Til heimesida til Rødt!
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP

Vi bygger utopien på det vi gjør nå!

av Kjersti Ericsson

Rødt! nr 1, 2006

Kjersti Ericsson er forsker og forfatter og tidligere leder i AKP


La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Dette betyr noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. "Det skal bli like fint å jobbe som å dainse," heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skjelbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av "dans" fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller "fritida", og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom "arbeidet" og "fritida" så stort som i dag. "Fritida" er jo "fritid" fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som "reproduktive oppgaver", som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.