen, for det har nære forbindelser med godseierklassen. Dessuten undertrykker og utbytter det arbeiderne. Derfor må vi kjempe mot det. Men for å vinne det over, slik at det går sammen med oss i kampen mot imperialismen, må vi vite når vi skal stoppe i kampen, det vil si at kampen må føres på et rettferdig grunnlag, til vår fordel og med tilbakeholdenhet."

Mao gikk altså klart inn for allianse med en motstander, det nasjonale borgerskapet, i kampen mot større og farligere motstandere. Dette er noe ganske annet enn den revisjonistiske linja som sier at en skal bekjempe alle fiender, indre og ytre, store og små, samtidig og med like stor kraft. Mens den siste linja er en garanti for nederlag, er Maos linje en garanti for seier.

Tesene om det nasjonale borgerskapet kan sjølsagt ikke overføres direkte på Norge som er et imperialistisk land, der motsigelsen mellom borgerskapet og proletariatet er hovedmotsigelsen, men prinsippene for enhet og kamp gjelder også her.

AKP(m-l)s prinsipprogram nevner ett eksempel på en situasjon der vi vil gå inn for allianse med en del av borgerskapet, nemlig i en situasjon der landet blir okkupert og der regjeringa går inn for å føre forsvarskrig. I en slik situasjon vil det endelige oppgjøret med borgerskapet bli utsatt til okkupanten er kasta ut. Men siden borgerskapet utbytter arbeiderklassen og ikke er noen garantist for den nasjonale sjølråderetten, vil sjølsagt ikke kampen mot borgerskapet bli innstilt, slik en del kommunistpartier gjorde i den forrige krigen. Den vil bare ta andre former, slik som Mao er inne på.

Finnes det motsigelser i fiendens leir i Norge i dag som vil kunne ha utnytta om vi var dyktigere? Jeg mener absolutt at det finnes slike motsigelser. Den økonomiske krisa og skjerpinga av krigsfaren vil gjøre disse motsigelsene enda skarpere. Ta f.eks. arbeideraristokratiet. Det er et sjikt som er lojalt til imperialismen og monopolborgerskapet. Det er en farlig fiende for arbeiderklassen. Betyr det at hele arbeideraristokratiet skal bekjempes på samme måte uten differensiering? Det har vi kanskje gjort, men det er ikke riktig. Noen arbeideraristokrater er for tida sterkt pressa mellom sin lojalitet til borgerskapet og sine egne personlige interesser. Som lønna tillitsmenn venter borgerskapet at de skal legge forholda til rette for bedriftsnedleggelser osv, men som lønna tillitsmenn er de redde for at de sjøl skal miste jobben når bedriften legges ned. Om det gikk an å få i det minste noen av disse folka til å slutte opp om protestene mot regjeringas krisepolitikk, så ville det være en fordel for arbeiderklassen, sjøl om det ikke må bety at en slutter å føre kamp mot disse folka hver gang de opptrer reaksjonært. Dette er ett eksempel. Leserne har sikkert mange flere.

[Til innholdsfortegnelsen]

Er det en revolusjonær situasjon i Norge i dag?

Noen folk påstår at situasjonen i Vest-Europa er sånn at revolusjonen er et problem som tas opp til løsning, at det er en revolusjonær situasjon. Er dette riktig? Er det en revolusjonær situasjon i Norge? Nei. Det er rein ønsketenkning å hevde at det er en revolusjonær situasjon i Norge i dag. Jeg ser heller ikke noe sted i Vest-Europa der det er en revolusjonær situasjon. For at leserne sjøl kan ta stilling til dette spørsmålet er det kanskje best at jeg sier hva jeg mener med en revolusjonær situasjon.

Dette begrepet er best definert av Lenin, og det er den definisjonen jeg holder meg til. Han holder fram tre forutsetninger for at vi kan snakke om en revolusjonær situasjon. For det første må massene ikke lenger godta å bli styrt på den gamle måten, for det andre må herskerklassen ikke kunne styre på den gamle måten lenger og for det tredje må det være en djuptgripende massebevegelse mot herskerklassen som også drar inn de breie sjikta av massene som vanligvis er politisk likegyldige eller passive.

Når vi sammenlikner den politiske situasjonen i Norge 1978 med denne definisjonen, ser vi at det ikke på noen som helst måte kan være snakk om noen revolusjonær situasjon. Herskerklassen har riktignok store problemer, men den har ennå store politiske reserver å støtte seg på. Det er ingen akutt krise i styresettet til den herskende klassen der de indre motsigelsene har lammet den. Kapitalistklassen i Norge har tvert om klart å skape et ganske raffinert diktatur, der maktbruken ennå er såpass kamuflert at størsteparten av folket trur at systemet virkelig er demokratisk. Arbeideraristokratiet og klassesamarbeidssystemet er viktige faktorer i dette systemet. Sjøl om stadig flere blir klar over statens og sosialdemokratiets rolle, er det lenge før vi kan snakke om noen djuptgripende politisk krise mellom undertykte og undertrykkere. Massene lar seg fortsatt styre på den samme måten. Syttiåra har vært en periode med klare framganger for arbeiderklassens kamp. Det politiske nivået i arbeiderklassen er mye høyere enn i sekstiåra og bevegelsen større. Men fortsatt er det promiller av arbeiderklassen som deltar i politiske demonstrasjoner og noen få prosenter som har deltatt i streikekamper av noen betydning. Det er med andre ord ikke snakk om noen bevegelse av det omfanget Lenin snakka om. Leseren vil sikkert sjøl kunne føye til flere argumenter som understreker at det langt fra er noen revolusjonær situasjon i Norge.

De som insisterer på at det likevel er en revolusjonær situasjon i Vest-Europa kan derfor ikke bygge på fakta. De må bruke argumenter av typen "massene mister motet om vi ikke sier at det er en revolusjonær situasjon". Dette er rein borgerlig subjektivisme og har ingenting med en konkret marxistisk analyse å gjøre. Arbeiderklassen vil ikke få tillit til oss om vi kommer med sånt tull. Den ønsker en skarpest mulig analyse av den nåværende situasjonen og politiske paroler og retningslinjer for den kampen som må føres her og nå. Det betyr ikke at vi ikke agiterer for revolusjonen, tvert om, men det betyr at vi gjør det klart at vi ikke mener at revolusjonen står på dagsorden i de nærmeste åra.

Om den norske kapitalismen utvikla seg upåvirka av andre faktorer, ville det komme en revolusjon før eller seinere, men det er lite trulig at det vil oppstå noen revolusjonær situasjon i Norge det første tiåret. På grunn av den økende krigsfaren og de store endringene internasjonalt, kan bildet se annerledes ut. Men med de nåværende perspektivene er det altoverveiende sannsynlig at krigen kommer før en revolusjonær situasjon oppstår.

Hvis dette er riktig, må det sjølsagt få betydning for hvilken strategi vi legger opp. Vår strategi må ta hensyn til to muligheter, krigen og den sosialistiske revolusjonen. AKP(m-l)s program gjør dette. Men vi har ingen ferdig analyse av hva det vil si for politikken og taktikken at vi lever i ei førkrigstid og at landet sannsynligvis blir angrepet av ei supermakt før det kan komme på tale med en sosialistisk revolusjon. Hvis revolusjonen først kommer etter en ny imperialistisk krig, så betyr det at vi må ha en særegen strategi og taktikk for førkrigsperioden og for kampen mot en eventuell okkupasjon.

Diskusjonen av disse spørsmåla får ligge til en annen gang. Men jeg vil gjerne understreke at dette er spørsmål av førsterangs betydning for revolusjonen i Norge, for arbeiderklassen og folket. Derfor bør diskusjonen ikke føres for stengte dører, men i stort omfang og i ulike fora.

[Til innholdsfortegnelsen]

Hva er den taktiske situasjonen i Norge våren 1978?

Kort og skissemessig vil jeg svare slik:

Jeg kunne nevnt flere faktorer, men det får holde. Dette viser at det er en svært gunstig taktisk situasjon, der det er mulig å oppnå framganger både for arbeiderklassen og for AKP(m-l). Men en gunstig taktisk situasjon varer ikke evig. Det er fullt ut mulig å kaste bort fordelene ved å reindyrke en del inngrodde sekteriske tendenser som dessverre finnes i den kommunistiske bevegelsen i dag. Hvis vi ikke kommer massene i møte og utformer politikk som gjør det lettere for dem å bryte med borgerlige ledere av ulikt slag, er det fullt mulig og til og med ganske sikkert at situasjonen om ikke lenge vil bli mindre gunstig uten at vi har oppnådd noe.

Høyreavvik i taktikken?

