26-01-2000 | Tilbake til innledningsbanken
Dette møtet tar utgangspunkt i to artiklene i studieboka som begge dreier seg om hvilke naturgitte forutsetninger som ligger til grunn for norsk økonomi.
Imidlertid og med fare for å "rote mer til" enn å forklare, har jeg lyst å si litt om økonomi generelt. Dessverre må dette bli en høyst uferdig og ufullstendig forklaring, men forhåpentligvis brukbar som utgangspunkt for en del diskusjon.
Marxistisk økonomi ser ikke de økonomiske forhold i samfunnet som en uavhengig størrelse. Samfunnsøkonomien er bestemt ut fra en rekke forhold som en ikke umiddelbart ville regne som avgjørende faktorer. Men marxismen hevder at skal en ta stilling til økonomien, må en ta i betraktning både hvor langt samfunnets produktivkrefter er utviklet, samt de historiske betingelsene som produksjonen finner sted under.
Uansett hvilket økonomisk system vi snakker om så vil dette være basert på to grunnleggende faktorer.
Disse to faktorene er grunnlaget som et hvert samfunn bygger sin eksistens på. Men hvordan disse anvendes vil være avhengig av hvilket samfunnssystem de virker inn under.
Middelaldersamfunnet var i hovedsak et jordbrukssamfunn. Overskuddet av bondens arbeid var forutsetningen for å opprettholde adelsmannens liv. I Norge var det fra naturens side ikke gunstige vilkår for å skape store overskudd fra jordbruket. Derfor var det heller ikke noen stor eller særlig rik adel her i landet.
Fremveksten av industrisamfunnet førte til at arbeidskraft ble overført fra jordbruket til industrien, og dermed til dannelsen av arbeiderklassen.
Med industrialiseringa rykker borgerskapet opp til å bli "den herskende klassen". Fram mot begynnelsen av det 19 århundret var industrialiseringa svært beskjeden her i landet. Sammenlignet med de ledende landa i Europa var Norge svært tilbakeliggende. Men industrialiseringa skjøt fart også her, særlig etter at viktige naturressurser som f.eks. vannkrafta ble tatt i bruk i industriell sammenheng.
Naturens "rikdommer" er selvsagt en viktig forutsetning for verdiskapninga, men disse ville for all tid ligge uutnyttet dersom de ikke ble tilført arbeid. I arbeidsprosessen skapes verdiene. Den kapitalistiske produksjonen handler om å tilegne seg disse. For det er kun gjennom den forvandlingen som skjer når arbeid tilføres at ny verdi blir skapt.
Allikevel ser vi at enorme verdier tilsynelatende oppstår fra intet, som ånden fra Alladins lampe stiger børsverdiene til værs, slik at foretak i de heldigste tilfellene dobler og flerdobler sin verdi i løpet av kort tid.
For å forstå dette, er det nødvendig å studere det særegne ved den kapitalistiske produksjonen.
Kapitalismen er i historisk sammenheng et nytt fenomen, som hadde sin spede begynnelse rundt 1400 tallet, da varehandelen for allvor begynte å skyte fart i Europa. Mens middelalderens produksjon i all hovedsak gikk til direkte konsum, begynte nå stadig mer av produksjonen å innrettes på salg på et marked. Markedet fungerte i begynnelsen som en byttesentral, der varer med ulike egenskaper skiftet eiere. Dette utviklet seg stadig mer i retning mot at varer byttes mot penger, hvor gull og sølv var de dominerende verdienhetene. Gull-sølv fungerte først som rene metallenheter, senere i form av preget mynt. Penger slik i er vant til, der bare selve pengesymbolet gjenstår, er en fortsettelse av denne utviklingen.
