De nye krigene

av Pål Steigan

Røde Fane nr 3, 2004

Pål Steigan er med i AKPs internasjonale utvalg.
Besøk hans nettsted, www.artemisia.no

I Klassekampen 1. juni 2004 hadde Cathrine Holst (CH) en kommentar under tittelen "De nye krigene". Artikkelen tar opp tendensen til privatisering av krigen i vår tid, kontraktørenes inntogmarsj, så å si. Men i stikktittel på forsida og framhevet i ramme står følgende utsagn: "Enkle forklaringer om "imperialisme" som årsak til krig kommer definitivt til kort."

Jeg ga henne et svar i en dobbeltkronikk som sto i Klassekampen noen tid etter. Hun har, så vidt jeg veit, ikke gitt meg noe svar. Etter oppfordring fra Røde Fane har jeg utvidet artikkelen, tatt med noen flere eksempler og noe mer dokumentasjon. Men utgangspunktet er fortsatt at jeg tar et oppgjør med CHs angrep på imperialismeteorien. Dersom CH etter dette skulle føle seg kallet til å gi meg tilsvar, vil jeg med glede fortsette debatten.

CHs artikkel gir dessverre ingen argumenter for utsagnet ovenfor. Det blir stående som et postulat, uten logisk eller konkret underbygging. Artikkelen handler faktisk ikke om årsaken til krig i det hele tatt, men om privatisering av krigen. Men siden en av Klassekampens faste kommentatorer velger å sette fram en slik spissformulering på et felt der Klassekampen har vært kjent for å ha helt andre oppfatninger, bør den likevel få en kommentar.

Jeg kjenner ikke til årsaken til at CH skriver "imperialisme" i anførselstegn. Hun gir ingen nøkkel til det. I politisk retorikk er det vanlig å gjøre slikt når man vil distansere seg fra et begrep.

Under Vietnamkrigen på 1960-tallet sto det strid om imperialismebegrepet. Noen av USAs kritikere mente at krigen ikke var et uttrykk for noe systemtrekk ved kapitalismen. Det var tvert om uttrykk for en uheldig politikk. Men gjennom kampen mot Vietnamkrigen vokste det fram en stadig sterkere erkjennelse av at krigen var en følge av kapitalismen, slik den arter seg i vår tid, og at det var meningsfullt å kalle dette for imperialisme. Avisa Klassekampen var viktig i arbeidet med å skape en slik forståelse.

Imperialismeteorien

Begrepet imperialisme som betegnelse på kapitalismen i vår tid, ble lansert av den britiske økonomen J A Hobson i 1902.

Hobson gjorde en høyst interessant analyse av imperialismens gjennombrudd i USA rundt forrige århundreskifte, og skrev blant annet:

"Det var det plutselige behovet for utenlandske markeder for varer og investeringer, som var så tydelig grunnlaget for imperialismen som det republikanske partiets politikk og praksis. Det var dette partiet de store industrielle og finansielle høvdingene tilhørte, og det tilhørte dem. Den eventyrlystne entusiasmen til president Theodore Roosevelt og hans "åpenbare skjebnebestemmelse" og "sivilisasjonsoppdrag" må ikke få lure oss. Det var d'herrer Rockefeller, Pierpont Morgan og deres sammensvorne som trengte imperialismen og som festet den på skuldrene til den store republikken i vest. De trengte imperialismen fordi de ønsket å bruke de offentlige ressursene i sitt land til å finne profitable anvendelser for kapitalen sin, en kapital som ellers ville ligge brakk." (John D. Rockefeller, grunnlegger av Standard Oil og J P Morgan, grunnlegger av General Electric og US Steel, var to av sin tids største finanskapitalister, min anm. P.S.)