Når jeg tar til orde for å korrigere "venstre"-feil og sekterisme i taktikken, er det sikkert flere som raskt vil advare mot høyrefeil. Det er forståelig, for m-l-bevegelsen har gjort alvorlige revisjonistiske høyrefeil under dekke av "taktikk". Men det at en slik fare eksisterer, kan ikke skremme oss fra å utforme en revolusjonær taktikk. Det må bare være ei påminning om at vi må være forsiktige og grundige. Feilen til AKP(m-l) i 1973 var ikke at vi gikk inn for taktikk og enhet, men at vi gikk inn for enhet med feil folk på feil grunnlag. Det blei gjort avvik fra grunnleggende prinsipper for å oppnå taktiske fordeler. For å oppnå enhet med revisjonistene blei revisjonismen ikke lenger definert som en borgerlig og reaksjonær ideologi, dermed fikk revisjonismen et høl å smyge seg gjennom og inn i partiet.

Vi har lært av sånne feil og kan unngå dem bedre nå. Immune mot dem kan vi aldri bli så lenge det er klassekamp. Men det er ingen grunn til å unnlate å handle.

Vi må huske at enhetsfrontarbeid innebærer å forene seg med folk vi er uenige med (i svært mange ting). Dem vi er enige med skal vi nok klare å forene oss med. Det er verre med dem som vi bare er enige med på noen få punkter. Vi må lære oss kunsten å forene oss med sånne folk uten å gi avkall på generallinja vår. Men for å lære det må vi også lære å respektere folk vi går inn i enhetsfront med. Akkurat som oss må de ha rett til å komme med sin mening og ha innflytelse. Avtaler må ikke krenkes fra vår side, for da får vi massene mot oss, også de som i utgangspunktet er positive til oss. Vi må godta at det finnes ulike linjer i fronten og ha såpass tillit til marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning at vi er sikre på at den vil klare å overbevise folk etter hvert.

Og her slutter jeg min lille (og langt fra helhetlige) serie om revolusjonær taktikk med et lite håp om at jeg har frista flere til å tenke på disse problemene og kanskje også provosert til noen motforestillinger.

[Til innholdsfortegnelsen]


Strategi og taktikk

Utdrag fra Josef Stalins artikkel
"Om leninismens grunnlag"

Fra Stalin: Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, Oslo 1976

Fra dette tema tar jeg seks spørsmål: a) strategi og taktikk som vitenskapen om ledelsen av proletariatets klassekamp; b) etappene i revolusjonen, og strategien; c) flo og ebbe i bevegelsen, og taktikken; d) den strategiske ledelse; e) den taktiske ledelse; f) reformisme og revolusjonisme.

1. Strategi og taktikk som vitenskapen om ledelsen av proletariatets klassekamp. Perioden da Den 2. internasjonale hadde herredømme var i overveiende grad en periode da de proletariske armeer ble formert og skolert under mer eller mindre fredelige utviklingsforhold. Det var perioden da parlamentarismen var den dominerende form for klassekampen. Spørsmålene om de store sammenstøt mellom klassene, om å forberede proletariatet til de revolusjonære kamper, om veiene til å erobre proletariatets diktatur sto den gang ikke på dagsordenen, så det ut som. Oppgaven besto i å utnytte alle legale utviklingsmuligheter til å formere og skolere de proletariske armeer, i å utnytte parlamentarismen i samsvar med de forhold hvor proletariatet forble i opposisjonsstilling og så ut til å måtte forbli i den stilling. Det er knapt nødvendig å bevise at i en slik periode og med en slik oppfatning av proletariatets oppgaver kunne det hverken finnes en enhetlig strategi eller en utarbeidet taktikk. Vel fans det bruddstykker, enkelttanker om strategi og taktikk, men ikke noen strategi og taktikk som sådan.

Den 2. internasjonales dødssynd består ikke i at den i sin tid fulgte den taktikk å utnytte de parlamentariske kampformer, men i at den overvurderte betydningen disse former hadde, at den så dem nesten som de eneste kampformer, og at partiene i Den 2. internasjonale snudde ryggen til de nye oppgaver, avslo å ta dem opp da perioden med åpne revolusjonære kamper begynte og spørsmålet om utenomparlamentariske kampformer kom i forgrunnen.

Først i perioden som fulgte etter, i perioden med åpne aksjoner fra proletariatets side, i perioden med den proletariske revolusjon, da spørsmålet om å styrte borgerskapet ble et spørsmål om umiddelbar praksis, da spørsmålet om reservene for proletariatet (strategi) ble et av de mest brennende spørsmål, da alle former for kampen og organiseringen - de parlamentariske såvel som de utenomparlamentariske (taktikk) - trådte fullstendig klart fram, - først i denne periode kunne det skapes en enhetlig strategi og en gjennomarbeidet taktikk for proletariatets kamp. De geniale tanker av Marx og Engels om taktikk og strategi, som opportunistene i Den 2. internasjonale hadde dradd et glemselens slør over, ble nettopp i denne periode trukket fram i lyset igjen av Lenin. Men Lenin innskrenket seg ikke til bare å gjenreise de enkelte taktiske grunnsetninger Marx og Engels hadde satt opp. Han utviklet dem videre og supplerte dem med nye tanker og grunnsetninger, slik at han sammenfattet alt dette til et system av regler og retningslinjer for ledelsen av proletariatets klassekamp. Verker av Lenin som: Hva må gjøres?, To slags taktikk -, Imperialismen, Staten og revolusjonen, Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky, "Radikalismen" - kommunismens barnesykdom - vil uten tvil inngå som de mest verdifulle bidrag i marxismens hele skattkammer, i dens revolusjonære arsenal. Leninismens strategi og taktikk er vitenskapen om ledelsen av proletariatets revolusjonære kamp.

2. Etappene i revolusjonen, og strategien. Strategien er å bestemme retningen for hovedangrepet fra proletariatet i den gitte etappe i revolusjonen, er å utarbeide en tilsvarende plan for hvordan en skal stille opp de revolusjonære krefter (hoved- og bireserver), er kampen for å gjennomføre denne planen under hele forløpet av den gitte etappen i revolusjonen.

Vår revolusjon har alt lagt to etapper bak seg, og er etter oktoberomveltningen gått inn i den tredje etappe. I samsvar med dette har strategien endret seg.

Første etappe. Fra 1903 til februar 1917. Mål - å styrte tsarismen, å likvidere fullstendig levningene fra middelalderen. Hovedkraft i revolusjonen - proletariatet. Første reserve - bøndene. Retningen for hovedangrepet - å isolere det liberal-monarkistiske borgerskap, som prøver å få bøndene under sin innflytelse og likvidere revolusjonen gjennom et kompromiss med tsarismen. Plan for oppstillingen av kreftene: arbeiderklassens forbund med bøndene. "Proletariatet må føre den demokratiske omveltning til ende, idet det får bondemassene til å slutte opp om seg for med vold å knuse selvherskerdømmets motstand og paralysere borgerskapets vankelmodighet." (Lenin: Verker i utvalg, bind III, "To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon", side 102, norsk utg.)

Annen etappe. Mars 1917 til oktober 1917. Mål - å styrte imperialismen i Russland og å komme ut av den imperialistiske krig. Hovedkraft i revolusjonen - proletariatet. Første reserve - de fattige bønder. Proletariatet i nabolandene som sannsynlig reserve. Gunstige momenter er at krigen trekker i langdrag og at imperialismen befinner seg i en krise. Retning for hovedangrepet: å isolere det småborgerlige demokrati (mensjevikene og de sosialrevolusjonære), som legger an på å få de arbeidende bondemassene under sin innflytelse og å gjøre slutt på revolusjonen ved et kompromiss med imperialismen. Plan for oppstilling av styrkene: proletariatets forbund med de fattige bønder. "Proletariatet må gjennomføre den sosialistiske omveltning idet det får massen av de halvproletariske befolkningselementer til å slutte opp om seg, for med vold å knuse borgerskapets motstand og paralysere bøndenes og småborgerskapets vankelmodighet." (Samme sted, side 102.)

Tredje etappe. Den begynte etter oktoberomveltningen. Mål - å festne proletariatets diktatur i ett land, idet en bruker dette til støttepunkt for å styrte imperialismen i alle land. Revolusjonen går ut over et enkelt lands rammer, verdensrevolusjonens epoke er begynt. Hovedkrefter i revolusjonen: Proletariatets diktatur i ett land, proletariatets revolusjonære bevegelse i alle land. Hovedreserver: de halvproletariske massene og massene av småbønder i de framskredne land, frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land. Retning for hovedangrepet: å isolere det småborgerlige demokrati, isolere partiene i Den 2. internasjonale, som er hovedstøtten for kompromisspolitikken med imperialismen. Plan for oppstilling av styrkene: den proletariske revolusjons forbund med frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land.

Strategien befatter seg med hovedkreftene i revolusjonen og reservene for dem. Den endrer seg når revolusjonen går over fra en etappe til en annen, men forandrer seg ikke vesentlig under hele den gitte etappe.