At ulike varer, for eksempel lerret og frakk (Marx) kan byttes mot hverandre, betyr at selv om de har helt forskjellige bruksegenskaper inneholder noe som er likt, som gjør et likeverdig bytte mulig. Marx påviste at denne "fellesegenskapen", ikke kunne være annet enn at de inneholdt lik mengde samfunnsmessig nødvendig arbeid. Som er gjennomsnittstiden som brukes for å framstille et produkt, basert på hvilken teknologi som er tilgjengelig og allment brukt på dette tidspunktet.
Vareverdien er derfor et resultat av den arbeidsmengden som må til for å produsere den enkelte vare. Det kommer derfor ut på ett om de ulike varene framstiller sitt verdiforhold i forhold til hverandre, eller slik vi er vant med i forhold i til en felles ekvivalent pengevaren. I pengene "speiler" alle de ulike produktene av det menneskelige arbeidet seg, og deres verdi måles ut fra pengemålestokken.
Varebyttet sier Marx:-- er den vanligste foreteelse som finner sted under kapitalismen. Hver dag skiftet millioner av varer eier. Marx mente at å forstå varebyttet var å finne nøkkelen til forståelsen av kapitalismen.
Varene byttes mot hverandre i hovedsak med et likeverdig verdiforhold. Slik at et visst kvantum av vare A byttes mot et gitt kvantum av vare B, ut fra at disse hver for seg inneholder like mye samfunnsmessig nødvendig arbeidstid. Hvorfra kommer så verdiøkningen?
For å finne ut dette må man se på arbeidets rolle innenfor dette systemet.Arbeidet er fritt. dvs arbeidskrafta er ikke bundet opp til bestemte funksjoner, men tilbys på markedet på lik linje med andre varer.
Som hovedregel kan man gå ut fra at arbeidskrafta selges til sin verdi, som er verdien av hva som skal til for å framstille og holde den vedlike.
Det spesielle ved arbeidskrafta, er at den i motsetning til andre varer, er kilde til økning av verdien når den forbrukes. I arbeidsprosessen forandrer arbeidsproduktet karakter, det får en annen bruksverdi. Samtidig finner det sted en verdiøkning av produktet, det skapes en merverdi. Arbeidet er den direkte kilden til merverdien For kapitalisten er det denne verdiøkningen som er det interessante ved produksjonen. Årsaken til denne verdiøkningen, er at utgiftene til arbeidslønn er mindre enn verdien på det produktet som skapes. Det skjer altså en økning av bytteverdien.
Varen består av en enhet av bruksverdi og bytteverdi (verdi). Dette er i seg selv en merkverdighet, for egentlig kan man ikke spore et fnugg av bytteverdien i selve varen. Bytteverdien, (eller bare verdien) er en størrelse som kun fremkommer når man sammenligner to varer med hverandre eller mot en pengeenhet. Bytteverdien er egentlig ikke en egenskap ved produktet, men utrykker et samfunnsmessig forhold.
(Kapitalismen er et tingliggjort forhold mellom mennesker, uttrykt gjennom et menneskeliggjordt forhold mellom ting.)
For å realisere bytteverdien må varen ha en bruksverdi, den må være til nytte på et eller annet vis. Allikevel kan det være store misforhold på kort sikt mellom varens bytteverdi, og den bruksverdien som denne skal være legemliggjort i. Dette ser vi f.eks. uttrykt i forholda på aksjebørsene, hvor verdiene svinger som en pendel mellom forventet verdi og hva som faktisk lar seg realisere. En rekke av de merkverdige og ofte ganske uforståelige forhold skriver seg fra denne dualismen mellom den synbare verden full av konkrete menneskeskapte ting, og den usynlige,- men allikevel høyst virkelige verden bestemt ut fra tingenes selvstendiggjordte "verdiskikkelse". I den "gamle" verden var rikdommens størrelse begrenset ut fra det som faktisk fantes av rent konkrete materielle verdier. Kapitalismen kjenner ingen slike "grenser", og har heller ingen annen målsetting enn en stadig større verdiakkumulering.