Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Et hovedpunkt i Lenins partiteori er at partiet må være et bevisst element. Arbeiderklassen må tilføres sosialistisk teori utafra. Lenin mener at "sosialistisk bevissthet ikke vokser opp av fabrikkgolvet", at arbeiderklassen av seg sjøl bare utvikler fagforeningsbevissthet. Den sosialistiske teorien, den vitenskapelige sosialismen, utvikles av intellektuelle utafor arbeiderklassens egne rekker. Partiets oppgave er å forene denne teorien med arbeiderklassens bevegelse. Det må finnes en organisasjon, et parti som er et såkalt "bevisst element", som synliggjør og forklarer utbyttinga, og mobiliserer til kamp for å oppheve den. Uten at det gjøres en sånn innsats, vil herskerklassens verdensbilde rå grunnen, deres måte å beskrive og forklare virkeligheten på vil bli stående uimotsagt.
Da ml-erne begynte partibyggingsarbeidet sitt, bygde de på Lenins teori. Men de bygde også på Maos teori om masselinja. Hva er teorien om masselinja? Flere elementer:
Det er et visst spenningsforhold mellom Lenins syn og Maos, kan delvis virke som en motsetning. Lenin legger vekta på at partiet skal tilføre massene noe, være deres lærer. Mao legger mye vekt på betydninga av massenes kunnskap og erfaring, at kommunistene må lære av massene. dette har vi sjelden diskutert. Jeg synes det er på tide at vi gjør det, bl.a. fordi teorien om at sosialistisk bevissthet ikke vokser opp av fabrikkgolvet, og at det derfor må finnes et bevisst element som synliggjør og forklarer, propaganderer, agiterer og organiserer, har kommet i miskreditt hos mange. De sier at denne teorien har ført til forakt for, og overgrep mot folk: Arbeidsfolk er dumme og skjønner ikke sitt eget beste. Partiet vet pr. definisjon best, har monopol på sannheten og må derfor bestemme. En slik undertrykkende teori må vi ta oppgjør med, sier noen.
Og det er jo sant at teorien om at partiet må være et bevisst element i mange tilfeller er blitt tolka til at partiet har monopol på sannheten og derfor må bestemme. Slik har vi i perioder tenkt også innafor AKP, jeg har ihvertfall brukt teorien om det bevisste elementet som argument for at partiet måtte ha en særstilling under sosialismen. Det er også sant at arbeidsfolk i denne teoriens navn er blitt utsatt for både forakt og undertrykking. Men hva skjer dersom vi tar oppgjør med hele ideen om at det må finnes en organisasjon, et parti, en bevegelse, som systematisk synliggjør undertrykkinga og utbyttinga, som bevisstgjør sammenhenger, utvikler teori og politikk og mobiliserer til kamp ? La oss tenke oss dette på kvinnekampens område. Hva skjer hvis vi ikke systematisk, om og om igjen, uten å gi oss, kjemper fram kvinneperspektivet, også i vår egen bevegelse? Svaret vet vi: det blir borte. Overlater vi det til den spontane utviklinga, vil vekta av århundrers, ja, årtuseners selvfølgelige sannheter som sitter i ryggmargen på oss alle, rulle over og fjerne hvert spor av kvinneperspektiv.
Vi er nødt til å være en bevisst motstrøm mot det som spontant skjer. Og vi tar i bruk en masse forskjellige rare midler for å få det til. På et landsstyremøte i AKP tok f.eks alle kvinnene på seg akkurat makne klær. Disse makne klærne skulle fungere som huskelapper for oss sjøl, slik at vi ikke skulle gjøre som mannfolka: Overhøre det kvinnene sa, og forholde oss til mannfolkas innlegg og meninger. Vi synliggjorde oss for hverandre. Det var vi nødt til i AKPs landsstyre, som nok er godt over gjennomsnittet i Norge når det gjelder kvinnebevissthet og teoretisk innsikt. Men også vi har mannssamfunnets reflekser og verdier i ryggmargen, og må slåss som bare rakkern for at vi ikke skal handle i tråd med dem, men i stedet følge opp politikken og teorien vår. Vi ser, klart og tydelig, at det trengs bevissthet og organisering dersom vi skal oppnå noe. Er det noe vi kvinner har erfart, så er det nettopp betydninga av å være et bevisst element. Og det er ikke prinsipielt annerledes på andre mråder. Hvis en ikke slåss organisert for revolusjonær teori og politikk hele tida, fører de bare til at alt faller tilbalke til det gamle - til reformisme og sosialdemokrati.
