Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
I denne tida med krigen på Balkan er det rimeleg å sjå på omgrepet sosialisme i høve til kampen for nasjonal sjølvråderett. Under den sosialismen som det jugoslaviske kommunistpartiet gjekk i spissen for å bygge, fann dei ymse etniske og religiøse gruppene sine plassar i den felles staten Jugoslavia. Grunnlaget for det var at alle folkegruppene i det store og heile fekk fordelar av fellesskapen. Det samme skjedde etter den russiske revolusjonen av 1917 i det som då blei Unionen av sosialistiske sovjetrepublikkar. Ettersom sosialismen i desse statane blei meir og meir utvatna og korrumpert blei denne einskapen svekka.
Då dei siste restane av den sosialismen som blei bygd etter revolusjonen i 1917 og sigeren i den antifascistiske krigen i 1945 forsvann på 1990-talet, og den frie kapitalistiske marknaden fekk rå, gjekk både den sovjetiske og den jugoslaviske statlige einskapen i oppløysing. Dei tyske hemmelege tenestene og dei amerikanskleia Bretton Woods-institusjonane (Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet) sørga for å legge det økonomisk-politiske grunnlaget for oppløysinga. Rikdommane i Jugoslavia blei røva, landet blei gjennom krava frå finansinstitusjonane kasta ut ei djup økonomisk krise. Arbeidsløysa eksploderte og statsmakta og nasjonalbanken kunne ikkje lenger klare å følge opp med hjelp til dei ymse delane av landet. Alle folkeslaga fekk det verre og det materielle grunnlaget for å piske opp borgarleg-nasjonale rørsler blei lagt. Ut frå dette blei det så også danna ei rekke borgarleg-nasjonale rørsler og statar. Milosevic stod i spissen for ei av desse.
Mange av desse rørslene og nasjonane hadde det kjenneteiknet på borgarleg nasjonalisme at dei kjempa for at visse etniske og religiøse grupper skulle få fordelar og dei andre ulemper. Mange stader er det blitt sett i gang det som er blitt kalla "etnisk reinsing". Det tyder at visse grupper med folk som har eller blir tillagt annan religion eller anna etnisk opphav blir fordrive av dei som leier den herskande folkegruppa.
Dette har skapt ekstremt mykje strid og oppsplitting i mindre og mindre statsdanningar som slåss mot kvarandre og det svekkar all motstand mot dei store imperialiststatane. I dag er det tidlegare Jugoslavia delt opp i interessesfæren til Tyskland (Slovenia og Kroatia) og til USA (Bosnia). Albania er også innlemma i den amerikanske interessesfæren. Den føderale jugoslaviske republikken (Serbia med Vojvodina, Montenegro og Kosova) er den einaste staten i området som ikkje er innanfor interessesfæren til dei vestlege stormaktene.
Den siste etniske reinsinga i området er fordrivinga av kosova-albanarar som altså bur/har budd innanfor den serbiske staten. Staten som Milosevic leier har tatt frå dei nasjonale og demokratiske rettar som dei hadde fått i den gamle jugoslaviske staten. Dei har kravd meir sjølvstyre og demokrati att, er blitt undertrykt og har blitt meir militante og valdelige i kampen sin. Ei politisk retning har kravd lausriving frå Serbia og starta geriljakrig for å få det til. Dette er ein rettvis krig mot undertrykking av folkestyre og nasjonale rettar.
Nokre av dei har også gått inn for å jage dei serbarane som bur der (om lag 15% av folkesetnaden) ut frå Kosova. Dette er borgarleg nasjonalisme og ein urettferdig politikk. Det har gitt Milosevic påskott til å gå til motangrep og drive vekk albanarene. Det har altså vorte borgarkrig i Den føderale jugoslaviske republikken. Kosova-albanarane kjemper ein rettvis kamp for sine demokratiske og nasjonale rettar. Staten som Milosevic leier kjempar ein urettvis krig.
