Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
I boka om det såkalte "tredje venstre" forteller Magnus Marsdal og Bendik Wold historien om Rosa Parks, som en dag satte seg ned på bussen. Hun var en farget syerske i Montgomery i Alabama i USA, og etter en lang og hard arbeidsdag i desember 1955 satte hun seg på bussen, selv om setene var forbeholdt hvite. Ikke nok med det: da bussjåføren - som var hvit - ba henne om å flytte seg, ble hun sittende. "Minutter senere var politiet på stedet, den ulydige ble fengslet og bøtlagt." (Side 162.)
"Rosa Parks var et modig individ," sier Marsdal og Wold, "Hun utløste starten på borgerrettsbevegelsen." Så stiller de spørsmålet: "Hva var det hun stod opp for, der hun satt urokkelig på sitt sete, på bussen i Alabama?" Og svaret de gir, er: "Parks stod opp for individets verdighet. (...) Rosa Parks stod opp for individualismen." (Side 163 f.)
Nøyaktig hva de mener med individualisme, er litt uklart. Det blir ikke mindre uklart etter hvert som man pløyer seg gjennom de 250 sidene i boka deres. For det første kommer det av at de er vage og abstrakte. For det annet av at de ikke forstår sammenhengen mellom individ og kollektiv.
Men det som er tydelig, er at de ønsker seg en slags sosialisme som er demokratisk og sikrer enkeltindividets frihet.
Alle ønsker frihet og demokrati. Men bildet av demokratiet er sterkt varierende.
Bernt Hagtvet og hans meningsfeller mener det mest demokratiske samfunn som tenkes kan er det parlamentariske "demokratiet" som vi har i Norge og noen få andre vestlige land. Det er ikke fullkomment, men det har innebygget mekanismer som gjør at det reparerer sine egne skavanker. Så vidt jeg forstår, hører Hans Petter Sjøli til blant de mest hengivne tilhengerne av dette synet. For ham er historien slutt. Han sier uttrykkelig at han vil ikke ha noen ny verden. Akkurat som Voltaires parodiske romanfigur doktor Pangloss lever han i den beste av alle verdener. Demokratiet er lik Norge i dag.
Marsdal og Wold vil derimot ha en ny verden, som de kaller sosialisme. Den skal også skape demokrati. De sier:
"Hvordan skaper vi et demokrati? Det er i alle fall ikke mulig uten en demokratisk offentlighet. Dermed har massemedienes virkemåte stor betydning for hvor demokratisk et moderne samfunn er. Det er like håpløst å beskrive vår verden uten å legge vekt på massemediene som å skildre Europa for 500 år siden uten å nevne pavekirken." (Marsdal og Wold, side 141.)
I denne forbindelsen legger de fram sitt mest konkrete forslag til hvordan vi skal skape et sosialistisk samfunn. Det lyder slik:
"I underholdningsindustriens sted må det utvikles andre eierskap og organisasjoner. Gi fagbevegelsen 11 av 20 styrerepresentanter i non-profitstiftelsen VG, resten til de ansatte. Maksimer samtidig den redaksjonelle autonomien, for eksempel ved å gi de ansatte enerett til å foreslå redaktørkandidater. La journalistene drive journalistisk virksomhet i tråd med journalistfaglige kriterier, heller enn å drive åndelig luksusprostitusjon for eierne av Schibsted. Opprett tre nye public service-kanaler for tv, og la dem konkurrere i kreativitet heller enn i tannløs konformitet og sms-avstemning. Gi rentefrie oppstartslån til nye medier. Skattlegg hvert aviseksemplar over 100.000 i opplag med 60 prosent og bruk millionene til å subsidiere de mindre avisene. Skattlegg tv-reklame så hardt at vi får slutt på denne ødeleggende konverteringen av økonomisk makt til symbolsk vold. Så kan de unge og kreative i reklamebyråene få jobb i de nye public-service-kanalene og samtidig slippe kommersialismens sjelekvaler." (Side 145.)