Men hva med faren for en pervertering av teorien? Er det å være et bevisst element og en ledelse det samme som å være innehaver av den rette linja, ei linje som skal stappes inn i hodene på dumme folk som ikke vet sitt eget beste? Sånn har det noen ganger fungert, også innafor vår egen bevegelse.
Ett av de viktigste spørsmåla i partidebatten er etter mitt syn dette: Hvordan skal vi kombinere den helt riktige og nødvendige tanken om å være et bevisst element, en ledelse for kampen, med det å ikke bli sånne som prøver å stappe ei "riktig linje" inn i hodene på folk, og som klager over at folk ikke er "framskredne nok" dersom de ikke lar seg stappe fulle? Jeg mener at Lenins understreking av at partiet må være et bevisst element er riktig, men at den er ensidig, og dermed ligger kimen til pervertering der. Kimen til en mer allsidig teori for ledelse ligger i Maos "masselinje", og vi må se disse tinga i forhold til hverandre.
Jeg har kommet over et sitat fra den gamle danske filosofen Søren Kierkegaard. Det handler egentlig om å hjelpe, men jeg synes det sier like mye om det å lede:
Hvis det i sandhet skal lykkes at føre et menneske hen
til et bestemt sted,
må man først og fremmest passe på at finde ham der,
hvor han er og begynde der.
Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst.
Enhver der ikke kan det, han er selv i indbilning,
når han mener at kunde hjælpe en anden.For i sandhet at kunde hjælpe en anden.
må jeg forstå mere end han,
men dog vel først og fremmest
forstå det, han forstår.
Når jeg ikke gjør det,
så hjælper min merforståen ham slt ikke.
Vil jeg alligevel gøre min merforståen gældende,
så er det fordi at jeg er forfængelig og stolt,
så jeg i grunden i stedet for at gavne ham,
egentlig vil beundres av ham.Men al sand hjælpekunst begynder med ydmygelse.
Hjælperen må først ydmyge sig under den,
han vil hjælpe og herved forstå,
at det at hjælpe er ikke det at herske,
men det at tjene,
at det at hjælpe er villighed til indtil videre
at finde sig i at have uret og i ikke at forstå,
hva den anden forstår.
Dersom du ikke kan begynde således med et menneske,
at han kan finde en sand lindring i at tale med dig
om sin lidelse,
så kan du heller ikke hjælpe ham,
han lukker sig for dig,
han lukker sig inde i sit inderste -
og præk du så kun for ham!
Hva er det Kierkegaard sier her, hvis vi setter "lede" i stedet for "hjelpe"?
Kierkegaard framstiller her ei politisk linje for ledelse, som bøllekursene langt på vei har praktisert. På bøllekursene har en ikke prøvd å stappe den rette linja inn i huet på treige damer. En har gått inn i deres virkelighet, deres hverdag, deres erfaringer og opplevelser. Ut fra det utgangspunktet har det vært mulig å bruke teorien til å få damene til å se noen nye sammenhenger, og, ikke minst, se seg sjøl på en ny måte.