USA har nytta dette høvet til å prøve å utvide interessesfæren sin i området ytterligare. Dei har tilsynelatande tatt parti for ein av partane i borgarkrigen, kosova-albanarane. Dei har fått dei andre NATO-landa til å gå inn for eit utkast til avtale mellom NATO og Serbia som tyder at ikkje berre Kosova, men heile Serbia reelt sett vil bli okkupert av NATO-troppar dersom avtalen blir sett ut i livet (Rambouillet-avtalen, anneks II, punkt 8.). Dette var eit krav som Milosevic sjølvsagt ikkje kunne gå med på utan å gi opp det nasjonale sjølstendet til staten sin. Det var altså ein provokasjon som ikkje kunne gi noka politisk løysing, men som tvert imot skulle gi eit påskott til å angripe Serbia. Og med dette som utgangspunkt har dei fått dei andre NATO-landa med på å gå til krig mot Serbia og å bombe i sund heile den serbiske infrastrukturen. Dette er ein urettferdig krig. Milosovic sin kamp mot angrepet er rettferdig.
Alt dette er gjort utan vedtak i FN og altså utan noko folkerettsleg grunnlag. Einaste grunnlaget er den naturlige harmen blant folk mot den brutale etniske reinsinga som foregår mot kosova-albanarane. I året før krigen begynte reknar dei med at om lag 2000 kosova-albanarar blei drepne og mange måtte flykte, mellom anna til Noreg der regjeringa ikkje meinta at det var så farleg for dei heime at dei kunne få asyl her.
Ifølge ein marxistisk analyse vil den borgarlege nasjonalismen alltid føre til slike resultat. Dette er fordi den borgarlege nasjonalismen har ein grunnleggande tendens til å herske gjennom å splitte og derfor sette den folkegruppa som den herskande klassen tilhøyrer over alle andre.
Den herskande klassen har i dag eit hovedmål med all politikken sin, det er den såkalla globaliseringa. Dette er eit anna og meir vagt ord for det som marxistar kallar imperialisme og som ligg innebygd i kapitalen sjølv når han har nådd det monopolistiske stadiet sitt. Dette kan du lese om i Lenin: Om imperialismen.
Det viktigaste momentet i globaliseringa, eller altså imperialismen, er monopolkapitalen sine investeringar utanfor sitt eige land for å skaffe seg størst mulig avkastning, eller profitt. Det andre er røving av andre statar sine råmaterialar eller råstoffar. Og det tredje er tileigninga av billeg arbeidskraft både i form av flyktningar og i form av låge løner i interessefærane. Dette har skjedd og skjer både i det gamle Jugoslavia og i Slovenia, Kroatia og Bosnia.
Under den borgarlege nasjonalismen har det vore marxistane si linje at alle nasjonar har rett til eigen statleg eksistens, dvs. til å bli nasjonalstatar. Dette tyder at andre statar ikkje har rett til å blande seg inn utanfrå og bestemme denne saka. Men det har også vore marxistane si linje å kjempe mot den imperialistiske og sjåvinistiske hovedkarakteren som den eigne staten sitt borgarskap driv i retning av. Difor kjempar marxistane mot den eigne staten sin imperialisme utanfor eigne grenser og mot den eigne borgarlige staten sin undertrykking av etniske grupper og andre minoritetar inne i den eigne staten. Ifølge den marxistiske analysen er ikkje den moderne staten ein etnisk eller religiøs fellesskap. Han er ein fellesskap av medborgarar der alle skal vere like for den borgarlege loven. Å ta utgangspunkt i rase, etnisitet, religion tener berre til å splitte nasjonalstaten.
I høve til ein marxistisk analyse er ikkje nasjonen og det nasjonale spørsmålet noko stilleståande som ikkje endrar seg med tida og i høve til forskjellige samfunnssystem. Difor snakkar marxistar om fire etappar i framveksten av nasjonen.