Hobson knytter altså imperialismen til den moderne finans- og industrikapitalens behov. Han sa at på tross av at fortjenesten som oppnås gjennom å oppnå markeder og råvarekontroll gjennom krig er mindre enn kostnadene med rustningskappløpet, er det interessene til en liten gruppe av kapitalsterke selskaper som driver fram krigen, fordi de ikke kan finne lønnsom investering av den store kapitalen sin uten slik erobring. Legg også merke til at det også på Hobsons tid, akkurat som i dag, var på moten å kalle de imperialistiske erobringskrigene for "sivilisasjonsoppdrag".

Lenin tok opp Hobsons teori og videreførte den i boka Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen fra 1916.

I følge Lenin var det visse særtrekk ved den mest avanserte  kapitalismen, slik den framsto fra tida rundt forrige århundreskifte:

• kapitalen var blitt så konsentrert at det var oppstått monopoler, som helt eller delvis behersket hele sektorer eller dominerte hele markeder,
• bankene hadde vokst fra rollen som mellommenn og blitt selvstendige finansielle operatører - det hadde vokst fram et finansielt fåmannsvelde, kapitaleksporten var blitt vel så viktig som vareeksporten,
• de store industri- og finansmonopolene hadde delt verden mellom seg og oppdelinga av verden mellom stormaktene var sluttført.

Noen mente at dette systemet kunne forbli stabilt og fredelig. Til dem sa Lenin at de lovene som styrer kapitalens utvikling ikke kjenner noen jevn og balansert utvikling. Han mente at det var umulig å tenke seg at alle kapitalistiske land kunne utvikle seg i samme takt over lengre tid. Derfor måtte det komme til stadig nye kriger om omfordeling av makt, markeder, råvarer og rikdom.

Tida etter 1916 har bekreftet dette i rikelig monn.

Veldig mye av den industrielle innovasjonen og veksten foregikk i Tyskland. Den store kolonimakta Storbritannia hadde derimot stagnert. Dette brakte Tyskland i en stadig bitrere kamp om råvarer, kolonier og markeder, i første rekke mot den britiske kapitalens imperium. Denne rivaliseringa endte i to forferdelige verdenskriger.

Jeg regner med at CH i grove trekk kan følge meg i denne framstillinga. Men hun hevder at denne analysemodellen ikke lenger er holdbar. Siden hun altså ikke gir noen argumenter for denne slutninga, er det vanskelig å diskutere.

Det er også litt oppsiktsvekkende at hun lanserer en slik tese akkurat nå som nettopp imperialismebegrepet igjen er blitt stuereint på Bush-fløya i amerikansk politikk. Mens man før ble indignert over påstander om imperialisme, har nå de nykonservative gjort nettopp imperialisme til sin fanesak. USA skal bygge et verdensomspennende imperium. USA skal gå til krig for å forsvare sine økonomiske, politiske og militære interesser hvor som helst i verden. Og USA skal ikke la smålige hensyn til internasjonale avtaler, traktater, menneskerettigheter eller liknende stå i veien for seg.

De nye imperialistiske ideologene

Den nykonservative grupperinga rundt den amerikanske presidenten forsvarer USAs rett til å bygge et verdensomspennende imperium. La oss se hva de sier:

"Først må USA vise det nødvendige lederskapet ved å etablere og beskytte en ny orden som holder løftet om å overbevise potensielle konkurrenter om at de ikke trenger å søke en store rolle eller føre en mer aggressiv politikk for å beskytte sine legitime interesser. For det andre må vi på ikke-militære områder sørge tilstrekkelig for interessene til framskredne industriland til å avskrekke dem fra å utfordre vårt lederskap eller prøve å velte den etablerte politiske og økonomiske orden. Endelig må vi opprettholde mekanismene for å hindre potensielle konkurrenter fra en gang å ha ambisjoner om en større regional eller global rolle." (Fra Defense Planning Guidance av viseforsvarsminister Paul Wolfowitz.)

"Vi skal måtte føre krigen mot terroristene på andre lands territorium, og alle normer for internajonal orden gjør det vanskelig å gjøre det. Så presidenten blir nødt til å endre de grunnleggende holdningene til slike normer, i motsatt fall vil våre hender være bundet av foreldete institusjoner som ikke er i stand til å forsvare oss." (Richard Perle, rådgiver for Pentagon.)

