Jeg skal innlede om temaet "Ut av det brennende huset" i to omganger. Den første omgangen, som jeg skal gå i gang med nå i kveld, er et forsøk på å møte det behovet vi alle føler for å se kritisk på vår egen tradisjon etter hendingene på Tienanmen nå nylig. Den andre omgangen, som kommer i morra formiddag, tar for seg hovedpunkter i er ny modell for sosialisme i Norge.
I serien av kronikker om AKPs grusomheter som har fylt avisene denne sommeren, skriver DNA-professor Gudmund Hernes: "Et av 70-årenes store slagord var "krisa i seinkapitalismen". Nå, et tiår seinere, trer en større krise frem i all sin gru: Krisa i seinkommunismen."
Utsagn av denne typer viser i klartekst at blodet på Tienanmen betyr ulike ting for ulike folk. Det er den tredje verdens frigjøringsprosjekt som har lidd et foreløpig sammenbrudd på Tienanmen. Kina var det største håpet, Kina som omfatter er femtedel av menneskeheten, viste at det var mulig å ta seg ut av nøden og fornedrelsen.
Når dette håpet dør, er det ei krise av forferdelige dimensjoner. Det er ei krise av forferdelige dimensjonen nettopp fordi krisa i seinkapitalismen er så ufattelig grusom. Jeg skal ikke gå inn på hva som har skjedd i de ti åra Hernes henviser til. Vi veit det alle sammen: Gjeldskrisa har slått inn for fullt. De fattige landa er blitt netto kapitaleksportører til de rike landa. Det stille, økonomiske folkemordet øker i omfang. Og livsvilkåra på jorda raseres i et tempo vi knapt tør ta inn over oss.
Krisa i frigjøringsprosjektet betyr at disse forholda, og alle lidelsene de medfører, kan fortsette lenger. Makthaverne, profittørene og forsvarerne av systemet har mindre grunn til å føle seg trua.
I 1970-åra var de store spørsmåla der - og mange trodde de hadde svaret. Det gjorde store deler av er hel ungdomsgenerasjon illojale mot systemet.
I 1980-åra er spørsmåla ennå mer brennende, men svara er ikke så enkle å finne. Det er nettopp dette siste Hernes og hans like gleder seg over. En motbydelig blanding av sneversynt sjølopptatthet og kynisme.
Men kriser kan føre til ulike ting. De kan føre til kapitulasjon og tilbakevending til "det normale", dvs inn i den sosialdemokratiske folden. Men det finnes også ei positiv betydning av ordet "krise" - en situasjon den noe gammelt er brutt sammen og muligheten for å skape noe nytt er til stede. Ny praksis, nye tanker. Det vi har sett utspille seg i avisene i sommer, er nettopp en kamp om hva krisa i frigjøringsprosjektet skal bety - kapitulasjon for den sosialdemokratiske ideologien eller nyskapning. Intensiteten i skriveriene gjenspeiler nettopp hvor hard denne kampen er, og at den ikke bare dreier seg om tanker og ideer, men også i siste instans om makt. Hernes og andre slåss frenetisk for å gjenvinne tapt, ideologisk terreng. Klarer de det, betyr det også at makta sitter tryggere. Og makthaverne trenger å få knust og kriminalisert alle håp om et alternativ til kapitalismen, i ei tid da den kapitalistiske medaljens bakside blir tydelig for nere og nere. Vi på vår side slåss for å gjøre det synlig at de store spørsmåla fortsatt står der, og vi slåss for å gi dem bedre svar enn de som har vært gitt hittil. Klarer vi det, kan det i neste omgang slå ut at protestbevegelsene i samfunnet tar retninger som er svært foruroligende for makta.
Jeg synes det er viktig å ha denne kampen klart for seg. For presset på å innordne seg de rådende premissene, å falle inn i de gjengse tankebanene, er enormt. Vi er naska opp med alle det hvite, sosialdemokratiske Norges fordommer, og det skal store kraftanstrengelser til for å fri seg fra dem, kraftanstrengelser som stadig må gjentas. AKP(m-l) er en slik permanent kraftanstrengelse. når vi nå tar opp diskusjonen om hvordan en skal komme ut av det brennende huset, viser det at vi har to i oss til å velge den vanskeligste veien ut av krisa, ikke kapitulasjonen - men ny tenkning, ny praksis.
Vi er nå utsatt for et enormt press på å ta "oppgjør" med fortida vår og det vi har stått for. Tilbake i folden, eller isolasjon og kriminalisering. Og sjølsagt finnes det mye, både i m-l-bevegelsens teori og praksis, som det er grunn til å gå kritisk etter i sømmene. Vårt syn på sosialismen har også vært prega av både fordommer og naivitet, som det er en fordel å prøve å kvitte seg med. Mer hvis "oppgjøret" fører til at vi erstatter ett sett av fordommer med et annet - nemlig det gjengse, sosialdemokratiske settet, da er det virkelig ett skritt fram og to tilbake. Når vi skal se kritisk på vår egen tradisjon, og ikke minst på Kina, da er det viktig at vi har et bevisst forhold til vårt eget ståsted. Vårt ståsted er den hvite, vestlige kapitalismens mest vellykte hjørne. Derfra ser en nesten automatisk resten av verden gjennom den hvite manns briller. Men noe av selve grunnlaget for m-l-bevegelsen, som bl.a. Dag Solstad har pekt på, er opprøret mot å bli "hvit mann". Hvis vi ikke klarer å holde fast i dette grunnlaget, trur jeg vi kan si farvel til alle ambisjonen om å bidra med noen som helst frigjørende tanker.
Ett hovedpunkt jeg vil slå fast i denne innledninga, er derfor: Det finnes ikke noe frigjørende potensiale i et perspektiv på verden prega av den hvite manns briller.
Debatten om Kina i norske medier har vært en sann oppvisning i de rådende , hvite fordommene. Disse fordommene er lettere å få øye på for en som ser dem utafra:
Den egyptiske økonomen Samir Amin har skrevet ei spennende bok som heten Eurosentrismen. I den beskriver og kritiserer har det dominerende tankesystemet i den vestlige, kapitalistiske verden. Vi er vant til å se på særlig de fattige landa gjennom den hvite arrogansens briller. Og vi har utvikla et system av "selvfølgelige sannheten" som bekrefter vår overlegenhet og samtidig fraskriver oss all skyld for tilstandene i verden for øvrig.
Amin har laga det har kaller et "robotbilde" av eurosentrismen. Det ser omtrent slik ut:
Den vestlige, hvite verden er ikke bare det området der den materielle rikdommen og makta finnes. Vesten er også stedet for vitenskapens triumf, for praktisk fornuft og effektivitet. Her rår også toleransen og et mylder av ulike meninger, her blir menneskerettighetene respektert og her er det demokrati. I Vesten finner vi også en viss sosial likhet, i det minste i betydninga like muligheten for alle. Kort sagt, det er den beste av alle verdener som har eksistert hittil. De andre delene av verden kan bare utvikle seg ved å imitere Vesten. Og det er det de gjør, sjøl om det går trått og med store feil og problemer, delvis fordi de henger fast i avlegse dogmer, som marxismen, eller fordi det ytes motstand fra fanatiske mørkemannsideologier som fundamentalismen.
Resten av verden må altså bli så lik Vesten som mulig. Dette innebærer at de må bruke den samme oppskriften som oss: markedsfrihet, ikke-religiøsitet, parlamentarisk demokrati. Marxismen og de sosialistiske regimene den har inspirert, er ikke noe annet enn blindveier, en parentes på veien mot vestliggjøring og kapitalisme.
Begeistringa for Deng, som mange ledende, vestlige politikere, også norske, tidligere har gitt uttrykk for, er nettopp et eksempel på denne oppfatninga. Kina har lenge vært inne i ei blindgate, nå kommer den fornuftige Deng og leder landet inn på noe som likner mer på vestlig kapitalisme. Dette forhindrer imidlertid ikke at Deng også kan framstilles som det ultrakommunistiske uhyret, slik har er blitt etter massakren på Tienanmen, når det er opportunt. Den samme Deng som før var et sannhetsbevis for kapitalismens fornuft, blir nå et sannhetsbevis for kommunismens sinnssyke grusomhet.
Eurosentrismens verdensbilde bygger på to falske grunnforutsetninger, sier Amin. Den ene er at de indre faktorene i hvert enkelt samfunn bestemmer hvor utvikla dette samfunnet er i sammenlikning med andre. Den andre er at den utvikla, vestlige, kapitalistiske modellen kan generaliseres til hele kloden.
Når det gjelder den siste grunnforutsetninga, så veit vi i dag at om hele verden skulle levd slik vi gjør i Norge, så ville det ført til en økologisk katastrofe av uante dimensjoner. Kloden tåler det rett og slett ikke. Når det gjelder den andre grunnforutsetninga - at det er indre faktorer som bestemmer utviklingsnivået i et land, så ser den bort fra imperialistisk utbytting og undertrykking. Amin påpeker at dette synet har en parallell i borgerskapets syn på klassene i de kapitalistiske landa: Når det er forskjell på leveforholda til borgerskapet og arbeiderklassen, så skyldes det forhold i de to klassene, og ikke at den ene utbytter og undertrykker den andre. En av Norges aller første samfunnsforskere, presten Eilert Sundt, kom i midten av forrige århundre ofte i prat med husmenn om årsakene til elendigheten blant dem. Om en slik samtale forteller har i boka Sædelighetstilstanden i Norge:
"... og har meddelte mig sine erfaringer og anskuelser om husmændenes undertrykkelse, alt i de talemåder, som da var så almindelige, at jeg kunde dem udenad ... Og nu sagde jeg ham min mening om den arbeideragitation, som kun ser årsagen til arbeiderklassens lidelser hos andre, men ikke agter på den skam og skade som arbeiderklassen lider formedelst sine egne medlemmers usæder ..."
Det finnes en rekke Eilert Sundt-er i dag som er ivrige nok til å fortelle den tredje verden at det ikke nytter å skylde på imperialismen, når de ikke har vett nok til å være som oss er det ikke rart de fortsetter å være underutvikla.
En av Samir Amins grunntanker er at kapitalismen og imperialismen med nødvendighet skaper polarisering i verden. Den skaper rikdom og makt ved den ene polen - sentrene, og den skaper fattigdom og avmakt ved den andre polen, periferien. De fattige landa lider ikke av et slags "etterslep" - at de ennå ikke er kommet opp på vårt nivå. Men nettopp ideen om "etterslep" er tanken bak bruken av ordet utviklingsland osv. I virkeligheten er det slik at vår rikdom og deres fattigdom er to sider av samme sak. Den ene kan ikke eksistere uten den andre - de er nødvendige og lovmessige utslag av det samme systemet. De såkalte "utviklingslanda" er ikke utviklingsland, de er tvert imot avviklingsland. Å kalle dem "utviklingsland" er uttrykk for en forskjønnende og tilslørende ideologi, den eurosentristiske tankegangen.
Amins syn på kapitalismens polarisering har også betydning for sosialismen og sosialistisk teori:
I et slikt perspektiv er det ikke underlig at opprørene mot kapitalismen kommer først i de områdene den folk blir ramma hardest, i periferien, og ikke i de kapitalistiske sentrene. At de tilbakeliggende Sovjet og Kina ble de første sosialistiske landa er derfor ikke utslag av helt spesielle historiske omstendigheten - eller en slags historisk ironi, mer derimot rimelig og logisk. De sterkeste revolusjonære kreftene vil vi finne i "periferien". Opprør mot kapitalismens avvikling er kommet og vil komme. De må finne sin egen vei. Denne veien kommer i de neste tilfellene til å likne forholdsvis lite på den eurosentristiske visjonen av hvordan et "riktig" samfunn bør se ut. Men disse opprørene vil være mer eller mindre vellykka forsøk på å løse det viktigste spørsmålet historia har stilt på dagsorden i dag. Det er de fattige, undertrykte, sultende, ofte analfabetiske massene i den tredje verden som får denne historiske oppgava lagt på skuldrene sine, og som må gi seg i kast med den, ut fra sine forutsetninger og sine ressurser. Det er det overordna, ikke i hvilken grad de tilfredsstiller eurosentrismens fordommer.