Den første etappen er den lange historia då det blei lagt visse grunnlag for at nasjonar kunne vokse fram. Dette er heile tida før kapitalismen si tid. I denne lange historiske perioden vaks det frem visse grunnlag for dei varige menneskelige fellesskapa som seinare blei til nasjonar. Vi kan nemne elementa felles språk, territorium og kulturell fellesskap.
Men først med kapitalismen kunne desse områda bli smelta saman i ein nasjonal einskap gjennom opprettinga av ein nasjonal marknad med dei økonomiske og kulturelle sentra som følgjer av dette. Dette er den andre etappen i framveksten av nasjonane. Borgarskapet var den samfunnsklassen som var hoveddrivkrafta i denne utviklinga. Så lenge desse nasjonane først og fremst sto i motsetnad til den gamle føydale ordninga, så spelte borgarskapet ei progressiv historisk rolle. Frå denne tida har vi også dei delane av den borgarlige samfunnsteorien som er demokratisk og framtidsretta. Til dømes så var ikkje desse nasjonane noko fellesskap grunna på etniske eller religiøse forskjellar. Dei var grunna på teorien om medborgaren med medborgarlege rettar. Alle som blei definert som medborgarar og som budde innanfor nasjonalstatenen sine grenser var likestilte innafor retten (den borgarlige retten som var bygd opp rundt den private eigedomsretten) og derfor ikkje diskriminerte som medborgarar, men ut frå om dei hadde privateigedom eller ikkje. Dei var altså i prinsippet ikkje diskriminert som medborgarar i nasjonen, men som ikkjeeigarar i det sivile liv.
Men med tida blei den borgarlige nasjonen utgangspunkt for borgarskapet sin trong til å erobre investeringsområde, marknader, råvarer og billig arbeidskraft utanfor grensene av den eigne nasjonen, dei borgarlige statane endra karakter og blei imperialistiske. I dag er dette tilfelle med mange statar, men vi treng ei grundigare undersøking for å seie om det finns nokre unnatak frå denne regelen.
For at arbeidarklassen skal kunne oppheve kapitalismen, må arbeidarklassen ifølge Marx, oppheve seg til nasjonal klasse. Han må ta statsmakta frå borgarskapet og opprette sitt eige demokrati, som kvilar på eit klassediktatur over borgarskapet. Dette plar vi kalle ein sosialistisk revolusjon som opprettar ei proletarisk-politisk statsmakt. Dette er denne tredje fasen i utviklinga av nasjonane.
I høve til nasjonane seier den marxistiske teorien at kommunistane i denne epoka må gå i spissen for at dei forskjellige nasjonale minoritetane innan statsgrensene må få utvikle særtrekka sine friast mogeleg for at dei skal få størst mogeleg fordel av den statlege fellesskapen. Dette gjeld område som økonomi, språk, kultur og den forma for politisk sjølvstyre som den nasjonale minoriteten meinar han treng for å utvikle området sitt. Dette siste gjeld også om den nasjonale minoriteten meiner å ha konstituert seg som nasjon og vil lausrive seg politisk og bli ein eigen sjølvstendig stat.
Dersom den sosialistiske staten er omringa av kapitalistisk imperialisme og imperialistiske stormakter og dersom det økonomiske grunnlaget i denne staten ikkje er svært godt utvikla, vil dette vere svært vanskeleg og kanskje umogeleg. Dei imperialistiske stormaktene vil heile tida jobbe ovafor minorietetar inne i den sosialistiske staten for å destabilisere og svekke denne. Ein viktig metode er å piske på nasjonale motsetnader inne i den sosialistiske staten slik at dei kan få brote i stykker den sosialistiske staten i mindre delar som det er lettare å ta økonomisk og politisk makt over.