At to unge journalister er spesielt opptatt av det de kaller "det offentlige rom" er kanskje ikke så rart. Som Marx sier: den materielle tilværelsen bestemmer tenkninga. Men jeg tror vi må sette oss større mål enn at demokratiet bare skal bestå av papiraviser og tv-kanaler. Noen ganger er idealismen underlig gammaldags. Tenk at de ikke har oppdaget internett!
Å si noe om hvordan vi skal sikre demokratiske rettigheter under sosialismen, må nødvendigvis få et visst preg av gjettverk og spådomskunst. Vi aner jo ikke noe om åssen framtida ser ut. Hva vil være de materielle vilkåra for bygging av det sosialistiske samfunnet i Norge?
Det enkleste er å ta utgangspunkt i den situasjonen vi har nå, og prøve å tenke ut fra det. Men den situasjonen kan endre seg. Én ting er at revolusjonen kan bli møtt med angrep fra imperialistiske makter i samarbeid med innenlandske reaksjonære, slik det skjedde under revolusjonen i Frankrike i 1789, under Oktoberrevolusjonen i Russland, under revolusjonen i Tyskland, Ungarn og Finland etter første verdenskrig, og i land som Korea og Vietnam etter annen verdenskrig, den kan bli møtt med internasjonal blokade som i Kina etter 1949, og Cuba ti år seinere, osv. Sånne ting veit vi ikke noe om, annet enn at det har skjedd, og kan skje igjen.
En annen ting er at den geopolitiske situasjonen kan komme til å endre seg. Vi har ligget i en fredelig utkant av verden her oppe mot det ufarbare ishavet. Men nå blir klimaet varmere, isen smelter på Nordpolen, og ishavet blir farbart. Områdene rundt Nordpolen inneholder noen av verdens største uutnyttede oljereserver. Periferi forandrer seg til sentrum. Plutselig kan det avsidesliggende Norge havne midt i siktet, for å si det sånn.
Disse perspektivene er ikke tema i kveld. Men de forteller noe om hvor usikker en slik spådom må bli. Og de gjør ikke diskusjonen om de demokratiske rettighetene mindre viktig.
Det finnes folk som bruker alle sånne perspektiver til å snakke om muligheten for et sosialistisk despoti, og vifte med hundre år gamle sitater. Men de siste hundre årene har gitt oss mye erfaring som forteller noe om hva som funker og hva som ikke funker. Erfaringer som Marx og Engels og Lenin ikke hadde. På grunnlag av de erfaringene går det an å si noe om hva som er lurt og hva som er dumt.
Vi går altså ut fra at situasjonen er omtrent som i dag, selv om vi vet at Norge er helt spesielt i verdenssammenheng, oljevelstandens lille sjøltilfredse, imperialistiske smørøye. Vi forutsetter at det er fred, vi forutsetter retten til liv, helse, arbeid og sosial trygghet. Vi går ut fra at behovene for mat, vann, klær og bolig er dekket, at energiforsyning og infrastruktur for øvrig fungerer, at bredbåndsnettet er intakt, at varene flommer omtrent som før, og at det vi skal snakke om er de politiske og personlige rettighetene: ytringsfrihet, møte- og organisasjonsfrihet, demonstrasjonsfrihet, trykkefrihet, rettssikkerhet, retten til å delta i det politiske liv, stemmerett, rett til å tilbakekalle representanter, rett til innsyn i statens affærer, retten til å gjøre opprør.
For det første er det klart at ikke alle disse rettighetene finnes i dag. Vi må innføre sosialismen og avskaffe retten til å eie produksjonsmidler, retten til å utbytte andre mennesker, og i stedet utvide demokratiet kraftig ved å innføre sånne rettigheter som retten til å delta i styringa av staten, retten til å tilbakekalle representanter på alle nivåer, rett til innsyn i statens affærer, og ikke minst retten til å gjøre opprør.
