Hovedsida til sirkelen | AKP si hjemmeside | Andre AKP-hefter

AKPs studiesirkel - møte 2

To bilder av Norge

av Hans Olav Brendberg og Arnljot Ask

I de to tekstene i dette møtet finner du to bilder av Norge: Lange linjer og indre krefter i den ene artikkelen - og den korte, hektiske perioden der norsk imperialisme gjør gjennombrudd på kapitaleksport.

Gjeldende prinsipprogram for AKP behandler klasser i kapittel 3. Utdragene gjengitt her, utgjør det meste av kapittel 3.1 om borgerskapet, hele kapittel 3.2 om arbeiderklassen og det meste av 3.3 om småborgerskapet og nye mellomlag. I disse utdragene finner du standpunkter til klasseanalysa av Norge. Det skal føyes til at dette kapitlet kommer opp til fornying og debatt i forbindelse med programdebatten i AKP til landsmøtet i 2001.

Spørsmål:

  1. Bruk deres egne erfaringer fra lokalsamfunnet, fagforeninga eller sjølsagt det dere vet om det norske samfunnet: Hvilke grupper mener dere tilhører arbeiderklassen og andre grupper i folket som har motsatte interesser av kapitalistklassen?
  2. "Med de planene for investeringer og drift som legges opp nå, vil dette gjøre norske bedrifter og den norske statsøkonomien svært interessert i utviklinga i disse områdene," skriver Arnljot Ask. Hvilke konsekvenser kan dette få for norske myndigheters opptreden overfor overklassen i disse områdene? Og til opprørsbevegelser? Hvor alvorlig vurderer dere konflikter med andre oljeutvinnere i disse områdene?

Mer å lese:


Biletet av Noreg

av Hans Olav Brendberg

Det finst mange bilete av Noreg. Mange av dei er glansbilete. Djupe fjordar, bratte fjell og ein blå, blå vestlandshimmel. Det trygge og gode og fredsmeklande landet i utkanten av eit stort kontinent. Landet der ein stor og velutbygd velferdsstat tenkjer på velferden til deg og dine, dag og natt. Tuss og troll og ei kvit, barnålsdryssande jul med kremtoppaktig snø på tjærebrune stabbur, der statsministeren er heilt på kanten av kva som er god takt og tone når han tenner ein sigar etter ein valsiger.

Mellom idyllane og parodiane vil dei fleste av oss likevel kjenna att elementar av sjølvforståinga vår i biletet av Noreg som eit samla samfunn, eit samfunn på skinner. Dette har vi i oss både som ein historisk arv frå fellesprogram- og gjenreisingstida etter andre verdskrigen, og frå konsensus-politikken i dag. Noreg er framleis eit samfunn der kløyvingslinene og konfliktane blir spadd godt ned med tjukk bomull i den offentlege kulturen. Ein skal ikkje flytta seg langt frå denne konsensusen før ein skaffar seg stempel som upåliteleg fløyløpar og markeringspolitikar. Når dei verste utslaga av forskjells-Noreg kjem på Dagsrevyen, mobiliserer i staden konsensuspolitikarane ei øyredøvande semje om at dette er for gale, og at noko må gjerast. Ein spanderer òg gjerne på seg ein liten dose moralsk forarging. Men også når skilja og konfliktane kjem opp slik, vil ein mobilisera fram semje. Konfliktar er farlege, og skal spas ned. Eigentleg er vi jo alle enige om at noko må gjerast.

Mange utviklingsdrag i verda er parallelle. Då Noreg mot slutten av syttitalet gjekk bort frå motkonjunkturpolitikken til Keynes, gjorde vi det samstundes som dei fleste vestlege land. Akkurat som den "sosiale kontrakten" i Gerhardsen-tida har parallellar over heile Europa. Det politiske, økonomiske og kulturelle rommet vi lever i er mykje større enn Noreg, og utviklingstrekka er parallelle. Mange av lovene for utviklinga i eit velståande, vestleg borgarleg-demokratisk land som Noreg er heilt ålmenne.

Samtidig er det viktig å sjå særdraga, leita fram dei historiske konfliktlinene. Elles vil opposisjon og kritikk berre stadfesta den store, norske semja. Alle land har særdrag. Særdraga er nøkkelen til å bryta opp semja, opna for alternativ. Slik er det også med Noreg - landet som har fått namnet sitt etter vegen mot nord: Den skjerma kystleia frå Stavanger til Nordkapp. Med utgangspunkt i denne handelsvegen vaks det for tusen år sidan fram ein sentralisert stat. Og i dei tusen åra etter har det utvikla seg eit samfunn i dette landet med tydelege særdrag - særdrag som ofte kjem av at landet er så langt, fjellrikt - og har lite folk.

Den rike ressursnasjonen

Skal vi skjøna det norske samfunnet slik det er i dag, kan det løna seg å først ta eit blikk på kartet. Vi er eit lite folk, som disponerer eit nokså stort område med store naturressursar. I norsk historie har vegen til vekst og rikdom ofte vore å ta i bruk unytta ressursar. Sidan landet er så stort, og folketalet så lite, har ein dei siste hundreåra hatt mange slike "indre landnåm" - i delar av landet har desse indre landnåma gått på kostnad av urbefolkninga - samane.

Heilt fram til vår eiga tid har nye område som før har vore udyrka, vorte lagt under plogen. Medan all tilgjengeleg matjord i mange europeiske land var dyrka alt frå middelalderen, fortsette dyrkinga oppover dalane og nordetter lang kysten her. Frå høgmiddelalderen av spela handelen med fisk ei viktig rolle i Noreg, og stordelen av folk budde opp mot nyare tid så nær sjøen at sjølvdregen fisk var ein sjølvsagt del av matseddelen. I eldre tid var det dei store sesonginnsiga av torsk og sild som la grunnlaget for fiskeeksporten. I vårt hundreår har stadig meir av fiskeressursane vorte hausta. Fiskerinæringa er den nest største næringa i landet, og ressursane langs kysten har i dette hundreåret vore av dei viktigaste kjeldene til vekst.

Også handelen med tømmer går langt tilbake i tid. Dei produktive skogområda la grunnlaget for den "plankeadelen" som var den fyrste verkelege overklassen i nyare tid. I neste omgang vart dette storindustri som til dømes Borregaard og Norske Skog. Etter krigen førde nye vegar og transportmiddel til at tømmerfløytinga forsvann. Samstundes auka totaluttaket av tømmer mykje.

I vårt hundreår har "det kvite gullet" - vasskrafta - gjeve grunnlag for å byggja opp småbyar og tettstader kring kraftkrevjande industri. Til sist har "det svarte gullet" smurt sluttføringa av Arbeidarpartiet sin velferdsstat. Tusenvis av arbeidsplassar er knytt til olja - anten direkte, eller i verftsindustri som har oljeverksemda som viktigaste marknad.

Naturlege forutsetningar er ikkje nok. Ser vi på den tredje verda, er det ofte slik at dei landa som er rikast på ressursar samstundes er mest fattige og øydelagde. Sidan den politiske, nasjonale frigjeringa starta så tidleg - i 1814 - har Noreg hatt høve til å leggja naturrikdomane under offentleg kontroll. Vi har ikkje "fri marknad" for landbrukseigedomar - den som skal kjøpa jord, må sjølv bu og driva. Gjennom konsesjonslover sytte Venstre for snart hundre år sidan for at utbyggjinga av vasskraftressursane kom samfunnet til gode. Seinare er petroleumslova utforma etter same leisten. Denne styringa med ressursar var nødvendig for å ha nasjonal kontroll med dei ressursane som var nøkkelen til økonomisk utvikling. Sidan borgarskapen var veik, og ikkje sjølv hadde kapital til å hevda seg jamsides med utanlandsk kapital, vart meir eller mindre sterk offentleg styring med ressursane nødvendig. Mest omfattande var dette etter at produsenteigde samvirke i mellomkrigstida fekk i oppgåve å styra omsetning og pris på råvarene i bygdenæringane (fisk, mjølk og tømmer).

Denne kontrollen med ressursane førte til ein spesiell situasjon i etterkrigs-Noreg: Lokalsamfunna fekk til ein viss grad gjennomslag for at ein skulle utvikla nye arbeidsplassar ute i distrikta der folk budde. Tidlegare hadde kraftkrevjande industri vorte bygt nær kraftkjeldene, avdi det var for kostbart å overføra krafta lange strekningar. I ein periode etter krigen vart industri styrt mot område som sakna større sentra eller låg økonomisk tilbake. Det vart bygd infrastruktur med telefon, straum og veg ut til ytste øy og inste dal. I denne perioden var det ein permanent mangel på arbeidskraft, og dette gav arbeidarklassen styrke og kampkraft på arbeidsmarknaden. Frå slutten av sekstitalet vart det bygd opp eit omfattande teneste- og velferdstilbod sjølv i dei minste utkantkommunane, og på få år vart stordelen av kvinner i yrkesaktiv alder trekt inn på arbeidsmarknaden.

Tjueårsperioden frå 1945 til 1965 var den sosialdemokratiske gullalderen. Det var ikkje sosialdemokratane som kunne for dei internasjonale utviklingsdraga som gjorde denne utviklinga mogleg. Og kapitalismen vart ikkje avskaffa: På sitt beste greidde norske sosialdemokratar kan henda å halshogga kapitalismens skugge. Samstundes er det ikkje tvil om at kombinasjonen av styring med ressursane og ein politikk for å få alle i arbeid var til gagn for folk. Denne utviklinga frå "fattig-"Noreg" til "velstands-Noreg" ville likevel ikkje vore mogleg utan å ta i bruk store, unytta ressursar - først og fremst vasskraft og etterkvart olje.

Frå slutten av syttitalet møtte dette systemet veggen. Sosialdemokratiet vart sjølv spydspissen i å byggja ned det "norske systemet". Den internasjonale, nyliberalistiske trenden vart nokre år forseinka i Noreg, men innhaldet i "moderniseringa" har vore parallelt: Ein har fått politisk gjennomslag for ein politikk med permanent arbeidløyse ("arbeidsmarknaden må ikkje bli for"stram"). Styresmaktene slepp kontrollen med naturressursane, og overlet den til marknaden (til dømes liberaliseringa av kraftmarknaden). Høvet til å styra dei ressursane som har vore grunnlaget for økonomisk utvikling i Noreg blir meir og meir avskaffa. I dette skiftet skjer det ei omfattande omfordeling av makt i det norske samfunnet.

Dranæring - tilhengernæring

Etterkvart som kapitalismen utviklar ein verdsmarknad, vil prissetjinga på ein del slag varer og tenester jamnast ut over heile verda. Tar du bort avgifter, kostar ein liter bensin om lag det same uansett kor på kloden du er. I område der ein driv og bygg opp oljeindustri kan ein i kortare periodar ha lågare pris, men over tid vil slike skilje jamnast ut.

Næringar som realiserer verdiskapinga gjennom varebytet på verdsmarknaden kan vi litt forenkla kalla dranæringar. Dei set rammene for utbytet i anna næringsverksemd.

Ein frisør i Oslo og ein frisør i Portugal vil derimot ikkje tena det same. Det finst ei mengd tenester, og delvis varer, som blir produsert for ein lokal marknad, der ein ikkje får global utjaming over tid. Det som avgjer kva frisøren eller vegarbeidaren får betalt, eller kva bakaren får for brødet, er det generelle velstandsnivået i den marknaden han produserer for.

Sjølv om det er eit mindretal av arbeidsstokken som arbeider i "dra"-næringar, er det likevel desse som set rammene for den økonomiske utviklinga. Dei dreg det generelle velstandsnivået etter seg, slik lokomotivet dreg vognene. Alle velståande kapitalistland er prega av ei eller fleire slike "dra"-næringar: Den moderne industrikapitalismen vaks jo fram saman med ei slik næring - den nordengelske tekstilnæringa.

I Sverige vaks den tekniske industrien fram i andre halvdelen av forrige århundre, og var i stor grad knytta til oppfinningskunst, ofte i tilknytting til jarn- og stålindustri. Dei svenske industrigigantane; Elektrolux, Volvo m.fl., er slutt- produktet av denne utviklinga.