Med ein veik sosialistisk økonomi vil ikkje den sentrale statsmakta kunne oppfylle ein god del av ønska til folka i minoritetsnasjonane og til dei nasjonale minoritetane. Nett som dei ikkje kan oppfylle ein god del av ønska til dei forskjellig enkeltindivida i den sosialistiske staten. Her er eit stort beite for dei inne i den sosialistiske staten som vil ha vekk sosialismen. Dei kan blåse til misnøye og få til rørsler som kamuflerer seg som demokratiske, men som i røynda berre har som mål å likvidere det proletariske demokratiet og innføre det borgarlige demokratiet att, dvs. innføre det borgarlige klassediktaturet over proletariatet att. Desse kreftene vil få hjelp og støtte av heile propagandaapparatet i den imperialistiske verda som berre ventar på å få tilgang til dei avstengde marknadene. Denne støtta vil ofte kamuflere seg som kamp mot diktatur og for demokrati.
I denne situasjonen kjem leiinga for den sosialistiske staten i ei svært vanskeleg stilling. Det kan hende at han ikkje har økonomisk grunnlag for å komme i møte dei rettferdige krava frå nasjonale minoritetar, han må la dei lausrive seg eller bli anklaga for å ikkje vere demokratiske. Samstundes veit han at viss fleire slike minoritetsnasjonar lausriv seg frå den sosialistiske staten, så står denne staten svekka tilbake og vil også sjølv lettare falle for press frå imperialismen.
Leiarane vil prøve å utvikle økonomien så fort det lar seg gjøre, og kanskje fortare. Kan hende dei kjenner seg pressa til å drive opp tempoet utan nok politiske diskusjonar og tilpassing. Dei tar i bruk byråkratiske metodar. Så vil dei kanskje prøve seg med kompromissar osv., men dei vil kanskje også ta tiltak for å kontrollere opposisjonsrørslene rundt omkring for at ikkje den sosialistiske staten skal sprekke i sund over heile fjøla. Dei får motseiingar i øvste statsleiinga, eller i leiinga for det kommunistiske partiet, eller mellom forskjellige parti. Og dei reinskar kanskje ut folk som står på mindretalslinjer, eller som er usamd med en sterkaste gruppa i leiinga. Alt beste meining, og alt utan særlig mange andre alternativ.
Med ein varig bruk av slike kontrolltiltak er dei inne på den farlige vegen der avstanden mellom styrande styrte veks att, og der det blir lagt grunnlag for ein herskande kaste som etter kvart tenderer i retning av å bli ein ny herskande klasse. Vi får utvikling av det som i Sovjet er blitt kalla "gulag", arbeidsleirar, fengslar, likvidering osb. på politisk grunnlag.
Og når det er komme så langt, så er det bare eit spørsmål om tid før denne klassen vil gripe makta og innføre eit system der dei verkeleg kan utnytte at dei er ein herskande klasse, nemleg kapitalismen. Dette har vi sett både i Sovjet og i det tidlegare Jugoslavia, der det altså ikkje berre har vore ei statlig oppløysing, men der dei nye mindre statane i området er blitt lagd direkte under stormaktene sine interessefærer. Med unnatak av Den føderale republikken Jugoslavia (Serbia, Vojvodina, Montenegro og Kosova fram til i dag i alle fall (15.04.1999)).
Andre stader, som i Kina, har den nye herskande kasten klart å halde på den statlige einskapen gjennom ein fase med innføring av kapitalisme og danning av ein ny ikkje-proletarisk herskande klasse.
Dette har vore nokre av dei viktigaste motsetnadene som sosialismen i dette århundret har rørt seg innanfor. Viss vi ikkje kjenner til dette, vil vi ha ei idealistisk oppfatning av historia i denne epoka og vi vil demonisere og kanonisere politisk retningar, parti og leiarar på feil grunnlag.
