|
|
|
Tilbake til streikesida | Til AKP si heimeside
Ennu er en
streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En
foræder kaller vi ham,
tross medaljen I
kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.
(Fra Rudolf Nilsen:
Svar)
Streik er arbeiderklassens viktigste våpen. Hele fagbevegelsens
makt hviler på muligheten til å gå ut i arbeidskonflikt,
og dermed svekke kapitaleiernes inntektsgrunnlag. Derfor er det
viktig for arbeidsgiverne å svekke virkningene av dette
viktige kampvåpnet for arbeiderklassen. Jo mer de greier
å splitte arbeidsfolk, jo mindre virkning har streikeaksjonene.
De siste åra har oppsplittinga av store enheter skutt fart, en viktig årsak til dette er å dele store klubber/fagforeninger slik at kampkrafta svekkes og at de ansatte blir "konkurrenter" og mer knytta til si ega bedrift enn til fagbevegelsen. Outsourcing er et mektig våpen mot sterke fagforeninger.
Men i streiken i dag ser vi et mer tradisjonelt våpen tatt i bruk: streikebryteriet. Særlig ser det ut til at hotellnæringa er på offensiven her, og forsøker å drive hoteller videre ved å benytte ekstrahjelper til direkte å ta over de streikendes arbeid. At det kommer i en bransje som hotellbransjen er ikke overraskende. Her driver man virksomheten med stor bruk av ekstrahjelper - dvs. tilfeldig/midlertidig ansatte som heller ikke til daglig har store rettigheter. Det er gjort et stort arbeid for å organisere og gi disse ekstrahjelpene gode ansettelsesforhold. Men problemet er stort - og det at disse nå går inn og blir streikebrytere, sier mye om det avhengighetsforholdet de har til arbeidsgiver. Med dårlige tilsettingsforhold generelt, vil de bli utsatt for et umenneskelig press under en konflikt.
Det er viktig å det blir slått hardt ned på streikebryteri - uansett bakgrunn. AKP støtter derfor de aksjonene som nå føres mot streikebrytereiet - og ber alle merke seg hvem som nå er offensive streikebryterhotell. Det kommer ei tid etter streiken også, men slike bedrifter fortjener ikke at vi glemmer hva de gjorde under streiken.
Samtidig som det slås hardt og resolutt ned på streikebryteriet, må metoden være den vi ser tas i bruk: Tilby streikebryterne medlemsskap og beskytte dem mot represalier fra ledelsen når de organiserer seg. Vi skal huske at det er en knalltøff beslutning streikebryterne tar når de skifter side, så de trenger trygghet når de gjør det.
Vi ser også ut fra
tilfellene av streikebryteri rundt omkring i landet at det er
svært viktig å organisere arbeidsfolk før en
streik bryter ut. Og ikke minst å skaffe folk ansettelsesvilkår
som gjør at de har mot og mulighet til å velge riktig
side under ei konflikt. Og dette er en langsiktig jobb - vi har
registrert at sjøl med det utmerkede arbeidet HRAF gjør
- dukker det stadig opp nye folk i midlertidige ansettelser.
Dersom ikke arbeidsgiverne hører på fornuft, må
kampen mot streikebryteriet trappes opp. Da er det på tide
med sympatiaksjoner som stopper vareleveransene til bedriftene,
som stopper nødvendig reparasjonsarbeider o.l. og dermed
gjør det umulig å fortsette drifta.