3. Flo og ebbe i bevegelsen, og taktikken. Taktikken er å bestemme linjen for hvordan proletariatet skal opptre i de forholdsvis korte perioder med flo eller ebbe i bevegelsen, oppsving eller nedgang i revolusjonen, den er kampen for å gjennomføre denne linjen ved å erstatte de gamle kampformer og organisasjonsformer med nye, erstatte gamle paroler med nye, eller ved å kombinere disse former osv. Mens strategien tar sikte på det mål å vinne krigen f.eks. mot tsarismen eller mot borgerskapet, å føre kampen mot tsarismen eller borgerskapet til ende, så stiller taktikken seg mindre langtrekkende mål, for den tar ikke sikte på å vinne krigen som helhet, men bare på å gjennomføre med hell enkelte slag, enkelte kamper, enkelte kampanjer, enkelte aksjoner som svarer til den konkrete situasjonen i en periode enten med oppsving eller nedgang i revolusjonen. Taktikken er en del av strategien, og den er underordnet strategien og tjener den.

Taktikken skifter alt etter som det er flo eller ebbe. Mens den strategiske plan ikke ble forandret i tiden for den første etappe av revolusjonen (1903 til februar 1917), så forandret taktikken seg flere ganger i løpet av denne tiden. I perioden 1903 til 1905 var partiets taktikk offensiv, for vi hadde flo i revolusjonen, det var oppsving i bevegelsen, og taktikken måtte bygges på denne kjensgjerning. I samsvar med dette var også kampformene revolusjonære og svarte til de krav som revolusjonsfloen stilte. Lokale politiske streiker, politiske demonstrasjoner, politisk generalstreik, boikott av dumaen, oppstand, revolusjonære kampparoler - det var kampformer som ble brukt skiftevis i denne perioden. I sammenheng med kampformene forandret også organisasjonsformene seg den gang. Fabrikkomiteer, revolusjonære bondekomiteer, streikekomiteer, sovjeter med arbeiderrepresentanter, et arbeiderparti som opptrådte mer eller mindre åpent - slik var organisasjonsformene i denne perioden.

I perioden 1907 til 1912 var partiet nødt til å gå over til en defensiv taktikk, for vi hadde på det tidspunkt en nedgang i den revolusjonære bevegelsen, en ebbe i revolusjonen, og taktikken måtte regne med denne kjensgjerning. I samsvar med dette forandret både kampformene og organisasjonsformene seg. Istedenfor boikott av dumaen - deltakelse i dumaen, istedenfor åpne revolusjonære aksjoner utenfor dumaen - aksjoner og arbeid innenfor dumaen, - istedenfor politiske generalstreiker - økonomiske streiker på mindre avsnitt eller ganske enkelt helt vindstille. Det sier seg selv at partiet måtte gå i illegalitet i denne perioden, men de revolusjonære masseorganisasjoner ble imidlertid erstattet med kultur- og opplysningsorganisasjoner, kooperativer, forsikringskasser og andre legale organisasjoner.

Det samme er å si om den andre og tredje etappen i revolusjonen - da skiftet også taktikken temmelig ofte, mens strategien forble den samme.

Taktikken befatter seg med proletariatets kamp- og organisasjonsformer, med hvordan de skifter og hvordan de kombineres. Med en gitt etappe i revolusjonen som grunnlag kan taktikken skifte flere ganger, alt etter som det er flo eller ebbe, oppsving eller nedgang i revolusjonen.

4. Den strategiske ledelse. Reservene for revolusjonen kan være direkte: a) bøndene og mellomlagene av befolkningen i ens eget land i det hele tatt; b) proletariatet i nabolandene; c) den revolusjonære bevegelse i koloniene og de avhengige land; d) alt det som er erobret og ervervet gjennom proletariatets diktatur - for disse resultatene kan proletariatet, etter at det har sikret seg overlegenhet i styrke, utnytte slik at det forbigående gir avkall på en del av dem i den hensikt å bestikke den sterke motstanderen og vinne et pusterom, og

indirekte: a) motsetningene og konfliktene mellom de ikke-proletariske klasser i ens eget land - noe som proletariatet kan utnytte til å svekke motstanderen og styrke sine egne reserver; b) motsetningene, konfliktene og krigene (f.eks. den imperialistiske krig) mellom de borgerlige stater som står fiendtlige mot den proletariske stat, noe som proletariatet kan utnytte når det er på offensiven eller må manøvrere i tilfelle det blir tvunget på tilbaketog.

Vi trenger ikke gå nærmere inn på det første slaget reserver, for betydningen de har er klar for alle og enhver. Når det gjelder de indirekte reservene, - hvis betydning ikke alltid er klar - så må det sies at de av og til har førsterangs betydning for gangen i revolusjonen. Det står neppe til å nekte at f.eks. konflikten mellom det småborgerlige demokrati (de sosialrevolusjonære) og det liberal-monarkistiske borgerskap (kadettene) hadde en veldig betydning under og etter den første revolusjon, og at denne konflikten uten tvil bidro til å frigjøre bøndene fra borgerskapets innflytelse. Enda mindre kan en nekte at den krig på liv og død som hovedgruppene av imperialister førte mot hverandre i perioden da oktoberomveltningen gikk for seg, hadde en kolossal betydning - den gang da imperialistene som var fullt opptatt av krigen seg imellom, ikke fant mulighet til å konsentrere kreftene mot den unge sovjetmakten, og da proletariatet nettopp av den grunn fikk mulighet til direkte å ta fatt på å organisere sine egne krefter, konsolidere sin makt og forberede seg på å tilintetgjøre Koltsjak og Denikin. Vi må anta at de indirekte reserver vil få stadig økt betydning for proletariatet nå da motsetningene mellom de imperialistiske gruppene stadig blir dypere og en ny krig mellom dem blir uunngåelig.

Oppgavene for den strategiske ledelse består i å utnytte alle disse reservene på en riktig måte, for å nå revolusjonens hovedmål i den gitte etappe av dens utvikling.

Hva består det i, dette å utnytte reservene riktig?

Det består i å oppfylle noen nødvendige betingelser - og av dem må en se følgende som de viktigste:

For det første. Å konsentrere hovedkreftene i revolusjonen der motstanderen i det avgjørende øyeblikk har sitt svakeste punkt, når revolusjonen allerede er modnet, når offensiven har satt inn for full damp, når oppstanden banker på døren og når den viktigste forutsetning for et godt resultat er at reservene blir trukket fram til fortroppen. Som et eksempel som anskueliggjør en slik måte å nytte reservene på, kan en bruke partiets strategi i perioden april til oktober 1917. Uten tvil var krigen motstanderens mest sårbare punkt i denne perioden. Uten tvil greidde partiet å samle de bredeste masser av befolkningen omkring proletariatet som avantgarde fordi det reiste dette spørsmålet som grunnspørsmålet. Partiets strategi i denne periode gikk ut på å oppdra avantgarden ved manifestasjoner og demonstrasjoner i gatene, og samtidig trekke reservene til avantgarden ved hjelp av sovjetene bak fronten og soldatkomiteene ved fronten. Utgangen på revolusjonen viste at det var riktig å utnytte reservene på denne måten.

Om denne betingelse for å utnytte kreftene i revolusjonen i strategisk øyemed sier Lenin, idet han gir sin tolkning av de kjente teser av Marx og Engels om oppstanden:

"Lek aldri med oppstanden, men når en først begynner den, må en være fullt klar over at en må gå like til slutten. Konsentrer meget overlegne styrker på det avgjørende punkt, i det avgjørende øyeblikk, for ellers vil fienden, som har den fordel at han er bedre forberedt og organisert, tilintetgjøre opprørerne. Når motstanden først er begynt, må en handle med største besluttsomhet og med alle midler, ubetinget ta offensiven. "Forsvar er døden for enhver væpnet oppstand." En må prøve å overrumple fienden og nytte det øyeblikk da hans krefter er spredt. En må søke å oppnå daglige framganger, selv om de er små (en kunne si framganger hver time dersom det gjelder en enkelt by) og for enhver pris beholde den "moralske overvekten"." ("Råd fra en tilskuer", i Marx - Engels - Marxisme, side 275-76, norsk utg.)

For det annet. Valget av tidspunkt for det avgjørende slag, tidspunktet for å innlede oppstanden må være beregnet slik, at krisen allerede har nådd høydepunktet, at avantgarden er rede til å slåss til siste slutt, at reserven er rede til å støtte avantgarden, og at det allerede hersker den største mulige forvirring i motstanderens rekker.