Retten til å ha kontroll med sin egen tilværelse, til sjøl å være med på å bestemme sine egne vilkår, finnes ikke under kapitalismen. Det er en rett som nok mange følte at de hadde i Sovjet under Stalin, og en rettighet som helt klart var reell for svært mange i Maos Kina. Det er bare å lese de samtidige beretningene hos folk som Edgar Snow, William Hinton, Jan Myrdal. Men dette høres mest som kollektive rettigheter. Hva med de individuelle?
La oss vende tilbake til historien om Rosa Parks. Rosa Parks var mer enn en farget syerske. Hun hadde vært sekretær for presidenten i National Association for the Advancement of Colored People, NAACP. Da hun ble arrestert for å ha satt seg på bussen, var svaret en boikott av bussene i Montgomery som varte i ett år. "Aksjonen var nok mer planlagt enn NAACP offentlig ga uttrykk for," skriver Marsdal og Wold (side 163). Og selv om de hevder at Rosa Parks sto opp for eller satte seg ned for individets rettigheter, slipper de ikke unna den helt riktige konklusjonen, nemlig at hun "bare kunne reise sin kamp for individets verdighet hvis hun gjorde det sammen med andre - som en aktiv deltaker i et menneskelig fellesskap." (Side 191.)
Menneskerettigheter er jo ikke noe abstrakt. De er konkrete. Og konkret gjelder de alltid individer, konkrete mennesker av kjøtt og blod. Men de gjelder i kollektive sammenhenger, for menneskene er sosiale, og rettigheter er sosiale relasjoner. Finnes det ingen frihet for individet, så finnes det heller ingen frihet for kollektivet. Individ og kollektiv henger dialektisk sammen som de to sidene i en motsigelse, de betinger hverandre. Alle individuelle rettigheter må innføres ved kollektiv kamp. Bare tenk på en så utpreget individuell rett som retten til sjølbestemt abort. Enkeltindivider kan vise stort mot og foreta dristige handlinger, men blir de ikke fulgt opp av kollektiv kamp, gir det ikke resultater. Eller som Marsdal og Wold sier det: "(mange unge) ønsker seg individualisme, men oppdager at grunnlaget for individets frihet er noe som individet ikke kan bygge alene." (Side 217.)
De individuelle frihetene kan bare sikres gjennom kollektiv kamp. Enkeltindividet alene har lite å stille opp.
Demokrati krever kollektiver - nemlig organisering. Det er i organisasjonslivet vi lærer å snakke i forsamlinger. Det er gjennom organisering folk lærer møteteknikk, avstemningsregler, hvordan ting kan vedtas og settes ut i livet - osv. Kort sagt: organisasjonslivet er en skole i demokrati. Og en forutsetning for at sosialismen kan fungere.
Kommunistenes rolle har alltid vært organisering. Kommunistene er det organiserende element. Gjennom å organisere den daglige kampen på alle mulige områder - i fagforeninger og i kvinneorganisasjoner, i EU-kampen og i "Blåsbort vel", er det vi kan bygge opp de folkelige kreftene til å få den erfaring og styrke som trengs for å knuse kapitalismen. Sosialismen kommer ikke gjennom vedtak i Stortinget, men gjennom folkets kamp på alle samfunnets konkrete områder.
Men organisasjonslivet er ikke enkelt. Hvordan gjennomfører man en demokratisk organisasjonspraksis? Hvordan sikrer man seg mot pampevelde, mot hersketeknikker - hvordan kan man sørge for at mindretallet alltid kommer til orde, og at alle tør å snakke åpent? Hvordan gjennomfører man en diskusjon i demokratiske former, uten at noen få erfarne menn får dominere eller i verste fall gjøre hele diskusjonen til en privat krig for sine egne kjepphester?
Dette er viktige spørsmål nå, og de vil være like viktige under sosialismen. Sosialismen er organisert, den er et samfunn hvor alle deltar i kollektiv virksomhet på frivillig basis, en frivillig sammenslutning av frie individer. Vi aner ikke hvordan disse organisasjonene vil se ut. De må utvikles i løpet av kampen.