Jeg har også i faglig sammenheng, på jobben min, erfart hvor fåfengt det er å prøve og stappe den rette linja inn i hue på folk hvis en ikke forstår den virkeligheten de lever i. Vi har tilknytning til endel forskningsprosjekter om forebygging av hiv-smitte. Noen prosjekter er innretta på utsatte jenter i stoffmiljø, andre er innretta på homser. Noen av de utsatte jentene prostituerer seg, alle lever nær prostitusjonsmiljøet. Og flere har kjærester som er sprøytenarkomane. Ale veit at det sikreste er å bruke kondom. De kjenner "den rette linja". Og i forhold til horekunder er det ikke noe problem. Men med kjæresten går det ikke å bruke kondom, for de kan ikke behandle han som en kunde. "Jeg er faen ikke noen kunde," sier han fornærma da, hvis hun skulle foreslå kondom. Hun risikerer å miste han, miste det lille hun har av kontakt og kjærlighet i en trist hverdag. Og for henne blir det også gæernt. Hun trenger en måte å beskytte sin egen seksualitet på - skille mellom det som er henne og det hun selger i prostitusjonen. Samleie med kjæresten uten kondom blir symbolet på at det er virkelig kjærlighet.
Mange av jentene i miljøet synes heller ikke at de er noe særlig verdt. hvorfor skal de ta vare på noe så verdiløst som seg sjøl ? For å beskytte seg, må de begynne å se på seg sjøl på en ny måte.
Homsene veit også at det sikreste er kondom. Men hva signaliserer du til en du er forelska i når du tar fram kondomet: Jeg stoler ikke på deg - du er farlig - du kan smitte meg med en dødelig sjukdom. Det blir et innslag i gleden, nærheten, kåtheten som er vanskelig å takle.
Disse tingene må en forstå når en skal jobbe for å få folk til å praktisere sikker sex. En må gå inn i det, forholde seg til det, og legge opp arbeidet i tråd med denne virkeligheten. Ellers kommer en ikke lenger enn til å se på folk som teite, irrasjonelle og uansvarlige fordi de ikke bruker kondom. Ei slik linje avler forakt for folk.
Ei riktig linje for ledelse består etter mitt syn av tre punkter:
Dette siste veit herskerne og. Derfor er det å ta stoltheten, sjøltilliten og verdigheten fra folk den mest grunnleggende av alle hersketeknikker. Det gjør at det koster så uendelig mye å mobilisere motstand. I større eller mindre grad overtar den undertrykte undertrykkerens bilde av seg sjøl.
Kampen mot det sjølbildet en blir påført av undertrykkeren, og som ofte sitter djupt i ens egen identitet, blir en nødvendig del av motstanden. Jeg var på kvinnekonferansen på Sørøya i mars 1990, der krisa på den nord-norske kysten ble diskutert. Det aller viktigste kvinnene der snakket om, var nettopp å gjenerobre verdigheten. Makta har definert hovedproblemet i Nord-Norge slik: "En har ei befolkning som syter."
Den definisjonen er det ikke bare å kaste av seg med en latter. For den kryper inn under huden i form av skam, og skyldfølelse. Skam over å ha gjeld, skam over å være en sånn som ikke klarer seg. Janne fra Havøysund er blitt skyldig masse penger på grunn av krisa. "En føler at en er en rotekopp, mister en del av verdigheten. Og ingenting på småplassene rundt omkring er noe verdt, hus en har betalt på i mange år. Alt som er skapt før oss er verdiløst, rett og slett fordi det ikke kan selges."
For å samle seg til motstand, må kystbefolkninga trosse skammen og skyldfølelsen. Det betyr at skam og skyldfølelse, som vanligvis ses på som "følelser" hos "enkeltpersoner", må omformuleres til en felles erfaring med klasse- og kvinneundertrykking, til "politikk".
