Innhold forsvarsdebatt | Til AKP si heimeside

Militærets dobbeltkarakter

av Mass Soldal-Lund og Per Gunnar Skotåm

Artikkelen er trykt i heftet Aldri mer 1940?

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler.

I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

  1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret, som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
  2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra f.eks. streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstadslaget.
  3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting.

Er det 100 % så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april–juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvik-avsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom et felttog som strakk seg over 2 måneder.

Samtidig er det dokumentert i ettertid blant annet av historikeren Lars Borgersrud at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige, men var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april, og hadde en sterk fokelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet er det bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med.

Borgerlig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgøre store deler av denne hæren og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at det de faktisk vil være det større.

Er det norske militæraparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg, som et resultat av endringer som skjer i Norge gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. Nato-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i gulfkrigen i 1991, Natos nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I Stortingsmelding nr 22 (1997–98): Hovedretningeslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999–2002 slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er "internasjonale fredsoperasjoner" nevnt i nesten annahvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Den sterke nedbygging av antiinvasjonskapasitet samt omlegging av forsvaret som nå finner sted vekker sterke reaksjoner både innad i forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de berørte områdene.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylker la nylig fram en utredning om forsvarets omstilling hvor de lister opp forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: "Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning."

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar Forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års-perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sansynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt. Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål.)

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge. Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge.

Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk imperialistisk krigføring og Nato, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk Nato-medlemsskap og en evt. verva hær, må vi ha et alternativ.

Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om dere vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nyttesløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret må bevilgninger til det nasjonalt forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret.For det første må vi støtte opp om verneplikta så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne hvis vi er prinsippielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av hva militærapparatets karakter er – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskeanstalt på mange måter og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk der som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk og vi vil ha et stort problem hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

 


Til AKP si heimeside

Innhold forsvarsdebatt | Til AKP si heimeside