Sterke kapitalkrefter over hele verden har i flere år arbeidet målbevisst for å endre skolesystemet fra å være offentlige, statlige og gratis, til å bli et objekt for investeringer, profitthøsting og elevbetaling.
Kapitalen får ikke den profitten den vil ha, konkurransen mellom kapitalgrupper og selskaper tvinger fram en situasjon der de forsøker å ta i bruk nye områder de kan gjøre profitt på. Det handler om hele offentlig sektor. Det handler nå spesielt om utdanning.
2000 milliarder dollar blir hvert år brukt på utdanning i verden. Det er en tjuendedel av verdens brutto nasjonalprodukt. Det er disse pengene de store selskapene vil forsøke å forvalte. Det er dette vi ser resultatet av i Maren Rismyhrs fortelling fra en alminnelig skole et sted i Norge, i Groruddalen i Oslo (se intervju).
Glenn R Jones, leder for Jones internasjonale virtuelle universitet, sier det slik: "Utdanning er et av de markeder som vokser fortest. Den private opplæringsindustrien vil ventelig oppnå en tosifret prosentvis vekst i hele neste tiår." Jones er også leder for Alliansen for transnasjonal utdanning, en av de viktigste lobby-gruppene som tilbyr sine råd når WTO vil prøve å fjerne handelshindringer.
Moyote Kamia i OECD sier: "Det foregår massive reformer i statlig utdanning som er orientert mot og ledet av markedet."
De nasjonale utdanningssystemene vil ikke bli helt eliminert. Ifølge logikken i den liberale økonomien, der profittskapende enheter blir privatisert og tapsbringende enheter blir subsidiert av skattebetalerne, så vil regjeringene fremdeles ha en rolle å spille.
Med OECD sin egne ord: "Den offentlige sektor sin eneste rolle vil bli å sikre tilgang til læring for de som aldri vil bli et profitabelt marked - de som vil falle stadig mer utenfor det vanlige samfunnet, ettersom andre fortsetter å utvikle seg." (Adult learning and technology in OECD countries, 1996.)
"I en rekke land har reglene for åpning av nye skoler blitt mer fleksible, og driften av statlige skoler blir overført til private foretak. Neste skritt er å omdanne skolene til fullt utviklete forretningsforetak." (Cynthia Guttman, Unesco Courier, desember 2000.)
I Europa får en gradvis på plass reformer som trengs for å privatisere statlig utdanning. Men dette er en meget følsom sak, og det trengs stor forsiktighet.
Etter press fra Det europeiske rundebord for industriledere (ERT) har Europakommisjonen bestemt seg for å ta hånd om saken. Den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir et ideelt påskudd.
Under ledelse av europakommissær Vivane Redding, har utdanningsministrene bestemt seg for å "mobilisere for å bli helt involvert i den nye økonomien". (Europakonferanse i Lisboa, 17.-18 mars 2000.) Ved utgangen av 2001 skal alle skoler i EU være knyttet til Internettet. Ettersom antall lærere fortsetter å gå ned, vil en stadig større del av de nasjonale utdanningsbudsjettene gå til informasjonsteknologi i skolene - til stor glede for de foretakene som lager programvare og utdanningsprodukter: pc-fabrikker som IBM og Hewlett-Packard og selvfølgelig telekomgigantene.
Endringen i de offentlige bevilgninger i retning private selskaper er i tråd med ERT sin første målsetting.
Det andre målet er å skaffe frem en type arbeidskraft for det 21. århundre som er mobil, fleksibel og i stand til å lære nytt gjennom hele livet - på sin egen fritid og betalt av seg sjøl.
ERT har også organisert ei arbeidsgruppe for å overvåke framdriften i WTO-forhandlingene. Denne blir ledet av BP-Amoco-direktøren Peter Sutherland, som også var generaldirektør for GATT (forløperen for WTO) fra 1993 til 1995. Denne lobbygruppen er veldig klar på hva den forventer at regjeringene må gjøre: "Industrien må ta ansvar for opplæring en gang for alle ... utdanning bør sees på som en tjeneste i forhold til økonomien."
Hvis undervisningen skal industrialiseres, må den være profitabel. Derfor er ideen om gratis utdanning for alle kastet på skraphaugen, til tross for at den står i artikkel 13 i FNs internasjonale traktat om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966.
Det finnes en grundig dokumentasjon av kapitalens planer og politikk for undanninga i Norge. Terje Valen, lektor i Bergen, har gjort en grundig studie av norsk og internasjonal utdanningspolitikk. Han har gransket alle norske dokumenter og følger med i internasjonal presse. akp.no bygger i dette nummeret på hans kilder.
Vi anbefaler alle som vil vite og skjønne mer av hva som nå skjer med den norske skolen og universitetene, om å se her:
http://home.online.no/~tervalen/