Det avgjørende slag, sier Lenin, må en betrakte som helt ut modnet når "alle de klassekrefter som er fiendtlige mot oss er kommet i tilstrekkelig forvirring, når de er røket i hårene på hverandre i tilstrekkelig grad, når de har svekket seg tilstrekkelig gjennom en kamp som overstiger kreftene deres", når "alle vaklende, vankelmodige, ustø mellomgrupper - dvs. småborgerskapet, det småborgerlige demokrati til forskjell fra bursjoasiet - i tilstrekkelig grad har avslørt seg i folkets øyne, blottet seg tilstrekkelig gjennom sin bankerott i praksis", når "det i proletariatet har reist seg en massestemning som blir stadig mektigere til fordel for støtte til de mest besluttsomme, grenseløst dristige, revolusjonære aksjoner mot borgerskapet. Ligger sakene slik an, da er tiden moden for revolusjonen, da er vår seier sikret så fremt vi har beregnet riktig de forutsetninger som er nevnt ovenfor og har valgt det rette øyeblikk." ("Radikalismen" osv, side 79 og 80.)

Den måten oktoberoppstanden ble gjennomført på kan gjelde som mønster for en slik strategi.

Om en synder mot denne forutsetning, fører det til en farlig feil som kalles "tempotap": dvs. at partiet blir liggende etter bevegelsen eller kommer langt foran den og derved nedkaller faren for nederlag over sitt hode. Et eksempel på et slikt tilfelle med "tempotap", et eksempel på et feilaktig valgt tidspunkt for oppstanden, er det forsøk som noen kamerater gjorde på å innlede oppstanden med å arrestere Den demokratiske konferanse i september 1917, på et tidspunkt da en ennå kunne merke vakling i sovjetene, da soldatene ved fronten ennå ikke hadde bestemt seg, og reservene ennå ikke var trukket fram til avantgarden.

For det tredje. Har en først slått inn på en kurs, må en føre den til ende uten å vakle, trass i alle vansker og komplikasjoner på veien til målet; dette er nødvendig for at avantgarden ikke skal tape hovedmålet for kampen av syne, og for at massene, som streber mot dette mål og legger vinn på å slutte seg sammen omkring avantgarden, ikke skal fare vill på veien. Synder en mot denne betingelse, fører det til den meget alvorlige feil som er velkjent for sjøfolk under betegnelsen "å miste kursen". Som et eksempel på det "å miste kursen" må vi se den forkjærte måten vårt parti opptrådte på umiddelbart etter Den demokratiske konferanse, da partiet fattet vedtak om å være med i forparlamentet. Partiet glemte i det øyeblikk på sett og vis at førparlamentet var et forsøk fra borgerskapet på å lede landet bort fra sovjetenes vei og inn på den borgerlige parlamentarismens vei, og at når partiet var med i en slik institusjon, var dette egnet til å blande kortene og til å bringe arbeiderne og bøndene som førte den revolusjonære kampen under parolen "All makt til sovjetene," ut av kurs. Denne feilen ble gjort god igjen ved at bolsjevikene trakk seg ut av forparlamentet.

For det fjerde. En må manøvrere med reservene på en slik måte at en kan gjennomføre et ordnet tilbaketog når fienden er sterk, når tilbaketoget er uunngåelig, når det er åpenbart ufordelaktig å ta opp den kampen som fienden vil påtvinge oss, når styrkeforholdet er slik at tilbaketoget er det eneste middel til å trekke avantgarden i ly for slag fra motstanderen, og til å bevare reservene for den.

"Revolusjonære partier," sier Lenin, "må stadig lære nytt. De har lært å angripe. Nå må de begripe at en må supplere denne vitenskap med en ny, nemlig med vitenskapen om hvordan en trekker seg tilbake på den retteste måten. En må skjønne - og den revolusjonære klasse lærer av sin egen bitre efaring å skjønne - at en ikke kan seire uten å ha lært å foreta framstøtet riktig og å retirere riktig." (Samme sted, side 11.)

Hensikten med en slik strategi er å vinne tid, demoralisere motstanderen og samle krefter, for så å gå over til angrep.

Som mønster for en slik strategi kan en se fredsslutningen i Brest-Litovsk, som gjorde det mulig for partiet å vinne tid, gjorde det mulig å utnytte sammenstøtene i imperialismens leir, demoralisere motstanderens krefter, beholde bøndene på sin side og samle krefter for å gjøre klar til offensiven mot Koltsjak og Denikin.

"Ved at vi slutter en separatfred," sa Lenin den gang, "frir vi oss fra begge imperialistiske gruppene som ligger i kamp med hverandre, og frir oss i en grad som er den høyeste mulige i det givne øyeblikk, utnytter fiendskapet og krigen mellom dem - som gjør det vanskelig for dem å komme til en overenskomst som er rettet mot oss - og får i en viss periode frie hender til å fortsette og befeste den sosialistiske revolusjon." ("Teser om freden", 1918.) "Nå ser selv den største dumrian," sa Lenin tre år etter Brest-Litovskfreden, "at "Brestfreden" var en innrømmelse som styrket oss og splittet den internasjonale imperialismens krefter." ("Nye tider, gamle feil i ny skikkelse".)

Dette er de hovedvilkårene som sikrer en riktig strategisk ledelse.

5. Den taktiske ledelse. Den taktiske ledelse er en del av den strategiske ledelse og er underordnet de oppgaver og krav denne stiller. Oppgaven for den taktiske ledelse består i å mestre alle proletariatets kamp- og organisasjonsformer og sikre at de blir utnyttet på en riktig måte for å nå de størst mulige resultater under det gitte styrkeforhold, noe som er nødvendig for å legge grunnen til den strategiske framgang.

Hva består det i, dette å utnytte proletariatets kamp- og organisasjonsformer på en riktig måte?

Det består i å oppfylle noen nødvendige vilkår, og blant dem må en se følgende som hovedvilkårene:

For det første. Å stille i forgrunnen nettopp de kamp- og organisasjonsformer som svarer best til de betingelser som gir seg ut fra om det er ebbe eller flo i bevegelsen, og som er egnet til å lette og sikre at massene føres fram til de revolusjonære posisjoner, at millionmassene føres fram til revolusjonsfronten og fordeles der.

Det dreier seg ikke om at avantgarden skal innse at det er umulig å opprettholde den gamle ordning og at det er uunngåelig at den blir styrtet. Det dreier seg om at massene, millionmassene skal forstå at dette er uunngåelig og at de viser seg beredt til å støtte avantgarden. Men massene kan bare nå fram til å skjønne dette på grunnlag av sin egen erfaring. Å gjøre det mulig for millionmassene gjennom sin egen erfaring å innse at det å styrte det gamle herredømme er uunngåelig; å stille i forgrunnen nettopp de kampmetoder og organisasjonsformer som gjør det lettere for massene på grunnlag av sine egne erfaringer å erkjenne at de revolusjonære paroler er riktige - det er dette oppgaven består i.

Avantgarden ville blitt isolert fra arbeiderklassen og arbeiderklassen ville ha tapt forbindelsen med massene, om partiet i sin tid ikke hadde besluttet å være med i dumaen, om det ikke hadde besluttet å konsentrere kreftene om arbeidet i dumaen og utvikle kampen med grunnlag i dette arbeidet, for å gjøre det lettere for massene å innse ved hjelp av sin egen erfaring at dumaen var verdiløs, at løftene fra kadettene var falske, at et kompromiss med tsarismen var umulig, og at det var nødvendig med et forbund mellom bøndene og arbeiderklassen. Uten den erfaring massene fikk i dumaperioden ville det ikke vært mulig å avsløre kadettene og opprette proletariatets hegemoni.

Faren ved otsovismens* taktikk var at den truet med å skille avantgarden fra millionreservene.

[* Otsovister (av ordet otsovat = tilbakekalle) kalles tiihengerne av en opportunistisk, småborgerlig strømning innenfor det bolsjevikiske parti i reaksjonsårene (1908-1912). Otsovistene krevde at de sosialdemokratiske representantene skulle kalles tilbake fra riksdumaen, og at bolsjevikene skulle holde seg fra å arbeide i fagforeningene og de legale arbeiderorganisasjonene. O.a.]

Partiet ville ha isolert seg fra arbeiderklassen, og arbeiderklassen ville ha mistet sin innflytelse på de brede masser av bønder og soldater, om proletariatet hadde fulgt venstrekommunistene som kalte til oppstand i april 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære ennå ikke hadde avslørt seg som tilhengere av krigen og imperialismen, da massene ennå ikke gjennom egen erfaring hadde gjennomskuet falskheten i mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres taler om fred, jord og frihet. Uten den erfaring massene fikk under Kerenskiperioden ville ikke mensjevikene og de sosialrevolusjonære blitt isolert, og det ville ikke vært mulig å opprette proletariatets diktatur. Derfor var taktikken med "tålmodig opplysning" om de småborgerlige partiers feil, og med åpen kamp innenfor sovjetene, den eneste riktige taktikk.

