Søndag 24. februar kom en gjeng av oss tilbake fra en interessant, men rystende uke i Palestina.
Transport AKP har utarbeida en argumentasjon, ei rekke med forskjellige slags krav og ei liste med konkrete støttetiltak som kan brukes, til for eksempel årsmøter i fagforeninger. Meninga er at dere kan klippe de bitene som passer, og fremme de krava som passer. Og sjølsagt fylle på med andre momenter etter behov. Vi trur det er viktig med vedtak og støtte nå, som det kan se ut som om det er bevegelse i den internasjonale opinionen. De palestinerne vi traff var veldig klare på at det er NÅ det gjelder. De har ikke lenger noen plass til ytterligere retrett. Derfor: Lag forslag, og ta det opp i alle typer organisasjoner.
Vi vil understreke viktigheten av å ta opp solidaritetsarbeidet akkurat nå. Gjøre noe, stort eller lite. Palestina er i en hardt pressa situasjon etter harde angrep de siste dagene. Da vi var der, presiserte alle palestinere vi snakka med: Fortell alle hva dere opplever!
Under den siste intifadaen har 1.250 palestinere og 247 israelere mista livet. 37.200 palestinere er såra. Av disse er 3.000 helt lamme etter å ha blitt skutt av israelske soldater. 5.000 palestinere sitter i israelske fengsler. Mange av disse er ungdommer og 20 er kvinner. Noen av fengslene er teltleire, m.a.o. kalde og helsefarlige.
Dette er tall oppdatert t.o.m. 18. februar 2002, og som vi veit er minst 14 israelske soldater og mer enn tjue palestinere drept etter dette.
Palestinerne på Vestbredden og i Gaza har levd under okkupasjon siden 1967. I tillegg til daglige militære angrep trakasseres den okkuperte befolkninga på utallige måter. Tungt bevæpna israelske soldater foretar ydmykende kontroller og arresterer, fengsler og forviser etter forgodtbefinnende. Den militære isoleringa ved utplassering av "check-points" for hver 5.-10. kilometer, medfører at palestinske familier blir splitta og muligheten til å ta seg til og fra arbeidsplassene blir bortimot umulig. Med høy arbeidsløshet - 57 % på Vestbredden og 75 % i Gaza, med høye skatter og avgifter til okkupasjonsmakta, uten rett til egen eksport, er den palestinske økonomien i praksis ruinert.
Ca 1.400 palestinske kvinner har født i enorme bilkøer ved de israelske sjekkpunktene. Noen barn har dødd, og palestinsk sykehuspersonell og ambulanser har blitt beskutt.
Det militære presset mot, og den økonomiske og sosiale situasjonen i de palestinske flyktningeleirene er blitt kraftig forverra. FNs flyktningorganisasjon UNWRA har redusert innsatsen. Spesielt gjelder dette for flyktningeleirene i Libanon. Situasjonen her er så desperat at det hele minner om ei tikkende bombe.
Den israelske statsminister Sharons tale 21. februar avslører hans planer om ytterligere opptrapping. Mellom en og to millioner nye jødiske innvandrere skal bo i de ulovlig oppsatte settlements i de okkuperte områdene. Økt militær innsats skal sikre de nye bosettingene, og fortsette trakasseringa i de palestinske områdene. Nye såkalte buffersoner på kryss og tvers over palestinsk land betyr ytterligere rasering av boliger, oliventrær og jordbruk, og enda mer oppsplitting og isolering av palestinske områder.
Israelernes stadige ydmykelser av palestinernes valgte ledelse har nå ført til at palestinerne endelig har satt foten ned og brutt alle forbindelser med okkupanten.
Israel er den eneste stat i verden som i fred og ro har fått lov til å formalisere en 35-årig, av FN erklært okkupasjon. Det framstår klarere enn noen gang at Sharon og hans forgjengere, være seg fra det israelske arbeiderpartiet eller høyrealliansen Likud, har ført, og fører en politikk for å fordrive palestinerne vekk fra sine siste områder.
Sviket overfor palestinerne kjenner ingen grenser. Norges svik i forhold til Oslo-avtalen, avstemninga om et internasjonalt observatørkorps på Vestbredden og i Gaza, og likestillinga mellom okkupant og okkupert, plasserer oss som ei nikkedokke for USA og rasist- og apartheid-staten Israel.
Israels sanne ansikt som religiøse fanatikere, som ved militær hjelp skal rydde plass for Guds utvalgte folk må avsløres og fordømmes.
Vi må kreve at Norge, fra forsiktig kritikk tar steget til sterke og klare krav overfor Israel. Tiden er mer enn moden for klare krav om boikott og politiske repressalier. Ambassadør Ole Petter Kolbys utfall mot Israel i FNs sikkerhetsråd 27. februar er høyst betimelig og et skritt i riktig retning.
Fagbevegelsen må kjenne sin plass i dette arbeidet. Vi må utveksle erfaringer gjennom samtaler og delegasjonsreiser. Politisk og økonomisk støtte bør trappes kraftig opp og bør være selvfølgelige innslag i den kommende årsmøtebevegelsen.
Det står om den palestinske statens overlevelse.
Politiske krav:
Politiske uttalelser bør inneholde:
Boikott og brudd:
Diverse konkrete støtteforslag:
Her er det mye å velge mellom.
Tilbake til Palestina-sida | Til AKP si hjemmeside