Denne nye og mer offensive imperialistiske politikken har naturligvis sine penneknekter i sentrale amerikanske aviser.

Den nykonservative fortroppen innen den amerikanske imperialismen henter fram de store historiske sammenlikningene. Mange ganger sammenliknes USAs nye verdensherredømme med Romerriket, til førstnevntes fordel:

• "USA er den mest storsinnede imperiemakt som noensinne har eksistert," erklærte Dinesh D'Souza i Christian Science Monitor i 2002.
• "Afghanistan og andre land med problemer roper etter den typen opplyst utenlandsk administrasjon som en gang ble utøvd av selvsikre engelskmenn i ridebukser og tropehjelm," skrev Max Boot i 2001 i en artikkel i The Weekly Standard under tittelen "The Case for American Empire."
• I Wall Street Journal forkynte historikeren Paul Johnson at "svaret på terrorismen" er "kolonialisme".
• Mark Steyn, spaltist i National Post, skrev i Chicago Sun-Times, at "imperialisme er svaret".
• I Washington Post skrev Charles Krauthammer: "Faktum er at ikke noe land har vært så dominerende kulturelt, økonomisk, teknologisk og militært i verdenshistorien siden Romerriket."
• Norman Podhoretz, eks-trotskist, nå nykonservativ sjefsideolog, argumenterer for at det er oppgaven til George W Bush "å føre den 4. verdenskrig (han regner den kalde krigen som den 3. verdenskrigen, min merknad, P.S.) - krigen mot militant islam". Podhoretz gir Eliot Cohen æren for begrepet "4. verdenskrig". Podhoretz mener at før 11. september var Geroge W Bush usikker på hvorfor han hadde valgt å bli president, men fra da av, "visste Bush, som gjenfødt kristen, at Gud hadde plassert ham i Det ovale kontoret med en hensikt. Han hadde plassert ham der for å føre krig mot terrorismen".
• James Woolsey, tidligere sjef for CIA, sa i en tale på UCLA 2. april 2003 at krigen i Irak er starten på den svært ønskelige 4. verdenskrigen. "Vi fører den 4. verdenskrigen, en krig som vil vare lenger enn 1. og 2. verdenskrig. Etter som vi nærmer oss et nytt Midtøsten," sa han, "vil en masse folk bli veldig nervøse. Og vi ønsker at dere skal være nervøse."

Striden mellom imperialistmaktene

Riktignok er det slik at USAs regjering har satt ut en god del av denne krigføringa på anbud, og at den delvis føres av private armeer av leiesoldater. Men det kan likevel ikke benektes at disse kontraktørene er der på oppdrag av staten USA og at de finansieres over det amerikanske statsbudsjettet. Det framgår også av sitatet fra Wolfowitz at USAs kriger er kriger for å hindre andre imperialiststater i å ta opp konkurransen. Okkupasjonen av Irak er direkte rettet mot interessene til særlig Frankrike, Tyskland og Russland, som før krigen hadde en langt sterkere posisjon i forhold til landets oljeressurser enn USA.

Akkurat som det var behovene til Rockefeller, Morgan osv. som la grunnlaget for imperialismen slik den framsto for hundre år sia, er det den amerikanske finans- og industrikapitalens interesser som er det helt sentrale grunnlaget for dagens kriger. Det er kampen for å kontrollere verdens oljeressurser, det er kampen for å sikre den amerikanske industrien dens markeder, det er kampen for å hindre rivalene i å bli sterke nok til å ta opp konkurransen for alvor. Det er kort sagt interessene til Halliburton, Exxon, Chevron-Texaco, Lockheed Martin osv.