Det største opprøret mot kapitalismens avvikling hittil, er den kinesiske revolusjonen. Vi har grunn til å være stolte over at vi har solidarisert oss med Kina. Jeg vil påstå at det har vært mer grunnleggende fornuft og anstendighet i vår tidvis papegøyeaktige naive begeistring for alt kinesisk enn i det gjengse synet på Kina som inkarnasjonen av galskap og barbari. Likevel tror jeg det er lurt å se på vårt forhold til Kina, fordi det sier en del om vårt syn på sosialismen. Vi trenger et kritisk tilbakeblikk for å kunne reagere på den kommunistiske og sosialistiske veiens krise på skapende vis.
Jeg vil dele vårt Kina-syn i to faser, sjøl om det blir litt grovt. Den første fasen vil jeg kalle: "Kina er rett." den andre fasen blir da "Kina er feil".
Det var i fasen "Kina er rett" at Kina var et fyrtårn. Denne fasen var prega av mye naivitet. Sjøl husker jeg for eksempel en løpeseddel jeg lagde i 1971, en løpeseddel som ble delt ut til folk som bodde langs Sandvikselva i Bærum. Løpeseddelen tok utgangspunkt i den tiltakende forurensinga av elva, som lokalbefolkninga naturlig nok var opptatt av. Så ble perspektivet utvida til det globale: Jeg tegna et uhyggelig bilde av forurensinga i Ruhr-området, EECs høyborg. Som kontrast beskrev jeg så folkets Kina, den alle forurensningsproblemer var løst. Dette var nokså typisk for hvordan mange av oss tenkte. Jeg tror aldri det var noen som mente at et sosialistisk Norge skulle bli akkurat likt Kina. Men vi så likevel på den kinesiske sosialismen som en slags mønstersosialisme, et forbilde. Måten de gjorde det på i Kina, var den riktige måten å gjøre det på, ikke danna av materiell og historisk nødvendighet, ikke mer eller mindre gode kompromisser. Kort sagt, Kina var rett. Typisk for denne fasen var også at vi forsto Kina og begivenhetene i Kina på den kinesiske propagandaens premisser, vi forsøkte så godt vi kunne å dele denne propagandaens verdensblide. Av og til holdt det hardt, som når Lin Piao over natta forvandla seg fra Maos mest trofaste støtte til en morderisk kontrarevolusjonær. Hvordan klarte vi å undertrykke vår kritiske sans? Det var sikkert mange ulike mekanismen i sving. Mer en grunn tror jeg var hva vi opplevde som alternativet: Alternativet til å svelge kinesernes propaganda med hud og hår var å svelge det rådende synet som gikk ut på at Kina var ramma av et utbrudd av orientalsk grusomhet og kollektiv galskap. Også den gangen sto det nemlig en kamp om hoder, om hjerter og om tolkninga av virkeligheten. Vi vendte oss med avsky fra det politiske establishment her i landet og kastet oss betingelsesløst i armene på det kinesiske frigjøringsprosjektet.
Så kom slutten på kulturrevolusjonen, Maos død og firerbandens fall. Alt ble straks vanskeligere. For noen ble imidlertid problemet raskt løst. De fortsatte å tolke virkeligheten innafor den kulturrevolusjonære, kinesiske propagandaens rammer. Da var det raskt og greitt å slå fast at Kina hadde skiftet farge og var fortapt. Begivenhetene i Kina førte ikke til noen endringer i tenkninga. For de neste, bl.a. hovedtyngden av medlemmene i AKP(m-l), var det ikke så enkelt. Vårt Kinasyn gikk over i fasen "Kina er feil". På mange måter innebar det en mer realistisk vurdering. Det førte også med seg en viss kritisk distanse til den kinesiske propagandaen, både den kulturrevolusjonære og den etter-kulturrevolusjonære. Vi godtok ikke uten videre kinesernes egne premisser i vurderinga av hva som foregikk og hadde foregått i landet. Nå la vi hovedvekta på at Kina var et tilbakeliggende tredjeverden-land, som hadde enorme vansker å overvinne i forsøket på å bygge sosialismen. Det var ikke rart om ting ikke kunne bli så fine og nette i et slikt land. De objektive forholda gjorde at Kina måtte bli et dårlig kompromiss mellom mønstersosialismen og virkeligheten. I Norge, derimot, var forholda annerledes. Her kunne mønstersosialismen virkeliggjøres i all sin prakt.
Felles for de to fasene "Kina er rett" og "Kina er feil" var ideen om er slags mønstersosialisme. I den første fasen var det Kina som ble både virkeliggjøringa og modellen for mønstersosialismen. I den andre fasen skapte vi oss et annet blide, en mønstersosialisme som Kina av forståelige grunner ikke kunne leve opp til.
I dag mener jeg at hele ideen om en slags "mønstersosialisme" er feil. Vi har et mål: det klasseløse, kommunistiske samfunnet i verdensmålestokk. Fram dit er det en lang og kronglete vei. Og både kart og kompass er ytterst dårlig utvikla. Veien må bli forskjellig for samfunn med helt ulike utgangspunkt. Sosialismen er nettopp veien fra det gamle til det nye. Da spiller det en viss rolle om det gamle er Mali, Filippinene, Afghanistan, Norge eller USA, om det gamle er et kapitalistisk senter eller et utviklingsland.
Det andre hovedpunktet jeg vil slå fast i denne innledninga, er altså at ideen om "mønstersosialismen" er feil. Den stenger for tanken. Denne ideen har også ført til at vi har sett mindre historisk og vitenskapelig på den kommunistiske tradisjonen enn vi ellers ville gjort.
Den kommunistiske tradisjonen er sjølsagt forma av de samfunnsmessige betingelsene den er skapt under, akkurat som enhver annen tankebygning. Kommunismen som teori og politisk retning oppsto i Europa, i den delen av verden som vokste fram som den framskredne kapitalismens høyborg. Grovt sagt ble den skapt av to bestanddeler: Arbeiderklassens klassekamp mot utbyttinga i produksjonen og Marx' vitenskapelige analyse og blottlegging av kjerna i kapitalismen. Etter Marx er den kommunistiske tradisjonen i første rekke blitt skapt og forma i Sovjet og Kina. De første, seierrike revolusjonene kom ikke i framskredne, kapitalistiske land i Europa. I stedet var det tilbakeliggende tsarriket med sine mange føydale trekk først ute. Og den største revolusjonen skjedde i Kina, Asias mest folkerike stat med en over 2.000 år gammel føydal tradisjon. Den kinesiske revolusjonen var først og fremst en fattigbonderevolusjon. Den kommunistiske tradisjonen er blitt prega av den politiske og økonomiske virkeligheten, og den historiske tradisjonen i de landa den revolusjonen seira først. Den er en slags fusjon av marxismen og denne konkrete virkeligheten. Slik ville det vært også om revolusjonen hadde seira først i land av en helt annen type. Da ville den kommunistiske tradisjonen vært en fusjon av marxismen og de historiske og samfunnsmessige forholda i disse landa. Hva har dette betydd? La oss se på Kina. La oss prøve å se på hvordan noen viktige trekk ved Kina har bidratt til bildet av den kommunistiske tradisjonen. Og la oss se på Kina, ikke for å vise hvor forvrengt og vanskapt den kinesiske versjonen av sosialismen måtte bli i forhold til "mønstersosialismen", men for å bli mer bevisst på at historiske begrensninger alltid vil finnes, i alle land, uansett hvor framskredne de er i våre øyne.
I den boka jeg allerede har referert til, Eurosentrismen, trekker Amin et skarpt skille mellom forholdet basis/overbygning i førkapitalistiske og kapitalistiske samfunn. I førkapitalistiske, f.eks. føydale samfunn, er økonomien "gjennomsiktig" i den forstand at det ikke er noe mystisk i hvordan utbyttinga skjer. Økonomien er dominert av bruksverdiproduksjon - dvs produktene lages for å bli brukt direkte, ikke for salg på et marked. Folk kunne se at de måtte avgi en del av det de sjøl produserte til kirka og føydalherren, og at de måtte jobbe et visst antall dager, ikke for seg sjøl, mer for føydalherren. Under kapitalismen er det annerledes. Økonomien er dominert av produksjon av bytteverdi - dvs ting produseres ikke for å bli brukt direkte, mer for å selges på et marked. Folk kan heller ikke se direkte at de blir utbytta. utbyttinga er skjult under det tilsynelatende "like byttet" mellom arbeider og kapitalist. Det må en vitenskapelig analyse til for å blottlegge de virkelige sammenhengene.
I følge Amin fører dette til at førkapitalistiske og kapitalistiske samfunn blir reprodusert, eller gjenskapt, på helt ulikt vis. Den økonomisk gjennomsiktige føydalismen blir gjenskapt via makt og ideologi: Via et maktapparat og en sterk, legitimerende ideologi som rettferdiggjør og forklarer de eksisterende maktforholda, og hvorfor de er evige og uforanderlige. Denne ideologien får gjerne status som hellig, enten det er en virkelig religion som kristendommen eller islam, eller en mer verdslig ideologi som konfusianismen. En slik sterk legitimeringsideologi trengs når det er helt åpent for folk at de blir utbytta. Kapitalismen, derimot, blir gjenskapt i økonomien, ved at de økonomiske formene i seg sjøl framtrer som objektive, uforanderlige lovmessigheter som bare i liter grad lar seg påvirke. Det er ikke menneskene som styrer økonomien, det er økonomien som styrer menneskene. Dermed mister også det "hellige" betydning under kapitalismen, samfunnet blir verdsliggjort.
Jeg veit ikke om Amin har rett. Men la oss prøve å se på Kina i dette perspektivet. Da kommunistene kom til makta i 1949, tok de over et i all hovedsak bruksverdiproduserende samfunn med er over 2.000 år gammel føydal tradisjon, den lengste og sterkeste i verden. De skulle erstatte en bruksverdiproduserende samfunnsform: føydalismen, med en annen bruksverdiproduserende samfunnsform: sosialismen. Den vesentligste forskjeller mellom disse to samfunnsformene, er at føydalismen innebærer utbytting av folkemassene, sosialismen gjør det ikke. Sosialismen skal tvert imot sikre at det overskuddet som skapes i produksjonen, blir brukt til folkets felles beste. Både føydalismen og sosialismen er begge mer "gjennomsiktige" eller "åpne" samfunn enn kapitalismen i den forstand at det er en tettere sammenheng mellom økonomi og politikk. Under sosialismen må økonomien styres politisk. Under kapitalismen opererer den tilsynelatende uavhengig av all politikk, ser ut til å følge sine egne naturlover som ikke noe storting i verden kan stanse. Det er "markedslovene" som styrer, uavhengig av menneskenes vilje. Disse økonomiske "naturlovene" må de politiske myndighetene naturligvis forholde seg til, slik vi må forholde oss til været. Vi tar på oss regnfrakk når det regner og forlanger arbeidsledighetstrygd når vi blir arbeidsløse. Men sjølve regnværet og arbeidsløsheten er det lite å gjøre med. Tenk over at vi hele tida må bevise at det er borgerskapet som har makta i kapitalistiske samfunn.
Fordi økonomien tilsynelatende går av seg sjøl, atskilt fra politikken, blir borgerskapets makt vanskeligere å få øye på. I samfunn med en "gjennomsiktig" økonomi er det ikke sånne problemer med å se hvem som har makta. I vestlige, kapitalistiske samfunn har en et politisk liv med mange forskjellige partier, pluralisme osv. Men kanskje er meningsforskjellene betydelig større innafor det kinesiske kommunistpartiet enn innafor det norske Stortinget.