Det farlige i venstrekommunistenes taktikk var at den truet med å forvandle partiet fra å være lederen for den proletariske revolusjonen til å bli en liten flokk holdningsløse sammensvorne uten fast grunn under føttene.

"En kan ikke seire med avantgarden alene," sier Lenin. "Å kaste avantgarden alene ut i den avgjørende kamp, før hele klassen, før de brede masser har tatt standpunkt for enten direkte å støtte avantgarden eller i det minste være velvillig nøytral over for den ... det ville ikke bare være en dumhet, men også en forbrytelse. Men for at virkelig hele klassen, for at de brede massene av dem som arbeider og er undertrykt av kapitalen virkelig skal nå fram til et slikt standpunkt, er det ikke nok bare med propaganda og agitasjon. Til det trengs også disse massenes egne politiske erfaringer. Dette er grunnloven i alle store revolusjoner, en lov som er blitt bekreftet med forbausende styrke og anskuelighet ikke bare i Russland, men også i Tyskland. Ikke bare massene i Russland, som er kulturfattige og ofte ikke kan lese og skrive, men også massene i Tyskland, som står høyt i kultur og som alle kan lese og skrive - måtte først føle på kroppen hele maktesløsheten, hele karakterløsheten, hele hjelpeløsheten, hele øyentjeneriet overfor borgerskapet, hele nederdrektigheten hos en regjering av Den 2. internasjonales bolde riddere - måtte erfare at de ikke kunne unngå et diktatur av de mest ytterliggående reaksjonære (Kornilov i Russland, Kapp og co i Tyskland) som det eneste alternativ til proletariatets diktatur, for å ta det avgjørende skritt i retning av kommunismen." ("Radikalismen" osv, side 78-79.)

For det annet. I ethvert gitt øyeblikk å finne det spesielle ledd i utviklingskjeden som sikrer et fast grep i hele kjeden, for å kunne skape forutsetninger for å oppnå strategisk framgang.

Det gjelder å gripe fatt i nettopp den nærmeste oppgave i rekken av de oppgaver partiet står foran - den oppgaven hvis løsning danner det sentrale punkt, hvis løsning sikrer at de øvrige aktuelle oppgaver blir løst med hell.

Betydningen denne grunnsetning har, kan en gjøre anskuelig med to eksempler, og det ene tar vi fra en fjern fortid (den periode da partiet ble dannet), det annet fra den nærmestliggende nåtid (NEP-perioden).*

[* NEP-perioden ("den nye økonomiske politikk") ble innledet i 1921 med overgangen fra krigskommunismen til det fredelige oppbyggingsarbeidet for å gjenreise økonomien i landet og skape forutsetningene for den sosialistiske rekonstruksjon. Red.]

I den perioden da partiet ble dannet, da de utallige sirkler og organisasjoner ennå ikke var knyttet sammen, da dilettantismen og sirkelvesenet tærte på partiet fra topp til rot, da det ideologiske virvar særkjente det indre liv i partiet - i denne periode var det viktigste ledd i kjeden og den viktigste oppgave i rekken av oppgaver som partiet den gang sto overfor, å skape en illegal avis for hele Russland. Hvorfor? Fordi en under de forhold som rådde den gang bare kunne skape en fast partikjerne ved hjelp av en illegal avis som ble spredt i hele Russland - en kjerne der alle gikk i samme takt og som var i stand til å knytte de utallige sirkler og organisasjoner sammen i et enhetlig hele, skape grunnlaget for ideologisk og taktisk enhet og på det viset legge fundamentet som skulle til for å danne et virkelig parti.

I overgangsperioden fra krigen til den økonomiske oppbyggingen, da industrien så vidt det var skranglet og gikk som følge av landets ruin, og jordbruket led av mangel på produkter fra byene - da et nært samvirke mellom den statlige industri og bondebruket ble grunnvilkåret for en framgangsrik sosialistisk oppbygging - i denne perioden ble hovedleddet i utviklingskjeden, den viktigste oppgave i rekken av andre oppgaver, å utvikle handelen. Hvorfor? Fordi samvirke mellom industrien og bondebruket under NEP ikke er mulig på annen måte enn gjennom handelen, fordi en produksjon uten avsetning under NEP betyr døden for industrien, fordi en kan utvide industrien bare når en utvider avsetningen ved å utvikle handelen, fordi en bare når en har fått fast fotfeste på handelens område, bare når en mestrer handelen, bare når en mestrer dette ledd, kan håpe på å kunne knytte industrien tett sammen med bondemarkedet og løse andre aktuelle oppgaver med framgang, for dermed å skape forutsetningene, for å bygge opp grunnlaget for den sosialistiske økonomien.

"Det er ikke nok å være revolusjonær og tilhenger av sosialismen eller å være kommunist sånn i sin alminnelighet," sier Lenin. "En må i hvert øyeblikk vite å finne det spesielle ledd i kjeden som en må ta fatt i med alle krefter for å kunne holde hele kjeden fast og for støtt og sikkert å forberede overgangen til det neste leddet" ... "I det øyeblikk vi er inne i ... er dét å få liv i den indre handel ved en riktig regulering (dirigering) fra statens side et slikt ledd i kjeden. Handelen er det 'ledd' i den historiske kjede av begivenheter, i overgangsformene for vår sosialistiske oppbygging i årene 1921-22, 'som en må ta fatt i med alle krefter' ... " ("Om gullets betydning", 1924.)

Dette er de grunnvilkår som sikrer en riktig taktisk ledelse.

6. Reformisme og revolusjonisme. Hva er det som skiller den revolusjonære taktikk fra den reformistiske?

Det er flere som mener at leninismen er imot reformer, kompromisser og overenskomster overhodet. Dette er fullstendig feil. Bolsjevikene vet like godt som alle andre at i en viss mening er "enhver gave et gode", at under visse forhold er reformer i alminnelighet, kompromisser og overenskomster i særdeleshet, nødvendige og nyttige.

"Å føre krig for å styrte det internasjonale borgerskap," sier Lenin, "en krig som er hundre ganger vanskeligere, mer langvarig og komplisert enn selv den mest hårdnakkede av de vanlige kriger mellom statene, og så på forhånd gi avkall på å manøvrere, på å utnytte (selv bare forbigående) interessemotsetninger mellom fiendene, på overenskomster og kompromisser med mulige (selv bare midlertidige, ustø, vaklende, betingede) forbundsfeller - er ikke det over all måte latterlig? Ville ikke det være det samme som at vi, om vi hadde foran oss en vanskelig bestigning av et fjell som ennå var uutforsket og utilgjengelig, på forhånd ga avkall på av og til å gå i siksak, av og til gå tilbake, oppgi den retning en først valgte og prøve forskjellige retninger?" ("Radikalismen" osv, side 55.)

Det kommer åpenbart ikke an på reformene, kompromissene og overenskomstene i seg selv, men måten en bruker reformene og overenskomstene på.

For reformisten er reformen alt, det revolusjonære arbeid derimot en bisak, bare munnsvær, som tjener til å kaste blår i øynene på folk. Derfor forvandler også reformen seg ved en reformistisk taktikk så lenge borgerskapet sitter med makten, uunngåelig til et redskap for å styrke dette herredømme og undergrave revolusjonen.

For den revolusjonære derimot er det revolusjonære arbeid og ikke reformen hovedsaken; for ham er reformen et biprodukt av revolusjonen. Derfor forvandler reformen seg ved en revolusjonær taktikk så lenge borgerskapet sitter med makten, uunngåelig til et redskap for å oppløse denne makt, til et redskap for å styrke revolusjonen, til et støttepunkt for å utvikle den revolusjonære bevegelsen videre.

Den revolusjonære godtar reformen bare for å nytte den som et bindeledd mellom det legale og det illegale arbeid og som et dekke for å forsterke det illegale arbeid, med sikte på å forberede massene på revolusjonær vis til å styrte borgerskapet.

Der ligger kjernen i det å utnytte reformene og kompromissene på revolusjonær vis under imperialismens betingelser.

Reformisten derimot gjør det motsatte - han godtar reformen i den hensikt å gi avkall på enhver form for illegalt arbeid, for å undergrave arbeidet med å forberede massene til revolusjon, og for å hvile ut i skyggen av reformen han har fått "til givendes".

Der ligger kjernen i den reformistiske taktikk.

Slik forholder det seg med reformene og kompromissene under imperialismens betingelser.

