Globalisering av økonomien og en globalisert kapital blir overalt i verden presentert som et nytt fenomen, og ikke bare det, et nytt fenomen som alle må forholde seg til, ellers vil det gå veldig galt. Det sies ikke så mye om hvem det vil gå bra eller dårlig for under den globaliseringa som råder i dag.
Men la oss gå litt tilbake til i historia:
Allerede i 1916 skrev Lenin sitt verk Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen, der han tar for seg trekk som kjennetegner det han og mange økonomer kalte for imperialisme rundt 1900-tallet:
Lenin kommer til konklusjonen at imperialismen er et særskilt stadium i kapitalismen, at imperialisme betyr snylting og fører til kapitalismens oppråtning, at imperialisme er ei enorm opphoping av kapital i noen få land. Han skriver: "Kapitaleksporten, som er en av de vesentligste økonomiske vilkåra for imperialismen, isolerer rentenistene (dvs. de som lever av aksjeutbytte. O.S.S.) enda mer fullstendig fra produksjonen og setter snylterstemplet på hele det landet som lever av å utbytte arbeidet i flere oversjøiske land og kolonier."
Norge har i dag en oljefond på over 600 milliarder kroner som det er meningen først og fremst skal investeres utenfor landet.
I en slik stat påvirker dette alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder, og særskilt virker det inn på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen, hvordan et lag av proletariatet blir borgerliggjort til å ha samme interesser som sitt borgerskap.
Lenin ser også hvilke forhold de forskjellige klassene har til imperialismen: De eiendomsbesittende klassene går over til imperialismen, borgerlige lærde og skribenter som vanligvis ender opp med å forsvare imperialismen i en noe tilslørt form - ved å se på detaljer som for eksempel nødvendigheten av å overvåke truster og banker istedenfor å innrømme hvor latterlig ideen om å reformere de grunnleggende trekka ved imperialismen er.
Lenin ser også på hvordan imperialisme gjennom nyoppdelingene av verden, fører til krig. Ifølge hans analyse er imperialismen i sin økonomiske kjerne monopolkapitalisme. Som de viktigste utslaga av monopolkapitalismen nevner han:
Konklusjonen min er at det fenomenet som presenteres som "globalisering" av verdensøkonomien og en globalisert kapital, ikke er noe nytt. Det samsvarer med de trekka ved kapitalismen som Lenin, Hobson, Hilferding m.fl. fant for hundre år siden. "Globalisering" er bare en ny måte å beskrive imperialismen i dag på, uten å snakke om utbytting eller klasser eller imperialisme og undertrykte land. Det høres mer teknisk ut, akkurat som kirurgisk bombing: Det høres ut som noe som er bra, i hvert fall for den som utfører inngrepet. Det brukes også for å disiplinere arbeiderklassen og regjeringene i alle land: Globalisering betyr rein markedsøkonomi og at alle tilpasser seg dette for den hellige konkurransens skyld.
På 1800-tallet mente de fleste borgerlige økonomer i Europa at fri konkurranse var en naturlov. Siden vokste nettopp monopolene fram. Den frie konkurransen forsvant, verden ble oppdelt og det ble enda mindre fri konkurranse, og når verden var oppdelt og noen av imperialistmaktene ville ha mer, tvang en ny oppdeling av verden seg fram, og vi fikk den første verdenskrigen.
Etter denne krigen fikk vi den første sosialistiske staten i verdenshistorien, Sovjetunionen. Samtidig tvang seierherrene tyskerne til å betale umulige summer. Det skapte en økonomisk umulig situasjon og et ønske om revansje som ble brukt av nazismen i mellomkrigstiden. Den monopolstøttete nazismen i Tyskland ønsket seg på nytt en oppdeling av verden.
De fleste økonomier fungerte ut fra prinsippet om minst mulig statlig innblanding, helt til Keynes på 1930-tallet ga en oppskrift for en tredje vei mellom fullstendig fri markedskapitalisme og sosialistiske planøkonomi, for å muliggjøre at kapitalismen kunne styre unna de verste konjunkturutslaga av den kapitalistisk økonomien.
Den andre verdenskrigen førte til en del reguleringsavtaler, gjenoppbygginga i flere land i Europa var mer eller mindre prega av planøkonomi i en eller annen form. USA står som det største imperialistiske landet i verden, og vi har et eget marked blant de landene som definerte seg som sosialistiske. Dvs. at det i verden eksisterer to hovedformer for økonomi: den kapitalistiske og den sosialistiske.
Etter kort tid viste det seg at det var et nytt lag som styrte Sovjet, og at sovjetstaten ble en åpen sosialimperialistisk stat: en statskapitalisme som ble styrt av et lag som hadde den reelle makta og som tenkte på egne interesser. Sovjet ønska seg også en nyoppdeling av verden, og satsa på det militære planet. Sovjet utvikla seg til å bli USAs fremste konkurrent. Vi fikk epoken med de to supermaktene.
Samtidig ønsket kapitalen i Europa å styrke seg, og begynner arbeidet med Kull- og stålunionen, som utviklet seg til Romatraktaten, EF og deretter EU. Utgangspunktet for hele avtalen var å styrke monopolene i Europa for å ta opp konkurransen med de to store. I en periode var kampen mellom USA og Sovjet så skjerpa at en verdenskrig kunne brutt ut.
Imidlertid kollapset Sovjet, blant annet på grunn av ensidig militær satsing og relativt mindre på økonomien.
Etter Sovjets kollaps og åpninga av Kina sin økonomi ble verdensøkonomien "ens" igjen. På en måte kan vi si at vi går tilbake til tida før den første verdenskrigen - med det viktige tillegget at den kapitalistiske produksjonsmåten nå når inn i de fleste kriker og kroker på vår jord. I geografisk forstand er globalisering derfor en treffende betegnelse. Men som vi har vært inne på, følger de økonomiske konsekvensene av denne globaliseringa kapitalismens egne lover. Konkurranse og monopolisering øker, klasseskillene blir større så vel innad i landene som mellom de rikeste og fattigste landene. Arbeiderklassen vokser i antall, men den andelen den får av rikdommen den skaper, minker samtidig med at faglige rettigheter angripes. Vårt besøk i Sør-Amerika høsten 2002 ga oss anledning til å se hvordan dette slår ut her. Vi prøver å vise dette i de følgende artiklene og reportasjene.