Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Daniel Yergin: The Prize

Bokomtale ved Victor Brevik

Røde Fane nr 4, 2002

Daniel Yergin: The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and PowerThe Prize : the epic quest for oil, money, and power / Daniel Yergin.
New York: Simon & Schuster 1991, 877+ XXXII sider, ISBN 0-671-50248-4


Daniel Yergin er president i Cambridge Energy Research Associates og tidligere lærer ved Harvard. Yergin er brukt som rådgiver og har utgitt flere bøker om oljen og konflikter. For denne boken, The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power, fikk han Pulitzer-prisen. Boken er tettskrevet på 900 sider, men når du først har begynt er den vanskelig å legge fra seg selv om den er på engelsk. Boken er strukturert slik at den er også fullt mulig å bruke til oppslag.

Sjøl om oppdagelsen av hydrokarboner på norsk sokkel ble gjort på slutten av 60-tallet og den første råoljen ble utvunnet i 1971, er Norge en fersk leverandør i oljehistorisk sammenheng. Som oljeprodusent og gassleverandør er vi betydelig. Men der var altså en historie lenge før Nordsjøen og Ekofisk-feltet.

Våren 1990, fire måneder før Saddam Hussein erklærte Kuwait som Iraks 19. provins, ble det lagt frem ei analyse for USAs sentralkommando som konkluderte med at oljen hadde mistet sin strategiske betydning. Den samme sentralkommando fikk da seinere ansvaret for Operasjon Ørkenskjold.

Først etter andre verdenskrigen, i løpet av 1947, snudde USA fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av olje. Mens Storbritannia satset på Irak, satset USA på det korrupte og bankrotte kongedømme i Saudiarabia. Saudiarabia ble plukket ut som strategisk hovedleverandør av olje. Til gjengjeld fikk kong Faisal prosenter som kunne rette opp den markspiste økonomien. USA pøste inn med geologer som resulterte i at store, nye petroleumsreservoar ble kartlagt og satt i produksjon. I kjølvannet av boomen ble mange industrimagnater og finansfolk i USA styrtrike. Eksempelvis Paul Getty. Mens Saudiarabia i harde ordelag gikk ut mot staten Israels ekspansjoner, strømmet oljen paradoksalt uforminsket inn til ekspansjonistens viktigste støttespillere.

Storbritannia hadde også tradisjonelt hatt et nært samarbeid med Iran. Og etter krigen, gjennom Anglo Iranian Oil Company, etter at Iran en kort periode under andre verdenskrig var nazivennlig. (Andre kilder enn Yergin sier at Storbritannia foretrakk Khomeini framfor kommunistene i 1988. Da var det klart at sjahen ikke lenger hadde legitimitet i befolkningen .) Den britiske imperialismen har virkelig preget fastsettelsen av landegrenser i Midtøsten, både med hensyn til utseende for Irak, Jordan, Syria, Palestina og Kuwait. Boka gir også et blandet bilde av den iranske nasjonalisten "old Mossy", Mohammed Mossadegh.

Enhver som analyserer den politiske og militære situasjonen i Midtøsten uten å ta oljen i betraktning bør lese denne boka.

I Kaukasus-området organiserte den unge Josef Stalin studiesirkler og streiker mot de tøffe arbeidsvilkårene og propaganderte for sosialismen: Aksjoner førte til at felt ble påtent og satt i flammer. Og i 1905 ble Rothschild, Nobel og andre tvunget ut av området. 40 år seinere satt den samme Stalin som innbitt forsvarer av de samme feltene, slik at ikke disse skulle falle i Wehrmachts hender og bli til drivstoff i militærmaskineriet. De største oljeressursene Europa utenom Sovjetunionen var Ploesti-feltene i Romania, som representerte 58 % av Tysklands import i 1940. I følge Yergin var krigen mot Sovjetunionen og aksjon Barbarossa vesentlig begrunnet i behovet for å kontroll over disse feltene, slik at de ikke skulle falle i Stalins hender. Den røde arme stanset ved Stalingrad felttoget Blau og mulighetene på påfyll av petroleum, noe som i følge forfatteren var avgjørende for at Hitlers krigslykke snudde. I dag er det på ny krig i Kaukasia, i Tsjetsjenia og i nærområdet Afghanistan.

Enhver som ønsker å forstå dagens politiske og militære situasjonen må ta oljen i betraktning.

Venezuela fikk også fart i oljeproduksjonen etter andre verdenskrig, men i motsetning til landene i Midtøsten valgte Venezuela en mer sjølstendig oljepolitikk vis a vis USA. Etter andre verdenskrig gjennomførte president Betancourt prinsippet om 50/50 fordeling med utenlandske selskap. Dette førte til at landets totale inntekter ble seksdoblet fra 1942 til 1948. Avbrutt av et blodig militærkupp i 1948, kom Betancourt sammen med oljeminister Alfonzo tilbake i 1958. I 1974 nasjonaliserte landet oljen.

Boka går grundig inn på organiseringen av OPEC som motmakt til stormaktene og de multinasjonale selskapenes makt.

Boka ble skrevet for 10 år siden. Hvilken relevans har boka i dag? Mens modernister utroper tiden nå til å være IT-epoken, mener forfatteren at siste hundreåret var oljens tidsalder og at vi fortsatt er i denne. Er dette fortsatt riktig? Innvendingen mot boka kan være at det meste i verden kan forklares i olje- og energibehovet. Den tar heller ikke opp alle de humanitære aspekter oljehistorien har og har hatt. Samtidig er det slik at all idealisme som forklarer verden ut fra den onde og den gode, eller som vurderer ut i fra politikk og ikke økonomisk basis, sannsynligvis får problemer med å forklare og forstå de store endringene i det geostrategiske bildet vi opplever i begynnelsen av 21. århundre.