Saken endrer seg dog til en viss grad etter at imperialismen er styrtet, under proletariatets diktatur. Under bestemte forhold, i en viss situasjon kan den proletariske makt se seg nødt til midlertidig å forlate veien med revolusjonær omdanning av den bestående ordning, og slå inn på veien med en mer gradvis omforming av den - "den reformistiske vei", som Lenin sier i sin kjente artikkel "Om gullets betydning", en vei med omgående bevegelser, en vei med reformer og innrømmelser til de ikke-proletariske klasser, for å få inn sprengkiler i disse klassene, for å skaffe revolusjonen et pusterom, samle krefter og skape vilkårene for en ny offensiv. Det står ikke til å nekte at denne veien i en viss forstand er en reformistisk vei. Men nå skal en ikke glemme at vi her har å gjøre med en grunnleggende særegenhet, og den består i at reformen i dette tilfelle utgår fra den proletariske makt, at den styrker den proletariske makt, at den gir den det nødvendige pusterom, at den har oppgaven å oppløse, ikke revolusjonen, men de ikke-proletariske klassene.

Såleis forvandler reformen seg under slike forhold til sin motsetning. Å gjennomføre en slik politikk fra den proletariske makts side er mulig av den grunn, og bare av den grunn, at slagkraften i revolusjonen i perioden som gikk foran, var stor nok og dermed skaffet vidde nok til et tilbaketog, til å kunne sjalte om fra angrepstaktikk til midlertidig tilbaketrekkingstaktikk, til en taktikk med omgående bevegelser. Reformene var altså tidligere, mens borgerskapet hadde makten, et biprodukt av revolusjonen, men nå, under proletariatets diktatur, er kilden til reformene proletariatets revolusjonære erobringer, den opphopte reserve i hendene på proletariatet, en reserve som består av disse erobringene.

"Forholdet mellom reformer og revolusjon," sier Lenin, "har bare marxismen bestemt nøyaktig og riktig. Marx kunne riktignok bare se dette forhold fra en side, nemlig under betingelser som lå forut for proletariatets første, mer eller mindre faste, mer eller mindre varige seier, om enn bare i ett land. Under slike vilkår var grunnlaget for et riktig forhold følgende: Reformer er biproduktet av proletariatets revolusjonære klassekamp ... Etter proletariatets seier, om enn bare i ett land, kommer det noe nytt inn i forholdet mellom reformer og revolusjon. Prinsipielt har intet endret seg, men i formen inntrer en forandring, som Marx personlig ikke kunne forutse, men som en likevel bare kan bli klar over på grunnlag av den marxistiske filosofi og politikk ... Etter seieren er de (dvs. reformene. J.St.) (mens de i internasjonal målestokk nå som før forblir det samme "biprodukt") dessuten et nødvendig og berettiget pusterom for det land der seieren er oppnådd, i de tilfelle hvor kreftene etter at de har vært anspent til det ytterste, åpenbart ikke strekker til for å gjennomføre den ene eller den annen overgang på revolusjonær vis. Seieren gir et slikt "forråd av krefter" at en kan holde ut under et påtvunget tilbaketog - holde ut både i materiell og i moralsk forstand." ("Om gullets betydning".)

[Til innholdsfortegnelsen]


Mao Tsetung

Ikke slå i alle retninger

6. juni 1950

Fra Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5, Forlaget Oktober, Oslo 1977.
En del av en tale på det tredje plenumsmøtet til
den sjuende sentralkomiteen til det kinesiske kommunistpartiet.
Den kaster lys over den skriftlige rapporten "Slåss for ei grunnleggende vending til det bedre
i den finansielle og økonomiske situasjonen i landet", og på de strategiske og taktiske ideene i den.

Etter det andre plenumsmøtet til partiets sjuende sentralkomite er det blitt vunnet landsomfattende seier i den nydemokratiske revolusjonen som partiet vårt leder, og Folkerepublikken Kina er grunnlagt. Dette er en stor seier, en stor seier uten like i Kinas historie, en stor seier av verdensomspennende betydning etter Oktoberrevolusjonen. Kamerat Stalin og mange andre utenlandske kamerater rekner alle sammen seieren for den kinesiske revolusjonen som en uhyre stor seier. Og likevel er det mange av kameratene våre som ikke forstår dette, fordi de er blitt så vant til kampen. Vi må drive mye propaganda for den enorme betydninga av seieren for den kinesiske revolusjonen i partiet og blant massene.

Midt oppe i den store seieren står vi overfor svært innvikla kamper og mange problemer.

Vi har fullført jordbruksreformen i de nordlige delene av landet med en folkemengde på 160 millioner, og vi må slå fast at dette er ei enorm bragd. Vi vant frigjøringskrigen ved å stole på disse 160 millioner menneskene først og fremst. Det var seieren i jordbruksreformen som gjorde det mulig for oss å styrte Chiang Kai-shek. Når høsten kommer, vil vi sette i gang jordbruksreformer i de store områdene som har en folkemengde på om lag 310 millioner, for å knekke hele godseierklassen. Når det gjelder jordbruksreformen er fiendene våre like tallrike som de er mektige. Mot oss står for det første imperialistene, for det andre de reaksjonære i Taiwan og Tibet, for det tredje restene av Kuomintang-styrkene, de hemmelige agentene og bandittene, for det fjerde godseierklassen og for det femte de reaksjonære kreftene i misjonsskolene som blei oppretta i Kina av imperialistene, og i religiøse kretser og også i de kultur- og utdanningsinstitusjonene som er tatt over fra Kuomintang. Dette er fiendene våre. Dem må vi slåss mot alle som en, og gjennomføre jordbruksreformen i et område som er mye større enn før. Dette er en særs tilspissa kamp, og helt uten like i historia.

I mellomtida har seieren i revolusjonen ført til at samfunnsøkonomien vår er blitt omorganisert. Denne omorganiseringa er nødvendig, men samtidig har den lagt tunge byrder på oss i øyeblikket. Mange mennesker er misfornøyde med oss på grunn av denne omorganiseringa og på grunn av en viss forstyrrelse i industri og handel som er skjedd på grunn av krigen. I øyeblikket er forholdet til det nasjonale borgerskapet svært anstrengt. De sitter som på nåler og er svært utilfredse. Arbeidsløse intellektuelle og arbeidere er utilfredse med oss og det samme er ei rekke småhandverkere. Bøndene i de fleste områdene på landsbygda klager også fordi jordbruksreformen ennå ikke er utført der, og attpå til må de levere korn til staten.

Hva er det viktigste i øyeblikket? Det er å utrydde restene av Kuomintang-styrkene, de hemmelige agentene og bandittene, styrte godseierklassen, frigjøre Taiwan og Tibet og slåss mot imperialismen til siste slutt. For å isolere og angripe de umiddelbare fiendene våre, må vi gjøre de delene av folket som er misfornøyde med oss til tilhengere av oss. Sjøl om denne oppgava i øyeblikket innebærer mange vansker, må vi overvinne dem med alle mulige midler.

Vi må foreta høvelige omstillinger i industrien og i handelen, slik at fabrikkene kan begynne produksjonen igjen og arbeidsløshetsproblemet kan bli løst, og vi må skaffe 2.000 millioner kattier med korn til de arbeidsløse arbeiderne og vinne støtte fra dem. Når vi senker leieavgiftene og rentene, undertrykker bandittene og de lokale tyrannene og gjennomfører jordbruksreformen, vil massene av bondebefolkninga støtte oss. Vi må også hjelpe de små handverkerne med å finne en måte å tjene til livets opphold på. Vi bør gjennomføre høvelige omstillinger i industri og handel og når det gjelder skattlegginga, for å bedre forholdet vårt til det nasjonale borgerskapet, heller enn å forverre dette forholdet. Vi må drive forskjellige slags opplæringskurs, militære og politiske høyskoler og revolusjonære institutter for intellektuelle, og utdanne dem og omdanne dem mens vi drar nytte av tjenestene deres. Vi bør la dem studere historia om samfunnsutviklinga, historisk materialisme og andre emner. Vi kan få sjøl de som er idealister til å ikke gå mot oss. La dem si at Gud skapte mennesket, vi sier at mennesket utvikla seg fra apene. Noen intellektuelle er gamle, de er over sytti år, dem må vi sørge for så lenge de støtter partiet og folkeregjeringa.

Hele partiet må ærlig og samvittighetsfullt prøve å lykkes i enhetsfrontsarbeidet sitt. Vi må samle småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet under arbeiderklassens ledelse og på grunnlag av forbundet mellom arbeidere og bønder. Det nasjonale borgerskapet vil til slutt opphøre å eksistere, men på dette stadiet må vi samle det rundt oss og ikke skyve det vekk. Vi må slåss mot det på den ene sida og forene oss med det på den andre. Vi må gjøre kadrene oppmerksomme på dette og vise med eksempler at det er riktig og nødvendig å forene seg med det nasjonale borgerskapet, de demokratiske partiene, kjente demokratiske personer og intellektuelle. Mange av dem var fiendene våre før, men nå når de har brutt med fiendens leir og kommet over på vår side, skal vi forene oss med alle disse folka, som vi kan forene oss med i større eller mindre grad. Det er i det arbeidende folkets interesse å forene seg med dem. Nå må vi bruke denne taktikken.

