Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Magnus Marsdal og Bendik Wold (MW) påkaller i si bok (Tredje venstre) et tredje venstre, da det såkalte andre venstre skal ha utspilt sin rolle. Men er det ikke flere tegn i tiden på at det allikevel ikke er en saga blott? Bare tenk på slike ellers ulike ting som det norske Attacs voksende samarbeid med fagbevegelsen og de nepalske maoistenes detronisering av bevegelser som har prøvd å endre samfunnet der gjennom samarbeid med makta. Og flere eksempler kunne gis.
Skal vi ta med oss hele menneskehetens historie og bruke venstre-merkelappen på de bevegelsene som brakte den videre framover, så er vi vel kommet høyere opp på tallstigen enn tretallet. MW starter tellinga med den borgerlige revolusjonen som gjorde ende på føydalismen i vår lille del av verden. Det andre venstre kom da inn i historia med arbeiderklassens revolusjonære kamp for å skape et samfunn hvor den skulle ta ledelsen i å utvide demokratiet og til slutt skape et samfunn fri for klasseundertrykking.
Som kjent endte de første forsøka på å bygge dette nye samfunnet med knall og fall. Kan vi dermed avskrive dette andre venstre og blir nødt til å leite fram et nytt?
Men det første venstre vant jo heller ikke fram i første forsøk. Reaksjonen, gjennom "den hellige allianse", slo tilbake mot den franske revolusjonen allerede etter få år, etter at revolusjonen "spiste sine barn" under de revolusjonære unntaksregimene som fulgte utover på 1790-tallet. Det skulle ennå gå et halvt hundreår før borgerskapet kom tilbake og fullførte sitt verk.
For ytterligere å trekke lærdom av historia, er det grunn til å minne om at borgerskapet tok opp arven etter føydalismen, da de i sin tur ble truet av revolusjonære krefter som til og med gjennomførte vellykka sosialistiske revolusjoner og trakk viktige deler av verden ut av deres grep: Intervensjonskriger og blokader fulgte på. Det borgerlige demokratiet er heller ikke stabilt inn i vår tid. Det ble erstatta av direkte, rå undertrykking gjennom de fascistiske og nazistiske styreformene som tok over i flere sentrale borgerstater og førte med seg død og fordervelse for alle samfunnsklasser. Den verdensorden som USA nå prøver å etablere er en trussel mot alt det framskrittsvennlige ved den borgerlige revolusjonen. Kritikere av Blairs såkalte antiterror-lover i England snakker om en tilbakevending til tida før Magna Carta. En borgerlig nyfascisme lurer bak, hvis det skulle bli nødvendig sett med makthavernes øyne. Den har ikke bare brodd mot den samfunnsklassen som vil komme til å ta over føringa i en ny samfunnsformasjon, men også mot konkurrenter i egen leir. Et poeng som vi som vil skape en ny verden bør ta med oss når vi skal bygge opp motmakta.
Nå er det vel muligens slik at MW er enige i det meste av dette. Men hvorfor ser de da bort fra det, når de våkner opp rundt Seattle 1999 og kommer fram til at de kreftene som tok fatt på oppgava med å lage en ny verden, annerledes enn borgerskapets, ikke kan fullføre jobben i 2. eller 3. forsøk? Med hjelp fra dem som utviklinga siden har gjort til arbeiderklassens potensielle allierte. For det er vel fortsatt epoken med sosialistiske revolusjoner og arbeiderklassens overtakelse av statsmakta vi er inne i?
Det scenariet som borgerskapet tegna opp på 1990-tallet, nyskreiv historia, slik at også sosialister og kommunister i stort omfang gikk videre fra å erkjenne feil og overgrep som var begått av deres bevegelse, til å fraskrive seg all slektskap med en sammensatt fortid. Med et slikt knefall måtte en, for å komme videre, da finne på noe nytt, både nye samfunnskrefter og nye veier å gå på. Men å fundere dette på eufori rundt ambulerende demonstranter og folk som har anledning til å nyte av globaliseringens goder på internasjonale treff med likesinnede vil nok vise seg å bli en kortvarig vekkelse.
MW vil ha det til at venstresidas visjoner blekna på slutten av 1990-tallet. Vilken venstreside snakker de da om. Småbønder og arbeidere hadde demonstrert og slåss mot kapital og føydalmakt i årtier før Seattle. Med base i lokalmiljøet; landsbyen, byen eller nasjonen. Regionale og globale samlinger fant også sted. For å utveksle erfaringer og styrke hverandre. Men det avgjørende var den direkte klassekampen lokalt.
Brutal klassekamp, med våpen i hånd, er dessverre heller ikke en saga blott. Dessverre, for å markere at dette ikke trekkes fram for å tilfredsstille revolusjonsromantikere fra vår snille del av verden. Men for at rettigheter for de undertrykte og demokrati for folkeflertallet fortsatt er dyrekjøpte de fleste steder i verden. At USA, da de knekte sin hovedrival Sovjet, minska manøvreringsrommet for bevegelser som kunne utnytte motsetningene mellom de to, er en kjensgjerning. At dette førte til ebbe i væpna frigjøringskamper er derfor forståelig. Men ikke dermed sagt at de er ute av soga. Når en videreutvikling av folkekrigslinja ser ut til å være den som virkelig kan utfordre imperialismen og undertrykkingsregimene i Nepal og Filippinene, er det i alle fall en grunn til å vente med å avskrive det andre venstre. Tilsvarende når det ser ut som om konfrontasjonslinja til Chavez i Venezuela ser ut til å gi mer igjen enn samarbeidslinja til Lula i Brasil. Og, ikke minst, tradisjonell frigjøringsstrategi i Irak og Afghanistan ser ut til å være framtida framfor samarbeid med okkupanten. Sjøl om det underveis krever store ofre og det også er skurker som fisker i rørt vann, og det ikke fins garantier for et etterkrigsstyre vi kan solidarisere oss med?
Avslutter vi så med å se på vår egen fredelige andedam, er det jo et positivt tegn i tiden at de nye progressive grasrotbevegelsene bygger ut alliansen med en av representantene for det andre venstre, fagbevegelsen. Og at aksjonsfellesskap og påtrykk gjennom folkelig organisering blir pekt ut som viktigere enn ministersosialisme.
I praktisk politikk går her Marsdal i spissen for en politikk som bygger på at hans tredje venstre bare har livets rett om det utvikler seg som en alliert til hovedstrømningen; det andre venstre. Innafor dagens andre venstre finnes fortsatt kamp om strategi og taktikk, som det har vært fra den første internasjonalens dager. Men oppgava er fortsatt den samme som den ble formulert for mer enn hundre og femti år siden; sosialistiske revolusjoner på veien mot det klasseløse samfunnet. Sjøl om MWs tredje venstre ikke kan enes om å gå lengre enn at "en annen verden er mulig". Men det er jo heller ikke å forakte, når den forente fronten mot dagens destruktive verdenssystem skal utvikles!
Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |