30. mars 2003

Kjersti Ericsson
er professor i kriminologi og med i AKP

Fri flyt

[Innlegg på konferansen Motmakt - kapitalismekritisk universitet", Oslo 30. mars 2003.]

"Fri flyt" - det er et uttrykk som har en god klang i ørene til markedsliberalismens tilhengere. Men som mange andre uttrykk med ordet "fri" eller "frihet" i, er også dette tilslørende. Markedsliberalismen fremmer ikke fri flyt, verken av varer, tjenester eller arbeidskraft. Flyten følger maktas veier. Det er ikke bare ordet "fri" som er tilslørende, men også "flyt" - som om varer og tjenester bæres lett av sted på en vårvind eller en bølge. I virkeligheten er det snakk om press, trusler og tvang, fra de sterke mot de svake.

Men på ett område bør kanskje også markedsliberalismens motstandere gjøre "fri flyt" til et honnørbegrep, nemlig når det gjelder kunnskap og vitenskap. Vitenskap er et kollektivt foretakende. Det er en virksomhet som er avhengig av at resultater, ideer, perspektiver og kritikk kan utveksles fritt mellom alle dem som er engasjert i feltet. Riktignok er det slik, også på vårt område, at flyten i hovedsak følger maktas veier. Når vi som arbeider på norske universiteter vet så mye om hva som foregår av faglig virksomhet i USA og så lite om hva som foregår i India og Egypt, er det neppe fordi det som foregår i India og Egypt ikke er verdt å vite. Men når markedsliberalismen nå er i ferd med å legge forskningsverdenen under seg, når trusselen mot den frie flyten forskere imellom et nytt nivå. Når kunnskap i stadig økende grad blir en vare som selges på et marked, forvitrer den frie, faglige utvekslingen forskere imellom. En gir nødig bort noe som kan selges. Markedsliberalismen er en trussel mot den virksomheten vi bedriver.

Markedsliberalismen er også en trussel mot vårt forhold til samfunnet rundt oss. I Stortingsmelding nr 39 (1998 -99) Forskning ved et tidsskille brukes det fine ordet "kunnskapsallmenning". Og kunnskap burde være en allmenning der alle kunne høste. Det fine med kunnskap er at den er en ressurs om ikke blir utarmet av at mange har tilgang til den og bruker den, snarere tvert imot. Ja, snarere tvert imot, for allsidig og mangfoldig bruk genererer nye spørsmål og nye problemstillinger, som vitenskapen kan ta fatt på og utvikle seg videre. På mitt eget fakultet (Juridisk fakultet i Oslo) har universitetsansatte diskusjonsgrupper om kriminalpolitikk i fengslene, de driver tilbud som Juss-buss (gratis juridisk rådgivning for vanlige folk) og JURK (gratis juridisk rådgivning til kvinner), bare for å nevne noen eksempler. Fra denne virksomheten kommer impulser som er nødvendige for at fagene våre skal utvikle seg.

Men når kunnskap blir vare på et marked, er den ikke lenger fritt tilgjengelig for alle. Allmenningen privatiseres. Den vil bli gjerdet inn av bomringer med krav om høye avgifter for å slippe gjennom. Og de som i dag nyter godt av diskusjonsgruppene i fengslene, av Juss-buss og JURK, vil neppe ha råd til å betale. Dermed vil de være blant de utestengte, til skade for dem, og til skade for utviklingen av fagene våre.

Universitetene burde være kunnskapsallmenningens fremste voktere. Men også vi universitetsansatte får høre at vi bør streve etter å kommersialisere våre forskningsresultater, og vi blir invitert på gründerkurs i universitetets regi. Vi blir bedt om å finne et betalingsvillig og betalingsdyktig marked for vår forskning og våre resultater. Hvis vi følger oppfordringen, vil det sjølsagt få følger for hva vi forsker på, hvilke spørsmål vi stiller og hvilke perspektiver vi anlegger. I mitt fag, som er kriminologi, har vi lagt mye vekt på å beskrive samfunnets kontrollvirksomhet også fra perspektivet til dem som bli kontrollert: fengselsvesenet fra fangenes perspektiv, narkotikapolitikken fra stoffmisbrukernes perspektiv, sosialkontoret fra sosialklientenes perspektiv osv. Det spørs hvor bærekraftig en slik faglig innfallsvinkel vil være under et markedsliberalistisk kunnskapsregime.

Markedsliberalismen truer særpreget ved den virksomheten vi bedriver, og den truer forholdet mellom oss og det samfunnet vi virker i. En av de viktigste oppgavene forskningen har, er å bidra til samfunnets kritiske refleksjon over seg sjøl, ved å utfordre vedtatte sannheter og utvide rommet for hva det er mulig å tenke. Slik vil forskningen kunne være med på å berike den offentlige samtalen, og utvide det demokratiske rommet. Markedsliberalismen presser oss til å gjøre det motsatte: ta de rådende forhold for gitt og tilpasse oss, ellers vil vår faglige virksomhet ikke overleve. Den innskrenker hvem vi kan samhandle med - og hvordan. Når universitetet avkreves "samfunnskontakt", er det oftest tydelig at det er et helt spesielt sjikt av den norske befolkning som beæres med det nokså misvisende navnet "samfunnet", nemlig næringslivsledere og departementstopper. Premissene for samhandlinga endrer seg også: I stedet for utveksling av ideer i en offentlig debatt, blir det kjøp og salg, tilbud og etterspørsel.

Hvilken rolle kan og bør så universitetsfolk og andre intellektuelle spille i bevegelsen mot markedsliberalismen?