Føydalismen blir reprodusert, gjenskapt via makt og ideologi, sier Amin. En viktig forskjell mellom føydalismen og kapitalismen er at føydalismen i større grad bygger på åpen makt og vold, mens kapitalismen mer benytter seg av en skjult form for disiplinering. Dette er også noe av kapitalismens styrke. Her i landet er det særlig Thomas Mathiesen som har tatt for seg den skjulte disiplinering. Hans utgangspunkt er at den skjulte disiplineringen tjener maktinteressene bedre enn den åpne tvangen. Slik sier har det:
"... påviselige tvangsdisposisjoner er i vårt samfunn lettere kritiserbare, vanskeligere å legitimere, og mer protestskapende i videre ringer enn den skjulte disiplinering. Derfor er det viktig for bakenforliggende interesser å søke strategier som opprettholder disiplineringens skjulte karakter. For når overflaten er blank i den forstand at ingen ytre pålegg, langt mindre politi eller andre støyende midler blir brakt inn i bildet, ser vi ikke hvilken politisk disiplinering som faktisk finner sted. på dette grunnlag opprettholdes disiplineringen mens vi alle tror vi går fri - og nettopp fordi vi alle tror vi går fri."
Så langt Thomas Mathiesen. Nå kan ingen påstå at kapitalismen ikke er og ikke har vært åpent voldelig. To verdenskriger og utallige, ufattelig brutale kolonikriger, omfattende kanonbåtdiplomati etc skulle være bevis nok. Likevel er det en viktig forskjell fra føydalismens åpne voldstradisjon, spesielt i måten kapitalismen behandler folk i de kapitalistiske sentrene på. Både kapitalismens utbytting og kapitalismens maktbruk er mer skjult og vanskeligere å trenge gjennom enn føydalismens mer åpne og direkte forhold. Imperialismens stil, økonomiske folkemord på 15 millioner barn i den tredje verden år etter år hadde også vært vanskeligere å avverge dersom er hær av soldater kommandert av generaler fra Verdensbanken hadde reist ut og holdt en gigantisk, årlig massakre.
Det samfunnet som skulle omformes gjennom den kinesiske revolusjonen, var som sagt et i all hovedsak bruksverdiproduserende samfunn med en over 2.000 år gammel føydal tradisjon. For å repetere:
Føydalismen er prega av en "åpen" økonomi den utbyttinga er tydelig, den er prega av en sterk legitimeringsideologi som skal rettferdiggjøre samfunnsforholda, og den er prega av en åpen makt- og voldstradisjon. Sosialismen har en del viktige trekk til felles med føydalismen: Økonomien domineres ikke av bytteverdiproduksjon, men av bruksverdiproduksjon. Økonomien er "åpen" i den forstand at den skal være styrt politisk, av mennesker, ikke av tilsynelatende uforanderlige og upåvirkelige økonomiske naturlover. Makta er også mer åpen i den forstand at den ikke skjuler seg bak de anonyme, økonomiske "naturlovene". Den store forskjellen er imidlertid at føydalismen er et utbyttersamfunn der en utbytterklasse har makta, sosialismen er et samfunn som tjener flertallet, og der arbeiderklassen og det arbeidende folket har makta.
Mao har med rette blitt rost for å ha skapt en "marxisme på kinesisk". Men kanskje var det også krefter, langt sterkere enn Mao og kommunistpartiet, som dro i retning av å skape en "sosialisme på kinesisk" i en litt annen forstand: Ett bruksverdiproduserende samfunn, føydalismen, skulle erstattes med et annet, sosialismen. Ett maktapparat og en ideologi som kunne opprettholde og gjenskape samfunnet skulle erstatte et annet. Under trykket av de rådende økonomiske forholda og den lange, føydale tradisjonen ble kanskje kommunismen langt på vei omskapt til en slik legitimeringsreligion som Amin hevder at de føydale samfunna trenger. Maos og kommunistpartiets styrke i utgangspunktet var dessuten at de bygde på, systematiserte og opphøyde noen av de kinesiske bondemassenes tradisjonelle dyder. Den kinesiske fiolinisten Daniel Chen peker nettopp på dette i et intervju med Roald Helgheim i Klassekampen 7. juni:
"Det kinesiske folket har alltid hatt sterke kjensler for likskap, og av å ta seg av kvarandre, hjelpe kvarandre. Den sterke familietradisjonen heng saman med dette. Konfusianismen set godleik over pengar. Pengar har tradisjonelt vore sett ned på. Samstundes har du hatt eit hierarkisk samfunn, ein leiar er ein leiar. Men kapitalistisk tankegang har ingen tradisjon i Kina. Det har vore ein tradisjon å hjelpe kvarandre utan tanke på pengar. Det var difor Mao fekk slik oppslutning, sosialismen og kommunismen har sto for samsvara med dette, sjølv om har i ord bekjempa konfusianismen. Det har sto for var i samsvar med folkets moral om kva som var godt og dårleg."
Mange trekk ved den kinesiske sosialismen blir lettere å forså hvis vi tenker oss at Maos kommunisme i hvert fall delvis spilte samme samfunnsmessige rolle som de føydale legitimeringsreligionene: det opphøyde og absolutte ved partiets ledende rolle og makt, persondyrkinga osv. Og kanskje hadde kulturrevolusjonen, for mange av de mest rødglødende rødegardistene, et element av hellig krig.
I Kina ser det nå ut til at regimet har mista legitimitet i viktige deler av folket. Daniel Chen er også inne på det i det intervjuet jeg allerede har sitert fra:
"Inn i denne grunnleggende antikapitalistiske likskapstanken kom Deng med sine kapitalistiske idear. Pengar vart det gode. Det har gjort folk forvirra. Alt er "bra" eller alt er "dårleg" - folk veit ikkje lenger kva dei lever for."
Folk blir forvirra, og respekten for det hellige brytes ned. Da er det den åpne makta som står igjen som styringsform. Som Kina-spesialisten Harald Bøckman sa i ei innledning: "Vi skyter noen tusen, så holder resten av milliarden seg i ro. Sånn har det vært gjort før."
Vi har kalt massakrene på Tienanmen for fascistiske handlinger. Kanskje er det like fornuftig å knytte dem til en føydal voldstradisjon. De offentlige henrettelsene som skal virke avskrekkende, er en del av det samme bildet.
Verken føydalismen eller sosialismen har de samme skjulte maktmidlene til rådighet som kapitalismen. I sosialistiske samfunn med ei forholdsvis nær føydal eller halvføydal fortid er det derfor ikke så rart at vi får åpen makt- og voldsbruk når samfunnsmessige konflikter tårner seg opp. "Sånn har det vært gjort før," for igjen å sitere Harald Bøckmann.
Jeg tror at disse trekkene ved Kinas virkelighet har bidratt avgjørende til det konkrete produktet kinesisk sosialisme ble, og som igjen har satt sitt preg på den kommunistiske tradisjonen. Men jeg tror også det fantes trekk ved det kommunistiske tankegodset som gjorde en slik føydal invasjon, eller hva vi skal kalle det, lettere. Her tenker jeg på synet på partiet som "bærer av den vitenskapelige sosialismen". Ett av hovedargumentene for nødvendigheten av et kommunistisk parti har nettopp vært at partiet skal være "bærer av den vitenskapelige sosialismen", dvs en leder av klassekampen som er seg bevisst denne strategien. Dette argumentet mener jeg fortsatt holder. Men det har vært brukt, både av oss og andre kommunistiske partier, på en ikke holdbar måte. Av og til har det vært framstilt som om partiet nærmest a priori har et vitenskapelig grep om klassekamper og virkeligheten som ingen andre kan ha. Dette har vært brukt som argument for partiets særrettigheter under sosialismen. Partiet veit jo best. Jeg har sjøl argumentert slik. I ly av dette synet på partiet som bærer av den vitenskapelige sosialismen har opprør og protestbevegelser i land med kommunistiske regimer ofte blitt stempla som særinteresser og pressgrupper som står i motstrid til det viktige: helhetens og sosialismens interesser.
I Kina har kanskje dette synet på partiet som "bærer av den vitenskapelige sosialismen" fusjonert med det tradisjonelle synet på eliten som bærer av den evige sannhet. Men jeg synes det er viktig å understreke at dette synet ikke er så forskjellig fra sjøloppfatninga til den politiske eliten i vårt eget land, slik den nå har utvikla seg:
Vi har riktignok en rekke politiske partier her i landet. De har alle sin historie, sine særdrag, og de henvender seg til spesielle grupper. Partiene har en gang vært uttrykk for ulike, organiserte samfunnsinteresser. Mer nå har partiene mer og mer fått en felles, ideologisk funksjon: Deres oppgave er å stå for den såkalte "helhetsforståelsen" av hva som foregår i det norske samfunnet, å gi en tolkning av virkeligheten som er overordna alle såkalte "pressgrupper" og "særinteresser". Regjeringa må tenke på helheten, sier Gro hver gang hun får kritikk fra noen hun har snytt eller trampa på. Alle de såkalte "ansvarlige" partiene tenker på helheten - på det de framstiller som den norske nasjonens felles beste. NRK og de store avisene følger opp. De politiske partiene og mediene er på sett og vis blitt det ideologiske motstykket til stater som felleskapitalist: de forkynner en tolkning av virkeligheten som tjener kapitalistklassen, men som framstilles som uavhengig av alle klasse- og gruppeinteresser. For systemet er det en fordel at det er mange forskjellige partier som sprer denne felles "helhetsforståelsen". Det gir mer troverdighet enn om det hadde vært ett, dominerende statsbærende parti. I dette bildet inngår det også at vanlige folk utgjør et problem med sin egoisme og sitt sneversyn. De mangler samfunnssolidaritet, og er lite villige til å ta et krafttak for Norges framtid dersom det går ut over dem sjøl. Politikerne må våge å ta såkalte "upopulære beslutninger" - dvs gjennomføre tiltak som går ut over vanlige folk. Det er å vise politisk mot og ikke bøye unna for pressgrupper, særinteresser og protestbevegelser. Den største dyd hos politikerne er altså å lukke øya for alle protester fra vanlige folk. Helt i tråd med denne oppfatninga klager f.eks. Arne Finborud i Dagbladet over "snille ordførere" og "slepphendte rådmenn" som undergraver landets økonomi ved å gå med på arbeidstidsforkortelse også for offentlig ansatte.
Men tilbake til Kina. Den kinesiske sosialismen er en fusjon av marxismen og de konkrete historiske og samfunnsmessige forholda i det kinesiske samfunnet. Jeg har forsøkt å peke på noen trekk ved føydalismen som samfunnssystem som lett kunne "invadere" sosialismen i en slik situasjon.
Å si at "Kina er rett" og lage en "mønstersosialisme" av et historisk produkt av denne typen, er ikke så veldig klokt. Men det er kanskje ikke så veldig mye klokere å tenke at vi i Norge har helt spesielle forutsetninger for å skape "mønstersosialismen", fordi vi på alle måter er så utvikla. I fasen "Kina er feil" har vi nesten hatt en tendens til å se på det som jævla uflaks at revolusjonen seira først i sånne umulige land som Sovjet og Kina. Hadde det bare skjedd slik Marx trodde det ville skje, at revolusjonen ville komme først i de framskredne, kapitalistiske landa, så hadde vi hatt noen ganske andre vakre og nette sosialistiske fyrtårn å vise fram! La oss gjøre det tankeeksperimentet at de første, seierrike revolusjonene hadde kommet i europeiske, kapitalistiske land, f.eks. England og Frankrike. Da hadde antakelig den kommunistiske tradisjonen i dag sett helt annerledes ut. Kanskje hadde den sosialistiske ettpartistaten vært et totalt ukjent fenomen. Men det betyr ikke at den kommunistiske tradisjonen nødvendigvis hadde vært uten avskyelige sider. Kanskje hadde den f.eks. hatt rasistiske trekk hvis den hadde blitt videreutvikla i gamle koloniland som var vant til å se på seg sjøl som "sivilisasjonens bærere". Det franske kommunistpartiet støtta f.eks. ikke Algeries frigjøringskamp etter andre verdenskrig. Deres syn var at først måtte Frankrike bli sosialistisk, og så kunne et sosialistisk regime "ordne opp" for koloniene.
Den hvite arrogansen blomstra også innafor kommunistenes rekker. Og er det ikke litt av den samme ideen som preger ønsket om å skape det perfekte, sosialistiske fyrtårnet i et framskredent, vestlig land slik at resten av verden kan se hvordan det egentlig skal gjøres?
I ideen om at "Kina er feil" og vi i Norge har nøkkelen til "mønstersosialismen", ligger ganske mye av den eurosentristiske arven. Den er farlig, fordi den gjør at vi blir lite bevisste på at vi sjøl har en masse kulturelle blinde flekker og fordommer som lett kan snike seg inn i vår versjon av kommunismen.
Dette er det tredje punktet jeg vil slå fast i denne innledninga: Alle forsøk på å skape en kommunistisk teori og praksis vil bære preg av det samfunnet de er skapt i. Dette gjelder alle slags samfunn, både samfunn i den fattige og den rike del av verden. Enhver kommunistisk bevegelse må jobbe iherdig for å bli bevisst sine egne kulturelle blinde flekker og fordommer. Bare på den måter kan den minske, men neppe avverge, farer for å bli "invadert" av det gamle samfunnets sosiale mønstre og tankeformer.
Hva blir så min konklusjon når det gjelder vårt forhold til den kommunistiske tradisjonen?
Jeg synes det er minst like viktig å forstå og forklare som å forsvare eller "ta oppgjør med". Med det mener jeg ikke at vi ikke skal ta standpunkt. Forståelse uten standpunkt er like ufruktbart som standpunkter uten forståelse. Det er viktig å skille mellom når regimer som kaller seg kommunistiske i hovedsak representerer et bidrag til frigjøring og utvikling for folkeflertallet, med folkelig støtte, og når de i hovedsak representerer det motsatte. Men å måle dem i forhold til hvordan en "riktig" sosialisme ser ut etter våre begreper, føles litt meningsløst.
Når jeg sier at det er minst like viktig å forstå og forklare som å forsvare og "ta oppgjør med", så sier jeg det også fordi en må forstå for å kunne forandre. Vi har et annet utgangspunkt enn Hernes og co. De har ikke noe behov for å forstå. De har bare behov for å konstatere at det var en massakre på Tienanmen, at dette beviser at kapitalismen er det eneste mulige og riktige, og at alle som mener noe annet er forbrytere. Vi har behov for å finne en vei ut av det brennende huset. Da må vi også forstå hva som skjedde med dem som har prøvd før.
For det andre: Vi må fritt skape oss vår egen kommunistiske teori. Og strengt tatt er det vel det vi har holdt på med de siste åra, og det vi mer og mer gjør, med alle de nye perspektivene og problemstillingene som strømmer på. Jeg tror ikke vi kan skape "kommunismen for den tredje verden". Den kommer til å bli skapt der. Men vi må bidra til å skape en kommunisme for vår del av verden som ikke er provinsiell og ikke eurosentristisk. Et viktig premiss for "vår" kommunisme må være at den også skal bidra til å skape gunstigere betingelser i "senteret" for frigjøringskampen i "periferien", for å bruke Amins terminologi. Og det er svært viktig å prøve å bli bevisste våre egne kulturelle "blinde flekker", og nettopp ikke se på oss sjøl som de naturlige bærerne av "mønstersosialismen", i motsetning til de barbariske kineserne. Hvis føydalismens legitimeringsreligion kan snike seg inn i den kinesiske kommunismen, så gud veit hvilke stygge dyr som kan snike seg inn i den norske.
Betyr dette at jeg mener at alle kan lage sin egen kommunisme, hver etter sin smak, at det ikke er noe som er felles? Betyr det et brudd med ideer om den vitenskapelige sosialismen? Nei, ikke slik jeg ser det. Men hva er den vitenskapelige sosialismen? Det kan ikke være annet enn en vitenskapelig holdbar, dvs praktisk farbar strategi for å nå det endelige målet: Det klasseløse, kommunistiske samfunnet i verdensmålestokk. Det er langt fram til den strategien er utvikla, for å si det mildt. Og den må ha mange forskjellige elementer, slik som du må ha mange forskjellige reiseruter for folk som skal fram til samme sted fra ulike utgangspunkter. Mange forskjellige veier, pluss en allianse mellom dem som er på vei, det må denne strategien inneholde.
Jeg har pekt på at ideer om den vitenskapelige sosialismen er blitt tolka slik at partiet må ha særrettigheter fordi partiet vet best. Folkelige protestbevegelser er blitt behandla som plagsomme og farlige angrep på helhetens og sosialismens interesser, ikke ulikt måter vår norske politiske elite møter folkelige protestbevegelser på. Slik går det når bånda mellom den såkalte "vitenskapen" og den virkelige massebevegelsen kuttes. Marxismen oppsto nettopp med bevegelser som mor og vitenskaper som far (eller omvendt). Dette er et grunntrekk ved den vitenskapelige sosialismen som vi må bygge videre på. Det må finnes et "indre" forhold mellom bevegelser og teorier. De virkelige, folkelige bevegelsene er den vitenskapelige sosialismens levende problemstillinger og kunnskapskilder. Og siden det er bevegelsene som er drivkrefter i kampen, vil den vitenskapelige sosialismen bare kunne virkeliggjøres gjennom dem. I våre dager må den vitenskapelige sosialismen ha en breiere og mer allsidig basis enn på Marx' tid, sjøl om arbeiderklassens kamp mot utbyttinga i produksjonen fortsatt er det grunnleggende. Men ser vi bort fra de "levende problemstillingene" i miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, distriktsopprøret, den anti-rasistiske bevegelsen osv, da er vi dømt til å havne på museum.
På verdensbasis står vi nå med et bilde der veien fram mot kommunismen må ta mange forskjellige former. Samtidig trengs det internasjonale allianser mellom de progressive kreftene, de som søker vekk fra kapitalismen og imperialismen og fram mot et nytt samfunn. I Norge står vi med en rekke folkelige bevegelser som alle har elementer i seg som peker ut over kapitalismen. Mellom disse bevegelsene trengs det også allianser.
I de siste åra har vi erfart at disse bevegelsene også er representert i partiet. Sjøl om de grunnleggende sett har felles interesser, finnes det også motsetninger og undertrykkingsforhold mellom dem, f.eks. mellom arbeidere og intellektuelle, mellom menn og kvinner i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Disse motsetningene kommer til uttrykk som motsigelser i partiet, og som "opprør" fra grupper som føler seg undertrykt. Vi har hatt kvinneopprør og tilløp til arbeideropprør. Mange synes dette er slitsomt, og lurer på hvor det er blitt av enheten i partiet. Er vi i stedet blitt ei samling av pressgrupper?
Det er bra at disse motsigelsene kommer fram, for de gjenspeiler virkelige motsigelser i samfunnet. De viser at partiet har røtter i opprørsbevegelsene. Slik er det et dårlig tegn at vi ikke har hatt noe antirasistisk opprør i AKP(m-l). Det viser bare at AKP(m-l) ennå er et altfor hvitt parti. Partiets oppgave er jo nettopp å arbeide for å styrke enheten mellom de ulike folkelige bevegelsene, og skape felles premisser for arbeidet deres. Men dette kan ikke gjøres uten respekt for de særegne interessene til de ulike gruppene, og uten å ta undertrykkingsforhold og motsigelser på alvor. Ved å løse motsigelser og skape enhet i partiet bidrar vi også til å utvikle politikken for å skape enhet mellom opprørsbevegelsene i samfunnet.
Partiet kan ikke ha noen statisk enhet den alle tenker og føler likt. Enheten må bestå i at vi vet at vi skal til samme sted, og jobber for å finne en farbar vei. Slik er det med de ulike opprørsbevegelsene i samfunnet også. De har ulikt utgangspunkt, men de peker i samme retning - ut av det brennende huset. Og slik er det på verdensbasis. Oppgava er å skape allianser, løse motsigelser, skape felles premisser, dra i samme retning. Dersom partiet skal kunne spille en rolle i denne prosessen, må det nettopp ha disse motsigelsene i seg, og ha evnen til å løse dem på en fruktbar måte. Bare på den måten kan partimodellen gjenspeile den oppgava vi har stilt oss.
I denne forbindelser er det også på sin plass å minne om at det nettopp er på dette området: forbindelsen mellom teorien og bevegelsene, at den kinesiske kommunismen har gitt sitt aller viktigste teoretiske, og til dels praktiske bidrag. Jeg tenker på "masselinja". "Folket og bare folket er den drivkraft som lager verdenshistonien," sa Mao. "Det er massene som er de virkelige heltene; sjøl er vi ofte barnslige og uvitende. Begriper en ikke det, kan en ikke gjøre regning med å tilegne seg minimale kunnskaper engang." Og videre: "Erfaringene gjennom tjuefire år forteller oss at en riktig oppgave, riktige retningslinjer og en riktig arbeidsstil alltid samsvarer med massenes krav i det gitte øyeblikk og under det gitte sted, og alltid styrker våre forbindelser med massene; mens en uriktig oppgave, uriktige retningslinjer og uriktig arbeidsstil alltid strider mot massenes krav i det gitte øyeblikk og under det gitte sted og alltid fjerner oss fra massene."
"Massene er de virkelige heltene." Med dette satte Mao verdisystemet i det halvføydale Kina fullstendig på hue. Det samme gjorde han med verdisystemet i det sosialdemokratiske, norske klatresamfunnet. Klarere enn noen før han, satte Mao vanlige folk i sentrum for verdenshistoria. Klarere enn noen før han, systematiserte han hva dette betyr for politisk arbeid. Den som vil forandre verden, må gå ut blant vanlige folk, lære av dem, oppsummere erfaringene deres, kjenne problemene deres, snakke språket deres, sette dem i bevegelse, knytte seg til deres bevegelser. Det finnes ingen snarvei til forandring som går over huene på dem Mao kalte "massene". Ingen virkelig endring kan skje uten at vanlige folk bærer den fram.
Teorien om "masselinja" hadde et sant, demokratisk innhold som gikk langt utapå noe det norske parlamentariske demokratiets propagandister kunne prestere. Og det var ikke minst dette 1970-talls-generasjonen ble tiltrukket av, det sant folkelige, sant demokratiske, sant anti-autoritære. Denne arven har m-l-bevegelsen prøvd å bevare og slåss for, i skarp motsetning til det etablerte, politiske Norge. Jeg husker jeg prata med Tore Linné-Eriksen om det kultursjokket han fikk da han kom direkte fra flere år i Afrika til den norske valgkampen i 1985. Det ble sagt én fornuftig ting i den valgkampen, sa Linné-Eriksen. Det var Jorun Gulbrandsen som sa: "Det virker som vanlige folk er en plage."
"Vanlige folk er en plage" eller "Massene er de virkelige heltene". To diametralt motsatte oppfatninger. Når vi skal diskutere en mulig ny modell for et sosialistisk Norge, tror jeg nettopp at "masselinja" er noe av det vi vil ha aller størst nytte av å ha fremst i panna.
Det er neppe noen tilfeldighet at det var den kinesiske revolusjonen som utvikla teorier om "masselinja". Mao satte hele verdens verdisystem på hodet. Det mest forakta, utbytta og fornedra vesen på jorda, nemlig fattigbonden i den tredje verden, gjorde han til helt. Den kinesiske revolusjonen, denne veldige, verdenshistoriske hendelsen, denne fantastiske oppvisninga av offervilje, lidelse, krefter og begeistring, det var fattigbøndene i den tredje verden sitt verk. Den kinesiske revolusjonen var et opprør fra dem som er aller underst. Ut fra dette lagde de kinesiske fattigbøndenes største leder, Mao, teorien om masselinja.
En del udemokratiske og autoritære trekk i den kommunistiske tradisjonen kan, i hvert fall delvis, ses som en "invasjon" fra føydale og halvføydale samfunnsforhold i de landa der revolusjonen seira først. Men når vi peker på dette, må vi også peke på at noen av de mest demokratiske og anti-autoritære trekka i den samme tradisjonen har et tredjeverden-stempel:
For folk i vår del av verden, som uten unntak er mer eller mindre smitta av den hvite arrogansen, ville det vært langt vanskeligere å formulere tesen om at massene er de virkelige heltene, og med det også mene jordas elendige i de fattige landa. Spontant ser vi dem som ofre, vi må lære å se dem som helter. At nettopp Kina var ett av de første landa med en seierrik revolusjon, har gitt den kommunistiske tradisjonen et demokratisk innhold som aldri kunne vært skapt i vår del av verden, men som vi nå kan dra nytte av. La oss huske det når kravet om et "oppgjør med kommunismen" på eurosentrismens grunn skingrer som verst rundt øra på oss.
I denne innledninga skal jeg ta for meg er del viktige punkter som jeg mener tenkninga rundt et nytt samfunn, et alternativ til kapitalismen, må bygge på. Før jeg starter, vil jeg gjerne understreke at dette foreløpig er på stadiet høyttenkning. Dette er ikke de riktige og holdbare svara, det er innspill i en debatt som er vid åpen. Det jeg sier, står også bare for min egen regning, sjøl om jeg har fått inspirasjon og ideer fra mange andre.
Det imperialistiske verdenssystemet er ett sammenhengende system. Norge er en del av dette systemet, et system som skaper utvikling i en del av verden på bekostning av å skape avvikling i en annen del av verden. Dette kan vi umulig se bort fra når vi skal skape vår modell for et alternativt samfunn. Det første punktet vi må bygge på, vil jeg derfor formulere slik:
Vi må allerede i utgangspunktet ha med oss det globale perspektivet. En modell for et sosialistisk Norge som ikke tar hensyn til at vi lever i en verden der det store flertallet trykkes ned i nød og elendighet, vil både være reaksjonær og en utopi i dårlig forstand - umulig å gjennomføre.
Modellen vår for et nytt samfunn må derfor ha to målsettinger:
Vi må si nei til en eurosentristisk sosialisme - en sosialisme som viderefører ideer om at det hvite vesten er verdens navle, og at den tredje verden får skylde seg sjøl når de ikke har klart å nå samme utviklingsnivå.
Verdens ressurssituasjon setter noen absolutte grenser for økonomisk vekst i den betydninga vi er vant til å tenke på det. Det finnes grenser i form av knapphet - jordas ressurser er ikke uendelige. Og det finnes grenser i den forstand at bruk av en del ressurser har miljømessige virkninger som jorda ikke tåler. Ett velkjent eksempel er bruk av fossilt brensel, som frigjør CO2 og skaper den såkalte drivhuseffekten.
La oss ta et konkret eksempel: Energibruk. Bruken av energi er svært ujevnt fordelt mellom de industrialiserte landa og de fattige landa. De fattige landa har behov for å øke sin energibruk. Men skulle de fattige landa komme opp på et nivå som land av Norges type har i dag, ville det få katastrofale miljømessige konsekvenser. Norge bruker f.eks. 300 ganger mer energi per hode enn de gjør i det afrikanske landet Mali. Da har vi to alternativer: Det ene er å si at vi i Norge har en slags "rett" til det høye energiforbruket vi har, og dette vil vi ikke gi avkall på.
Det andre er å si at i forhold til den totale energibruken kloden tåler, så har vi i Norge en uforholdsmessig stor andel. Både ansvar for miljøet og solidaritet med den tredje verden tilsier at vi må skjære kraftig ned. Et sosialistisk Norge må sjølsagt velge det siste alternativet. Brundtland-kommisjonen har gjort noen utregninger av ulike alternativer når det gjelder utviklinga av energibruken i verden. Ett av deres alternativer (som de ser på som "bærekraftig") er at verdens samla energiforbruk bare skal øke med 12-13 % fram til år 2020. Innafor denne ramma forutsetter de at de rike landa senker sitt energiforbruk med gjennomsnittlig 50 %, mens de fattige landa øker sitt med 30 %. Fortsatt vil altså den rike verdens energiforbruk ligge langt høyere enn den tredje verdens. Men sjøl en slik "konservativ" modell vil få konsekvenser for samfunnsplanlegginga på en hel rekke områder:
Hva vil det bety for et sosialistisk Norge at vi må skjære kraftig ned på energi- og ressursbruken vår? Finnes det muligheter uten å skape et grått og fattigslig Norge som ingen vil ønske seg? Jeg tror det ligger muligheter flere steder:
Jeg skal si litt om hvert av de tre punktene:
Skal vi spare inn på ressurs- og energibruk, vil det måtte bety ganske mye for organiseringa av samfunnet, for forhold mellom arbeidsplasser og bolig, for byplanlegging. Ikke bare trenger vi en massiv overgang fra privatbilisme til kollektivtransport. Vi trenger også en planlagt reduksjon av transportbehov. Transporten er en av de store energislukerne i samfunnet vårt, og det området der energiforbruket øker raskest. 60 % av økninga av energiforbruket i Norge i fjor skyldtes trafikken.
Arbeid der folk bor, vil redusere behovet for pendling og andre arbeidsreiser. Lokalmiljøer som er "sjølforsynte" med praktiske, sosiale og kulturelle tilbud vil også minske transportbruken. Nå er det nettopp planlagt et gigantisk nytt kjøpesenter i Groruddalen i Oslo. Et svært areal skal brukes til 1.200 parkeringsplasser, og en regner med at senteret skal brukes av noe sånt som 10.000 mennesker per dag, og de fleste kommer i bil. Slike kjøpesentre har grodd opp som paddehatter overalt i landet de siste åra. Det er liten tvil om at de lokale nærbutikkene er mer miljøvennlige i den forstand at de betyr mindre energibruk til transport og mindre forurensning.
Det er også mulig å bruke andre typer energi enn det vi bruker i dag, spesielt hvis samfunnet er organisert på en desentralisert måte, og ikke for å skape størst mulig profitt for kapitalistene, men for å dekke vanlige folks behov. Jeg vil sitere fra en artikkel av Bjørn Hauger i Opprør nr 4, 1989:
"Nesten all energien skaffes gjennom hardteknologiske løsninger: Storskala vannkraft, atomkraft, olje- og kullkraftverk. Mesteparten av energien som brukes til produksjon og oppvarming blir først omdannet til elektrisk energi før den tas i bruk. Dette betyr en voldsom energisløsing, ettersom fysikkens lover krever at en kraftstasjon må forvandle tre enheter brensel (olje, kull, uran) til to enheter spillvarme, pluss en enhet elektrisitet.
Omkring 58 % av all anvendt energi i USA går til varme, herav 23 % over og 35 % under vannets kokepunkt. Energiforsyning for å løse denne typen energibehov kan dekkes gjennom myke energikilder: det kan gjøres med varmekilder som kan levere titalls eller høyst hundretalls grader, ikke med brensler som har rammetemperatur på tusentalls grader - det er som å skjære smør med motorsag.
Energiproduksjonen bør derfor skje i nærheten av brukeren og tilpasses brukerens behov. Dette åpner for et mangfold av småskala-teknologiske løsninger basert på fornybare energikilder: Vindmøller, bølgekraft, solkraft, vannkraft i liten skala osv.
Den harde energiteknologien betyr ikke bare et stort energitap (forvandling av olje/kull til elektrisitet, start tap gjennom transport i ledningsnettet). Det betyr rovdrift på de knappe naturressursene og omfattende inngrep i naturen."
Så langt Bjørn Hauger. Jeg tror en overgang til mykteknologisk energi av den typen han snakker om, blir lettere å gjennomføre med en type desentralisert planøkonomisk modell som jeg senere skal komme tilbake til.
Anarkiet i kapitalismen er årsak til en gigantisk sløsing med ressurser. Torstein Dahle har pekt på at bare i 1987 ble det her i landet brukt 23 milliarder kroner på å bygge ut ytterligere kapasitet innafor varehandel, bank og finans, forretningsbygg og hoteller. Det var i en situasjon der det allerede var overkapasitet. Et sosialistisk samfunn behøver ikke gjøre slikt. Et sosialistisk samfunn behøver heller ikke lage produkter som er ment å skulle gå i stykker etter kort tid. Så har vi den såkalte moralske slitasje av utstyr og maskiner. Under kapitalismen blir en maskin ubrukelig lenge før den er utslitt, fordi det i mellomtida er funnet opp en ny som er bitt mer effektiv. Den kapitalisten som sitter med moralsk slitt utstyr, taper terreng og profitt i forhold til han med det nye. Det er bra med teknologisk utvikling, men den moralske slitasjen som den kapitalistiske konkurransen driver fram, betyr også ei voldsom sløsing med ressurser.
Også på andre områder kan sosialismen snu ei utvikling som nærmest er uunngåelig under kapitalismen. Harald Minken pekte i en artikkel i Materialisten i 1986 på at veksten i den tjenesteytende sektoren er et stort problem for kapitalistene, fordi store deler av denne virksomheten ikke skaper merverdi, som er grunnlaget for profitten. Det er noe av dette som ligger bak angrepene på offentlig sektor. En måte kapitalistene kan motvirke dette på, er å omgjøre det som tidligere var tjenester til materiell produksjon. Et opplagt eksempel er transporttjenester, som kan erstattes med privatbiler. Slik skapes et marked for stadig ny produksjon, stadig nye produkter. Kinobesøk kan erstattes med videoapparater og videokassetter, sjukepleiene på vakt erstattes med elektronisk overvåkning osv osv. Kanskje vil et sosialistisk Norge med fordel kunne snu denne utviklinga, og på en del viktige områder erstatte materielle produkter med tjenester.
Dette handler også om kultur og livsstil. Marx snakket om kommunismen som "frihetens rike". Med det mente han at under kommunismen ville produktivkreftene være så langt utvikla at folk bare trengte å bruke et minimum av tid på å produsere de materielle livsnødvendighetene. Resten av tida kunne de bruke på å utvikle alle de sidene og evnene menneskene har, og som de færreste får sjansen til å virkeliggjøre i dag. Men, som Harald Minken påpeker i den artikkelen jeg allerede har referert til, "det kommunistiske "frihetens rike" behøver ikke nødvendigvis bruke sin frihet til fritid, filosofering og sosialt samvær. Tvert imot kan man velge å produsere stadig flere merkelige produkter som kan yte oss tjenester som før var personlige eller private." Eller produkter som skal dekke stadig nye luksusbehov. Det eksisterer allerede en svær fritidsindustri der trendene kommer og går, og det markedsføres stadig nye produkter som folk må ha for å føle at de har skikkelig utbytte av fritida. Denne utviklinga drives ikke fram av folks behov, men av kapitalismens bohov for å utvide produksjonen og markedet. Men folk har også mange behov som ikke lar seg tilfredsstille gjennom å skaffe seg stadig nye ting. Folk har en masse skapende krefter i seg, folk har behov for å være sammen på meningsfylt vis, og folk har behov for å være alene på meningsfylt vis. I et sosialistisk samfunn må en satse på å utvikle disse mulighetene, i stedet for å fylle folks fritid med stadig nye, fancy produkter. Også kulturpolitikken har i høyeste grad ei miljømessig side.
