|
|
|
Hvorfor har kapitalismen gjort de fleste i vesten så velstående og virket så bra politisk? Disse to store spørsmålene besvarer den amerikanske finanseksperten og legen William J. Bernstein i en henrivende bestselger, The birth of plenty. Slike store tema skyr gjerne historikere med all sin tvil og grå metodediskusjon.
Her er ingen småtterier. Bernstein skriver godt med stor begeistring. Boka er spennende, klar og nyttig med mye interessante opplysninger. Derfor bør Røde Fanes lesere være oppmerksom på den.
Siste års forskning har vist, sier Bernstein, at helt siden steinalderen har de fleste mennesker produsert nytteverdier til 400-700 dollar per år. I beste fall tredoblet produksjonen per hode seg fra tidenes morgen til moderne tid. Mange steder er det slik fortsatt. Produksjonen per hode begynte først å øke i Nederland og England på 1600-tallet. The birth of plenty skjedde først på alvor i England i 1820 (figuren). Fra 1820 til 1990 tidoblet den seg i England, tjuedoblet i USA. Etter 1820 fulgte de andre vestlige landene, dernest Japan og i de siste årene enkelte deler av den tredje verden. Hvorfor?
Alle disse fire betingelsene må til før økonomien løfter seg:
Der hvor ett eller flere av disse vilkårene er svake, går kapitalismen seint eller overhodet ikke. Eksempler er Spania 1500-1975, Tyrkia og den arabiske verden til i dag. Bolsjevismen gikk økonomisk konkurs på sin måte å skape kapitalisme.
Når fattige land fortsatt er fattige, skyldes det de tradisjonelle kulturenes motstand mot forandringer. Imperialismeteorien avvises kort og kontant med svært tynn begrunnelse. Fremtiden diskuteres lite, også dagens stagnerende vekst. Hvis folk bare får frihet, finner vi stadig på mye nytt og får hjulene i gang. Den glade tonen holdes til siste side.
Arbeiderklassen er selvfølgelig uteglemt, likedan alle teorier om merverdi, profittratens fallende tendens og sykliske kriser. Et femte punkt på lista burde vært en arbeiderklasse som har evne og rett til å kjempe. Ellers hadde vi ikke hatt dagens velstand i vesten.
Denne anmeldelsen er ikke ironisk ment, for det er en suksesshistorie som fortelles. Suksessen blir mye tydeligere og bedre behandlet i en annen amerikansk bok som Tronsmo har, om Vesteuropas enorme suksess siden 1945, både økonomisk og politisk. Den gang var alle enige om at det måtte gå dårlig - Europa oppdelt, Østeuropa og Tyskland ødelagt, England konkurs, Italia og Frankrike preget av streiker og sterke kommunistpartier. Forfatteren er en ung statsviter som kan en mengde detaljer, og som framstiller dem helt annerledes enn vi har vært vant til. Han beundrer det europeiske borgerskapet som greidde å inngå allianser med sosialistene om velferdsstat og arbeiderrettigheter så lenge arbeiderklassen var sterk. Stålunionen og senere EU betraktes som et klokt tiltak for å forsone Frankrike med at Vesttyskland skulle bygges opp igjen. Han ser Sovjets behov for selvforsvar og er ingen slitsom anti-kommunist. Raringer som de Gaulle i politikken fascinerer ham stort.
Det viktigste er at han har rett. Vesteuropa har vært en suksess og er det enda. Å mene noe annet er å forveksle den fantastiske helheten med de mindre manglene. Begge forfatterne undervurderer stort røveriene fra den tredje verden, men det kan heller ikke være hovedgrunnen til velstanden vår. Kapitalismen har vært produktiv til nå, og det er et stort gode for svært mange av oss. Det er klokt av sosialister å sette seg mer inn i bakgrunnen for suksessene enn vi har gjort til nå.
Bernstein mangler helt sans for små og store problemer ved kapitalismen. Det er gunstig for å skrive en underholdende bok, men er ikke noe forbilde for borgere flest. Borgerskapet er nok mindre fleksibelt og mer hektisk nå enn det var i 1950- og 60-årene. Kanskje har borgerne likevel ikke stort mer å lære, selvfornøyde som de er?