Det er livsviktig at vi forener oss med minoritetsnasjonalitetene. Det er omlag tretti millioner av dem i hele landet. Det er svært viktig med samfunnsreformer i områdene deres, og vi må gå varsomt fram. Vi må ikke for noen pris være heftige, for utålmodighet vil føre til bråk. Ingen reformer skal settes ut i livet før vilkåra er modne. Vi bør heller ikke sette noen større reform ut i livet hvis bare et av vilkåra er modent, mens de andre ikke er det. Det betyr sjølsagt ikke at det ikke skal gjennomføres noen reformer i det hele tatt. Som det står i fellesprogrammet, kan skikker og tradisjoner i minoritetsnasjonalitetenes områder bli endra. Men det må minoritetsnasjonalitetene sjøl gjøre. Uten støtte fra folket, uten folkets væpna styrker og uten minoritetsnasjonalitetenes egne kadrer, bør en ikke forsøke å gjennomføre noen reform i stort omfang. Vi må hjelpe dem til å utdanne sine egne kadrer, og vi må forene oss med massene i minoritetsnasjonalitetene.

Kort sagt, vi må ikke slå i alle retninger. Vi har ikke noe ønske om å slå i alle retninger og skape spenning over hele landet. Vi må absolutt ikke skaffe oss for mange fiender, vi må gjøre innrømmelser og lette spenninga på noen steder, og konsentrere angrepet vårt i ei retning. Vi må gjøre arbeidet vårt bra, slik at alle arbeiderne, bøndene og de små handverkerne vil støtte oss, og slik at det overveldende flertallet av det nasjonale borgerskapet og de intellektuelle ikke vil gå mot oss. På denne måten vil restene av Kuomintang-styrkene, de hemmelige agentene og bandittene bli isolerte, akkurat som godseierklassen og de reaksjonære på Taiwan og i Tibet, og imperialistene vil stå isolert overfor folket i landet vårt. Dette er politikken vår, strategien og taktikken vår, og det er linja til det tredje plenumsmøtet til den sjuende sentralkomiteen i partiet.

[Til innholdsfortegnelsen]


Mao Tsetung

Noen erfaringer fra
historia til partiet vårt

25. september 1956

Fra Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5. Forlaget Oktober, Oslo 1977.
Del av en samtale med representanter fra noen latin-amerikanske kommunistpartier.

USA-imperialismen er deres motstander, såvel som vår, og motstanderen til verdens folk. Det er vanskeligere for USA-imperialismen å blande seg i våre saker enn i deres. En ting er at De forente stater ligger langt unna oss. Men USA-imperialismen har nådd svært langt ut, til vårt Taiwan, til Japan, Sør-Korea, Sør-Vietnam, Filippinene og så videre. De forente stater har stasjonert troppene sine i Storbritannia, Frankrike, Italia, Island og Vest-Tyskland og har oppretta militære baser i Nord-Afrika, i Midt-Østen og i det nære Østen. Den har nådd ut til alle verdenshjørner. Den er en verdensomspennende imperialisme. Folka i alle land drar lærdommer av dens dårlige eksempel. Verdens folk bør samle seg og hjelpe hverandre med å kappe følehorna av USA-imperialismen samme hvor de strekker seg ut. Hver gang vi kapper av ett av følehorna til USA-imperialismen, blir vi litt mindre urolige.

Før i tida var Kina også undertrykt av imperialisme og føydalisme så våre og deres forhold er ganske like. Ei stor jordbruksbefolkning og eksistensen av føydale krefter er ulemper for et land, men fordeler for en revolusjon leda av proletariatet, fordi de forsyner oss med en brei alliert i bøndene. Føydalismen var sterk i Russland før Oktober-revolusjonen, og bolsjevikpartiet vant seier i revolusjonen med støtte fra bondemassene. Dette var i enda sterkere grad tilfelle i Kina. Landet vårt er et jordbruksland, med over fem hundre millioner mennesker bosatt på landsbygda. Tidligere stolte vi hovedsakelig på bøndene i kampen. Også i dag er det fordi bøndene har organisert seg og jordbruket har blitt kooperativt, at byborgerskapet vårt raskt har underkasta seg sosialistisk omforming. Derfor er partiets arbeid blant bøndene av livsviktig betydning.

Jeg mener at i land der føydalismen er sterk, bør proletariatets politiske parti dra ut på landsbygda og oppsøke bøndene. Når intellektuelle drar ut på landsbygda for å oppsøke bøndene, kan de ikke vinne tillit blant dem uten at de har den rette innstillinga. Intellektuelle i byene veit lite om saker som angår landsbygda og om bondepsykologi, og de kan aldri løse bøndenes problemer på en helt riktig måte. Etter vår erfaring kan vi bare vinne seier etter lang tid og etter at vi virkelig har blitt ett med bøndene og overbevist dem om at vi kjemper for deres interesser. Ikke innbill dere at bøndene vil stole på oss med en gang. Ikke vent at de skal stole på oss fra det øyeblikket vi har gitt dem litt hjelp.

Bøndene er proletariatets viktigste forbundsfelle. I begynnelsen innså heller ikke partiet vårt hvor viktig det var å arbeide blant bøndene, og prioriterte arbeid i byene først og arbeid på landsbygda som nummer to. For meg ser det ut som om partiene i noen asiatiske land, som India og Indonesia, ikke har gjort særlig bra arbeid på landsbygda.

Til å begynne med lyktes ikke partiet vårt i arbeidet det dreiv blant bøndene. De intellektuelle hadde ei spesiell holdning til dem, ei intellektuell holdning. Derfor var de uvillige til å dra ut på landsbygda. De så ned på landsbygda. Bøndene på si side så skeivt til de intellektuelle. Dessuten hadde partiet vårt ennå ikke funnet måten å forstå landsbygda på. Da vi seinere dro dit igjen, fant vi den, analyserte de forskjellige klassene i jordbruksområdene og fikk forståelse for bøndenes revolusjonære krav.

I den første perioden hadde vi ikke klare ideer om landsbygda. Under den høyreopportunistiske linja til Chen Tu-hsiu blei bøndene, vår viktigste forbundsfelle, prisgitt. Mange av kameratene våre så snarere på landsbygda som ei flate enn som et tredimensjonalt legeme, det vil si at de ikke visste hvordan de skulle se på landsbygda ut fra klassesynspunktet. Først etter at de hadde forstått litt marxisme, begynte de å bruke klassesynspunktet når de så på landsbygda. Landsbygda viste seg å ikke være ei flate, men lagdelt i de rike, de fattige og de svært fattige, i landarbeidere, fattigbønder, mellombønder, rikbønder og godseiere. I denne perioden studerte jeg landsbygda og åpna bondebevegelsesinstitutter som fungerte i flere semestre. Sjøl om jeg kunne en del marxisme, hadde jeg ikke noen djup forståelse av landsbygda.

I den andre perioden måtte vi takke vår gode lærer Chiang Kai-shek. Han dreiv oss ut på landsbygda. Dette var en lang periode, en med ti års borgerkrig der vi sloss mot han og derfor var nødt til å studere landsbygda. I de første få åra hadde vi fortsatt ikke noen særlig djup forståelse av landsbygda, men seinere blei den bedre og djupere. I løpet av denne perioden forårsaka de tre "venstre"opportunistiske linjene som i rekkefølge blei representert av Chu Chiu-pai, Li Li-san og Wang Ming, store tap for partiet vårt. Særlig framkalte Wang Mings "venstre"opportunistiske linje sammenbrudd i de fleste av partiets baseområder på landsbygda.

Så kom den tredje perioden, perioden med motstandskrigen mot Japan. Da de japanske imperialistene invaderte Kina, holdt vi opp med å slåss mot Kuomintang, og sloss mot japansk imperialisme i stedet. På den tida kunne våre kamerater dra åpenlyst til byer i Kuomintang-områder. Wang Ming som tidligere hadde begått feil ved å fremme ei "venstre"opportunistisk linje, begikk nå den feilen å fremme ei høyreopportunistisk linje. Først hadde han ført ut ultravenstre-politikken til Den kommunistiske internasjonalen, og denne gangen førte han ut en ultrahøyre-politikk. Han var også en av våre gode lærere ved sitt negative eksempel, og det skolerte partiet vårt. Li Li-san var en annen god lærer for oss med sitt negative eksempel. Hovedfeilen til disse to på den tida var dogmatisme, å overføre utenlandske erfaringer mekanisk. Partiet vårt utrydda de feilaktige linjene deres og fant virkelig vegen å gå for å integrere marxismen-leninismens universelle sannhet med de konkrete forholda i Kina. Resultatet av dette var at da Chiang Kai-shek i den fjerde perioden satte i gang en offensiv mot oss, så var det mulig for oss å styrte han og grunnlegge Folkerepublikken Kina.