I Noreg er gigantane bygt opp kring auka ressursuttak. Storselskap som Aker, Kværner, Elkem, Hydro og Statoil har vakse fram som delar av dei "indre landnåma", i ly av styringa med ressursar. I dag finst det ingen store, unytta naturressursar i Noreg med same vekstpotensialet som vasskraft og olje. Dei norske gigantane er bygt kring kunnskap om slik ressursutnytting. Skal dei voksa vidare, må dei ut i verda. Skal Statoil basera framtida si på Nordsjøen, er selskapet snart borte. Dranæringane vil skrumpa inn, og landet sakka etter i kappløpet. For å unngå dette, søkjer selskapet dit dei nye, tilgjengelege ressursane er: Kaspihavet, Nigerdeltaet og andre stader. Med det melder dei seg på i imperialismen sitt store spel. Men ein kan ikkje samstundes rana andre sine ressursar, og tvihalda på styring med sine eigne.

Dei norske gigantane sitt forsøk på å få fotfeste i nye ressursområde, og nedbyggjinga av styringa med norske ressursar, er to sider av same historiske rørsle.

Ein norsk motstandstradisjon

For nokre år sidan vart det snakka mykje om Noreg som "annerledeslandet". Bak all retorikken gøymer det seg nokre viktige realitetar. Ikkje slik at Noreg er noko mønstersamfunn, eller ein fristad frå den globale kapitalismen. Men det finst ein motstandstradisjon i Noreg, som framleis pregar oss.

Den norske motstandstradisjonen går langt tilbake i tid. Bygdefolket var ikkje prisgjeve jordeigaren. Ein stor del (på det minste 1/3) av jorda var eigd av bonden sjølv. På grunn av avstandane hadde leiglendingane ei friare stilling enn i mange andre land: Jordeigaren kunne i praksis ikkje styra dei på annan måte enn å krevja leige, og avgrensa tømmeruttaket. Pliktarbeid var mange stader upraktisk på grunn av avstandar. I tillegg var kystøkonomien slik at ein stadig vekk fekk kortvarige "Klondyke" når fisket slo til. Husmannen kunne på få sesongar slå seg opp til storkar.

Den norske småbrukaren eller fiskaren levde difor ofte etter slagordet "heller bresta ei alen, enn vika ein tomme". Det tradisjonsbunde bygdefolket søkte i kritiske periodar til venstre i politikken: Til dei radikale folkerørslene som kom opp kring partiet venstre, seinare til arbeidarrørsla. Gjennombrotet til arbeidarrørsla kom då rørsla for hundre år sidan vart ei bygderørsle. Dei første stortingsrepresentantane til DNA kom frå kystdistrikta i Troms, der det knapt nok fanst ein arbeidarklasse. Og i nyare tid førte alliansen mellom radikale i byane og motstanden på bygdene fram til siger i to folkerøystingar om EU-medlemskap.

Det er ikkje slik at det norske samfunnet har andre klassar enn andre land. Utviklinga av klassar i samfunnet er i stor grad parallell i heile verda. Men klassane i det norske samfunnet er prega av at bygdefolket ved overgangen til kapitalismen på ein heilt annan måte enn i for eksempel Tyskland var i stand til å organisera seg politisk for å ta vare på eigne interesser. Dette har prega seinare norsk historie.

Folkeleg kultur og språk lever

Maktilhøve i eit samfunn er eit samansett spørsmål. Det gjeld eigedomsrett, evne til å setja sitt preg på det politiske styringssystemet og mykje anna. Men til dagleg kjem klasseherredømet fram som kulturell overmakt. Overklassen styrer gjennom å formulera sjølve tankelovene. Overklassen blir overklasse gjennom å setja sitt stempel på kva som er kunst, kva som er sant, kva som er dei rette spørsmåla å diskutera. Makta over estetikk, kunnskap og dagsorden er dei sentrale maktressursane til dagleg. Berre unntaksvis må ein ty til valdsapparatet (politi og militære).

I Noreg har det herskande sjiktet hatt vanskar med å etablera eit grunnsolid hegemoni. Desse vanskane ser ein allereide når det gjeld språk. Embedsmannsstanden heldt fram med å skriva dansk etter skipinga av ein nasjonalstat i 1814. Men viktige grupper i folket ynskte nokså snart å skriva sitt eige språk i staden. I dag har Noreg to parallelle skriftkulturar.

Det er ikkje umogleg for folk å vera seg sjølve innanfor den rådande, kulturelle overmakta i Noreg. Det har vore umogleg å stenga folket ute frå kulturen. I Noreg kan ein statsminister snakka provinsdialekt. "Oluf" kan sleppa til på hovudscenene på teatret. Mange av klassikarane i norsk litteratur er folk frå underklassen som formulerer eigne røynsler som litteratur. Ofte har desse stade til venstre politisk. Ord som "folk" og "folkeleg" indikerer ikkje som dei tyske parallellene ("volk" og "völkisch") ytre høgre-sympatier. Dette folkelege innslaget gjer den kulturelle overmakta mindre tyngd. For folk er det lettare å føra kamp på eigne premiss.

Samstundes er slike pusterom innanfor det kulturelle hegemoniet ikkje vunne ein gong for alltid. Folk som den rådande smaken ikkje ville ta i med eldtong for ein generasjon sidan blir gjort til klassikarar og brukt mot det nye. Overklassen sin dagsorden veg tungt innanfor kultur og media. Pusterommet innanfor eit kulturellt hegemoni må alltid vinnast på nytt.


Staten

Fra AKPs prinsipprogram, kapittel 2.2: "Staten spiller økonomisk sett en helt avgjørende rolle innafor en moderne kapitalistisk økonomi. Det skjer dels ved å fungere som "den ideelle felleskapitalisten": Staten legger forholdene til rette for det private næringslivets og monopolenes ekspansjon gjennom utdanningspolitikk og forskning, handelsavtaler og eksportframstøt, offentlige kommunikasjoner, grunnlagsinvesteringer, subsidier og ulike former for investeringsstøtte. Men i de fleste kapitalistiske land driver også staten en egen, omfattende økonomisk virksomhet, ofte i nært samarbeid med private monopoler. For borgerskapet spiller derfor kontrollen over den sentrale statsmakta en helt avgjørende rolle."



Oljesmurt imperialisme

Av Arnljot Ask

Det svarte gullet i Nordsjøen har i årtier smurt den norske økonomien og gitt den norske kapitalistklassen et solid springbrett for større eventyr, med utsikter til kjempegevinster på den internasjonale arenaen. Ennå er rikdommene i Nordsjøen og havområdene lengre mot nord langt fra uttømte. Men formuene som virksomheten nå fører med seg, etter at investeringene i stor grad er dekt opp og utenlandsgjeld er nedbetalt, dekker bordet for en klassisk norsk imperialisme med sterke rentenisttrekk, ved siden av vyer om å bli en betydelig aktør på det framtidige, globale petroleumslaget.

Den eksplosive økningen i kapitaleksporten vi har sett de siste 15 åra, blir for lommerusk å regne mot prognosene for de neste 30 åra. Allerede i dag er petroleumssektoren en svært tung del av den norske totaløkonomien; den bidrar med rundt 15% av brutto nasjonalprodukt (BNP), med over 30% av investeringene og over 30% av den totale eksporten til utlandet. Men om noen få år vil kapitalen fra denne sektoren dominere totalt; oljefondet aleine vil da være større enn Norges totale BNP.

Her følger noen "nøkkeltall" som illustrerer utviklinga:

Produksjonen på norsk sokkel

Fram til 1997 regner en med at under 20% av ressursene på norsk sokkel er utnytta (kalkuleres med at ca 1/3 av ressursene ennå ikke er avdekka, ut i fra erfaringene så langt). En regner med at topproduksjonen nås rett etter år 2000 og deretter avtar produksjonen til rundt 1988-nivå i 2030. (Se figur 1.1.)

Figur 1.1: Produksjon av petroleum på norsk sokkel i millioner Sm3 oljeekvivalenter

Figur 1.1: Produksjon av petroleum på norsk sokkel i millioner Sm3 oljeekvivalenter (i 2010 vil ca 42% av produksjonen være gass). Kilde: Oljedirektoratet og Nærings- og energidepartementet, tatt fra NOU 1996:23.

Råoljeproduksjonen øker kraftig fram mot tusenårskiftet, for så å avta gradvis. Dette kompenseres delvis ved naturgassproduksjonen, som fra 2004 av vil være rundt 70 millioner tonn oljeekvivalenter pr. år i uoverskuelig framtid.

Norges bidrag til verdensproduksjonen av olje er i dag rundt 4%, mens vi står for rundt 10% av internasjonal handel med petroleumsprodukter. Norge har i et par år vært verdens nest største råolejeeksportør (etter Saudi Arabia), og vil sannsynligvis ha en slik posisjon i ennå noen år.

Som vi ser, vil derfor produksjonen i Norge ennå gi kjempeinntekter i mange år.

Formua fra Nordsjøen

Det sier seg sjøl at disse produksjonsutsiktene vil øke statens og de petroleumsbaserte selskapa sin formue dramatisk i åra framover. Iflg. samme kilder som ovenfor vil statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, som i 1995 var på 38,5 milliarder kroner, øke ifølge forutsetningene til om lag 90 milliarder 1996-kroner i 2001. Deretter faller kontantstrømmen til om lag 60 milliarder kroner i 2010, og videre til noe under 40 milliarder kroner i 2030. (Se figur 1.2.)

Basert på forutsetningene som lå til grunn for revidert nasjonalbudsjett for 1996, kan statens samla andel av petroleumsformuen på norsk sokkel anslås til 880 milliarder 1996-kroner (NOU 1996:23). Nå vil noe av dette overskuddet gå til vanlige folk i Norge også i framtida - dersom vi slåss for det. Men mesteparten vil nok gå inn i oljefondet.

I de årlige regnskapene for bedriften Norge, kommer dette til syne bl.a i overskudd på statsbudsjetta (for 1998 sannsynligvis rundt 80 milliarder kroner) og i positiv driftsbalanse i utenriksregnskapet (som i 1997 nærma seg de 100 milliarder kroner pr. år som forventes fram mot år 2000). Profitten fra petroleumsvirksomheten har, foruten til nyinvesteringer, bl.a blitt losa inn i valutareservefond og statens foliekonto i Norges bank.

Oljefondet ble oppretta i 1990, men først i 1995 ble det tatt i bruk. Innen utgangen av 1998 er det sannsynlig at rundt 200 milliarder er plassert der. Prognosene i Langtidsprogrammet for 1998-2001 er allerede sprengt. Men holder vi oss til de, vil fondet i 2001 ha nådd 425 milliarder kroner og i 2010 kommet opp i 1.400 milliarder kroner (målt i faste1996-kroner). Sjøl om den netto kontantstrømmen fra produksjonsvirksomheten vil avta allerede om ca 5 år (jf fig 1.2), vil oljefondet vokse sterkt ennå noen tiår. Fordi det nå er tatt hensyn til at oljekapitalen vil gi avkastning. Med langtidsprogrammets prognose om 4% årlig avkastning, vil fondet ha nådd den svimlende sum av 2.500 milliarder 1996-kroner i 2030. Med 5% årlig avkastning vil fondet nærmest kunne være evigvarende, iflg tidligere statssekretær Tom Therkildsen i Finansdepartementet (Aftenposten 8.9.97), fordi avkastningen da ville være på linje med dagens oljeinntekter og kompensere bortfallet av produksjonsinntektene. (Se figur 1.3.)

Figur 1.2: Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i milliarder 1996-kroner.

Figur 1.2: Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i milliarder 1996-kroner. Kilde: Oljedirektoratet, Nærings- og energidepartementet og Finansdepartementet, tatt fra NOU 1996:23.

Disse prognosene er sjølsagt avhengige av oljeprisforutsetninger, dollarkurser og i det hele tatt utviklinga av verdensøkonomien framover. Men så lenge kapitalismen består og fossilt brennstoff spiller den rollen det gjør, gir de et brukbart bilde av den norske kapitalistklassens muligheter - og nødvendigheter. Det er da ikke å forundres over at blikket festes stivt på denne sektoren, at de beslutter å gå aktivt ut som finanshai med oljefondet og bruker sine aktiva til å vinne fotfeste i petroleumsvirksomhet på alle kontinenter. Og, NB!, når vi ser på kurven over utviklinga av oljefondet (figur 1.3), så kommer forventa profitt fra Kaspihavet, Vest-Afrika, Indonesia og Venezuela m.m. i tillegg!

Figur 1.3: Petroleumsfondet ved ulike avkastningsforutsetninger (dersom fondets årlige avkastning blir henholdsvis 1 prosentpoeng høyere eller lavere enn 4 prosent i perioden 1996 til 2050).

Figur 1.3: Petroleumsfondet ved ulike avkastningsforutsetninger (dersom fondets årlige avkastning blir henholdsvis 1 prosentpoeng høyere eller lavere enn 4 prosent i perioden 1996 til 2050). Kilde: Statistisk sentralbyrå, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

Denne utviklinga av norsk imperialisme er ikke bare uttrykk for subjektiv griskhet fra borgerskapets side. Fra kapitalens side er den, som antyda, også en nødvendighet og slik sett en anskuelighetsundervisning i hvordan dagens og morgendagens kapitalisme fungerer, og i behovet for klassekamp og sosialisme. Vi kommer noe tilbake til dette i kapittel 4.

Ekspansjon mot sør

Tyngdepunktet i internasjonaliseringa av norske bedrifter er fortsatt knytta til Vest-Europa (EU-området) og USA, men med en sterkt voksende appetitt på de "framvoksende markedene" i Asia. (Se bl.a AKP-heftet I Østen stiger Norge opp, fra 1996.)

Satsing på olje, gass og annen virksomhet knytta til petroleumsbransjen er også tung i Europa og USA. På distrubusjon og salgsleddet. Men, størsteparten av petroleumsråvarene ligger i tredje verden-land. Med Statoil i spissen, og med statsapparat, NHO og LO i ryggen, kaster derfor norske bedrifter med tilknytning til petroleumsvirksomheten seg ut i konkuransen om innflytelse og utbytte på disse jaktmarkedene. Med de planene for investeringer og drift som legges nå, vil dette gjøre norske bedrifter og den norske statsøkonomien svært interessert i utviklinga av disse områdene av verden. Fra å være et land med koloniale tradisjoner stort sett begrensa til arktiske og antarktiske egner, peker dette mot en nykolonialistisk framtid i Asia, Latin-Amerika så vel som Afrika. Hva dette vil føre med seg for erklærte antiimperialister og andre som jobber for en solidarisk politikk overfor folk og nasjoner i den tredje verden, kommer vi tilbake til i sluttkapitlet. Her skal vi først se nærmere på hvilke konkrete planer kapitalmakta har for de kommende åra.

"TeamNorway" og Intsok

Inspirert av NORSOK som en pådriver for den norske satsinga på norsk sokkel, tok daværende Nærings- og energiminister Jens Stoltenberg våren 1995 initiativet til å følge dette opp i den internasjonale satsinga gjennom opprettelsen av institusjonen med det kryptiske navnet INTSOK.

Det erklærte målet var å få vurdert hvordan oljenæringen kunne styrke sin posisjon og konkuranseevne internasjonalt. Styringsgruppen som skulle forberede etableringen av INTSOK fikk konserndirektør i Statoil-styret, Johan Nic Vold, som sjef. I sin rapport, september 1996 (side 5-6), sammenfatter styringsgruppen målsettingen blant annet slik: "INTSOK skal etablere nettverk der interesserte bedrifter og myndighetsorganer som er tillagt oppgaver relatert til internasjonalisering, inngår og bidrar. INTSOK vil derved kunne bli en motor i det nettverk som planlegger og følger opp en mer samordnet norsk satsing på økt internasjonal verdiskaping".

Det korporative grunntrekket som preger oljesatsinga, og som sosialdemokratene på det politiske såvel som på næringslivsplanet er pådrivere for, går også som en rød tråd gjennom den øvrige internasjonale satsinga. Eks. daværende nærings- og handelsminister Grete Knutsen på seminar med næringslivstoppene på Hotell Bristol 30. januar 1997, om den nye satsingen i Latin Amerika: "Vårt svar (på å få mest mulig effekt ut av satsingen i fjerne markeder) er ambisjonen om å utvikle et landslag, et "Team Norway", der den underliggende tankegangen er at gjennomslagskraften blir større når myndigheter, næringsliv, arbeidsliv, forskning og samfunnsliv forøvrig står sammen". "Team Norway" er slagordet som fronter offensiven. Også når Grete Knudsens kollega Grete Faremo i sin tale om norsk olje- og gasspolitikk til NOPEF-landsmøtet høsten 1996 maner: "La oss tenke "Team Norway" når vi opptrer på den internasjonale arena." Motsatte klasseinteresser av det de sjøl representerer og nasjonal sjølråderett er null verdt for dette sjiktet.

INTSOK ble endelig etablert som en stiftelse sist vår (1997), hvor oljeselskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum, eiernes interesseorganisasjoner Teknologibedriftenes landsforening, Norges rederiforbund og Oljeindustriens landsforening, samt Utenriksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet inngikk en treenighet og skjøt inn en halv million kroner hver i stiftelseskapital. Johan Nic Vold fortsatte i sjefsstolen, som seg hør og bør når han representerer flaggskipet for norsk oljeimperialisme, Statoil.

Figur 1.4: Viktige lete- og utviklingsområder.

Figur 1.4: Viktige lete- og utviklingsområder. Kilde: rapporten, side 15.

I det følgende bruker vi det materialet Nic Vold og hans kumpaner legger fram gjennom den rapporten styringsgruppen la fram i september 1996, for å synliggjøre strategi og planer som ligger til grunn for den nåværende satsinga på oljeprofitt fra Sør (INTSOK. For økt internasjonal konkuransekraft, rapport som kan fås ved henvendelse til en av de ni deltakerne i stiftelsen).

Satsingsområder

Utgangspunktet for satsinga er både at en rekke nye land åpner for utenlandske aktører innen petroleumsvirksomheten, særlig i Sør-Amerika, Asia og det tidligere Sovjetunionen og at norsk industri har ekspertise og teknologi som gjør at de er konkuransedyktige. Med den statlige kapitalen i ryggen, er da saken klar. Det legges opp et løp for både å styrke posisjonene i de etablerte markedene ytterligere og å skaffe seg grunnlag for ny virksomhet i nye områder. Figur 1.4 viser at hele verden er tumleplassen.

Ut i fra de norske konkuransefortrinna, er det naturlig at dypvannsproduksjonen er spesielt interessant for den norske satsinga. Fig. 1.5 plotter ut de viktigste områdene her.