Under føydalismen utviklet borgerskapet og folket laug og hemmelige selskaper for å kjempe for sine interesser og mot føydalismen. Frimurerlosjen er opprinnelig et sånt hemmelig selskap, og Mozarts opera Tryllefløyten er mer enn vakker musikk, den er full av frimurersymbolikk. Det var grunnen til at den ble mislikt av overklassen - den var ganske enkelt opprørsk.
Fagforeninger og partier oppstår under kapitalismen som redskaper for klassekamp. Pariskommunen var en særegen form for organisering av folket i Paris våren 1871. I Tsarrussland oppsto arbeiderrådene, sovjetene, som svar på arbeiderklassens og folkets behov for organisering. De kinesiske fattigbøndene skapte folkekommunene. Det norske folket kommer til å skape de organisasjonsformene som det trenger, ut fra våre tradisjoner og materielle vilkår.
Organisasjonsformene avgjøres av de materielle vilkåra og de tradisjonene som fins der og da. Dermed blir det viktig å slutte med den idealistiske måten å forholde seg til historien på. Slutte å fordømme og idealisere og slutte å utkjempe fortidas kamper. Noen kjemper fortsatt for arbeiderråd som om de skulle befinne seg i Petrograd i 1917. Det er for seint. Historien har skjedd, det er allerede et faktum. Det som gjenstår er å forstå hvorfor ting gikk galt, ikke for å fordømme, men for å lære. For dessverre har alle forsøk på å skape sosialisme hittil gått galt.
Jeg tror at kommunistene har hatt en tendens til å innbille seg at alt ordner seg under sosialismen. Men det gjør ikke det. Tvert imot. Da begynner den virkelige kampen. For å få vanlige folk til å ta ansvaret, for å få dem til å overta for byråkratiet. Kampen for aktivisering, for kritikk. Mot mandariner, mot "gamle kadre" som monopoliserer arbeidet og gjør det umulig å overta. Kampen for at folk skal ta problemene i sine egne hender.
Oj oj! Legg merke til hvordan jeg ordlegger meg her. "For å få vanlige folk til å ta ansvaret," sier jeg helt automatisk. "Kampen for aktivisering, for kritikk"! Hvordan er det jeg tenker?
Men i stor grad vil det ikke dreie seg om å skyve på massene, men om å slippe dem fram. All erfaring tyder på at problemet er at kamerater i ledende posisjon tror de sjøl tenker klokest. Eller byråkrater i statsorganene, beboerkomiteene, fabrikkrådet, gatekomiteen, hva det nå måtte bli. Allmenningsstyret, kanskje? Herskerteknikker er mangfoldige greier, og finnes overalt.
Nettopp den aktive sjølorganiseringa i arbeiderklassen, den som har som mål å ordne opp i egne affærer, er det borgerskapet frykter aller mest. For i den ligger begynnelsen til framtida.
Tillitsvalgte kan bestikkes, deler av arbeiderklassen kan kjøpes opp for ei tid, men du kan ikke kjøpe opp hele klassen hele tida.
Vårt svar må være "å slippe massene løs" - det vil si å mobilisere det arbeidende folket. Slik de kinesiske kommunistene gjorde det i kampen mot Chiang Kai-shek og de japanske angriperne. Negasjonen av borgerlig despoti er ikke proletarisk despoti, men demokrati for det største mulige flertallet.
Vi har viktige erfaringer å bygge på.
* Maos oppsummeringer av folkekrigen: Ha tillit til massene, massene er de virkelige heltene, tjen folket, osv. er djupe erfaringer fra arbeidet med å organisere det nye samfunnet i de frigjorte områdene. Ikke slå og skjell ut folk. Ta ikke noen ting fra folket, uten å betale for det. Isoler fienden, drukne ham i folket som slåss for sine egne rettigheter.
* Kritikken av Stalins metoder, forsvaret for demokratiske former, mobilisering av massene - og parolen om at klassekampen fortsetter under sosialismen, er viktige oppsummeringer.