Den kinesiske revolusjonens erfaring, det vil si å bygge baseområder på landsbygda, omringe byene fra landsbygda og til slutt ta byene, kan kanskje ikke anvendes fullt ut i mange av landa deres, men dere kan likevel ta dem til etterretning. Jeg vil gjerne råde dere til å ikke overføre kinesiske erfaringer mekanisk. Erfaringene til et hvert fremmed land kan tas til etterretning og må ikke bli sett på som dogme. Marxismen-leninismens universelle sannhet og de konkrete forholda i deres egne land - disse to må smeltes sammen.

Skal dere kunne vinne bøndene og stole på dem, må dere drive undersøkelser i områdene på landsbygda. Metoden er å undersøke en eller flere landsbyer og bruke noen få uker der for å få et klart bilde av styrken til klassene, den økonomiske situasjonen, leveforholda osv på landsbygda. De øverste lederne, som generalsekretæren i partiet, må sjøl gjøre dette arbeidet og lære seg en eller to landsbyer å kjenne. De må prøve å finne tid til det, for det er vel verd anstrengelsen. Sjøl om det er massevis av spurver, er det ikke nødvendig å dissekere hver eneste en. Å dissekere en eller to er nok. Når generalsekretæren i partiet har undersøkt en eller to landsbyer og veit hva som er hva, er han i stand til å hjelpe kameratene sine med å bli kjent med landsbyene og få ei klar forestilling om de konkrete forholda der. For meg ser det ut til at generalsekretærene i partiene i mange land ikke tillegger det å dissekere en eller to "spurver" betydning. Sant nok veit de en del om landsbygda, men kunnskapen deres går ikke særlig djupt, og derfor passer ikke de direktivene de sender ut helt til forholda på landsbygda. På samme måte burde de kameratene som er ansvarlige for de ledende avdelingene i partiet, på sentral-, provins- og fylkesplan, sjøl undersøke en eller to landsbyer, eller dissekere en eller to "spurver". Dette kalles "anatomi".

Det er to måter å gjøre undersøkelser på. Den ene er å se på blomster fra hesteryggen, og den andre er å stige av hesten for å se på dem. Hvis du ser på blomster fra hesteryggen, får du bare et overflatisk inntrykk siden det er så mange av dem. Når dere nå har kommet fra Latin-Amerika til Asia, har dere sett på blomster fra hesteryggen. Det er så mange blomster i deres egne land at det absolutt ikke er nok å kaste et blikk eller to på dem og så dra sin veg. Derfor må den andre måten anvendes, det vil si å stige av hesten og se på blomstene, granske dem nøye og analysere en "blomst", eller dissekere en "spurv".

I land som blir undertrykt av imperialismen er det to slags borgerskap - det nasjonale borgerskapet og kompradorborgerskapet. Fins disse to typene av borgerskap i landa deres? Sannsynligvis ja.

Kompradorborgerskapet er alltid løpegutt for imperialismen og et av angrepsmåla til revolusjonen. Forskjellige grupper av kompradorborgerskapet hører til monopolkapitalistgrupper i forskjellige imperialistiske land som De forente stater, Storbritannia og Frankrike. I kampen mot de ulike kompradorgruppene er det nødvendig å utnytte motsigelsene mellom imperialistland, å ta seg av ei av dem først og slå til mot den som i øyeblikket er hovedfienden. For eksempel besto det kinesiske kompradorborgerskapet før i tida av pro-britiske, pro-amerikanske og pro-japanske grupper. Under motstandskrigen mot Japan utnytta vi motsigelsen mellom Storbritannia og De forente stater på den ene sida og Japan på den andre, ved først å slå ned de japanske angriperne og den kompradorgruppa som var avhengige av dem. Etterpå snudde vi oss for å slå mot de amerikanske og britiske angrepsstyrkene, og for å velte de pro-amerikanske og pro-britiske kompradorgruppene. Godseierklassen består også av forskjellige fraksjoner. De mest reaksjonære godseierne er et fåtall, og de som er patriotiske og går inn for å bekjempe imperialismen, bør ikke slås i hartkorn med dem når vi slår til. Dessuten må vi skille mellom de store og de små godseierne. Ikke slå til mot for mange fiender på en gang, slå til mot noen få. Til og med når det gjelder de store godseierne bør dere bare rette slaga mot en handfull av de mest reaksjonære. Det kan virke svært revolusjonært å slå til mot alle, men i virkeligheten gjør det stor skade.

Det nasjonale borgerskapet er vår motstander. Et ordtak i Kina sier "motstandere møtes alltid". Ei erfaring fra den kinesiske revolusjonen er at det er nødvendig med forsiktighet når en har med det nasjonale borgerskapet å gjøre. Samtidig som det står i motsetning til arbeiderklassen, står det også i motsetning til imperialismen. Ut fra det at hovedoppgava vår er å kjempe mot imperialismen og føydalismen, og at frigjøringa av folket ikke kan komme på tale uten at disse to fiendene blir beseira, må vi med alle midler vinne det nasjonale borgerskapet over til kampen mot imperialismen. Det nasjonale borgerskapet er ikke interessert i å kjempe mot føydalismen, for det har nære forbindelser med godseierklassen. Dessuten undertrykker og utbytter det arbeiderne. Derfor må vi kjempe mot det. Men for å vinne det over, slik at det går sammen med oss i kampen mot imperialismen, må vi vite når vi skal stoppe i kampen, det vil si at kampen må føres på et rettferdig grunnlag, til vår fordel og med tilbakeholdenhet. Vi må med andre ord ha rettferdige grunner for å føre kampen, være sikre på seier, og vise tilbakeholdenhet når vi har oppnådd en passende stor seier. Derfor er det nødvendig å gjøre undersøkelser om forholda på begge sider, blant arbeiderne og blant kapitalistene. Kjenner vi bare arbeiderne og ikke kapitalistene, er vi ikke i stand til å ha samtaler med de sistnevnte. Når det gjelder dette, er det også nødvendig å granske typiske saker, eller å dissekere en eller to "spurver". Begge metodene, å se på blomster fra hesteryggen og å stige av hesten for å se på dem, bør bli brukt.

I hele den historiske perioden med kamp mot imperialisme og føydalisme, må vi vinne det nasjonale borgerskapet over til oss og forene oss med det, slik at det vil stille seg på folkets side mot imperialismen. Sjøl etter at oppgava med å kjempe mot imperialisme og føydalisme i hovedsak er fullført, må vi fortsatt holde på alliansen med det nasjonale borgerskapet i ei viss tid. Det vil vi vinne på når det gjelder å hanskes med imperialistiske angrep, å utvide produksjonen og stabilisere markedet, og også når det gjelder å vinne borgerlige intellektuelle over til oss, og omdanne dem.

Dere har ennå ikke vunnet statsmakta, men forbereder dere på å gripe den. Dere bør bruke en politikk med "både enhet og kamp" overfor det nasjonale borgerskapet. Foren dere med det i den felles kampen mot imperialismen og støtt opp om alle dets anti-imperialistiske ord og handlinger, men før samtidig en nødvendig kamp mot de reaksjonære, arbeiderfiendtlige og anti-kommunistiske orda og handlingene det kommer med. Det er galt å være ensidig. Kamp uten enhet er et "venstre"-avvik, og enhet uten kamp er et høyreavvik. Begge avvika kom fram i partiet vårt og vi høsta bitre erfaringer av dem. Seinere oppsummerte vi disse to formene for erfaring og sia har vi brukt en politikk med "både enhet og kamp", det vil si å kjempe når det er nødvendig og inngå enhet når det er mulig. Målet for kampen er å gå sammen med det nasjonale borgerskapet og vinne seier i kampen mot imperialismen.

I land som blir undertrykt av imperialisme og føydalisme må proletariatets politiske parti heise den nasjonale fana, og det må ha et program for nasjonal enhet som det kan bruke til å forene alle krefter som kan forenes, unntatt imperialismens løpegutter. La hele nasjonen se hvor patriotisk og fredselskende kommunistpartiet er, og hvor høyt det ønsker nasjonal enhet. Dette vil hjelpe til å isolere imperialismen og løpeguttene dens, og også storgodseierklassen og storborgerskapet.

Kommunister må ikke være redde for å gjøre feil. Feil har en dobbel karakter. På den ene sida skader feila partiet og folket. På den andre sida gjør de nytte som gode lærere, de gir både partiet og folket god opplæring, og det tjener revolusjonen på. Nederlaget er framgangens mor. Hvordan kan nederlaget være mor til framgangen, hvis det ikke har noen god side? Når det er gjort for mange feil, er det nødt til å bli ei vending. Det er marxisme. "Ting slår over i si motsetning når de når ytterpunktet sitt." Når feila hoper seg opp, er ikke lyset langt unna.

Til innholdsfortegnelsen ||| Andre hefter ||| Heimesida til AKP


I serien Les og Lær er tidligere utkommet: