|
|
|
Kontantstøtta det er snakk om nå, er en kontant pengeoverføring fra staten til dem som har barn mellom 1 og 2 år. Regjeringa vil at ordninga skal gjelde fra 1. august 1998. Fra 1. januar 1999 er det toåringenes tur. Summen er 36140 kroner pr år. Det er bare ett vilkår: Barnet må ikke være i barnehage som får offentlig støtte.
I denne artikkelen skal jeg først kommentere noe av det som for tida (i slutten av januar 1998) er framme i den offentlige debatten. Deretter skal jeg lure på hvorfor kontantstøtta kommer. At borgerlig-kristne politikere ønsker å styrke familiens betydning, er sjølsagt ikke overraskende, men er det alt? Ligger det noe mer og større bak? Hvordan står kontantstøtta i forhold til EUs ønske om privatisering? Til utviklinga av teknologien, til utviklinga av arbeidet i kvinnesektorene? Diskusjonen om kontantstøtte bringer også opp mange diskusjoner og spørsmål som ikke nødvendigvis handler om den, men om kvinner og arbeid, arbeidets utvikling, familien, omsorgen for barn og slike helt sentrale spørsmål i folks liv.
I Norge fødes det ca 65 tusen barn pr år. Regjeringa regner med at 60 tusen ettåringer vil få kontantstøtte, og 40 tusen toåringer. Til neste år vil det bli 100 tusen barn. Utvider de det til treåringene, kommer vi opp i en 130 tusen kanskje.
I Finland er det 100 tusen som mottar kontantstøtte. Det kalles «hemvårdstød». Ordninga gjelder til barnet er tre år. Kontantstøtte skal ha vært populær da den ble innført. Det var stor arbeidsløshet. Det ble nok dyrere enn staten hadde tenkt, for i 1996 ble månedsbeløpet på 2 tusen finske mark endra til 1500. Da ble det også færre som tok imot kontantstøtte. (Kilde: Nyheter i radio P2 19. januar 1998.)
100 tusen barn kan du lese som 100 tusen mødre. I Finland er 5% av dem som mottar kontantstøtte, menn. Det blir sagt fra regjeringa at det sjølsagt ikke er automatisk slik at det blir kvinnene som blir hjemme. God jul! Alle veit det de veit. Harriet Bjerrum Nielsen, professor ved universitetet i Oslo, henviser til et forsøk i Danmark der folk skulle få et sabbatsår for å være hjemme med små barn. Det viste seg at av alle som var hjemme, var 6% menn.
Eksemplet Bodø: Aftenposten meldte 19. desember ifjor at Bodø skulle starte med kontantstøtte før jul. Etter nærmere regler får foreldrene 2.500 kroner i måneden til barnet er 18 måneder. Kommunen satte av 3 millioner kroner, og tenkte at det var nok. Feil. Nordlands framtid for 3. januar 1998 fortalte at da søknadsfristen gikk ut nyttårsaften, var det kommet til sammen 492 søknader. Det vil koste kommunen 5,6 og ikke 3 millioner kroner.
Nordlandsposten 2. januar fortalte at fire av fem under 35 år i Bodø er for kontantstøtte. Blant småbarnsforeldre er 80% for. Men bare en av fire mener at kontantstøtte er viktigere enn full barnehagedekning. Altså, 75% er mest for barnehagen.
I Danmark er det 85% barnehagedekning og (foreløpig) ingen diskusjon om kontantstøtte. I Sverige har 83% barnehageplass, og det er ingen diskusjon om kontantstøtte. (Det var tilløp, men de satsa på barnehager.)
Dette sier noe om grunnlaget for den store oppslutninga om kontantstøtta. Den bunner seg i dyre og manglende barnehageplasser, i at vi ikke har 6 timers dag, i at kvinner jobber for mye og tjener for lite. Folk er ikke mot barnehager, men tilhengere av å få 36 tusen kroner.
Eksemplet Rygge kommune i Østfold: Familier med inntekt på rundt 100 tusen kroner og deltidsarbeidende er mest positive. Det er ikke rart. La oss si at du har halv jobb eller noe mindre som assistent på skolefritidshjem. Kanskje du tjener brutto 90 tusen kroner pr. år. Med skatt, 60 tusen. Kanskje du betaler 3.200 kroner eller mer i barnehageplass pr. måned. Da har du ikke mye igjen av lønna di. Mange jobber slik likevel, både fordi det er fint å jobbe, og fordi det er fint for barnet i barnehagen. Men det er klart at mange har grunn til å veie fram og tilbake. Før jul hadde Aftenposten eksempler på hvordan kontantstøtte kan virke. Foreldre med to barn på ett og tre år vil spare nesten 50 tusen kroner i året på å ha begge barna hos dagmamma framfor i barnehage. Avisa skriver at det i første rekke er familier med lave inntekter som har økonomiske fordeler av kontantstøtte, naturlig nok.
Dessuten vil mange fortsette i jobben som før, de får kontantstøtta i tillegg, og de bare leverer barnet til en privat dagmamma. Men hva med barnet og barnehagen?
Den 15. januar sa barneministeren at barn som har foreldre som er stoffmisbrukere osv., vil ha det bedre i barnehagen. Måten de skulle få barnehageplass på, var å nekte dem kontantstøtte.
Det blir interessant: Kontantstøtteinspeksjonen, tre stykker på heltid, på hjemmebesøk hos ettåringene for å spørre dem om hvordan foreldrene deres er? Eller ventes det at foreldrene skal komme og si at de er alkoholikere eller narkomane og be om å få slippe å få 36.140 kroner? Velkommen til verden, barneminister, hvis du en gang finner veien.
Riktignok er det sant at hjemmet er et farlig sted for barn. Voldsforsker Marianne Sætre sier at det sannsynligvis er langt flere barn som blir utsatt for grov vold av sine egne foreldre enn det folk har vært klar over. Og om det ikke foregår vold: Vi er veldig mange voksne kvinner som synes det er enormt stressende å være sammen med to små barn hele døgnet. Hvorfor skulle ei gruppe bestående av en voksen og et/to små barn være spesielt sosialt utviklende og givende? Hvor mange er ikke lykkelige over å kunne levere barnet til den snille barnehagen, og gå på jobb som et voksent menneske sammen med andre voksne? I stedet for å lure på om man kommer til å hive det søte, skrikende barnet ut av vinduet? Hvor mange er det ikke som synes at det å gå på jobben, er å få ei pause, sjøl om jobben kan være aldri så slitsom? Og er det ikke mange av oss som rett og slett liker å jobbe, vi kan ikke tenke oss noe annet. 71% av kvinnene i Norge har lønnsarbeid. Det er helt i orden å slå høl på myten om at alle kvinner egentlig lengter etter å bare være sammen med små barn. En sak er mødrenes behov. De er ingen spøk. Men hva med barnas?
Rett og slett på grunn av barnas behov! Barn utvikler sosiale ferdigheter og språket sitt (som også er en sosial ferdighet) bare i omgang med andre. Det lærer av å være sammen med og leke med andre barn. Det utvikler mange sider ved seg sjøl. Dette er faget til førskolelærerne. De kan legge forholda til rette for utvikling. Dessuten gir barnehagen innsyn. Alle som vil, kan få vite hva samfunnet (Stortinget) vil med barnehagen, for det er offentlige mål for den. Barnehagen er også et viktig sted hvor foreldre møtes hver dag. De utveksler erfaringer i det å ha barn. Det finnes ikke flere slike steder. Du har bare helsestasjonen når barnet er veldig lite. Det er alt for privat å ha barn i vårt samfunn. Familiene er små, mange har liten kontakt med andre generasjoner, og det er ingen foreldreskole. Det er lett å bli usikker, redd eller bekymra. Men barnehagen! Der er det både ansatte og andre foreldre å snakke med. Dette nettverket merker mange best når barna begynner på skolen – for da forsvinner det ofte.
Det pågår et storstilt angrep på barnehagen akkurat nå. En sak er framstillinga av barnehager som fine bare for de skadete barna. Så kjører de på med «styrk familien»-propagandaen, for da skal det bli mindre vold og elendighet. Det virker som om kvinnene har skylda for at folk dreper og røver, sånn som kvinner driver på og er bussførere, postfunksjonærer, lærere, journalister, stuepiker og ingeniører. For det må jo være kvinner de mener, når de snakker om at familien må styrkes med hjemmeværende? Det er vel ingen som på alvor mener at nesten alle menn skal slutte i jobbene sine i tre år hver gang de får et barn? For det ville vel være en fornærmelse mot menn – de trenger vel noen større utfordringer i livet, de?
De angriper barnehagen fysisk både ovenfra og nedenfra. Angrepet ovenfra ble gjennomført høsten 1997. Da tok de 65 tusen barn, 6-åringene, og skuffa dem inn i skolen som ny 1. klasse. Nå holder de på med angrepet nedenfra.
Fra før er det nesten et års svangerskapspermisjon. Nå vil de forsøke å ta to- og treåringene ut av barnehagen. Igjen blir 4- og 5-åringene. De skal antakelig ha korte dager, fordi foreldrene (les: mødrene) skal bruke tidskontoordninger, ved at de med enda mer redusert lønn har enda kortere arbeidsdager.
I Norge er det veldig få barnehageplasser for de minste barna. Det er dyre plasser, nemlig, for det kan ikke være mange barn pr. voksne. I 1996 var bare 1.139 ettåringer i barnehage. Det er 2% av alle ettåringer. Av barn under tre år hadde 8,6% barnehageplass.
Totalt er 53% av barna i barnehage. Men legg merke til at da er rubbel og bit regna med, også de som er i barnehagen noen få timer i uka eller er hos kommunal dagmamma/familiebarnehage. Norge har altså fra før veldig dårlig barnehagedekning. Avisene har begynt å melde at kommuner nå stopper opp i planlagt barnehageutbygging.
Kontantstøtte er et tiltak i retning av mer privatisering av ansvaret for samfunnets mennesker. Det er en reaksjonær retning.
Myndighetene mener alvor. Det er ganske spesielt at du får penger av staten når du lar barnet passe privat, men må betale penger hvis du lar barnet passe i en barnehage med offentlig støtte. Du betales for IKKE å bruke et offentlig tilbud. En gammel person som ikke bruker sykehjem, får da ikke tilsendt penger!
Reformen skal koste 3,7 milliarder kroner pr år for ettåringer, sier regjeringa. Men Kommunenes Sentralforbund sa den 28. januar at økt byråkrati i kommunene vil koste 240 millioner kroner ekstra. For folk skal jo kontrolleres for at kommunen skal utbetale riktig. Alt dette for at folk ikke skal bruke de kommunale barnehagene. Dette er en privatisering. Ta penger fra det offentlige, gi til private barnehager, private mennesker, private dagmammaer. Så blir det bygd færre kommunale barnehager. Kontantstøtte vil således ikke senke behovet for barnehager, men det markedsbestemte «behovet» for barnehager. Det er slik kapitalismen forteller om behov.
Kapitalen jobber hardt for å privatisere offentlig sektor. Pengene skal ha nye steder å yngle på. Det betyr for eksempel at kommunen ikke lenger skal tømme søpla til kommunens innbyggere, men at kommunen skal gi penger til et privat firma slik at det i stedet er de som tømmer søpla til kommunens innbyggere. Denne omveien gir kapitalister profitt. Kapitalen får en kjempesektor å investere i, nemlig i de 450 kommunene i Norge. At søpla ikke blir henta i tide og flyter over, som i deler av Oslo, fordi de som vant anbudet ikke planla nok arbeidsfolk til å gjøre jobben, er bare noe befolkninga må ta med på kjøpet av dette framskrittet.
I EU er privatisering av offentlig sektor et viktig mål. EØS-avtalen innebærer at offentlige tjenester av en viss størrelse skal ut på anbud. Det virker som om det er kommunene står for hogg i Norge nå. Legg merke til at du kan få kontantstøtte sjøl om du er i full jobb, sjøl om du tjener en halv million, sjøl om du har barnet ditt i en barnehage – bare du skygger unna kommunale barnehager og andre med offentlig støtte!
Staten er ei drivkraft. Et eksempel: SND (Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond) er et fond som blant annet investerer i private selskaper som vil privatisere kommunale tjenester. SND har ikke lov til å investere i helsesektoren foreløpig, men de ønsker det. De mener at det foreligger «interessante, uutviklede markedsmuligheter» i helse- og velferdstjenestene.
Kontantstøtta virker i retning av privatisering på flere enn en måte: For det første signaliserer den at det er hjemme, privat, at forholdet mellom arbeid, arbeidstid og barneomsorg skal løses. For det andre er den et angrep på kommunale barnehager. For det tredje fremmer den bruken av private dagmammaer. Kontantstøtte baner en ideologisk og praktisk vei for privatisering av offentlige tjenester. Hele tankegangen om en offentlig sektor som tar seg av fellesoppgaver, skal undergraves.
I diskusjonen om kontantstøtte sier noen at kvinnene blir drevet «tilbake til kjøkkenbenken». Historikeren Gro Hagemann har alltid vært påpasselig med å advare mot dette uttrykket ved å påpeke at kvinnene aldri har mista kjøkkenbenken, den har de hatt hele tida. Samtidig som de har lønnsarbeid. Dessuten jobber mange kvinner i sektorer som har behov for arbeidskraft en stund til. Så noen stor folkevandring av kvinner vekk fra arbeidslivet, er det liten grunn til å tru på, sjøl om borgerlige familiefundamentalister blir ekstatiske av lykke ved tanken. Likevel vil kontantstøtte og det den fører med seg av holdninger, skape mange vanskeligheter for mange kvinner.
Flere (for eksempel Gunnhild Aakervik) viser til at innvandrerkvinner er relativt sett mye mer arbeidsløse enn norske kvinner. De ligger tynnest an på arbeidsmarkedet, har mer deltid og tjener ofte lite. Kontantstøtte kan bidra til at flere av dem blir hjemme i stedet for ute. Studenter er også nevnt som ei utsatt gruppe.
Når du har fått barn: Hvordan blir det å være borte fra jobben ikke bare i ett år, men i to eller tre? Ett år er lenge i mange jobber, for teknologien fører til at det du kan, fort blir gammeldags. De som har arbeid ved PCer, veit hvor mye nytt de må lære hele tida. Hva hvis du er borte i tre år? Eller med to barn ( i fem eller seks år? Kvinner vil miste erfaring og ansiennitet.
Når det gjelder opptjening av pensjonspoeng, må en lure på: Skal det samme gjenta seg? De kvinnene som var husmødre og ikke hadde lønnsarbeid i alle år mannen jobba, er minstepensjonister i dag. Kvinnene er de fattigste pensjonistene. Det har vært nesten umulig for kvinnene å opptjene full pensjon, for arbeidslivet har vært basert på at det ikke blir født nye mennesker. Hvis det nå utvikler seg et mye større antall med «svarte» dagmammaer: Hva med deres pensjon? Et tilbakeskritt!
Hvilket skjult budskap sendes ut i det norske samfunnet nå? At kvinners arbeid er verdt 36140 kroner! OK, la oss for diskusjonens skyld gå med på at kvinner passer noe helt fantastisk til å passe barn, gamle og syke: Det er altså verdt ei årslønn på 36 140 kroner!!!??? For en fornærmelse. Det skulle ikke forundre meg om dette budskapet vil bli en ekstra motbakke i alle kvinners lønnskamp og at det vil påvirke hvordan alle ser på alle kvinner.
Vil en del kvinners lange fravær fra jobben (hjemme med barn) bety at alle kvinner blir sett på som «upålitelig arbeidskrraft»? I begynnelsen av 70-åra, da en halv million nye kvinner gikk ut i lønnsarbeid, var det ganske mange som holdt skjult på jobben at de var gravide – lenge. Det var nemlig kjent at kvinner ble bedt om å slutte i jobben. Mange arbeidsgivere i dag ser på jenter som upålitelige, for de kan få barn. Hva hvis arbeidsgiveren tenker seg at kvinnene blir borte i ett år pluss ett år til og enda et år? Vil det bli lettere for kvinner å få lederjobber med dette?
Vil det bli vanskeligere for kvinner å slåss for en rettferdig arbeidsdeling hjemme? I familier der kvinnen er hjemme med kontantstøtte, er det rimelig at mannen jobber mer overtid. Det kan også hende at det vil bli lettere for mannen å slippe å ta den måneden med pappapermisjon som nå er forbeholdt faren ved fødsler. Før den måneden ble obligatorisk, var det bare 2% av fedrene som hadde permisjonen. Nå er det 7 av 10 som har. Det går nemlig an å søke om å få slippe, og det er det en del som gjør.
Kjelker i veien i det arbeidet som kvinner nå har, er en mulighet vi har vært inne på til nå. Men hva med framtida: Vil de jobbene som kvinner har, fortsatt være der om fem og ti år? Vil det utvikle seg et yrkesliv hjemme? Hva slags? Hva vil det eventuelt innebære? Hvordan kommer kontantstøtta inn i dette?
I kommuner hvor det er innført kontantstøtte, begynner det å komme eksempler på at en del kvinner slutter å ha lønnsarbeid.
Næringslivets Ukeavis, bladet til NHO, nr 1, 1998 forteller om ni kommuner som allerede har innført en ordning med kommunal kontantstøtte. Det er blitt enda vanskeligere for bedriftene å rekruttere og beholde kvinnelige arbeidstakere. Laveste støttebeløp er 20 tusen kroner og høyeste er 33 tusen. I noen kommuner gjelder ordninga alle barn mellom 0 og 3 år. I noen kan bare foreldre til ettåringer søke.
Eksemplet Ulvik i Hordaland: Kommunen har hatt kontantstøtte for barn opp til tre år fra 1993 med 22 tusen kroner. Her er det altså erfaring. Rådmann Oddrun Godejord: «Her hos oss er det nå like vanskelig å få tak i ufaglærte renholdere og hjemmehjelpere som sykepleiere». Husøkonom Solveig Hellesnes Upheim på Brakanes hotell: «Det er særlig vanskelig å få tak i stuepiker lokalt. Kontantstøtten er nok en medvirkende årsak til at en del kvinner har anledning til å være hjemme».
NHO uttaler seg skeptisk til kontantstøtte. TBL (Teknologibedriftenes Landsforening) er mot. De sier det mangler arbeidskraft allerede. Det forteller i hvert fall en ting: At de har erfart og regner med at kontantstøtta fører til at flere kvinner, spesielt de som har ufaglært arbeid, blir hjemme. Men da er det også rimelig å lure på om kontantstøtta er planlagt også som et tiltak for å skjule en forventa økt arbeidsløshet i noen bestemte sektorer! Bransjer og næringer utvikler seg ikke i takt, men ujamt, slik at flere tendenser kan virke samtidig.
Det er rimelig å tenke seg at «Ulvik-tendensen» vil merkes i offentlig sektor. Hjemmehjelpere, vaskere, assistenter i barnehagen og liknende jobber. Så på noen områder blir kanskje en del kvinner borte for en stund. Men hva med arbeidet som blir borte for kvinnene?
Vil kontantstøtte, ikke minst ideen om kontantstøtte, virke som et smøremiddel i en bestemt utviklingsprosess? Jeg tenker på det kvinnearbeidet som blir vekk og på utvikling av hjemmearbeid (fjernarbeid).
Det vil bli en reduksjon av arbeidsplasser på noen områder der det jobber mange kvinner. Det er ikke noe nytt, det har starta. I Postverket ved nedlegging av mange posthus i hele landet. I bankene ved nedlegging av filialer og begge steder ved økt overgang til elektronisk behandling i stedet for med folk og papir. (Se bare på denne artikkelen. Du ser en del kildehenvisninger. Praktisk talt alle er funnet på Internett, jeg har ikke fått eller sendt et papir eller gått til en eneste skranke, avis eller bokhandel). Varehandelen vil merke denne nye måten å handle på, mye kontorarbeid gjøres uten papir, reiselivsnæringa vil merke det. Alt dette er jobber hvor det er mye kvinner. Samtidig har mange av dem arbeid som kan gjøres hjemmefra. Kontantstøtta betyr for lite økonomisk til at den vil fungere som et reelt alternativ til de (småbarnsmødrene) som har disse jobbene i dag. Men som et smøremiddel, et bidrag, til dem som skal gjøre fjernarbeidet? Som trenger barnepass bare deler av tida?
Hjemmearbeidet vil utvikle seg raskt, uavhengig av kontantstøtta. Det er det viktig å være klar over. For eksempel blir flere nye offentlige bygg (som rådhus) nå prosjektert ut fra at bare 70-80% av de ansatte skal ha plass i huset. De andre skal ha fjernarbeid, altså jobbe hjemme. Noen kommuner har prøveordning med at sentralbordet betjenes fra hjemmet til sentralborddama.
Kontantstøtta kan virke fremmende på utviklinga av fjernarbeidet. Det er en del folk som kunne tenke seg å jobbe hjemme fordi de har yrker hvor de ser at det er mulig. Mange av dem tenker seg en viss kombinasjon med barn. Ikke hele tida, men en viss.
Det finnes mye erfaring med hjemmearbeid i Norge. Også med fabrikkarbeid. I 50-åra laget for eksempel mora mi malerkoster for «Jordan vet hvordan» hjemme. Hun satte sammen busta og metallbåndet rundt penselen. Hun henta materialene i store esker, og leverte halvfabrikata i store esker. Kerstin Hytter i Stockholm studerer «distansarbete» og kjønnsroller i Sverige: Det kan være vanskelig for kvinnene å få familien og omgivelsene til å forstå at de arbeider. Hun blir oppfatta som «hemmafru» som kan gjøre alt husarbeidet og familiens organisasjonsarbeid. Det er vanskelig å lage et skille mellom arbeid og fritid. Dette er kjente problemer.
Men nå kommer det en ny type arbeid som ikke gjør problemene mindre, i følge Kerstin Hytter: Ansatte kvinner med hjemmearbeid driver stort sett ikke med å lage pensler, men med å bearbeide informasjon fra andre mennesker. Arbeidet utføres hovedsakelig på kvelds- og nattetid. Men arbeidet må også gjøres i forhold til institusjoner og kontorer som bare er åpne om dagen. Dessuten jobber ofte arbeidskameratene på den jobben som de egentlig er knytta til, en gang mellom 9 og 17, så det blir også et tidspunkt hvor kvinnene synes de skal være til rådighet. De som har mer sjølstendig arbeid, som er næringsdrivende av en eller annen sort, jobber også i all tilgjengelig tid, men er mindre avhengige av når kontorer osv er åpne. De må jobbe mer i forhold til kundenes tid.
Begge grupper kvinner gjør alt eller nesten alt husarbeid. «Dermed frigjøres tid og krefter for andre familiemedlemmer, og oppdelinga av arbeidsoppgavene i familien bekreftes». Dette handler ikke om hvorvidt de var fornøyd eller ikke (de sa de var fornøyde), men om hvordan fjernarbeidet lager spesielle arbeidsdager og forhold.
Når flere og flere sitter hjemme, hver for seg og jobber, ( hvor blir det av det sosiale livet sammen med arbeidskameratene? Borte. Folk som er sendt hjem med en PC og en internettforbindelse, opplever å komme tilbake på jobben som en gjest, for det er sjølsagt ikke lenger et bord og en stol til dem. Hvordan skal fagforeningene håndtere avtaler om arbeidstid og lønninger? Hvordan vil arbeidskjøperne kontrollere arbeidstakeren som jobber hjemme? Hvordan skal kontakten med medlemmene være? Borte? Det er mye erfaringer som viser at mange fagforeninger ikke greier å holde kontakt med sine arbeidsløse medlemmer. Ut av øye, ut av sinn. Men: Ett er sikkert: De fjernarbeidende har i hvert fall e-post!
Jeg veit ikke hvilke konsekvenser hva alt jeg har vært inne på til nå, har å si for lønnskampen til kvinnene. Bare spørsmål: Vil en eventuell mangel på arbeidskroneraft i offentlig sektor føre til at det blir lettere å få høyere lønn? Eller vil private firmaer presse lønnsnivået nedover? Hvis kvinner blir sett på som «egentlig hjemme i tre år», vil det føre til en generell svekkelse av kronerav om høyere lønn? Vil fjernarbeidet og ulike «fleksible», individuelle arbeidsavtaler, føre til at det blir laget mer og mer individuelle lønnsavtaler?
Folk flest har alt for lange arbeidsdager. Barnefamilier merker dette godt. Kvinner merker det mest. Livet er for mange travelt og stressende, og en får ikke tid til alt en må. Dette er gammelt nytt. I mange år har særlig kvinnebevegelsen reist kravet om 6 timers normal arbeidsdag for alle. Nettopp for å gjøre hverdagen litt lettere.
Nå snakker ledelsen i Arbeiderpartiet og i SV mye om «tidsklemma». Men deres svar er å satse på individuelle løsninger. Igjen en privatisering av problemene. AP har laget et forslag til nytt kvinnepolitisk program. Kapittel fem heter «Ut av tidsklemmas favntak». De ønsker at partene i arbeidslivet "i større grad setter tid framfor lønnsøkninger på forhandlingsdagsorden, og ser med interesse på LOs arbeid for å utvikle mer generelle tidskontoordninger i arbeidslivet slik at arbeidstakerne i større grad selv kan velge når de vil ta ut fritid». De vil «gi foreldrene mer tid sammen med barna». Men de sier ikke 6-timers dagen. De vil at fedrekvoten i foreldrepermisjonen økes fra fire til åtte uker, og at fedre skal ha egen rett til opptjening. Dernest vil de ha en svangerskapspermisjon (foreldrepermisjon som de sier) som er 26 uker lenger enn den er i dag. «Deler av permisjonstida bør kunne formes som en tidskonto slik at foreldrene kan benytte permisjonen når de selv ønsker det fram til barnet fyller sju år, for eksempel gjennom daglig eller ukentlig kortere arbeidstid.» I tillegg bør det vurderes om de 26 ukene med full lønn skal kunne strekkes ut i tid med redusert lønnskompensasjon. De vil ha 70 ukers permisjon med 60% lønn.
På internett-sida til AP 28/1 i år svarer Sylvia Brustad på spørsmål: «Grunnen til at vi på siste landskvinnekonferanse valgte å gå vekk fra kravet om 6-timers dag for alle så var det fordi vi ikke tror det er ønskelig for alle arbeidstakere. og vi tror heller ikke det hverken er praktisk eller økonomisk gjennomførbart. Folk har ulike ønsker og behov i ulike livsfaser.»
«Fleksibilitet ut fra personlige behov» er en vanskelig sak. På den ene sida er det et faktum at mange småbarnsforeldre, særlig kvinner, sliter seg nesten ut med full jobb, lange dager og barn. Det blir veldig moralistisk å fortelle dem at det er politisk korrekt å fortsette med det, og at de må stemme imot enhver rettighet til å ha kortere arbeidstid i en periode, fordi det er andre løsninger som egentlig er mye bedre. På den andre sida er det helt nødvendig å avsløre hva disse ulike personlige ordningene egentlig hander om. Jeg mener det viktigste med dem, er at de overlater til den enkelte familien eller kvinnen å ordne opp i noe som så absolutt skulle være hele samfunnets ansvar. Det skulle sjølsagt vært samfunnet som gjorde det slik at alle voksne kunne ha full jobb, full lønn og fritid, og at arbeidslivet var tilpassa det faktum at det blir født nye mennesker. I stedet får vi en diskusjon om noe annet. Vi får en diskusjon om i hvor mange uker akkurat den mammaen skal være hjemme fra jobben, om hvor mange prosent av lønna si hun skal miste, at hun skal få noen penger i handa (36.140 kroner) som hun kan gå rundt og handle små barnefrie timer med, og sosialdemokroneratenes virkelige radikale framstøt er at pappa skal være hjemme litt, han også.
Og hele denne lugubre tidskontoordninga skal attpåtil være knytta til tariffavtaler, slik at de ansatte skal betale den sjøl på den måten også. Det er forøvrig enda en EU-tendens, nemlig å knytte rettigheter til ansettelser og ikke til at du bor i landet.
Det er mange ting som passer sammen, som virker i samme retning. Kapitalen trenger arbeidskraft som er fleksibel, og automatiseringa gjør at flere vil komme til å jobbe hjemme i perioder. Kanskje barnehagene med sin åpningstid fra 8-17 er for stiv for dem som ivrer for de fleksible ordningene? Kanskje det passer med utviklinga i yrkeslivet og næringslivet at folk får noen kroner i handa slik at de kan betale noen til å ta barnepasset akkurat der det trengs, sett ut fra arbeidskjøperens behov? Du er jo dessuten ikke arbeidsløs når du jobber fem timer i uka, ikke sant? Og da passer kontantstøtta antakelig godt til ditt private barnepassbehov. Vi skal vennes til at det er pengene i handa som skal sørge for deg og familien, ikke staten, lovene, hele samfunnet.
Mye penger gir valgfrihet. Derfor kan rike folk velge hva de vil bruke tida si til. Vil de kjøpe tjenere, båter, ferier, kort arbeidstid, ingen arbeidstid, ja, så gjør de det. Men de fattige, de vanlige, de alminnelige lønnsmottakerne er faktisk helt avhengig av gode ordninger som gjelder hele samfunnet, for å ha noe som kan likne på valgfrihet. Det er noe av poenget med å være revolusjonær og jobbe for at kapitalismen skal fjernes som samfunnssystem!
Det som kan se ut som valgfrihet på kort sikt, kan føre til mindre valgfrihet på litt lengre sikt. Da kvinner vant retten til sjølbestemt abort, ble den en valgfrihet for alle kvinner. Til da var det de rike som hadde valgfriheten, for de kunne kjøpe den. Først når den normale arbeidsdagen er så kort at den kan utføres av folk med barn, har du en mulighet til å velge full dag. Gratis barnehager til alle barn gir alle foreldre frihet til å velge om de vil bruke dem eller ikke. Dette handler om betingelsene for valg. Derfor er kampen for de samfunnsmessige endringene det aller viktigste, ikke tilfeldige, personlige og sjølfinansierte ordninger, som attpåtil ikke er nedfelt i lover, men usikkert plassert i hvert års vedtak om statsbudsjettet eller hos arbeidsgiveren ved tarifforhandlingene.
Det kapitalistiske samfunnet er virkelig et helt ubrukelig system hvis det er snakk om å gi menneskene et bedre liv. Bare det å se på oppfostringa av nye mennesker som et problem, i stedet for den viktigste ressursen, er helt på trynet. Det å la noen mennesker slite seg helt ut og ødelegges av arbeid, mens andre ikke får arbeide i det hele tatt, er også sykt. Det at mennesker ikke får brukt alle sider ved seg sjøl, alle muligheter som ligger der, men bare ensidig holde på med det samme i en femti år, er også en ødsling av ressurser.
Vi snakker om 6 timers dagen. Den er sjølsagt alt for lang, men er et fint skritt. Egentlig burde ikke menneskene gjøre mer enn et par timer nødvendig felles arbeid om dagen. Resten skulle brukes til læring og annen skapende virksomhet til beste for alle.
Ingen skulle ha lønn, ingen varer skulle kjøpes. Alle ga, alle fikk.
Hvordan hvert menneske hadde det, skulle ikke være overlatt til den enkelte trange lille familien, men til et nettverk av flere mennesker. Ingen maktstat, men folks egen organisering for å løse oppgaver. Ingen egne lærehus som vi nå kaller skole, men virksomhet, arbeid, læring sammen med andre mennesker ute i livet.
Jeg snakker om det klasseløse samfunnet. Om kommunismen. Det er et stykke vei dit. Nå slåss vi for ei retning på politikken. AKPs prinsipprogram tar opp vilkåra for menneskenes liv under kapitalismen og kommunismen. Jeg vil også anbefale deg å lese Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson! Den forklarer mye, og gir perspektiver på mange av de spørsmåla som er reist her.
Det er på høy tid å ta opp igjen kampen for 6 timers normal arbeidsdag. Den er det beste svaret på den «tidsklemma» som det blir snakka om, og som er høyst reell. Den er det beste alternativet til de private, individuelle løsningene som AP-ledelsen vil ha. Bedre enn å utvide svangerskapspermisjonen mer enn et år.
Gratis barnehager til alle barn – hvorfor er ikke det like selvsagt som gratis skole? Svaret man gir på det, avslører hvor viktig man synes barn er.
Vi er også for kontantstøtte: Barnetrygden er en kontant utbetaling. Den går til alle, og det er vi for. Den er liten, men er en beskjed om at samfunnet erkjenner et visst ansvar. Vi vil at den skal utgjøre det det koster å ha barn.
I stedet for å sørge for at en god del kvinner blir hjemme i flere år, slik at de kan ta seg av barn (og vel og merke! De gamle og syke!), bør familien sakte og sikkert tømmes for oppgaver: Krev barnehager, gode sykehjem og aldershjem, og alt som er nødvendig for at folk skal ha det bra uten at det er den enkelte kvinne som med sin samvittighet skal forsøke å få det til.
Så fortsetter vi å slåss for kvinnelønna – i allianse mellom alle kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen.
Burde det ikke være mulig å stanse kontantstøtta? Motstanden er veldig stor, og allianser kan lages.
Mye mer kan sies om dette. Jeg håper vi kan få en diskusjon om en del av de spørsmåla jeg har stilt om hva som kommer til å skje framover. Jeg er usikker på mye av det, men utfordrer herved andre. Skriv til Røde Fane. Skriv til AKP.
AKP har nå opprettet et kvinneutvalg igjen. Blant dem som er med der, er Taran Sæther og jeg, Jorun Gulbrandsen.
Vi ønsker kontakt!