Forholdet til landa i den tredje verden har sjølsagt mange andre sider enn de jeg har nevnt her. Men jeg mener det er viktig å ta på alvor at kloden ikke tåler mer av den typen økonomisk vekst som den vestlige kapitalismen har stått i spissen for. Og det trengs en dramatisk omfordeling av ressursene, fra den rike del av verden, til den fattige. Vi er nødt til å gå inn i hva dette vil bety for oss. Betyr det at vi må forkaste hele teorien om det kommunistiske samfunnet, der folk skat yte etter evne og få etter behov? I følge Marx er kommunismen først mulig når produktivkreftene er så langt utvikla at det ikke lenger er knapphet på materielle ting. Mange av oss har nok fått vårt bilde av kommunismen farga av det kapitalistiske forbrukersamfunnet vi lever i. Kanskje har vi tenkt oss at da kan vi gå inn på supermarkedet og forsyne oss gratis av alle de produktene som bugner der. Slik kan kommunismen neppe bli. I dag har mange unge jenter behov for nye moteklær tre ganger i året for å føle at de er noe verdt, at ikke alt er stygt og feil med dem. Hvis ikke kommunismen kan finne andre måter å få unge jenten til å føle seg verdifulle og vakre på, da skjønner jeg ikke hva vi skal med den. Slik tror jeg det er på mange områder. Kapitalismens måte å møte menneskelige behov på, det er å prøve å omgjøre dem til etterspørsel etter en vare. Kommunismen må møte menneskelige behov på et helt annet vis. Hvis vi virkelig tar på alvor at det finnes grenser for vekst, vil det også bety en frigjøring av tanken. Kommunismen er ikke et gigantisk varehus uten kassaapparater og betaling. Den er faktisk noe helt annet og noe helt nytt, det er en frigjøring fra det at det først og fremst er tingene som gir menneskelivet verdi.
Sosialisme må også bety en fullstendig revolusjon i kulturliv og utdanning. Hva får folk i Norge vite i dag om hvilke tanker som blir tenkt i India og Senegal? Ingenting. Hvilken sjanse får de til å danne seg et verdensbilde der ikke Norge er verdens navle og alltid har vært det? Ingen sjanse. Folk blir systematisk oppdratt til å bli trangsynte og dumme, og i verste fall nazistiske. Det skal en voldsom kraftanstrengelse til å fri seg bare litt fra det berget av fordommer som dynges på oss. I et sosialistisk Norge må folk få sjansen til å få en mental horisont som omfatter hele verden.
Det globale perspektivet som et nytt samfunn må grunnlegges på, må skapes i dag. Livet blir hardere, også for folk i Norge. Hvilke valg gjør vi da, hvem prøver vi å velte krisa over på? Kampen mot den norske asylpolitikken og mot rasismen er viktig ikke minst i dette perspektivet. Når politiske krefter fra Hagen til Bøsterud prøver å skape inntrykk av at det å ta imot asylsøkere går ut over norske nordmenns velferd, så er det ikke bare viktig å avsløre alle løgnene de sprer. Det er også nødvendig å si at verden er en, og vi nordmenn har ingen medfødt rett til mer velferd enn pakistanere og chilenere.
I kampen mot EF vil vi også møte dette valget. Forrige gang var det atskillige nazitiske islett i deler av EEC-motstanden, og det er ikke uten grunn at Fremskrittspartiet, som ellers er så begeistra for alle kapitalistiske friheter, ikke har problemer med å ta standpunkt til EF. Jeg ser for meg at det vil oppstå to tendenser i kampen mot EF. Litt grovt kan vi kanskje karakterisere den ene slik: Vi har det ganske bra her i Norge. La oss holde på det vi har og ikke ta risken på å slippe andre til. Den andre tendensen vil jeg formulere slik: Vi trenger å være del av et større fellesskap. Men vi trenger ikke storkapitalistenes og EF-byråkratenes fellesskap. Vi trenger fellesskapet med vanlige folk som slåss mot utbytting og undertrykking over hele kloden. Vi må slåss aktivt for at det blir denne siste tendensen som preger motstanden mot EF. En eventuell seier for nei-sida på sjåvinistiske premisser vil være ett skritt fram og to tilbake.
Og hva med kampen om arbeidsplassene? I forbindelse med trusler om nedlegging av jern- og metall-industrien i Oslo, ble Fellesforbundets leder John Stene intervjua i Aftenposten. Han klagde over at Gro Harlem Brundtland var altfor mye speiderpike når det gjaldt synet på u-hjelp. Nå måtte også Norge innse at vi måtte kaste oss inn i kampen om bistandsmarkedet på samme premisser som andre land, og sikre at pengene vi ga, var bundet til kontrakter for norske bedrifter.
Jeg ser ingen grunn til å forsvare norsk u-hjelp slik den er i dag. Den gjør antakelig mer skade enn gagn. Men jeg synes det er ille når en tillitsvalgt i norsk fagbevegelse går inn for at bistand til fattige land først og fremst skal være en måte å sikre norske arbeidsplasser på. Det er å befeste et syn på folk i den tredje verden som noen som er til for vår skyld, noen vi kan bruke for å sikre oss sjøl. Det er å infisere norske fagorganiserte med en imperialistisk tenkemåte. Jeg støtter fullt ut kampen jern- og metall-arbeiderne i Oslo fører for arbeidsplassene sine, og de skal sjølsagt stille krav til regjeringa. Men Marx' ord om at den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri, gjelder fortsatt. Hvis disse orda slutter å være ei rettesnor for praktisk politikk, og blir redusert til en blank floskel, da er vi ille ut.
Hvis de kampene vi fører i dag, ikke bidrar til å svekke, men i stedet styrker sjåvinismen og eurosentrismen, blir det en tung arv å bringe med seg inn i det nye samfunnet.
Det neste punktet jeg vil ta opp, dreier seg om grunnlaget for planmodellen. Grunnlaget for planmodellen, og dermed også for styringsmodellen, må være det såkalte "hverdagslivsperspektivet". En slik sosialistisk modell må se helhetlig på folks allsidige behov og ressurser, og kanskje ta lokalsamfunn som utgangspunkt, som "grunnenhet".
Motstykket til en slik modell er "sektormodellen". Men en planmodell som har mest mulig rasjonell og effektiv "produksjon" i enkeltsektorer som mål, vil lett få ødeleggende virkninger, både for naturen og menneskene. Det må tenkes i helhet og samspill. La meg ta noen eksempler for å vise hva jeg mener:
I boka Staying alive gir den indiske forskeren Vandana Shiva en grundig kritikk av hvordan jordbruk etter vestlige, kapitalistiske "rasjonelle metoder" har hatt ødeleggende virkninger for folk og natur på den indiske landsbygda. To måter å leve og tenke på har stått mot hverandre. Den ene er landsbybefolkningas, særlig representert ved kvinnene, som her som så ofte ellers har hatt hovedansvaret for å sikre familiens daglige livsopphold. Deres utgangspunkt for forholdet til natur og ressurser har vært lokalbefolkningas behov. Disse behovene er allsidige, og naturressursene har derfor vært brukt på en allsidig måte. Skogene rundt landsbyene, med en blanding av mange slags tresorter, har gitt både mat og dyrefor, gjødsel, medisiner, brensel og småtømmer. Kornsortene har gitt både matkorn og halm til dyrefor eller brensel. Krøtter har vært brukt til melkeproduksjon, gjødselsproduksjon, og ikke minst som trekkdyr.
Den andre er kapitalistenes og ekspertenes "vitenskapelige" og "rasjonelle" tenkemåte. Deres utgangspunkt har ikke vært lokalbefolkningas behov, men derimot markedet: Hvordan omgjøre naturressurser til lønnsomme varer på et marked, masseprodusere og "forbedre" produktene. For dem er en skog ikke en allsidig kilde til å få dekt mange av dagliglivets behov, men utgangspunkt for lønnsom tømmerproduksjon. Og ei ku er en melkemaskin. Dermed raserer de den opprinnelige blandingsskogen, og planter f.eks eukalyptus, et tre som egner seg godt til salgstømmer på grunn av høye og rette stammer. Resultatet er for det første at landsbybefolkninga fratas en viktig del av livsgrunnlaget sitt, og for det andre at den økologiske balansen i området forstyrres, jorda ødelegges og tørken brer seg. Den "lavproduktive" indiske kua erstattes med nye, "forbedrete" raser, som riktignok gir mer melk, men som også forbruker langt mer og finere for, som er ubrukelig som trekkdyr og så utsatt for sjukdommer i det indiske klimaet at de omtrent trenger egen huslege. Men disse kyrne er svært effektive på ett område: Nemlig når det gjelder å utkonkurrere fattigbønder som har tjent litt kontanter ved å selge melkeprodukter.
Det er ikke vanskelig å se profittjaktas og vareproduksjonens ødeleggende virkninger i dette spillet. Men liknende katastrofer kan skje (og har skjedd) også i sosialistiske samfunn. Planmåla kan få en liknende effekt som profittjakta har fått her, dersom de lages sektor for sektor, med kvantitative mål, og av "eksperter" på lapper som ikke kjenner helheten i lokalbefolkningas liv og behov (eller ikke bryr seg så mye om dem). Ett eksempel er Kinas enorme satsing på kornproduksjon, med Maos ord "Ta korn som nøkkelleddet" som rettesnor. Dette førte blant annet til at grasslettene i en del minoritetsprovinser ble pløyd opp. Økonomien til folkene her var bygd på husdyrhold. Graset var derfor en viktig ressurs for dem, og grasrøttene bandt dessuten jorda. Politikken med å pløye opp slettene for å dyrke korn førte både til at jorda ble ødelagt og at minoritetsfolkenes kultur ble angrepet (Eksemplet er hentet fra Pål Steigans nye bok som kommer til høsten.)
Fra vårt eget land har vi nok av eksempler på den ødeleggende virkninga av sektortenkninga. På 1960-tallet var sentralisering og strukturrasjonalisering i skuddet. Folk måtte flytte fra utkantene. Da som nå var Nord-Norge hardt ramma. Myndigheter i Norge gikk inn for "effektivt" fiske, dvs stordrift på trålere etc. De gikk også inn for "effektivt" jordbruk, og småbrukene i Nord-Norge var i myndighetenes øyne langt fra effektive. På slutten av 1960-tallet utga Ottar Brox boka Hva skjer i Nord-Norge?. Han tok utgangspunkt, ikke i hva som var "fornuftig" og "rasjonelt" sett fra byråkratkontorene i Oslo, men i hva som var fornuftig og bra sett fra perspektivet til befolkninga i Nord-Norge. Og i deres perspektiv var ikke "fiske" en sektor og "jordbruk" en annen. Gjennom lang tid hadde de livnært seg gjennom kombinasjonsbruk - de var fiskerbønder som hadde funnet fram til en levemåte som passa i de omgivelsene der de levde. Men denne helhetlige levemåten ble revet opp, og grunnlaget for den rasert jo mer "effektivt" fisket og jordbruket skulle være hver for seg.
Hver gang en hjørnesteinsbedrift blir nedlagt fordi den ikke er "lønnsom" nok, ser vi den samme måten å vurdere på: De som har makta, er sjelden interessert i hva det koster, samfunnsøkonomisk, sosialt og menneskelig, å ødelegge et helt lokalsamfunn.
Sektortenkninga, både den kapitalistiske og den sosialistiske, har følgende felles:
I et sosialistisk Norge må planer ha det allsidige "hverdagslivsperspektivet" som utgangspunkt, ikke mest mulig "rasjonell" og "effektiv" produksjon i enkeltsektorer. På denne måten kan planer forankres mer direkte i folks behov. Planmåla for en bedrift i et lokalsamfunn kan ikke bare være om den klarer å nå ett eller annet kvantitativt produksjonsmål bestemt i Oslo. Måla må også dreie seg om hvordan bedrifter tjener lokalsamfunnet: Om den gir arbeidsplasser for både kvinner og menn, om den står i en fornuftig vekselvirkning med rester av det lokale næringslivet, om den bidrar til å ta vare på lokalmiljøet osv osv.
Jeg tror det finnes kimer i kampen arbeidsfolk i Norge fører i dag, til et slikt samfunn i framtida. I et dikt som heter "For Tyssedal, Sør-Varanger, Sulis" har jeg blant annet skrevet følgende om hva folk på disse plassene slåss for:
"For at det fortsatt skulle finnes
menn med to sjeler:
en steil sjel
som kjenner dem og oss
og vekta av hver time
livet selges ut i smått
og en
som glemmer timene
men smyger dansemjukt
inn i hver muskelfiber:
rypeskyttersjelen, molteplukkersjelen
reinjegersjelenfor at ikke veven mellom folk
skulle rakne
den som kvinnene har vevd
med strikketøy og kaffekopper
med håndsrekninger
som ikke telles
med stort og smått
som trengs ved en dåp
og alt som må gjøres
ved ei kiste."
Folk slåss ikke bare for arbeidsplassene sine, for de eksisterer ikke bare på arbeidet. Både kvinner og menn har "mange sjeler". De slåss for lokalmiljø, for livsform, for forholdet mellom folk og for at historia ikke skulle bli borte. Det er ingen tilfeldighet at det er arbeiderne i Odda som har gått i spissen for kampen for å rense Sørfjorden. De bruker jo fjorden, og vil gjerne se den rein og full av spiselig fisk. Arbeidsfolk tar allsidig ansvar også i dag, for livet er allsidig. Når arbeidsfolk får makta i dette landet, da har denne ansvarsfølelsen mulighet til å utvikle seg for fullt.
En plan med et slikt perspektiv stiller også krav til demokrati og maktforhold. En slik plan kan ikke utformes av en byråkratisk elite på toppen av samfunnet. Den krever at "masselinja" blir mer enn et slagord - nemlig en praktisk styringsform.
En slik plan stiller også krav til menneskesyn og kunnskapssyn. Når "utviklinga" kommer til det India Vandana Shiva skriver om, blir fattigbøndene regna som mindre enn null verdt. Og de blir sett på som fullstendig kunnskapsløse analfabeter. En sosialistisk planmodell etter "hverdagslivsperspektivet" kan umulig lykkes uten at den klarer å gripe fatt i vanlige menneskers "hverdagskunnskap". Men det betyr også et menneskesyn der vanlige folk nettopp er verdifulle og har viktige kunnskaper. Slik henger den ideologiske kampen mot kapitalismens menneskesyn nøye sammen med kampen for en økonomisk plan som virkelig kan tjene folks behov og ta vare på ressursgrunnlaget.
Det tredje punktet jeg vil framheve, dreier seg om kvinneperspektivets betydning for å kunne virkeliggjøre en planmodell av den typen jeg har skissert.
En planmodell i tråd med "hverdagslivsperspektivet" kan ikke realiseres uten at kvinner har makt og kvinners kunnskaper har gjennomslagskraft.
Vi i AKP(m-l) har tidligere skrevet og snakket mye om hvorfor kvinnene og kvinnekampen må være en viktig motor for samfunnsutviklinga under sosialismen. Arbeiderkvinnene vil være den mest radikale krafta, som har alt å vinne på å slåss for å kvitte seg med flere og flere strukturer fra det gamle samfunnet. Men hvis vi tenker plan på den måten jeg har vært inne på, så må kvinnene få en nøkkelrolle. Grunnen til det er enkel: Det er som regel kvinnene som har hovedansvaret for å få hverdagslivet til å henge i hop. I India, og andre land i den tredje verden, er det kvinnene på landsbygda som til sjuende og sist bærer ansvaret for å holde familien i live. Det gjør de ved å bruke naturen rundt seg på en allsidig måte. Fordi de lever slik, har de også svært mye kunnskap om ressursgrunnlaget og om sammenhengene i naturen, kunnskap som er avgjørende for en økologisk forsvarlig ressursforvaltning , og for en bruk av ressursene som tjener lokalbefolkningas behov. Også i Norge er det kvinnene som har ansvaret for å organisere dagliglivet til familien. Arbeidsplasser og hvor de er lokalisert, boliger og hvor de er lokalisert, transportnett, butikken, eventuelle barnehager og andre serviceinstitusjoner - alt dette er sjelden planlagt ut fra hensynet til et godt liv for individet/familien. Kanskje er det bare arbeidsplasser for mannen, ikke kona, kanskje er det lang arbeidsreise, hvis kona får jobb, er det kanskje bare mulighet for barnehage eller dagmamma på den andre siden av byen, transportnettet er neppe tilpassa hennes bevegelser mellom jobb, bolig, barnehage og butikk. Og så videre og så videre. Det er kvinnene som får disse problemene nærmest inn på livet. Derfor er deres kunnskap om hvordan hverdagslivet kan organiseres slik at det tjener folks behov bedre, helt nødvendige for å lage en god plan. Og det nytter ikke bare med noen enkeltkvinner i høye posisjoner. Det er vanlige kvinners hverdagskunnskap som på en eller annen måte må få gjennomslag i planen. Og det vil neppe skje dersom kvinneperspektivet fortsatt blir usynliggjort og bagatellisert.
Jeg snakka om at sektorperspektivet, både under kapitalismen og under sosialismen, har er tendens til å gjøre natur og menneskelig arbeidskraft til noe som kan brukes og forbrukes for å nå ei isolert målsetting. Særlig gjelder dette kvinnens ubetalte arbeid, som er blitt utbytta som en slags gratis naturressurs i både kapitalistiske og sosialistiske samfunn. Noen eksempler:
Trærne kan ikke snakke og rope ut sin protest. Men kvinnene kan protestere, ikke bare ved å nekte å gifte seg med menn fra Darchula-distriktet, men også ved å forlange at det føres en annen politikk. Et virkelig nytt samfunn, som bryter med premissene for det gamle, kan ikke skapes uten at kvinnenes stemme er sterk, og blir hørt.
Det neste punktet jeg skal ta opp, handler om demokratiet under sosialismen. Jeg vil formulere det slik:
Under sosialismen er demokratiet en hovedfaktor i den økonomiske grunnloven for samfunnet. Kimene til den logikken det sosialistiske demokratiet må bygge på, finner vi i arbeiderklassens solidaritet og i kvinnenes omsorgsrasjonalitet.
Det parlamentariske demokratiet slik vi blant annet kjenner det i Norge, er et resultat av kapitalismen, og klassekampen under kapitalismen. Samir Amin hevder at dette parlamentariske demokratiet nødvendigvis må være et privilegium for folkene i de kapitalistiske sentrene. Hans argument er at i de vestlige, kapitalistiske landa er det en viss sammenheng mellom arbeidsproduktiviteten og vanlige folks levestandard. Denne sammenhengen mangler i de fattige landa, som blir utsugd av den vestlige kapitalismen. Den sammenhengen som finnes mellom arbeidsproduktiviteten og folks levestandard i land av vår type, gir grunnlag for en enhet i samfunnet, en grad av enhet mellom klassene, som det parlamentariske demokratiet kan bygge på. Når Vesten bebreider den tredje verden for ikke å ha samme type demokrati, er det i følge Amin fullstendig meningsløst. Den vestlige kapitalismens utsuging av landa i den tredje verden ødelegger betingelsene for å skape et slikt demokrati.
Skal vi tro Amin, lever vi her i Norge altså under en styringsform som må være forbeholdt de kapitalistiske sentrene. Samtidig veit vi at dette demokratiet også er djupt udemokratisk. Vår kritikk av det borgerlige demokratiet har i hovedsak dreid seg om to saker:
De demokratiske rettighetene er formelt like for alle. Men reelt er det store forskjeller, først og fremst klassebestemte, men også kjønnsbestemte forskjeller. Alle har rett til å ytre seg, men alle har langt fra samme muligheten. Menn fra borgerskapet kommer stadig til orde i de store avisene og i NRK. Da arbeiderkvinnen Sigrun Mathiesen fra Evaco fikk slippe til i fjernsynets Antenne ti, var det all grunn til å sette kryss i taket. Det er heller ikke forbudt å uttrykke revolusjonære meninger i dette landet. Men i praksis er det svært strevsomt, vanskelig og dyrt, slik alle vi som har fulgt avisa Klassekampen gjennom tjukt og tynt veit. Aftenposten derimot, betales i all hovedsak av annonsørene, inntektene fra salg og abonnement er bare et lite tilskudd.
Den andre hovedkritikken vår har gått på at svært vesentlige saker er unndratt alle demokratiske avgjørelser. Hvem vedtok f.eks. at det skulle brukes 23 milliarder til investeringer i nye forretninger og bankbygg i 1987, i stedet for til sjukehus, skoler og kollektivtrafikk? I forrige valgkamp lagde RV i en rekke kommuner analyser som viste hvor liten del av kommunens økonomiske ressurser kommunestyrene disponerte over. Det meste av den økonomiske virksomheten sto private kapitalister for, og supermarkedene spratt opp enda fortere enn sjukehjemmene ble lagt ned.
Skillet mellom økonomi og politikk er imidlertid selve grunnlaget for det kapitalistiske demokratiet. Økonomien opprettholder og styrer tilsynelatende seg sjøl gjennom de økonomiske "naturlovene". Politikerne kan påvirke litt her og ta noen tiltak der, men det er ikke de som skaper og styrer det økonomiske livet. Politikken skraper bare på det økonomiske livets overflate. Og når det er en anerkjent og sjølsagt sannhet at de kapitalistiske "naturlovene" er objektivt nødvendige og uforanderlige, er det heller ikke så farlig hva politikerne driver på med, det får likevel ikke så stor betydning.
Under sosialismen er dette kvalitativt annerledes. Hele tanken bak planøkonomi er jo at politikken og økonomien skal knyttes sammen, at politikken skal styre økonomien. Dersom den økonomiske planen virkelig skal være innretta på folks behov, så krever dette at disse behovene kommer til uttrykk, at folk har både stemme og makt. Demokratiet får dermed en helt annen funksjon enn under kapitalismen. Under kapitalismen er demokratiet krydder på en økonomi som styrer seg sjøl. Under sosialismen er demokratiet direkte knytta til økonomien, demokratiet er selve grunnlaget for at det er mulig å lage en plan som tjener folks behov. Hvordan skal en kunne lage en plan innretta på folks behov uten at folk deltar? Hvis planlegginga blir sterkt sentralisert og toppstyrt, er det også vanskelig å unngå at planer fjerner seg fra folks behov. Kanskje kan en si at demokrati inngår som en hovedfaktor i sosialismens økonomiske grunnlov. I et slikt perspektiv er det ikke så vanskelig å forstå at i land der det har vært objektive problemer med å utvikle demokratiet, der oppstår det også problemer i økonomien. Disse to sidene henger sammen.
Det første som skiller demokratiet under sosialismen fra demokratiet under kapitalismen, er altså at det sosialistiske demokratiet står i et nødvendig, indre forhold til økonomien. Det andre som skiller de to typene demokrati, er at det kapitalistiske demokratiet bygger på begrensa forpliktelser, mens det sosialistiske demokratiet må bygge på en ansvars- og omsorgslogikk. Jeg skal utdype hva jeg mener.
Under kapitalismen bygger svært mye av forholdet mellom folk, og forholdet mellom individ og samfunn, på kontrakter og bytte. Dette betyr at en i de fleste tilfeller har begrensa forpliktelser overfor andre. Se for eksempel på forholdet arbeider - kapitalist. Svært mange av de rettighetene arbeiderklassen har kjempa seg til, dreier seg om å sette grenser for utbyttinga, for hvilke forpliktelser arbeideren har overfor kapitalisten. Det har vært en kamp om betingelsene for bytteforholdet.
I førkapitalistiske samfunn var forholdet mellom folk annerledes. Det var ikke prega av begrensa forpliktelser, kontrakter og bytte på samme vis. Forpliktelsene mellom folk var mer altomfattende. Dette hadde opplagt to sider: I forhold med undertrykking og utbytting er det ille når den undertryktes forpliktelser er uten ende. Slik er arbeideren i en kapitalistisk bedrift langt bedre stilt enn slaven eller den livegne, fordi arbeideren er "fri" i den forstand at det finnes en kontrakt, et bytteforhold som setter grenser for hvor mye arbeideren må stille opp. Denne typen "frihet", disse grensene for makthavernes makt, er (i tillegg til utviklinga av produktivkreftene) kanskje det største framskrittet ved kapitalismen sammenlikna med slavesamfunnet og kapitalismen. Men det avgrensa, det kontraktprega, byttelogikken, sniker seg også inn i forhold mellom folk mer generelt. Det er ikke fritt for at vi lengter tilbake til samfunnsforhold der folk stilte opp for hverandre uten å spørre om de var kontraktforplikta til det, eller om de fikk noe igjen for det. Olav H Hauge har skrevet et dikt om brytninga mellom disse to tenkemåtene. "Gjør en annan mann ei beine" heter diktet. Beine betyr tjeneste, håndsrekning. Diktet er sånn:
Han kom or fjellet, skulde heim,
fekk føring i frå Osa
ut til Øydvinsto.
Og han var naust
og baud betal.Mer Osamannen
var ikkje fal.Eg vil betala;
eg kan ikkje nå deg
med ei beine att.
So gjer ein annan mann
ei beine då,
sa Osamannen
og skauv ifrå.
Han som kom fra fjellet, var representant for byttelogikken, han ville betale for båtskyssen siden han ikke kunne gjøre skysskaren en gjentjeneste. Men Osamannen tenkte ikke sånn. Og vi liker han best, for det er noe i oss som lengter vekk fra kalde kontrakt- og bytteforhold. Det er kanskje en viktig grunn til at kvinners opprør mot gratisarbeidet i familien vekker slik motstand og angst: i familien skal det være varme, hengivenhet og ubegrensa forpliktelser, ikke pukking på rettigheter, kontrakter og bytte. Familien er det siste tilfluktsstedet i en kald verden der byttelogikken hersker. Men det som ofte er fælt med å være kvinne i familien, er at en ikke nyter godt av de grensene arbeideren har, samtidig som en har lite eller ingen makt over egen situasjon. Og da tenker jeg ikke bare på den undertrykkinga mannen står for, men også på de betingelsene samfunnet byr kvinnene.
Kapitalismen gjør oss til individer, privatpersoner, med rett til å sette grenser og begrensa forpliktelser overfor andre. Kjerna i "friheten" under kapitalismen består nettopp i disse grensene. Samtidig fører denne friheten mye fælt med seg. Det upersonlige, uforpliktende, uansvarlige er blitt en måte å tenke og være på under kapitalismen. Når vi kjemper for solidaritet, er det en måte å gjenopprette en slags videre forpliktelse mellom folk på, for å unngå at samfunnet blir altfor jævlig.
Solidariteten i arbeiderklassen er ei motvekt mot kapitalismens tendens til å gjøre alle til privatpersoner med rett til å si: Det angår meg ikke. Solidariteten er vokst fram som et nødvendig forsvarsvåpen - bare i fellesskap har arbeiderklassen klart å sette grenser for utbyttinga. Men solidariteten er også noe mer: Den er en verdi, en måte å tenke på som står i motstrid til kapitalismens logikk.
En annen tenkemåte, som også står i motstrid til kapitalismens logikk, er det som er blitt kalt kvinners omsorgsrasjonalitet. Kvinners psykologi er i stor grad blitt forma av oppgavene og ansvaret i familien. Arbeidsplassens logikk: deltaking i det økonomisk viktige og synlige, det egentlige arbeidet, bytteforhold, rettigheter, kontraktregulering, kom til å prege mannen. Men hva foregikk i hjemmet? Ja, hva sier ordet "hjem" oss? Det er sjølsagt et sted der folk bor, men det er hospitser og pensjonater også. Et hjem sier noe om atmosfære, om nærhet, hengivenhet og forpliktelser mellom folk. Vi vet at det foregikk, og foregår, arbeid i hjemmet. Men det var liksom ikke arbeid i økonomisk forstand. Det var snarere et uttrykk for kjærlighet, omtanke, omsorg for sine nærmeste. Og denne kjærligheten, omsorgen, omtanken kunne sjølsagt ikke kontraktreguleres eller fastsettes i tariffavtaler. Da var den jo ikke kjærlighet og omtanke lenger, da gjorde den seg sjøl ugyldig. Hjemmets logikk: Arbeid som ikke egentlig var arbeid, mer uttrykk for omsorg, forpliktelser uten grenser, kom til å prege kvinnen.
Kapitalismen kan fungere sjøl om folk flest sier: Det angår meg ikke. Ja, det er stort sett en fordel at folk ikke bryr seg altfor mye. Stor, folkelig aktivitet er en plage og et problem, sand i maskineriet. Folk bør bry seg akkurat så mye at systemets legitimitet opprettholdes, at makthaverne kan si: Se, vi har demokrati og folkestyre.
Men kan sosialismen fungere hvis folk flest ikke bryr seg? Nei, det er umulig. Hvordan kan det da lages en plan som virkelig bygger på folks behov? Hvordan skal det kunne skapes et samfunn til beste for vanlige mennesker dersom mange avstår fra å ta ansvar eller snur ryggen til problemene? Det sosialistiske demokratiet krever en helt annen logikk enn den kapitalistiske byttelogikken med sine avgrensa forpliktelser. Etter mitt syn finner vi kimene til det sosialistiske demokratiets logikk i arbeiderklassens solidaritet og i kvinnenes omsorgsrasjonalitet. Arbeidersolidaritet - ikke som forsvarsvåpen mot overmakta, men som herskende ideologi. Omsorgsrasjonalitet - ikke som maktesløs buffer mot et kaldt samfunn, men omsorgsrasjonalitet med makt.
Hvilke former og institusjoner som må skapes for å tjene det sosialistiske demokratiet, er også en viktig diskusjon. Det er sagt noe om dette i AKP(m-l)s prinsipp-program, som går inn for alle demokratiske rettigheter vi kjenner fra de beste kapitalistiske samfunnene, pluss en del til. Men jeg tror vi kommer kort på diskusjonen om former hvis vi ikke har klart for oss hva som er det sosialistiske demokratiets viktigste oppgaver, og hvilken logikk det må bygge på. Derfor har jeg lagt hovedvekta på det her.
Det siste punktet jeg vil ta opp, handler om hva slags mennesker vi blir. Kanskje kan det spissformuleres på denne måten:
Under kapitalismen er vi stereotype individer. I det nye samfunnet blir vi fargerike medmennesker.
Det har ofte vært hevda at sosialismen betyr uniformering, at alle blir grå og like. Dette er en sannhet med svært store modifikasjoner. Det er sant at det er sterke krefter i kapitalismen som gjør oss til individer, i stedet for deler av et fellesskap, slik jeg snakka om under forrige punkt. Men blir vi dermed så forskjellige ? Menn må være menn til krampa tar dem, og kvinner må være kvinner sjøl om de må knaske valium for å holde ut. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismens økonomi og herskemåte. Derfor presser også dette systemet menn til å være menn og kvinner til å være kvinner. I et samfunn uten kvinneundertrykking vil vi ikke ha kjønnsrollene som tvangstrøyer på samme vis som nå. Det åpner for å skape mange flere variasjoner over temaet menneske enn kapitalismen klarer.
Kjønnsrollene er imidlertid ikke de eneste tvangstrøyene i dette samfunnet. Klassesamfunnet skaper også sine klasseroller, sjøl om vi sjelden bruker det uttrykket. En del av undertrykkinga av arbeiderklassen består nettopp i at arbeidere blir hindra i å utvikle en masse evner, muligheter og sider som kapitalistene ikke har noe bruk for. "Skomaker, bli ved din lest!" Arbeider, kjenn din plass.
Kapitalismen har i hovedsak to sekker å sortere mennesker i: Sekker for arbeidskraft som kan brukes og forbrukes, eller sekker for plagsomme og unyttige utgiftsposter for samfunnet. Hvilke muligheter bys gamle folk til å bruke kreftene og evnene sine, og utvikle nye sider ved seg sjøl? Hvilke muligheter bys folk som har et eller annet handicap? Kapitalismen gjør handicapet til hovedsaken og behandler dem deretter. De er "funksjonshemma", ikke enkeltpersoner forskjellige som dag og natt.
Vi blir pressa inn i kjønnsroller, klasseroller, handicap-roller, putta i sekken for de som kan utbyttes og de som må oppbevares. Visst blir vi individer, såkalt "fri" fra mange slags bånd. Men vi blir stereotype individer.
Det nye samfunnet trenger andre slags bånd mellom folk, videre forpliktelser, sterkere ansvar for hverandre. Solidaritet, omsorgsrasjonalitet. Vi blir ikke så atskilte som individer, vi må bli mer medmennesker. Men samtidig blir vi mer forskjellige, ettersom alle de fantastiske mulighetene som finnes i hver av oss får sjansen til å utfolde seg, befridd for de tvangstrøyene som undertrykkingsforholda under kapitalismen betyr. Vi blir fantastiske og fargerike. Fra stereotype individer til fargerike medmennesker.
Jeg har tidligere sagt at kapitalismen er avhengig av å omskape menneskelige behov til etterspørsel etter en eller annen vare. I dette ligger det også ei mektig kraft i retning av å uniformere. Å besøke landsbygda på Filippinene var en eksotisk og fantastisk opplevelse. Vi spiste kassavarøtter og kylling i kokosmelk, mens griser grynta bedagelig under middagsbordet. Mer fra landsbyens eneste kassettspiller dundra det amerikanske poplåter. Masseproduksjonen for et marked har er tendens til å gjøre alt likt.
Mye taler for at kulturelt mangfold og variasjon får mye bedre livsbetingelser i et samfunn bygd på bruksverdiproduksjon og behov enn i et samfunn bygd på bytteverdiproduksjon og profitt. Alt dette er for meg spennende muligheter som det nye samfunnet åpner for.
Til slutt skal jeg kort oppsummene de punktene jeg har lagt vekt på når det gjelder å skape en modell for et nytt samfunn, en vei ut av det brennende huset:
1) Vi må allerede i utgangspunktet ha med oss det globale perspektivet. En modell for et sosialistisk Norge som ikke tar hensyn til at vi lever i en verden der det store flertallet trykkes ned i nød og elendighet, vil både være reaksjonær og en utopi i dårlig forstand - umulig å gjennomføre. En hovedsak innafor dette perspektivet blir å ta den økologiske utfordringa på alvor.
2) Grunnlaget for en ny, sosialistisk planmodell, og dermed også for styringsmodellen, må være "hverdagslivsperspektivet". En slik modell må se helhetlig på folks allsidige behov og ressurser, og kanskje ta lokalsamfunn som utgangspunkt, som "grunnenhet".
Motstykket til "hverdagslivsperspektivet" er sektorperspektivet. Både i kapitalistisk og sosialistisk form har sektorperspektivet er tendens til å være lite økologisk, til å se på natur og menneskelig arbeid som noe som kan brukes og forbrukes for å nå ei isolert målsetting. Og det forutsetter en sterk, styrende elite.
3) En planmodell i tråd med "hverdagslivsperspektivet" kan ikke realiseres uten at kvinner har makt og kvinners kunnskaper har gjennomslagskraft.
4) Under sosialismen er demokratiet en hovedfaktor i den økonomiske grunnloven for samfunnet. Hvordan skal vi kunne ha en plan innretta på folks behov dersom folk ikke deltar? Kimen til den logikken det sosialistiske demokratiet må bygge på, finner vi i arbeiderklassens solidaritet og i kvinners omsorgsrasjonalitet.
5) I det nye samfunnet blir vi ikke lenger stereotype individer, men fargerike medmennesker.
Dette er som sagt ikke "de riktige svara". Det er høyttenkning. Men det er høyttenkning som prøver å ta utgangspunkt i de "levende problemstillingene" i de virkelige, folkelige opprørsbevegelsen som vokser fram som svar på kapitalismens elendighet. Og klarer vi å ha de "levende problemstillingene" i hue, har jeg stor tro på at diskusjonen vi skal ha, vil bli fruktbar.
Heimesida til AKP ||| Flere hefter
Bøker av Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! ||| Den flerstemmige revolusjonen