Et politisk perspektiv som bare ser det første punktet, å være et bevisst element, vil lett oppleve skam, skyldfølelse, manglende sjøltillit etc hos arbeidsfolk som et plagsomt hinder i kampen. Radikale klassekjempere kan komme til å møte dem de skal kjempe for med utålmodighet: de er passive, tilbakeliggende, lar seg ikke tenne av kamprop og store aksjoner. De står ikke opp for sin rett, men "finner seg i det". Slik kan radikale klassekjempere ufrivillig komme til å sende samme budskap som arbeidsfolk, og særlig kvinner, har mottatt hele sitt liv: At de er lite verdt. Dermed bærer de videre viktige strukturer fra det samfunnet de tror de bekjemper.
Dette har også en nær sammenheng med demokrati. En revolusjon er en enorm, aktiv massebevegelse, ikke noe kupp gjennomført av et lite mindretall. Revolusjon handler om grunnleggende samfunnsforandring, om å velte om på de rådende foholda. Dette kan ikke gjøres gjennom en politisk aksjon som bare innebærer at noen få er aktivt handlende. En revolusjon må gå i dybden, den må være det store flertallets eget verk. Bare slik er det mulig å legge grunnlaget for en levedyktig sosialisme med en helt annen type medvirkende demokrati enn det borgerlig-parlamentariske styresettet gir rom for.
Dersom en har dette som politisk oppfatning, blir det viktig å finne metoder som får folk til å se sin egen styrke, stole på seg sjøl og hverandre, ha tiltro til egne erfaringer og egen kunnskap, kort sagt: som får folk til å vokse. En sosialistisk bevegelse må lede ved å gjøre andre store, ikke ved å gjøre andre små, for da motarbeider den sitt eget politiske mål.
Innafor vår bevegelse er det bøllekursene som har jobba mest systematisk med de to siste punktene i det jeg har skissert som ei politisk linje for ledelse:
Og disse to punktene er blitt praktisert innafor ei ramme som også har tatt vare på at vi skal være et bevisst element.
Det er ingen tilfeldighet at kvinnebevegelsen har betydd mye for å gjøre dette problemet synlig som et politisk felt for strategisk tenkning og utvikling av konkrete metoder. I forhold til politiske bevegelser, også evolusjonære, er kvinner vant til å bli definert som om de lider av en slags mangelsykdom: De er passive, har lav sjøltillit, tør ikke ta ansvar osv. Kvinnebevegelsen har stilt problemet på en annen måte: Når kvinner framstår som passive, skyldes det to ting: 1) at det legges hindre i veien for dem, 2) at den aktiviteten kvinner driver, blir usynliggjort og nedvurdert. Når de har lav sjøltillit, skyldes det at de blir utsatt for hersketeknikker og usynliggjøring. Og når de anklages for ikke å tørre å ta ansvar, er det for det første en gigantisk utdefinering av alt kvinner tar hovedansvaret for, også i poltiske bevegelser . For det andre dreier det seg om at de ikke blir vist tillit. I tillegg til alt dette kommer at de blir presset inn i et mønster for politisk aktivitet som ikke er deres. Kvinner kan ikke "aktiviseres" uten at alt dette blir politisk bearbeidet, både av dem sjøl og av den bevegelsen de skal være en del av.
De problemene kvinnebevegelsen har stilt så skarpt, gjelder også mer alment. En revolusjonær bevegelse fordreier sitt eget mål dersom den bare er på jakt etter fotfolk som kan tilslutte seg et ferdig budskap. Noe av det viktigste ved å gjennomføre en kamp eller en aksjon, er derfor hva som skjer med dem som slåss. Blir de deltakere, skapere av den felles bevegelsen? Å føre en kamp som peker framover, må nødvendigvis bety at mange er aktive, at mange stemmer kommer fram og snakker med større sikkerhet. En av de viktigste "forsikringene" makta har, er folks mistillit til egne evner, til at de kan forandre noe, til at de kan organisere og styre samfunnet på egne premisser. Lever denne mistilliten videre i et nytt samfunn, risikerer en at samfunnet bare endrer seg på overflata, mens mye av det gamle lever videre litt djupere ned.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
