Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Magnus Marsdal gjør i sine debattinnlegg spørsmålet om "sosialisme nedenfra" til et veiskille når han vurderer en sosialistiske eller kommunistisk bevegelse, parti eller samfunn. AKP deler dette standpunktet. RV, Rød Ungdom og AKP har vokst og utvikla seg i den demokratiske, sosialistiske tradisjonen - i kamp mot det DNA-kontrollerte pampeveldet. Det typiske med ml-bevegelsen er at den har vært nesten kjemisk fri for karrierister. Hvilken annen avis i Norge (verden?) har hatt journalister og redaktører på gjennomsnittlig arbeiderlønn enn AKPs Klassekampen?
Da stiftinga av AKP ble forberedt, krevde vi at det skulle være partilag mange steder i industrien, at AKP reelt skulle være et arbeiderparti. Proletariseringskampanja fra 1975 var det mest omfattende uttrykket for at vi mente alvor med å velge side. I Tønsberg som var typisk og som jeg kjenner best, fikk vi arbeidsplasslag på det store skipsverftet, Kaldnes Mek., men også på kvinnearbeidsplassen Saba. For den politiske innrettinga på arbeiderklassen var dette en genistrek og har betydd mye for nedenfra-karakteren AKP har hatt siden.
Den politiske linja i AKP er at arbeiderpolitikk ikke er noe bare arbeiderne i partiet skal bry seg med. Lærere og intellektuelle sto derfor opp tidlig om morgenen - før de sjøl skulle på jobb - og solgte Klassekampen og delte ut løpesedler utenfor fabrikkportene. Jeg vet ikke om Rød Ungdom, Natur og Ungdom og andre radikale organisasjoner bryr seg med arbeidsfolk på samme måte. Hvis ikke, mister de et avgjørende element i nedenfra-perspektivet. Streikestøttekomiteene som aktiviserte på tvers av fagforeninger og samlet arbeidere og intellektuelle, var uttrykk samme tenkemåte. I studentpolitikken var alliansen med arbeiderklassen sentral. Bøttevis med kroner ble samla inn til streikestøtte, studentersamfunnsmøtene ble avslutta med å delta som streikevakter når det trengtes.
En av de mest toneangivende i AKP, tidligere partileder Kjersti Ericsson, har skrevet bøker, artikler og holdt innledninger ut fra et "sett nedenfra"-perspektiv, hun kaller hverdagslivsperspektivet. AKP måtte ikke bli et hvitt parti, men et sør-parti og et kvinneparti.
Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! ble studert av partimedlemmer og politisk interesserte over hele landet. Nå er den utsolgt på norsk - men fordi den er like aktuell - vedtok AKPs landsmøte i 1999 at de vil ha boka utgitt på nytt. Sisters, Comrades! heter den på engelsk og selges fortsatt til revolusjonære kamerater over hele verden. Boka har et marxistisk utgangspunkt og utvikler verditerorien til Marx slik at verdiskapinga også omfatter arbeidet i hjemmet, dvs. regner med arbeidet kvinnene gjør i hjemmene og konsekvensene dette får for mennenes lønn. Kjersti Ericsson utvikler en politisk linje for økonomi og sosialistisk planlegging ikke bare allment sett nedenfra, men der kvinneperspektivet er sentralt. Disse synspunktene finner du i AKPs programmer og er en rettesnor for vår politiske praksis.
På tvers-bevegelsen som Siri Jensen, inntil nylig faglig leder i AKP, har vært en av hovedkdrivkreftene bak, er et annet eksempel på å tenke annerledes for å bryte opp tilstivna maktstrukturer. På tvers av fagforeningsmurene, på tvers av LO eller ikke-LO samles hvert år kvinnelige fagorganiserte for å utvikle kampfellesskapet.
Hal Draper har skrevet en artikkel som Rød Ungdom har utgitt, "Sosialismens to sjeler", som er en historisk gjennomgang av sosialistiske bevegelser målt ut fra et nedenfra-perspektiv. Dette til tross er artikkelen kjemisk fri for kvinneperspektiv! Dessverre er Hal Drapers analyse med på å usynliggjøre halvparten av befolkninga, slik det er normalt å gjøre. Dessverre, sosialisme mest for menn.
AKP har vært den største organiserte krafta mot DNAs stalinistisk terror mot fagorganiserte og mot mannssjåvinismen i Norge de siste tredve åra. For det er vi blitt ekskludert - og blitt valgt til fagforeningsledere og til kommunestyrer, fylkesting og Erling Folkvord inn på Stortinget en periode.
Allikevel skriver Magnus Marsdal i en kronikk 12.juli: "at en del AKP-medlemmer si vektlegging av "økonomi" fungerer som ei avsporing av debatten om folkestyre". Det er ikke lett å skjønne hva han mener, siden han ikke henviser til hvem "noen AKPere" er og derfor ikke er konkret med å referere til hva disse skriver. Jeg utfordrer han til å gi en konkret vurdering og kritikk av hovedartikkelen i Røde Fanes 1. mainummer i år, artikkelen til Morten Falck: "Frihet og liv er ett".
I marxistisk språkdrakt snakker vi om det dialektiske forholdet mellom det objektive (rammene, økonomien) og det subjektive (politikken, det ønskelige). Det er mulig å sprenge rammer for en utvikling ved en sterk mobilisering av viljestyrke. Det er mulig å "gå på vannet", men det finnes grenser. Spørsmålet er hvilke grenser?
I et sosialistisk Norge med god økonomi, store ressurser og en velutdannet befolkning - som har unngått å bli balkanbombet av NATO - er demokratiets vilkår gode. Det er lett å tenke seg at det er verre hvis halve landet er uten elektrisk kraft fordi kraftanlegg er sprengt i filler og småsamfunn begravd av flommene etter eksplosjonene.
Kineserne prøvde etter revolusjonen i 1949 å utvikle et fattig land ved å ta utgangspunkt i fattigbøndenes behov. De kinesiske folkekommunene var ett svar på dette. Man behøvde ikke delta i denne kollektive organiseringa, men fattigbøndene gjorde det fordi den kinesiske, sosialistiske staten hadde en strategi med at folkekommunene ble prioritert med høyere grad av teknifisering og stordriftsfordeler. I motsetning til i Norge der de rikeste kornbøndene får subsidiene fikk fattigbøndene et rikere liv. Dette illustrerer at sett nedenfra-perspektivet endrer økonomien og klasseforholdene.
På den annen side prøvde kineserne i 1956 gjennom Det store spranget å gå på vannet - og plumpa. De satt i gang en kraftig industrialisering, som førte til at det ble produsert færre jordbruksprodukter og dermed sultkatastrofer. Landbruket var for primitivt til at industrialiseringa kunne øke i det tempoet det var ønskelig for å heve levestandarden til vanlige kinesere. Rammene var for snevre og førte til at flere millioner kinesere døde.
Det å se sammenhengen mellom økonomi og demokrati - det dialektiske forholdet og nødvendigheten av begge - er ikke lett i virkeligheten, og veldig motstrøms i et samfunn som vårt som snakker om "markedskrefter" som om det ikke var det samme som borgerskapets klassediktatur. Men AKP er det partiet som sammen med RV og Rød Ungdom slåss for at det er de undertrykte som skal ha makt og bestemme - en strategi som både har konsekvenser for dagskampen og for hva slags sosialisme og sosialismens mulighet til å befeste seg. Strategien er så konsekvent at den ser fram til sosialistiske staten og det kommunistiske partiet blir oppløst fordi målet er et klasseløst samfunn, kommunismen.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