USA er imidlertid en koloss på leirføtter. I åpen konkurranse taper landet nå markeder til mange av sine konkurrenter. Se på forholdet mellom EU og USA:

Kilde: EUs database: http://europa.eu.int/comm/external_relations/index.htm

USAs handelsunderskudd

På litt lengre sikt er Kina en enda større trussel mot det amerikanske verdensherredømmet. Kinas økonomi vokser nå med ca 8 prosent i året. Kina har allerede flere mobiltelefoner og snart også flere internettbrukere enn USA. Den kinesiske middelklassen utgjør allerede et kjøpekraftig marked som i antall mennesker er større enn USAs befolkning. Og handelsbalansen er en rein katastrofe for USA:

Kilde: US Census Bureau

Gjennom de store handelsunderskuddene med omverdenen har USA opparbeidet en offentlig gjeld på utrolige 7,33 trillioner dollar (estimat per 13.08.2004 fra US Department of the Treasury's Bureau of the Public Debt). USAs nettogjeld til utenlandske kreditorer passerer i 2004 3,7 trillioner dollar. Den voldsomme militære opprustninga kombinert med store skattereduskjoner bidrar naturligvis vesentlig til dette. Et interessant moment er at skiftet kom under Ronald Reagan. Før reaganomics var USA verdens største kreditornasjon. I løpet av Ronald Reagans åtte år i Det hvite hus var landet redusert til verdens største skyldnernasjon.

De fleste land er nødt til å holde handelsunderskuddet i sjakk for å unngå at valutaen deres bryter sammen. Det slipper USA, fordi dollaren spiller rollen som internasjonal reservevaluta, ikke minst i oljehandelen. Alle land trenger dollar for å kjøpe olje. Mens andre land må skaffe seg disse dollarene ved å handle med USA, kan USA sjøl skaffe seg dollar ved å la seddelpressa rotere fortere. Sentralbankene i Japan, Kina, Sør-Korea, Russland og alle andre kjøper amerikanske obligasjoner for dollarene sine og bidrar dermed til å støtte den amerikanske valutaen på tross av et underskudd på betalingsbalansen mellom USA og omverdenen på 500 milliarder dollar årlig.

Men dette er et meget ustabilt system. Det internasjonale pengefondet IMF advarte allerede i 1999 om at det vil være en grense for hvor lenge utlandet vil være med på å finansiere det amerikanske handelsunderskuddet. Med euroen som en seriøs konkurrent som alternativ reservevaluta, er det bare et tidsspørsmål før en større del av verdenshandelen, også i olje, vil foregå i euro istedenfor i dollar, og da vil det maskineriet som holder dollaren kunstig oppe og tillater USAs regjering å kjøre budsjetter den ikke har dekning for, bli borte.

Dette kan utløse et stort krakk i USA med store og uoversiktlige konsekvenser for verdensøkonomien.

Konkurrentene betaler for USAs herredømme ...

Med disse underskuddene er det i realiteten konkurrentene som betaler for den amerikanske imperialismen. USA kan betale sine enorme militærutgifter med seddelpressa, fordi konkurrentene aksepterer en sterkt overvurdert dollar. Skulle de slutte med det, ville det føre til økonomisk katastrofe for USA. Den eneste måten USA kan opprettholde dette ujamne forholdet på, er ved å ha militært strupetak på konkurrentene. Republikanernes verdensomspennende krigsprosjekt er altså ikke bare gale menns verk. Det er en logisk følge av USAs økonomiske svakhet. Hvis vi ser på militærutgiftene til stormaktene, blir dette meget synlig:

Kilde: International Institute for Strategic Studies, tall fra 2002

USAs militærutgifter er ikke bare suverent størst i verden. De er 80 prosent høyere enn utgiftene til de fem andre stormaktene til sammen - og disse tallene er fra før USAs voldsomme opprustning i 2003-2004.

Hvor sårbar den amerikanske imperialismen er understrekes når BBC melder at saudiarabiske investorer har 1.000 milliarder dollar i amerikanske banker og ytterligere tusen milliarder i aksjemarkedet. Hva skjer med amerikansk økonomi hvis disse investeringene blir trukket ut?

I dagens situasjon er det vanskelig å se hvordan USA kan opprettholde sitt verdensherredømme uten å føre stadig nye kriger. Dette understrekes ved at demokratenes presidentkandidat John Kerry i det siste har lagt seg stadig nærmere president Bush i utenrikspolitikken.