* Det er erfaringene fra vår egen kamp mot kvinneundertrykking også, og oppsummeringa av hvordan herskerteknikker kan få kvinner og uerfarne ungdommer, arbeidere og undertrykte til å tie i forsamlingen og overlate rommet til sjølhøytidelige menn eller personer i maktposisjon.
Vi har andre vilkår enn de kinesiske kameratene. Vi vil skape noe helt annerledes. Men jeg mener vi kan lære noe helt vesentlig av Mao. Hans skrifter om praksis, om motsigelsen, om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, og hans oppsummeringer om metoder for arbeid og metoder for ledelse, er politisk lærdom som vi må bygge på. Det tror jeg faktisk borgerskapet er klar over også - derfor bruker de fremdeles så mye krefter på å sverte og baktale ham, nå 30 år etter at han døde.
Noen viktige oppgaver:
Men det er ikke nok å slippe massene løs. Det trengs skolering, bevissthet, kunnskaper om demokrati og rettigheter. Vi må bli mye bedre til å kritisere kapitalismen for dens mangel på frihet. Vi må si: innafor bedriftene hersker ingen frihet. Innafor kommunene finnes ikke engang grunnlovens frihet til frimodige ytringer. Vi må slippe løs den misnøyen som finnes ved å sette fingeren på problemet, sette ord på det. For å vise at vi vil noe annet, at vi tenker på det også. For det er gjennom kampen for økte rettigheter her og nå at formene for den framtidige kampen skapes. Og det er gjennom den kampen, og gjennom organiseringa, at folk får skolering i demokrati.
En tidligere kollega, en traust sosialdemokrat, fortalte meg i fjor at han som klubbstyremedlem hadde vært med på litt av hvert for å holde meg utafor klubbstyret. De hadde vært skremt av alle mine forslag om å ta avstand fra Sovjets aggresjon i Barentshavet, og så videre. Men han følte trang til å fortelle at han siden hadde skjønt at fagforeningene må ha større perspektiver enn den reint faglige kampen på arbeidsplassene, og at alle mine forslag faktisk var en styrking av demokratiet.
Vi må kjempe for demokratiet i alle sammenhenger. Også under krig og katastrofe. Ja, kanskje særlig i vanskelige og kritiske situasjoner. Tenk på Maos regler for disiplin i Folkets frigjøringshær: Ikke slå og skjell ut folk. Krenk ikke kvinnene. Ta ikke noenting, ikke engang en nål og tråd, fra det arbeidende folket. Vi må i alle sammenhenger vise oss som de mest konsekvente forsvarerne av demokrati for vanlige folk. Da vil vi få tillit, og da først vil vi fortjene det.
Masselinja, det er den politikken vi har for å organisere folket og mobilisere for den sosialistiske revolusjonen. Vi har ingen andre svar for hvordan vi skal sikre demokratiske rettigheter under sosialismen. Men å mobilisere vanlige folk - jeg tror det er et godt svar.
Det er to ting jeg har behov for å understreke:
Det første er at Norge i dag er i en svært spesiell situasjon. Vi lever i en fredelig avkrok av verden, i en velstand som er uhørt i verdenshistorien. Den skyldes tildels oljen, og for øvrig Norges rolle som imperialiststat. Vår velstand er bygd på utbytting av ressurser og folk i den tredje verden. Det er nødvendig å ha dette for øye når vi diskuterer, for det betyr nok at vi materielt sett kommer til å få andre vilkår enn det vi har nå. Despotisk sosialisme må være ille, men en imperialistisk sosialisme må være hakket verre. Det må vi kjempe mot med nebb og klør.
Det andre er at sosialismen skal være mer avansert enn kapitalismen. Den skal innebære et større demokrati, større trygghet, mindre vold og overgrep. Minimalt med undertrykking. Noen har vært opptatt av muligheten til å kue sjefen. Rulle i tjære og fjær, paradere gjennom gatene med klovnehatt.