Figur 1.5: Dypvanns olje- og gassområder.

Figur 1.5: Dypvanns olje- og gassområder. Kilde: rapporten, side 16.

Som anskueliggjort i fig 1.6 grupperer styringsgruppen den norske satsingen på tre plan, prosjektarenaen, samordnet satsing og nye muligheter.

Figur 1.6: Hovedgrupper for satsingen.

Figur 1.6: Hovedgrupper for satsingen. Kilde: rapporten, side 24.

 

1. Prosjektarenaen

Dette gjelder områder som idag er de viktigste markedene utenom Norge, med vel 65% av oljenæringens utenlandssatsing (pr. 1996), og hvor både Statoil, Norsk Hydro og Saga er godt inne. Det dreier seg om prosjekter hvor norske selskaper har betydelig kompetanse, hvor Nordsjøteknologien gir fordeler. "Det er et mål for norsk oljeindustri å beholde og videreutvikle denne posisjonen", uttaler rapporten. Når det gjelder Natuna, som er "et av de virkelig store prosjektene i Asia" (jf rapporten side 25), nevnes det riktignok at Indonesia er "et land der politisk uro som følge av nasjonal motstand mot det sittende regimets håndtering av politiske spørsmål, er med på å skape usikkerhet og skepsis til virksomhet i Indonesia".

2. Samordnet satsing

Dette dreier seg om satsing i noen av de viktigste ressursområdene som står foran en utbygging nå, som Kaspihavsatsinga, og om å plassere seg i økonomiske vekstområder, som Sørøst-Asia.

Når det gjelder Nigeria og Angola er både Statoil, Hydro og Saga for lengst inne, og også selskaper som Aker RGI, ABB, Transocean og Geco har plassert seg i området.

Med samordnet satsing mener styringsgruppen at dette er områder som "synes å være særlig godt egnet for planmessig og systematisk oppfølging og innsats gjennom fellestiltak mellom myndigheter og næringsliv" (side 26 i rapporten).

3. Nye muligheter

I denne gruppen finner vi "land med interessante petroleumsreserver men som ikke er valgt for en mer omfattende, samordnet norsk satsing nå". Men, det gjelder å være inne her, i tilfelle situasjonen tilsier det.

Når det gjelder Nordvest-Russland, er jo allerede norske bedrifter og myndigheter i høy grad inne gjennom Barentssamarbeidet. De største selskapene, som Statoil, Hydro, Aker RGI, Kværner og ABB, er i dag engasjert i regionen.

Det er verdt å merke seg at land som Irak og Libya også står på denne lista! (Saga har i lengre tid allerede hatt dispensasjon fra restriksjonene som er lagt på samkvem med Libya). Også Iran er i søkelyset, men de politiske hindringene blir vurdert for sterke anno høsten 1996. Men, som vi har sett, har flere vestlige land og selskaper allerede revudert sin politikk pga de store profittene som lokker.

Penger og menneskerettigheter

"Penger lukter ikke" er den overordna leveregelen for kapitalister. Det er bare når de er ute i andre ærender, eller når de vurderer at "det svarer seg" i totalregnskapet, at demokrati og menneskerettigheter blir kjørt i forgrunnen.

Som vi allerede har trukket fram, oppstår det flere konflikter mellom profittønsker og det sjølbilde Norge prøver å skaffe seg i forhold til menneskerettigheter, miljøpolitikk o.l. På oljefronten er det vel Statoils engasjement i Nigeria og Indonesia som til nå har vakt sterkest debatt.

INTSOK-styringsgruppens rapport tar dette problemet opp i et eget punkt. Men som vi ser av avveiningene i avsnittet ovenfor, er det pengepungen som til slutt trekker det lengste strået. Det bygges opp til at egentlig er det uansett en fordel at Norge og norske bedrifter engasjerer seg, fordi vi vil ha en positiv påvirkningseffekt sjøl på de grummeste despoter. Som det f.eks avrundes på side 34: "Internasjonaliseringa av norsk industri gir en mulighet for norsk næringsliv og norske myndigheter til å bidra til å fremme en bærekraftig politisk og industriell utvikling i de respektive vertsland. Dialogen mellom industri, opinion og politiske myndigheter må videreutvikles med tanke på en bedre forståelse for at norske bedrifter skal kunne drive næringsvirksomhet under vekslende forhold, også i tider hvor de politiske forhold i vertslandet oppfattes å være i strid med våre verdinormer" -osv. i samme dur.

Det er jo klart at både en diktator Suharto og despoter som oberst Abacha eller en Saddam Hussein til slutt må bli snille gutter når Statoil & Co har fått pleiet kontakt med dem en stund?

Med staten i ryggen

Internasjonaliseringa av norsk petroleumsvirksomhet er et skoleeksempel på symbiosen mellom stat og kapitalinteresser. Den illustrerer også den sterke rollen statsapparatet spiller for det norske borgerskapet, midt oppe i all privatisering og tilrettelegging for de store enkeltkapitalistene.

INTSOK-rapporten legger da heller ikke noe skjul på dette. "Norske myndigheter har vist at de kan bidra til å posisjonere norske bedrifter, varer og tjenester i utlandet", framheves det i kapittel 7, og roser virkemidler som "delegasjonsreiser og etablering av nasjonale utekontorer, kursvirksomhet, eksportstøtte i form av rådgiving, opplæring og markedsføring, samt ulike finansieringsordninger, innbefattet lån, tilskudd og garantier". Asiaplanen og "Nordkalottprogrammet" blir også rost opp i skyene (Latin-Amerikaplanen kom like etterpå), sammen med samordningen av ressursene ved de norske utenriksstasjonene (en egen seksjon for internasjonaliseringa er forøvrig oppretta i UD), oppretting av "norske hus" og opprustning av Eksportrådets utekontorer.

INTSOK er påtenkt en samordningsoppgave når det gjelder de ulike økonomiske offentlige virkemidler med betydning for petroleumsvirksomheten. Det henvises til en rapport FAFO skal ha utarbeida på oppdrag for LO, som viser at Norge har nærmere 400 ulike økonomiske virkemidler som til sammen disponerer ca 20 milliarder kroner. INTSOK-kameratene peker på at dette er svært uoversiktelig og tungrodd, og tilbyr seg å være med på en opprydding som kan føre til at "midler disponeres uten å bli gjenstand for urimelig tungvint saksbehandling". Et område som særskilt pekes ut er bistandsmidlene, som hevdes å være "lite samordnet med norske næringslivsinteresser"! Vi tør hevde at dette kanskje har noe å gjøre med øynene som ser. Vår kritikk av trenden i norsk bistandspolitikk blir imidlertid bekrefta i neste omgang, når de peker på at "Det synes imidlertid å være økende forståelse i NORAD og i opinionen forøvrig for at bistand gjennom næringslivssamarbeid kan være svært god bistand" (side 40), og dermed så kommer de med følgende bramfrie anbefaling: "..at denne linjen videreføres ved at NORAD fokuserer på framtidige satsingsland for norsk oljeindustri". Gamle honnørord for bistanden som kvinneorientert og fattigdomsorientert bør nå få en overordna vignett hvor det står oljeorientert. Det kan være greit med folk som snakker rett fra levra. Men vi bør også ta det som en advarsel at de nå legger så lite vekt på å skjule hva de virkelig gjør.


Fra AKPs program om klasser

3: Klasser og klasseallianser i Norge

3.1: Borgerskapet og dets allierte

Den grunnleggende klassemotsetninga i det norske samfunnet går mellom borgerskapet - de som eier og disponerer kapitalen - og proletariatet - arbeiderklassen.

Kjerna i borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektøren.

Til denne herskende klassen hører også de ansatte lederne i statlige konserner, de øverste i embetsverket, kapitalistiske grunneiere, storbønder og redere i fiskeriene, rike intellektuelle i ulike maktposisjoner og toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings- og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevd med staten gjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer. Tradisjonelle eiere av enkeltkapitaler har fått en mer begrenset innflytelse.

Norge er et av de yngre kapitalistiske landene i Europa. Den industrielle utviklinga har vært tuftet på råvarer, halvfabrikata og billig energi. Kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert. Det var skipsfart og utenlandske investeringer som knyttet landet til den imperialistiske verdensøkonomien. Seinere ble dette forsterket av NATO-medlemskap og ulike politiske og økonomiske allianser. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak alliansen med USA.

Framveksten av oljeøkonomien har lagt grunnlaget for en mer ekspansiv norsk imperialistisk økonomi med omfattende kapitaleksport. Det norske monopolborgerskapet er en integrert del av det imperialistiske verdenssystemet. På 1980-tallet innledet den herskende klassen en omstilling av norsk økonomi med nedlegging av tradisjonell tungindustri, internasjonalisering av kapitalen og angrep på kollektive velferdsordninger.

I den rike del av verden har tidlig industrialisering, langvarige oppgangsperioder og ekstraprofittene på grunn av den internasjonale arbeidsdelinga skapt et materielt grunnlag for store sosiale reformer innafor kapitalismens rammer. Men det gjorde det også mulig å utvikle et arbeideraristokrati som politisk allierte seg med "sin" stat og "sine", kapitalgrupper. Dette skapte et sosialt grunnlag for sjåvinisme og internasjonalt klassesamarbeid.

Sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med kapitalen bygd opp et stort faglig byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. Mange av de sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet.

Norsk og vesteuropeisk kapital forsøkte i 1972 å gjøre Norge til medlem i EF, som seinere er utviklet til Den europeiske unionen (EU). Etter en omfattende kamp med mobilisering av alle nasjonale og demokratiske krefter sa et flertall av folket nei i folkeavstemninga 25. september. Dette endret ikke den norske kapitalismens utviklingsretning, men det var et alvorlig nederlag for de imperialistiske kreftene. Dette nederlaget og den norske sjølråderetten ga bedre betingelser for å føre kampen mot utbytting, avfolkning, miljøødeleggelser og ulike sosiale problemer enn det som er mulig innafor EU. Dette er en av grunnene til at EU-medlemskap fortsatt er et overordna politisk mål for borgerskapet og toppen i sosialdemokratiet.

Trass i resultatet fra folkeavstemninga ble Norge på mange områder tilpasset EUs regler og mål. Etter å ha kuppet Norge inn i EØS i strid med folkeavstemninga og den norske grunnloven, forsøkte borgerskapet i 1994 under den sosialdemokratiske Brundtland-regjeringa igjen å få gjennom medlemskap i EU ved folkeavstemninga 24. november. Igjen ble resultatet at et flertall i folket stemte nei. Dette resultatet førte ikke til noe opphold i myndighetenes og kapitalismens tilpasning til EU, og det snakkes allerede åpenlyst om å gjøre enda et forsøk på å melde Norge inn i Den europeiske unionen.

I den samme perioden har Norge utviklet sin oljeproduksjon, og gjennom det statlige engasjementet i oljeindustrien har sammensmeltinga av stat og kapital nådd et nytt stadium. Norge er blitt en rik, imperialistisk stat, som investerer profitten i andre land og opptrer som en aggressiv utbytter på verdensarenaen. Dette har medvirket til at Norges rolle som lydstat for USA er blitt enda tydeligere, og har ført til at staten har engasjert seg i aktive krigshandlinger i kampen for å dominere det tidligere Jugoslavia og sikre kontrollen med Balkan og veien til oljen i Midt-Østen og Kaukasus. Foran tusenårsskiftet har den norske regjeringa Bondevik vist at Norge er blitt en aggressiv imperialistmakt.

3.2: Arbeiderklassen

Arbeiderklassen omfatter arbeiderne i industri og annen produksjon, transport, samt arbeidere og underordnete funksjonærer innafor handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren og annen offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene tilhører proletariatet.

Endringer i arbeids- og næringsliv har ført til endringer arbeiderklassens sammensetning. Kjønnssammensetninga i den yrkesaktive arbeiderklassen er nå slik at kvinnene utgjør halvparten. Vi har fått større differensiering m.h.t. utdanning, yrkesstatus og inntekt. Mange arbeiderkollektiver som sprang ut av det gamle industrisamfunnet er oppløst. Store, kapitalistiske selskaper og bedrifter (sjukehus etc.) i offentlig sektor skjærer ned på den faste arbeidsstokken og leier inn arbeidskraft fra underleverandører for korttidsjobber og deloperasjoner. Slik skapes et skille mellom fast ansatt heltidsarbeidskraft og «randarbeidskraft" med usikre arbeidsforhold.

Sosialdemokratiets langvarige hegemoni har sammen med borgerlig indoktrinering ført til politisk og kulturell demobilisering. På kort sikt er den politiske klassebevisstheten svekket, spesielt i de yngre generasjonene. Samtidig har deler av arbeiderklassen blitt tvunget til klassekamp p.g.a omstillingspolitikk og økonomisk innstramming. Kvinnenes inntog i yrkeslivet styrket deres kvinne- og fagforeningsbevissthet, og gjort dem til aktive deltakere i klassekampen. Arbeiderklassen har samlet vokst i størrelse, og når kapitalens angrep. blir møtt med klassekamp og organisering, vil arbeiderklassens politiske enhet og kampkraft kunne styrkes på et nytt grunnlag. Høy fagforeningsbevissthet, utdanningsnivå og faglig kompetanse gjør arbeiderklassen i Norge godt rustet til å ta over styringa av samfunnet.

Arbeiderne i de større bedriftene i produksjon og transport er den tradisjonelle kjerna i arbeiderklassen. De er konsentrert, godt organisert, strategisk plassert i produksjonen av merverdien og står i direkte konfrontasjon med de sentrale delene av borgerskapet. Sjøl om denne delen av arbeiderklassen siden midten av syttitallet har gått tilbake i antall, så er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp.

Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.

Den internasjonale arbeidsvandringa har ført til at arbeiderklassen i Norge teller flere titusener arbeidere fra andre land. Arbeiderne fra den 3. verden hører til de mest undertrykte, og diskrimineres systematisk på arbeidsmarkedet.

Enheten mellom alle arbeidere, uansett nasjonalitet, hudfarge, kjønn og seksuell legning, er en forutsetning for hele arbeiderklassens frigjøring. Dette krever kamp mot rasisme og mannsjåvinisme i egne rekker og endring av kulturen i arbeiderklassens organisasjoner.

3.3: Småborgerskap og nye mellomlag. De intellektuelle

Småborgerskapet lever ikke av utbytting av andres arbeidskraft, men skiller seg fra arbeiderklassen ved at det eier produksjonsmidler eller arbeider i et sjølstendig yrke. Småborgerskapet er ikke en enhetlig klasse, men deler seg på ulike småborgerlige klasser og sjikt.

Flertallet av bønder og sjølstendige fiskere, i kystdistriktene ofte i kombinasjonsyrker, utgjør det klassiske småborgerskapet i primærnæringene. Enkelte er halvproletarer med inntekt fra arbeideryrker i tillegg til næringsinntekta. Andre er langt bedre stilt, og grenser opp mot storbønder og fiskerredere som driver kapitalistisk virksomhet. De siste gruppene har stor innflytelse i samvirke og yrkesorganisasjonene og samarbeider nært med staten.

De små sjølstendige i landbruk og fiske arbeider hardt for lav inntekt. Antallet har gått sterkt ned i etterkrigstida, men denne klassen spiller forsatt en viktig rolle for matforsyning og bosetting. Kvinnebøndene gjør mye av arbeidet uten å få egen inntekt og egne rettigheter. Flertallet av bønder og fiskere er strategiske allierte i arbeiderklassens kamp mot imperialismen og den kapitalistiske markedsøkonomien.

Småborgerskapet i byene finnes bl.a. innafor varehandel, handverk, reklame, service, transport og sjølstendige intellektuelle yrker. I disse gruppene står ideologien om "å jobbe seg opp" svært sterkt. Mange slike sjølstendige næringsdrivende blir utkonkurrert og proletarisert. Men nye kommer til og som sosialt sjikt vil denne gruppa sjelden slåss sammen med arbeiderklassen.

Den raske veksten i offentlige sektor og de nye kravene som stilles til utdanna arbeidskraft, har skapt svære sjikt av offentlig ansatte. De har utdanning og en formell posisjon som er høyere enn arbeiderklassens, men det store flertallet av dem har lønn og levekår som ligger på linje med, noen ganger under, gjennomsnittet i arbeiderklassen. De laveste gruppene kan knapt skilles fra arbeiderklassen. Dette er nært knyttet sammen med at flertallet er kvinner, spesielt gjelder dette helse-, sosial- og utdanningsvesenet og andre former for offentlig og privat tjeneste. De utvikler kvinnebevissthet og styrker fagforeningene sine.

Samtidig er en tendens til at de øvre sjiktene blant ansatte intellektuelle, med utdanningen som ,kapital,,, forsøker å konstituere seg som en egen akademikerklasse med spesielle privilegier. Ulike akademiske gruppers kamp for å "holde avstanden" til arbeiderklassen i inntekts- og tariffoppgjørene, og for å befeste sitt monopol på bestemte arbeidslederoppgaver, er et eksempel på dette. Dette forsterkes av de intellektuelles sosiale mobilitet; mange kan gjøre karriere ved å i tjeneste for borgerskapet som organisatorer og propagandister.

De intellektuelles samfunnsmessige funksjon er knyttet til det historiske skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Alle mennesker er i en viss forstand intellektuelle, men bare et mindretall er det i kraft av sitt yrke og samfunnsmessige funksjon. Kunst og kultur, vitenskap og utdanning, massemedier, teknologisk kunnskap, forvaltning og organisasjon er spesialiserte områder, monopolisert av bestemte yrkesgrupper. De intellektuelle er ingen egen klasse, men et sosialt og kulturelt sjikt som fordeler seg på flere klasser. Som sosialt sjikt tilhører de fleste intellektuelle i dagens Norge småborgerskapet og de nye mellomlaga av offentlig ansatte funksjonærer.

Men den sosiale posisjonen sier likevel ikke alt om de intellektuelles funksjon. Politisk vil alle klasser ha sine intellektuelle; folk som utfører oppgaver knyttet til utdanning og utredninger, informasjon, organisasjon og ideologisk arbeid. For arbeiderklassen og arbeiderklassens organisasjoner er det av strategisk betydning å utvikle og knytte til seg et stort antall intellektuelle som kan utfordre borgerskapets ideologiske hegemoni og kunnskapsmonopol.