I motsetning til hva CH sier i sin kommentar, later det til at en analyse av imperialismen som grunnlag for de nye krigene ikke på noen måte er utdatert. Teoriene om imperialismen virker tvert om overraskende friske og relevante for å forstå dagens situasjon. Det er nettopp de kapitalistiske statenes, og nå i første rekke USAs, kamp for verdensherredømme som driver fram krigen, gjerne med private leiesoldater.

... det gjør også det amerikanske folket

Den ekstreme militariseringa av amerikansk økonomi er blitt gjennomført på bekostning av det amerikanske folket. Velferdsordninger er blitt rasert, helsevesen, skoler, offentlig transport, alt til fordel for den mest ensidige og voldsomste militariseringa av en økonomi som verden noensinne har sett. Hvordan dette slår ut i de føderale budsjettene får man et skremmende bilde av gjennom denne budsjettoppstillinga for 2004-budsjettet:

Militærutgiftene dominerer totalt i et land der de rike er rike som troll og de fattige lever i en fattigdom av dickensk format.

De multinasjonale selskapene

Også de andre hovedpunktene i imperialismeteorien er svært relevante den dag i dag. Ser vi for eksempel på oppdelinga av verden mellom kapitalistiske monopoler, så er den om mulig enda mer ekstrem enn på Lenins tid.

Blant de 100 største økonomiene i verden er 51 multinasjonale selskaper og bare 49 land (sammenlikning BNP/omsetning).

Den samlede omsetninga til de 200 største multinasjonale er større enn alle verdens land til sammen, utenom de ti største.

Omsetninga til de 200 største selskapene utgjør 27,5 % av verdensøkonomien, men de sysselsetter bare 0,78 % av arbeidsstyrken.

("The rise of corporate global power" av Sarah Anderson and John Cavanagh, 04.12.2004)

 Kilder: Omsetning: Fortune, 31. juli 2000. BNP: World Bank, World Development Report 2000.

De multinasjonale selskapenes rolle er blitt brukt som et argument mot imperialismeteorien, fordi de i stor grad hever seg over nasjonalstatene og opererer som stater i staten, hvor de enn befinner seg. Når de også økonomisk overgår mange av verdens stater i økonomisk tyngde, er argumentet forståelig. Men selv om disse selskapene er multinasjonale, så hindrer det dem ikke fra å være knyttet til ulike imperialistiske stater. Aksjeeierne i General Motors og Exxon finner man over hele verden, men hjemmebasen ligger utvilsomt i USA. Dette ser vi veldig tydelig i tilfellet Irak, der nettopp multinasjonale selskaper med en amerikansk bakgrunn sikrer seg det krigsbyttet som de amerikanske væpnede styrkene har sikret kontrollen over, mens deres utenlandske konkurrenter blir holdt ute. Foreløpig er jo det motsatte tilfelle i Iran, der ikke minst de europeiske selskapene har sikret seg et innpass som amerikanske selskaper ikke har hatt mulighetene til å konkurrere om.

Så langt fra å motsi imperialismeteorien er styrken til de multinasjonale selskapene tvert om en videreføring av den oppdelinga av verden mellom store kapitalistiske selskaper som allerede Lenin omtaler i boka Imperialismen.

Cathrine Holst dømte imperialismeteorien nord og ned, som en foreldet teori fra forlengst forgangne tider. Jeg mener at jeg har ført i marken tunge argumenter for at denne teorien, dessverre må man kanskje si, er høyst aktuell og levedyktig den dag i dag. Den er ikke bare levedyktig, den er kanskje den mest relevante teorien for å forstå den avsindige kampen om verdensherredømme som pågår omkring oss akkurat nå. Derfor burde den studeres mer og grundigere. Og jeg tar gjerne en mer omfattende debatt om den, hvis Klassekampen eller andre aviser eller tidsskrifter skulle finne plass til det.