Ja, det kan finnes gode grunner for klassehat. Det har ofte undret meg at ikke banksjefer, politikere, LO-ledere og tv-kommentatorer som oppfører seg som aller mest arrogant, blir partert, most, flådd på åpen gate og skinnet deres spikret på veggen. Men vi er jo ikke for at sånt skal skje, iallfall ikke når vi tenker oss om.
Vi bør nok tenke oss om. Når blodet bruser må vi kommunister være "de kolde og kloke". Vi bør ikke ydmyke noen heller. Det kan ødelegge mennesker for livet. Og hvem skal vi rette slaget mot? Vår oppgave er å isolere fienden, og samle det store flertallet til støtte for revolusjon og sosialisme. Vi blir stående ganske aleine igjen hvis bare arbeidere kan føle seg helt trygge. Er det lurt å ta fra arbeiderklassen muligheten til å alliere seg med formenn, småsjefer, byråkrater osv? Den nærmeste formannen oppfører seg kanskje som en drittsekk i dag. Men kanskje blir han en alliert i morgen, hvis vi oppfører oss klokt.
Det er klart at det vil være en periode under innføringa av sosialismen der det etter all sannsynlighet og erfaring vil gå varmt for seg, og det vil bli begått overgrep fra begge sider. Men det må stå klart hele tida: Det vi ønsker, er ikke overgrep. Det vi ønsker er rettferdige straffer for klare overgrep og lovbrudd. Vi ønsker å ta fra borgerskapet muligheten til å utbytte og undertrykke andre mennesker. Men ønsker vi å ta fra dem stemmeretten og ytringsfriheten? Hvorfor skulle vi ønske det?
Er det ikke heller sånn at vi bør gi dem stemmerett, og forsvare deres rett til å ytre sine underlige standpunkter? De er jo akkurat som oss mennesker de også, selv om mange av dem er litt nerdete. De kan ofte ikke jobbe ordentlig, og skjønner ikke at de må ta hensyn til andre, gjøre reint etter seg, vaske klærne sine, lage mat osv. Tenk på Kinas siste keiser - han døde lenge etter revolusjonen, som en gammel mann, og livberget seg som gartner. Men han trengte opplæring for å bli menneske, han måtte til og med lære sånne enkle ting som å kle på seg.
Er ikke det mye bedre enn å kaste ham i fengsel, eller ta livet av ham? Det betyr at man ser på menneskene som sammensatte, med både gode og dårlige sider. Det er alltid noen gode sider å utvikle, det er alltid et håp.
Sjølsagt finnes det ødelagte, skadete mennesker som gjør så hårreisende ting at det er nødvendig å forsvare samfunnet mot dem. Sosialismen er ikke noe Kardemommeby. Det vil være klassekamp og konflikter og problemer der også. Men vi må lære av de forsøkene som har vært gjort før oss. Sovjet og Kina var sosialistiske samfunn. De kom ut av den føydale middelalderen med befolkninger der det store flertallet var bønder som ikke kunne lese og skrive - og prøvde å bygge framtida. Vi har uendelig mye bedre forutsetninger enn de hadde. Vi skal ikke bygge deres samfunn, vi skal ikke dit. Vi skal bygge noe som er mye mer avansert.
Vi har ikke behov for hevn. Vi har behov for et menneskevennlig samfunn. Vi har behov for et svært utstrakt demokrati, større enn historien har sett til nå. Det forutsetter at folk kan føle seg trygge når de snakker, at de får sjøltillit til å gå imot flertallet, til å peke på nakne keisere - og til å innrømme at de tar feil når de gjør det. Da må vi legge vekk herskerteknikker, glemme metoder for undertrykking og ydmykelse, og vise tydelig hva vi vil. Virkelig, stort og omfattende demokrati, som gjelder alle. Hele tida. Hele framtida. Til alle rettigheter slutter å være rettigheter, og blir en vane.
Morten Falck, 30.11.2005
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |