|
|
|
Tilbake til streikesida | Til AKP si heimeside
I ettermiddag har fagforbunda krevd å få et svar på krava de har stilt. Krava er vesentlig høyere enn det forkasta forslaget som utløste streiken i privat sektor. Samtidig opererer partene også her med den samme ramma som i privat sektor. Arntsenutvalget har fastsatt 3 1/2 % som det akseptable.
Offentlig sektor har i stor grad sakka etter i lønnsutvikling i forhold til privat sektor. Samtidig har de særegne problem med en stor andel lavtlønte og ulike faggrupper som har dårlig uttelling for utdanning og ansvar. Det er også svært mange som arbeider skift/turnus.
Alle disse behovene tilsier at det verste som kan skje for ansatte i offentlig sektor, er en blåkopi av LO-NHO oppgjøret. Utjamning mellom offentlig og privat sektors lønnsnivå kan ikke skje med ei ramme på 3 1/2 prosent. Og skal en i tillegg gi et løft til alle de gruppene som helt rettferdig krever det - og ta vare på de hundretusener av lavtlønte - må ramma sprenges!
Samtidig er kravene om fleksibilitet en katastrofe for offentlig sektor. Kravene til lønnsfleksibilitet har allerede fått store negative konsekvenser, med ulik lønn for likt arbeid. Oppgjøret i offentlig sektor må bli et sentralt oppgjør - uten å tillate at de som ønsker markedslønn får en pott til å gjennomføre dette lokalt. Bare gjennom sentrale oppgjør kan både høgskolegruppene og de lavtlønte tjene på dette tariffoppgjøret.
For alle i offentlig sektor som arbeider turnus, og det er mange, er forsvaret av normalarbeidsdagen særs viktig. Uthules den, vil også betaling for ubekvem arbeidstid stå i fare. Dersom det som i privat sektor tas inn bestemmelser om at det kan iverksettes bedriftstilpassede ordninger som går ut over tariffavtalenes bestemmelser når det gjelder arbeidstid og godtgjørelser for dette, vil presset på lokale tillitsvalgte bli umulig å stå i mot.
Presset blir så sterkt fordi kommunesektoren gjennom mange år er økonomisk sultefora, og det mangler penger overalt. Samtidig handler jobben til mange om å drive omsorg for andre, og samvittigheten tilsier at en strekker seg langt. På mange små arbeidsplasser vil derfor tillitsvalgte kanskje få valget mellom å anbefale en nyordning av turnus/godtgjøring eller å få ytterligere nedskjæringer.
Paradokset i Norge er at staten er utrulig rik, men den er ikke villig til å gi de som skal utføre oppgavene i offentlig sektor økonomisk rom for å yte det tilbudet folk burde ha krav på. Heller ikke er man villig til å satse for å beholde ansatte og gi dem ei anstendig lønn og akseptable arbeidsforhold.
Avtalen mellom LO-NHO strekker ikke til i offentlig sektor - en blåkopi vil bare forsterke problemene og urettferdigheten.