For det første: Vi bør være i denne bevegelsen for å kjempe for våre egne interesser. Universitetsfolk har ofte en tendens til å se på seg sjøl som rein og frittsvevende ånd, uten egne interesser som samfunnsmennesker og arbeidstakere. Det er liksom ikke fint å handle ut fra egne interesser, det er "å mele sin egen kake". Men motstanden mot markedsliberalismen kan ikke bygge på frittsvevende ånd, den må bygges på reelle, samfunnsmessige krefter, på mennesker som ikke bare erkjenner at markedsliberalismen er en dårlig ide i sin alminnelighet, men at den også truer dem. Det er i vår interesse som forskere og intellektuelle at flyten av resultater, ideer og perspektiver er mest mulig fri, at kunnskapsallmenningen ikke privatiseres, at våre betingelser og rettigheter som arbeidstakere ikke tvinger oss til å delta i ødeleggelsen av det vi setter høyest. Den viktigste enkeltsaken på dette området akkurat nå, er å stanse Kristin Clemets forsøk på å omdanne universiteter og høyskoler til foretak, noe som ville bety et kvalitativt sprang i markedstilpasning av disse institusjonene. Ja, vi meler vår egen kake når vi gjør motstand mot at universiteter og høyskoler skal bli foretak, men den kaka vi meler er viktig for langt flere enn oss, og den kampen vi fører har en sjølsagt plass i den store, brede kampen mot markedsliberalismen.

For det andre: Vi bør være i bevegelsen mot markedsliberalismen fordi forskere og intellektuelle bør være der hvor de sjølsagte sannhetene utfordres og de vesentlige spørsmålene stilles. Det er ganske enkelt en viktig del av jobben vår. Vi har noe å bidra med, og vi trenger impulsene fra denne bevegelsen for å ha noe å bidra med.

Mitt eget fag er som sagt kriminologi. La meg referere fra en kriminolog som absolutt har noe å bidra med, den amerikanske kriminologen Elliott Currie ved Berkeley-universitetet. Sitatet er fra artikkelen "Marked, kriminalitet og samfunn", oversatt til norsk av tidsskriftet Vardøger. Den viser, synes jeg, at bevegelsen mot markedsliberalisme trenger min faggruppe, og vi trenger den. Og vi er neppe enestående på den måten. Nå Currie:

"Jeg har argumentert for at markedssamfunnet fremmer voldskriminaliteten av årsaker som kan skilles fra hverandre analytisk, men som i den virkelige verden er nært sammenknyttet og gjensidig forsterkende. De er på samme tid virksomme på nivåene for materielle velferd, sosial støtte og kulturell betydning. Problemet er ikke bare at markedssamfunnet i økende grad påtvinger et stort antall mennesker et forferdelig valg mellom arbeidsledighet eller lavtlønnsarbeid, men at det ved å gjøre dette, øker økonomisk ulikhet og overlater store deler av befolkningen til ekstrem utarming - samtidig som det trekker tilbake offentlig støtte og uopphørlig undergraver de uformelle nettverkene som kunne dempe disse negative virkningene. Dette skjer samtidig som markedssamfunnet også fortrenger tidligere fellesskapsorienterte normer og verdier med et stadig mer hardnakket etos av konkurransepreget forbruksmentalitet. Denne mentaliteten frambringer frustrasjonene som følger den synkende velstanden til store deler av befolkningen, og den svekker mot-ideologier og institusjoner som kunne mobilisere kollektive utfordringer til en hard og undertrykkende sosial orden. På toppen av dette: denne sivilisasjonen lar være å regulere og fremmer på en opportunistisk måte markedsføringen av midlene til massiv dødelig vold. Dette er et sterkt og giftig brygg. Og det er igjen en blanding som knytter seg til den indre logikken i markedssamfunnet - en funksjon ikke av dets feil, men av "egenskapene ved dets suksess", som R H Tawney uttrykte det i 1920-årene: "selve dets lys er en type mørke"."

For det tredje: Vi bør arbeide for en virkelig internasjonalisering av den intellektuelle debatten. Curries analyse viser at det kommer mye viktig fra universitetene i USA, også i disse dager. Likevel mener jeg forskere og intellektuelle i bevegelsen mot markedsliberalismen har en spesiell oppgave: La oss prøve å få flyten av ideer, resultater og perspektiver til, i litt mindre grad, å følge maktas veier. Det var viktig da noen fant Samir Amins bok om Eurosentrismen og fikk den oversatt til norsk. Det var viktig at noen gjorde det samme med Edward Saïds Orientalismen. Og med Vandana Shivas bok Staying alive, slik at kvinnene i Chipko-bevegelsen, de som omfavner trærne for å hindre de store tømmerselskapene i å hogge dem ned, ble kjent her i landet, som et eksempel på en mangfoldig motstand mot ødeleggelsen av miljø og menneskers levekår. Vi trenger å vite hva som tenkes i sør, vi trenger å lære av det, vi trenger å gjøre det kjent. Internasjonalisering er noe det snakkes mye om på universitetene for tida. Oftest betyr det at vi skal delta med forskningsprosjekter i EUs rammeprogram, skrive våre artikler på engelsk og publisere dem i amerikanske tidsskrifter. En mer påkrevet internasjonalisering for universitetene og hele den intellektuelle debatten er etter mitt syn å ta inn over seg at den intellektuelle verden er mer enn Vesten, og at vi blir dumme og uvitende om vi ikke åpner oss for det som kommer derfra. En internasjonalisering av denne typen fremmer allianser og faglig dialog mellom nord og sør. Og den er i seg sjøl en form for motstand mot alt som presses på oss fra tenke-tankene i verdens sjøloppnevnte sentra.

Forrige mening | Flere meninger | AKP si heimeside

Til AKP si hjemmeside