Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Eivind Røssaak hadde før påske (15. mars) en kommentar her i avisa der han advarte mot å kalle seg revolusjonær, og hevdet at sosialismen/kommunismen har vist seg mer morderisk enn nazismen. Slike synspunkter er ikke hverdagskost i Klassekampen. Men de begynner å bli utbredt i mange andre sammenhenger.
Ofte angripes selve ideen om å forandre verden: Det er farlig å ha en utopi om et annet slags samfunn. Da blir en nemlig villig til hensynsløst å feie til side alt som ikke stemmer overens med ideen om det perfekte samfunn, enten det er tilbakeliggende institusjoner, uønskete kulturelle uttrykk, fortidas klasser eller mindreverdige mennesker. De idealistiske verdensforbedrerne er i stand til de verste forbrytelser.
Ser en det slik blir kapitalismen en slags naturtilstand, og ikke et menneskeskapt system. Det er farlig å klusse for mye med naturen. Å ønske radikale samfunnsforandringer blir som å prøve å være Gud i laboratoriet. Resultatet kan bare bli Frankenstein.
Ved siden av at kapitalismen naturaliseres, gjøres til noe selvfølgelig, idylliseres den også. Hva det har kostet av blod og lidelser å skape vår nåværende økonomiske verdensordning, underslås. Auschwitz var "den moderne, industrielle tillempingen av en tilintetgjøring som det europeiske verdensherredømmet har hvilt på fra langt tilbake," skrev Sven Lindqvist i 1992, i Utrota varenda jävel. For Lindqvist var altså Auschwitz den europeiske imperialismens og rasismens ektefødte barn. Men denne gangen skjedde det i hjertet av Europa, og ikke i koloniene. Det er naturligvis mulig å være uenig med Sven Lindqvist i den forbindelseslinja han trekker. Men det lar seg vanskelig benekte at den europeiske og nord-amerikanske imperialismens historie er full av grusomheter, massemord og menneskeskapte katastrofer. Millionene ville nok renne fort på dersom en forsøkte å telle. Det er også vanskelig å benekte at dagens nykoloniale fortsettelse av dette systemet er årsak til millioner småbarns unødvendige død hvert år. Hvorfor dette ikke skulle kalles "death by government" kan jeg vanskelig forstå. Røssaaks kilde er ei bok som handler om "drap og overgrep som et regime har påført sitt eget folk, death by government," skriver han. Da må en spørre: Er det bedre at systemet forutsetter at "de andre" dør? Eller er "de andre" som dør vanskelige å få øye på fra et eurosentristisk utsiktspunkt?
Den imperialistiske kapitalismen er et dødelig system. Den dreper "de andre", og det undergraver livsmiljøet for alle mennesker. Dette systemet kan ikke fortsette. Og det er ingenting som tyder på at makthaverne vil abdisere frivillig. Det er dessverre ikke mulig å følge Røssaaks oppfordring om å "kutte ut preiket om revolusjon". (Hvis Røssaak lurer på hva vi mener med revolusjon, anbefaler jeg ham å lese Halvard Bakkes artikkel i Arbeiderbladet 13. mars i år. Bakke har forstått det utmerket.)
Alt dette er det nødvendig å si. Men diskusjonen kan ikke stoppe der. For det som har skjedd av drap og overgrep i sosialismens navn blir ikke mindre avskyelig sjøl om imperialismen er et dødelig system. Det er et faktum at forsøkene på å skape alternativer til kapitalismen, ved siden av de utvilsomme framgangene de har ført til, også har brakt med seg både ulykker og grusomme forbrytelser.
Sosialismens forbrytelser blir grepet begjærlig av alle som ønsker å befeste ideen om at det å slåss for å styrte kapitalismen er ensbetydende med å være tilhenger av folkemord. Men det er vi som ønsker oss et annet samfunn som virkelig bør ha interesse av at alle fakta, også de vondeste og frykteligste, om de samfunnene som har forsøkt å bygge sosialisme, kommer fram. Det er vi som har behov for å skjønne hvordan ønsket om frigjøring kan snu seg til undertrykking. Vi trenger å forstå, så langt det er mulig, alle sosialismens erfaringer hittil. Det er ett svar på de svarte sidene ved sosialismens historie som er umulig, nemlig det svaret som nå ropes ut overalt: at kapitalismen er det eneste fornuftige og ønskelige. Men skal vi bli i stand til å erstatte kapitalismen med noe som virkelig betyr frigjøring for det store flertallet på jorda, må vi ha bedre svar enn dem som har prøvd før oss.
Vi må lete mange steder når vi skal prøve å forstå hvorfor det gikk som det gikk. Ett sted er sjølsagt i historia til de sosialistiske landa, i de sosiale og materielle forholdene og i de konkrete omstendighetene forsøkene på å bygge sosialisme foregikk under. Historia har en fryktelig tyngde. Det er en naiv illusjon (som mange av oss har hatt) at det er mulig å omskape et samfunn ved et trylleslag gjennom å proklamere sosialisme. Historias fryktelige tyngde vil også de få merke som en gang skal prøve å bygge sosialisme i tidligere imperialistiske land i Vesten.
Det er nødvendig å se på institusjoner og sosial organisering. Organisasjoner har sine egne drivkrefter. Et byråkrati kan for eksempel være nyttig til mangt. Men det er også en maskin som er utmerket egnet til å knuse menneskeskjebner, noe den norske håndteringa av flyktninger daglig demonstrerer, sjøl om dette er barnemat i forhold til hva de virkelig store menneskeknusende byråkratiene i historia har prestert.
Men det er også nødvendig å se på ideologi og teori. I dag er det populært å hevde at "kommunismens ide skapte gulag". Men standpunktet "den rene ideen ble tilsmusset av den skitne virkeligheten i Sovjet og Kina" er kanskje ikke så svært mye glupere. Finnes det sider ved vår teori og ideologi som i gitte situasjoner kan åpne for, eller ikke yter tilstrekkelig motstand mot overgrep? Slike spørsmål må stilles.
Sentralt i sosialismens terminologi står begreper som klassekamp og klassefiende. Det er begreper som avspeiler en svært håndfast virkelighet. Arbeiderklassen og alle andre undertrykte må føre kamp for sine interesser, kortsiktige og langsiktige. I den kampen står de overfor en fiende. Å glemme det tjener bare de kreftene som ønsker at utbytting og undertrykking skal vare evig. Samtidig er slike begreper egnet til å skape en avstand som kan gjøre det mulig å overse at også fiender er mennesker. Dette er en svært almen mekanisme - ved å kategorisere folk på en måte som gjør dem fundamentalt annerledes enn oss sjøl, blir det lettere å bryte de vanlige normene for hvordan mennesker bør behandles. Dette har nok skjedd også i sosialismens historie, i perioder der merkelappen "klassefiende" og "imperialistisk agent" har sittet løst, med fryktelige resultater. Det er et livsviktig spørsmål, også for revolusjonære, hvordan en kan føre kamp uten å umenneskeliggjøre verken virkelige eller innbilte fiender.
Marx og Engels ønsket å gjøre sosialismen til en vitenskap. Den som vil forandre verden kan aldri få nok av kunnskap og analyser. Men har ikke også sosialister og revolusjonære vært smittet av den vestlige vitenskapens arroganse? Når en driver med vitenskap, da vet en, og det blir lett å avfeie tvil og motforestillinger. Vitenskapstroen har hatt religiøse elementer, sitt eget maktspråk og sin egen korsfarermentalitet.
Vi har to oppgaver: Vi må utfordre ideen om at kapitalismen både er det eneste naturlige og det eneste humane, at ønsket om å forandre verden bærer i seg kimen til folkemord. Og vi må studere og diskutere sosialismens muligheter, både på godt og ondt. Bare slik er det mulig å komme nærmere det virkelige målet til alle som ønsker seg en verden fri for utbytting og undertrykking.
Begge disse to oppgavene burde det være naturlig for Klassekampen å gripe fatt i.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
