Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Brukervalg - en illusjon om frihet

av Rolv Rynning Hanssen

Røde Fane nr 4, 2004

Rolv Rynning Hanssen arbeider på Omstillingskontoret til Fagforbundet, og er medlem av AKP


"Brukervalg innebærer at kommunen legger til rette for at brukeren kan velge mellom alternative tilbud. Det kan etableres brukervalg mellom ulike kommunale tilbydere, mellom både private og kommunale enheter eller eventuelt bare private tilbydere."

Definisjonen er fra Departementet, slik definerer de brukervalg. Det kommer i en situasjon der trykket for å finne løsning på de tradisjonelt offentlige oppgavene aldri har vært sterkere. Kommunene er sultefora og politikerne forsøker desperat å finne alternative måter å sørge for at innbyggerne får de tjenestene de har krav på.

Lovverket endres stadig for å favorisere private aktører som kan ta over offentlige tjenester. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) har åpnet det de kaller Konkurranseportalen, www.dep.no/krd/konkurranse, til hjelp for alle som vil gjennomføre ulike privatiseringstiltak. Her finner vi også veiledere og erfaringer fra kommuner som har gjennomført brukervalg. Det er særlig i hjemmebasert omsorg og skolesektoren dette forekommer.

Gjennom et nettverk har i alt 10 kommuner i Norge gjennomført forsøksordninger med brukervalg. Fordelen for de som ønsker å overføre offentlige tjenester til private ordninger, er at dette er et system hvor man slipper det kompliserte anbudsregelverket, og det er den enkelte innbygger som eventuelt velger bort det offentlige.

Ideologi

Reformen har en sterk ideologisk overtone, hvor metoden er et opprør mot offentlig formynderi. Leder av NHO, Finn Bergersen, viste nylig til en brukerundersøkelse hvor et stort flertall av nordmenn ønsker brukervalg også på offentlige tjenester. Hvem vil svare nei på en slik undersøkelse - "Nei, valgmuligheter vil jeg ikke ha"? Det ville ha vært et høyst oppsiktsvekkende svar. Men mange er nok skeptiske om offentlig tjenester i større grad skal styres av lommeboka til den enkelte og at tjenesteproduksjonen kan bli langt dyrere.

Valgfrihet lyder forlokkende - særlig når det offentlige betaler. Det appellerer til mange, både unge og gamle. Dagens forbruker er vant til å velge mellom et utall av varer i supermarkedet og ellers. Etter hvert blir frihet synonymt med muligheten til å velge. Gjennom mange tøffe dueller om konkurranseutsetting og anbudspolitikk, har anbud kommet i vanry. Det er å selge seg til lavestbydende og det er veldig uklart hva som kommer ut av kvalitet for både den som mottar tjenesten og den som utfører tjenesten.

Bestemor velger selv, låter mye bedre enn bestemor på anbud. For det er først og fremst de eldre som har fått nyte godt av denne kapitalismens seneste gode, valgfriheten. Det er de som har bruk for hjelp i hjemmet som har vært prøvekaniner her.

Høyresida i norsk politikk gjentar og gjentar: Du, og ikke kommunebyråkratene, skal bestemme hvor dine barn skal gå i barnehage og på skole. Du, ikke byråkratene, skal bestemme hvor du skal få sykehustjenester, hvor du skal få på hjemmehjelp eller plass i sykehjem. Det offentlige betaler med sjekk.

Språk og makt

Konkurranse er sunt. Valgfrihet er vel en menneskerett. Hva er galt med det offentlige og det private næringsliv samarbeider? Fritt skolevalg, fritt sykehusvalg innarbeides som begreper. Nå kommer også fritt brukervalg.

Dette er eksempler på det media mener er moderne og framtidsretta. Hvem vil vel ikke vær moderne? Følgene tenker man mindre på.

Honnørordene frihet, valg og rettighet gjentas og gjentas av makteliten. Slutning er ja til mer konkurranse

Innbyggere eller?

Samtidig forsøker makthaverne å endre vår status. Vi går fra innbygger med like og universelle rettighet til å bli bruker og kunde med kjøpekraft og valgmuligheter. Fernisset av likhet beholdes. Vi får alle like sjekker fra det offentlige, ergo er vi likt behandlet. Men hva kan vi velge? Er det fritt valg på øverste hylle. Av erfaring vet vi at private entreprenører innen for eksempel hjemmebasert omsorg yter tilleggstjenester. Det vil sa at brukerne gjennom sin sjekk får dekket for eksempel en times tjeneste annen hver uke. Her er prisen fast, men vi vet at behovene langt i fra er dekket. Derfor er det at de private tilbyr tilleggstjenester. Det kan være alt fra vindusvask, innkjøp, små reparasjoner til det å ha tid til å samtale. Bare det å ha noen å prate med kan være utrulig viktig for enslige eldre. Med sterkt kostnadsfokus har ikke hjemmehjelperne det lenger, man skal rekke mange avtaler i løpet av dagen.

Men dette kan de private entreprenørene fikse, men ikke gratis. Selv om man av og til setter som vilkår at de private ikke skal reklamere for tilleggstjenester mens man er hos brukerne, er det naturlig å gå ut fra at det forekommer i stor grad. Som ved de fleste tilfeller hvor private utfører tjenester for det offentlige, er det i tilleggskontrakter/tjenester den store profitten ligger. Faren for uetisk markedsføring er stor.

Kommunen kan ikke tilby tilleggstjenester mot betaling. Derfor oppstår det en "konkurransevridning". Dersom vedtakene om hjemmehjelp blir for små, er det mange som vil velge en privat entreprenør som kan tilby ekstratjenester. Men når folk viser slik betalingsvilje og kjøper tjenester som burde vært offentlige, er det fristende for politikere å legge basisnivået på tjenesten enda lavere. Folk betaler jo. Slik sett kan det bli enda viktigere at entreprenøren tilbyr de riktige tilleggstjenestene og på sikt vil de i større grad velge private løsninger. Sjekken fra det offentlige vil bli mindre og mindre.

Dermed oppstår det store klasseforskjeller. Noen eldre har råd til å kjøpe seg tilleggstjenester, mens den fattige gruppa må nøye seg med den krympende kommunale sjekken. Da har du mistet dine rettigheter som innbygger, men du har store rettigheter som kunde med kjøpekraft.

Loven, i all dens majestetiske likhet, forbyr de rike så vel som de fattige å sove under broene, tigge i gatene og stjele brød.
(Anatole France: The Red Lily, 1894, kapittel 7 - fransk romanforfatter (1844-1924), nobelpris litteratur 1921.)

Brukervalg = farvel til politisk styring

Brukervalg har hatt sterke pådrivere i Norge. Representanter fra den svenske kommunen Nacka, wallenbergernes hjemkommune, har i lang tid reist rundt og prediket hvor bra brukervalget - eller kundvalet som det heter i Sverige. For å se på dette tok jeg en tur til Nacka og snakka med en av opposisjonen i kommunen, den sosialdemokratiske heltidspolitikeren Niklas Nordström. Han er meget markedsvennlig, for konkurranseutsetting, men sterkt imot brukervalg. Hvorfor?

Her er de politiske mulighetene til å styre blitt kraftig redusert. Det er markedskreftene som styrer hele utviklingen. Og for å understreke dette, tar han for seg historien om Alléskolan og nedleggelsen av den.

Alléskolan ligger i et område hvor det bor fattige svensker og folk med innvandrerbakgrunn. Det er et område som har alle de problemer lavinntektsområder tradisjonelt har, med arbeidsløshet, kriminalitet, ulike rusproblemer og lavt utdanningsnivå. Her bor ikke folk i eneboliger, men i blokker med utleieleiligheter.

Vanligvis ville skoler som Alléskolan fått ekstra støtte. Det er viktig å opprettholde en god undervisning i områder med mange sosiale problemer. Elevene som sokner geografisk til skolen, trenger mer oppfølging enn en gjennomsnittselev. I forebyggende hensikt ville politikerne vanligvis prioritere å gi en slik skole ekstra midler. Dette er et typisk område som krever en overordnet politisk innsats og prioritering. Men, sier Niklas, fikk de det med kundvalsystemet?

Nei. Her må skolen konkurrere om elevene på akkurat samme grunnlag som ellers i kommunen. Og det er her den onde sirkelen begynner. Skolen har ikke råd til å spandere noe ekstra av lærerkrefter og andre innsatsfaktorer. Elevene krever i gjennomsnitt mer enn i andre skoler, og når de ikke får det begynner problemene.

Den onde sirkelen

Da skjer to ting. Først begynner noen å velge bort Alléskolan. Foreldrene vil gjerne støtte skolen, men det er jo bedre på andre skoler. Når det gjelder egne barn, velger foreldrene skole ikke ut fra hjertet som brenner for den lokale skolen, men etter fornuften som tilsier at barna får det bedre på en annen skole litt lenger borte.

Og når elevgrunnlaget begynner å synke, synker inntektene. Rektors viktigste oppgave blir ikke å tilrettelegge det pedagogiske opplegget i en skole som trenger en stor innsats her. Nei, rektors viktigste oppgave blir å spare. Samtidig går dette ut over arbeidsforholdene, noen lærere forsvinner. Det blir vanskelig å skaffe gode lærere, ja, det blir vanskelig å skaffe nok lærere. Kvaliteten synker. Flere flytter osv.

Dette er den onde sirkelen. I stedet for ekstrainnsats i et utsatt område, smuldrer ressursene opp. Skolen går med stort underskudd. Noe må gjøres. Økonomi er overordnet i kundvalsystemet. Her konkurrerer ulike leverandører med hverandre. En skole som stadig taper penger, går konkurs eller må nedlegges.

Politisk maktesløshet

Og det er dette som skjer. Alléskolan nedlegges. Det er foreldrene som har valgt. De har valgt å nedlegge skolen. Politikerne har ikke fattet beslutningen, sier Niklas. Nedleggelsen har kommet som en ren administrativ sak etter de økonomiske problemene. Politisk har dette bare vært orientert om i Kommunstyrelsens Verkstellande Utskott (en del av det vi ville kalle formannskapet i Norge).

Niklas er fortvilet over de stille strukturendringene som skjer gjennom kundvalsystemet. Her er det foreldre som har endret kommunens skolestruktur, ja, som faktisk har endret kommunens mulighet til å prioritere innsats i et utsatt område. Slike beslutninger skal være politiske beslutninger. Men med kundvalsystemet er det markedet som vil bestemme, og dette gjøres under merkelappen valgfrihet. Socialdemokratene er i mot en slik form for valgfrihet som umyndiggjør politikerne.

For å oppnå likhet, må man behandle folk ulikt

Det finnes som Niklas sier, øyer av fattige og innvandrere i kommunen. Politikerne har et stort ansvar for å sørge for at disse også blir ivaretatt. Men gjennom kundvalsystemet blir klasseskillene bare større. Det er alltid slik at det er skoler for de tradisjonelt svakeste gruppene som får lide.

Dette lærer oss igjen at for å oppnå likhet må vi sette inn ulikheter i tiltakene. Det er resultatet av tiltakene en kommune iverksetter som skal sørge for.

Klasseforskjeller

Entreprenører med gode tilleggstjenester vil lettere ha råd til å skaffe seg den best kompetente arbeidskraften. Det betyr at brukerne som har liten betalingsevne, vil kunne oppleve at det er mindre ressurser igjen til å ivareta deres basisbehov. Hva skal man da med valgfrihet? Frihet til å få det dårligere er ingen frihet man vil smykke seg med. Poenget kan illustreres ved at blir det økt etterspørsel og tilbud på kosmetisk kirurgi, blir det mindre ressurser i helsevesenet til basisoppgavene - sikre liv og helse.

Ikke minst vil brukervalg føre til mindre mangfold. Om man tar skolesektoren, vil brukervalg innebære at den enkelte elev/familie selv velger skole. Det betyr noe for sosialisering. Å gå på en skole i sitt lokalmiljø vil skape en viktig sosial læring i den forstand at man må forholde seg til elever med ulik sosial bakgrunn og skolemessig evner og anlegg. Gjennom brukervalget vil også skoler, slik som sjukehjem og andre institusjoner, få klassestemplet på seg. Og de velståendes tilsynelatende støtte til den nordiske velferdsmodellen, har i stor grad basert seg på at "alle" gikk samme skole, lå på samme sykehus, sto i samme sykehjemskø osv. Etter hvert som sosialiseringen reduseres, vil de velstående få stadig mindre til overs for å "subsidiere" de fattiges universelle rettigheter. Hele velferdsstaten smuldres opp.

Forutsetter overkapasitet

Den største politiske bekymringen som tilhengerne av fritt brukervalg har, er kanskje knyttet til at brukervalg blir meningsløst å innføre om det ikke framskaffes en viss ledig kapasitet på tilbudsiden. Å velge skole, sykehjemsplass etc krever selvsagt at det finnes ledige plasser ved flere aktuelle steder, noe som igjen krever økte investeringer. Valgfrihet uten noe å velge mellom blir en farse. Dagens kommuneøkonomi kjennetegnes ikke akkurat av overskudd på investeringsmidler.

Byråkratiet

Dersom brukervalg og andre markedstilpasninger skal fungere, krever det et enormt byråkrati. Det viktigste er all energien som legges i å få oss som innbyggere til å i stedet føle oss som kunder - til å bli lojale brukere av markedets alle muligheter. Samtidig viser erfaringer at det blir mer byråkrati med en bestiller-/utførerorganisering. Norge er ikke først i løypa. I Danmark vedtok Folketinget i 2002 å innføre brukervalg ("frit valg") på eldreomsorgen. Alle eldre borgere som mottok hjemmesykepleie eller hjemmehjelp skulle ha mulighet til å velge bort kommune og få hjelp fra et privat firma. Kommunen fikk til sammen 500 millioner kroner for å gjennomføre ordningen på hele området.

Et år etter at ordningen trådde i kraft, viser en undersøkelse fra Ældre Sagen (tilsvarer noenlunde Pensjonistforbundet i Norge) at 40 prosent av hjemmehjelperne mener omsorgen er blitt dårligere. Brukerne mener den er blitt dårligere, de hadde fått mindre tid. Dette til tross for en raus starthjelp.

Det viktigste

Men det viktigste er ikke om ting går godt i privat regi, eller om det blir mye byråkrati. Det viktigste ved brukervalg er at vi skal læres opp til å leve i et markedssamfunn, ikke den sløve velferdsstaten hvor alle har rettigheter. Vi skal læres opp til å bli kunder og forbrukere, ikke innbyggeren som tar sine rettigheter for gitt.

Det handler om ideologi, det handler om å få våre hoder til å tenke på en helt annen måte enn det vi har vokst opp med. Og hensikten er klar: markedet skal ha profitt, derfor må slike altomfattende rettigheter knuses.