Men like viktig er det at vi no, ved starten på neste årtusen, er i ferd med å forlate denne situasjonen. For første gong sidan 1917 erobrar den moderne kapitalismen, dvs. imperialismen alle delar av verda. Alle motsetnader vert drivne til spissen sin. Samstundes som det er ei enorm utviklinga av produktivkrefter (teknologi osv.) blir det også øydelagd produktivkrefter i ei mengd som vi kanskje aldri har sett før, sjølv under 2. verdskrigen. I tillegg til supermakta USA prøver no dei imperialistiske statane i Europa å skape ein ny supermakt her, Europaunionen, som kan ta opp konkurransen om verdshegemoniet med USA. Kina veks også fram som ei mogeleg ny supermakt innan nokre tiår. Stormakta Japan er inne i store vanskar for tida. Alt dette gjør at rivaliseringa mellom super- og stormakter vil skjerpe seg til. Dette vil svekke dei.
I denne situasjonen veks også tendensen til overproduksjonskriser og depresjon i økonomien. Einaste måten å komme over dette på er å få "fart" på økonomien att. Den sikraste måten for å klare det er omfattande krigar utanfor eige territorium. For USA var 2. verdskrigen den store hjelpa til å blir verdas supermakt nr. 1 og det har dei ikkje gløymd der. Det er ikkje tilfeldig at USA starta krigen mot Irak då økonomien i USA sto like framfor ein nedgangskonjunktur tidleg på 90-talet og at dei startar krig mot Serbia like ved inngangen til den forventa nedgangskonjunkturen i år 2000. Her fell økonomiske behov saman med USA sine behov for interessesfærar i dei tidligare sosialistiske statane i Europa.
Arbeidarklassen og dei undertrykte nasjonane i verda vil utover i neste århundret måtte gripe statsmakta i ei mengd statar for å legge grunnlaget for å gjøre sosialismen til det leiande politisk-økonomiske systemet i verda. Klarar vi ikkje dette vil vi kverne rundt i ei evje av religions- og rasekrigar, av mafia og politisk og sosialt anarki. Det er også mulig vi vil gå til grunne som menneskeart. Men det er godt mulig at arbeidarklassen kan klare å ta den politiske makta frå borgarskapet i mange nok og sterke nok stater. Når det har skjedd kan vi slippe unna den skrutvinga som dei sosialistiske statane i dette århundret har jobba innanfor. Då vil det, utfrå dei hardaste og mest brutale kampar som vi ikkje slepp unna, kunne opne seg heilt nye vilkår for ei menneskelig utvikling på jorda. Og då vil det endelig bli vilkår for å kunne gå vidare frå denne første og politiske fasen av kommunismen, til den andre og høgare fasen av kommunismen der klassane, statane, den fiendtlige motsetnaden mellom andeleg og manuelt arbeid og mellom by og land er opphevd og med det grunnlaget for alle dei fiendtlige motsetnadene mellom menneska og mellom menneska og naturen rundt. Då er vi framme ved den tilstanden der individa innanfor heile menneskefellesskapen kan oppnå fridom frå naud, utbytting og undertrykking og fridom til utøving av alle dei skapande evnene sine til beste for seg sjølv og kollektivet. Dette er altså den fjerde fasen i utviklinga av staten: med den utvikla kommunisme vert han opphevd.
Det er i denne verda med beinhard imperialistisk rivalisering og økonomiske kriser at vi kommunistar og sosialistar, i eit lite land i Europa som er truga av EU- og USA-imperialismen og samstundes er imperialistisk sjølv, skal gjøre vårt til å skape sosialisme og kommunisme i verda. Ikkje noko glansbilete av ein framtidig kommunismen eller sosialisme kan endre på det. Ein optimisme i dagens verd kan berre springe ut av ei djup overtyding om at Marx har rett i at proletariatet er ein klasse som kan oppheve borgarskapet si politiske makt og opprette ei menneskelig verd gjennom sin organisering og kamp. Og at dei berre kan klare å ta dei første stega i denne retninga ved hjelp av en brei einskapsfront der alle som vil oppheve den nasjonale undertrykkinga og kapitalismen er velkommen, ved hjelp av ei væpna makt og ved hjelp av leiinga til eit kommunistisk parti med mykje erfaring.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
