Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
I Klassekampen har Magnus Marsdal og Randi Holmelid reist en debatt om sosialismen. Ypperlig. All honnør til dem for det. Det kan ofte bli for mye kortsiktige diskusjoner til fortrengsel for de store og viktige spørsmålene.
En del av artikkelen til Magnus og Randi tar for seg en kritikk av deler av sosialismens historie og av den norske ml-bevegelsen. Denne kritikken er såpass overflatisk at jeg velger å se bort fra den i denne omgangen. Det er langt mer interessant å lese det de skriver om sosialisme og folkestyre. "Vår mening er at den revolusjonære bevegelsen må definere mest mulig folkestyre og utvikling i retning kommunismen som mål for det sosialistiske samfunnet." De skriver videre at "Begrepet folkestyre er meningsløst så lenge de viktigste ressursene i samfunnet er underlagt en liten eierklasses diktatur." Men den grunnleggende svakheten ved artikkelen er at den ikke på noen måte klargjør hva minstekrava til en sosialistisk økonomi er. Dette har de gjort leseren oppmerksom på, ved å skrive: "Forholdet mellom økonomi, demokrati og sosialisme fortjener en egen debatt." Jeg er av den oppfatninga at det tvert i mot er akkurat der debatten bør begynne.
Karl Marx skrev i et brev en gang (brev til Annenkov 1846) at han sjøl ofte hadde gjort seg upopulær ved å kritisere utopiske sosialistiske ideer. Og jeg tror ham. 1840-tallet var stappfullt av folk som skapte samfunnsmodeller på skrivebordet, men som hadde ubetydelig innsikt i klasseforhold, økonomi og historie. De må ha sett på Marx som en reaksjonær gledesdreper når han veltet korthusene deres overende med sin økonomiske og historiske kritikk. Jeg tror ikke han hadde vært helt nådig mot enkelte av de forestillingene vi hadde om sosialismen på syttitallet, og jeg er redd han også hadde hatt en og annen kritisk bemerkning til en del av det som skrives om sosialismen i dag. For var det noe Marx var imot, så var det å lage sosialistiske samfunnsmodeller bygd på politiske og moralske forestillinger, slik det var så vanlig i en periode da sosialismen og kommunismen var mer populær blant studenter fra borgerskapet enn blant arbeiderne. Marx forkastet hele metoden til utopistene og snudde den opp ned. I stedet for å spekulere seg fram til idealsamfunnet ut fra ideenes verden, tok han fatt på det møysommelige, slitsomme og krevende arbeidet med å avdekke de økonomiske utviklingslovene i samfunnet for å se hvilke økonomiske og sosiale drivkrefter som kunne ligge til grunn for en overgang til sosialismen og kommunismen. Og han fant disse kreftene i sjølve den kapitalistiske storindustrien. Han fant at kapitalen nettopp i det den gjør det den må gjøre for å sikre seg profitt, skaper de materielle og sosiale forutsetningene for en opphevelse av kapitalismen. Det var først gjennom disse oppdagelsene at sosialismen for alvor kunne gå over fra å være en bevegelse av idealistiske studenter og borgerlige reformatorer til å bli en arbeiderbevegelse.
Denne jobben må gjøres på nytt. Det har skjedd store endringer av teknologi, produksjonsmåte og klasseforhold siden Marx. Derfor er en debatt om sosialismens grunnlag og muligheter i høy grad på sin plass. Magnus og Randi skal ha honnør for at de prøver å få satt sosialismen på dagsordenen igjen. Men nå må vi videre. Vi må bli langt mer tydelige når det gjelder det konkrete økonomiske innholdet i sosialismen. Hva vil være de økonomiske og materielle bærebjelkene i det sosialistiske samfunnet? Gitt at sosialistene hadde støtte i befolkninga til å begynne å skape det sosialistiske samfunnet i morgen, hva ville de først gjøre?
Slik jeg ser sosialismens historie har de virkelig store overgrepene på demokrati og menneskerettigheter kommet som en følge av at de sosialistiske og kommunistiske partiene ikke har forstått eller respektert de økonomiske lovene i samfunnet. Hvis man tror at alt kan gjøres bare man ønsker det sterkt nok, så er man troende til å gjennomføre prosjekter av samme type som Det store spranget i Kina på 1950-tallet, et overambisiøst prosjekt som nettopp fordi det satte økonomiske og materielle forhold til side, førte til hungerkatastrofe og alvorlige overgrep mot demokrati og folks rettigheter. Jeg tror at det overveldende flertallet av dem som kastet seg med liv og lyst inn i kampen for Det store spranget, gjorde det fordi de oppriktig ønsket å virkeliggjøre drømmen om det klasseløse samfunnet. Men ideen om å nå igjen Storbritannia industrielt og skape kommunismen i løpet av sju år, var så hinsides all realitet, at den i stedet bidro til å ødelegge mye av det som måtte ha vært av demokrati og utdype kløften mellom folket og lederne.
Marx sa om sin dialektiske materialisme at han tok den hegelianske dialektikken og satte den på hodet, eller egentlig på beina, ved at han i stedet for å ta utgangspunkt i ideenes verden, baserte sin tenkning på motsetningene i den virkelige verden. Dette bør også gjelde sosialismeforståelsen. Demokratiet bør utvikles på basis av en sosialistisk økonomi, det er bare slik demokratiet vil være reelt.
Slik Marx framstiller sosialismen, er den en negasjon av kapitalismen. Kapitalismen er ikke et politisk system, det burde være åpenbart, siden vi kan bruke begrepet meningsfylt på vidt forskjellige politiske systemer fra militærdiktatur til borgerlig demokrati. Hvis vi holder fast ved at sosialismen er en negasjon av kapitalismen, må sosialismen også nødvendigvis være et økonomisk system. I så fall, burde det være mulig å komme fram til nokså klare kriterier for å kunne skille en kapitalistisk økonomi fra en sosialistisk økonomi. Det betyr ikke at arbeidet slutter der, fordi et samfunn ikke bare består av basis, men også i høyeste grad av sin overbygning, politikk, lovverk, institusjoner osv. Men denne overbygninga vil måtte stå i forhold til basis. Kapitalismen har for eksempel lovverk og institusjoner som skal sikre kapitalens eierinteresser. På samme måte må sosialismen ha lover og institusjoner som sikrer samfunnets og folkets interesser. Disse kjernefunksjonene kan verken sosialismen eller kapitalismen klare seg uten.
Et sosialistisk Norge skal bygges i en verden med en aggressiv internasjonal finanskapital. Hvordan skal det sosialistiske folkestyret motstå den internasjonale monopolkapitalen? Hvordan skal man hindre kapitalflukt, økonomisk blokade og økonomisk undergraving av sosialismen? USA har en lang tradisjon for å drive militær intervensjon mot sosialistiske eller anti-imperialistiske regimer. Kanskje CIA oppretter contras i Norge for å få Norge tilbake i verdenskapitalismens klør. I prinsippet ville det bare være en videreføring av de stay-behind-gruppene som ble skapt etter krigen. Hvordan skal det sosialistiske folkestyret ta seg av et slikt problem? Vil ikke en slik virkelighet tvinge fram en sentralisering av makt i det sosialistiske samfunnet, uansett hva man ideelt ville måtte ønske seg? Og hva med mediemonopolene? Skal et ørlite mindretall av rikinger få lov til å beherske storavisene og TV-kanalene og de store internettportalene? Magnus og Randi svarer et tydelig nei på dette spørsmålet ved å si at "Det er altså ikke sikkert at Røkke får eie så mange TV-stasjoner som han måtte ønske, for å si det på den måten." Men dette må formuleres i klartekst. Betyr det at alle store medier skal nasjonaliseres? Betyr det at noen medier skal nasjonaliseres, mens andre skal kunne forbli private?
Jeg har veldig sans for å skape sosialisme nedenfra. Jeg tror at svært mange samfunnsmessige oppgaver kan løses ved at folk går sammen i kollektiver for å produsere, skape, organisere. Jeg tror også at mange sosialistiske land gikk alt for langt i å sentralisere der lokale kollektiver kunne gjort jobben like bra eller bedre. Dessuten tror jeg at moderne teknologi har gjort spredning av makt og avgjørelser mye enklere. Men igjen: vi må bli langt mer konkrete. Skal jorda nasjonaliseres, eller skal det være tillatt for private (les små og mellomstore bønder) å eie jord? Hvordan kommer sosialismen nedenfra til uttrykk i forhold til bondespørsmålet?
Og hvordan kommer sosialisme nedenfra til uttrykk i forhold til de store monopolselskapene? Er svaret på de private og statlige monopolselskapene som Telianor, Hydro, og Statoil å splitte dem opp i små, arbeiderstyrte selskaper? Skal bankene nasjonaliseres og bringes under den sosialistiske statens sentrale kontroll, eller skal de splittes opp i massevis av småbanker, styrt av hvem? Hvis de skal bringes under sentralisert kontroll av den sosialistiske staten, hvor blir det av sosialismen nedenfra? Hvis ikke, må man ikke da også i prinsippet godta at de arbeiderstyrte bedriftene konkurrerer på et marked? Skal det sosialistiske samfunnet helt og holdent styres av en plan, eller skal det være rom for et varemarked? Og hvis det skal være en form for sosialistisk varemarked, hvordan skal man så motvirke de spontane kreftene som med lovmessig nødvendighet vil reprodusere kimene til kapitalistiske utbyttingsforhold?
Hvis sosialismen igjen skal bli en politisk kraft må den forholde seg til den virkelige verden, og det betyr at den må ha relevante svar på alt fra ny kommunikasjonsteknologi til kampen mot IMFs internasjonale økonomiske diktatur.
Jeg har ikke svarene på alt dette, men jeg synes ikke vi skal forkaste Marx' metode og gå tilbake til utopistenes, særlig fordi ingen har påvist at Marx har tatt feil i sin grunnleggende analyse av kapitalismens vesen. Jeg tror at det skal la seg gjøre å definere et program for en sosialistisk økonomi som er så klart at dersom det var støtte for det i befolkninga, kunne vi begynne å bygge sosialismen i morgen. Greier vi det, vil vi bli et langt farligere alternativ i den politiske kampen, fordi sosialismen ville framstå, ikke som en fjern, vakker og urealistisk drøm, men et høyst aktuelt alternativ. Datarevolusjonen og automatiseringa av en rekke produksjonsprosesser har brakt oss et langt skritt i retning av at produkter og goder som på et tidligere stadium måtte ha vært solgt som varer på markedet, nå vil kunne distribueres som samfunnsmessige goder. På den andre sida bør ikke disse mulighetene overdrives. Også sosialismen vil kreve slit og forsakelser. Sjøl om vi forutsetter at monopolborgerskapet har gått over til buddhismen og frivillig gir fra seg kontrollen over formuene, profittene og ressursene, er det mange vanskeligheter som må overvinnes. Sosialismen blir ikke et land av melk og honning, og vi vinner heller ingen tillit blant folk om vi påstår det. Det ligger store politiske gevinster og venter på oss hvis vi makter å gi gode svar på disse spørsmåla.
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
