|
|
|
I ly av at alt er lov, at alle tanker er likeverdige, så har det utvikla seg en stor retning innafor kvinnebevegelsen som er fiendtlig til både teori og teknologi.
Feminismen er ikke én sammenhengende ideologi. Forskjellige retninger spriker, uten at dette fører til mye teoretisk debatt. De ideologiske kampene har stort sett dreid seg om konflikter med marxistisk ideologi, og ikke mellom de forskjellige retningene innafor feminismen. At moderne feministisk ideologi ikke er enhetlig, har på mange måter vært en fordel. Som alternativer til gamle ideologier, og i opposisjon til alle vedtatte normer, har et utall ulike retninger levd side om side. Det representerer opprør. Det representerer avstand fra dogmer, og åpner for nytenkning og kreativitet. Ideologien i den moderne kvinnebevegelsen kan best karakteriseres med Maos tese om å la hundre blomster blomstre og tusen tankeretninger strides. Innafor feminismen har denne tesen virkelig blitt prøvd ut de siste 20 åra, om enn kanskje mer med hensyn på blomstring enn på strid.
Biproduktet av mangfoldet er tema for denne artikkelen: I ly av at alt er lov, at alle tanker er likeverdige, så har det utvikla seg en stor retning innafor kvinnebevegelsen som er fiendtlig til både teori og teknologi. Innafor denne retningen trives overtro, alternativ medisin, dyrking av det etniske og opprinnelige osv. osv.
Teknologi betyr læren om framgangsmåter i håndverk, industri og bruk av vitenskapelige resultater for å oppnå bestemte mål. Moderne teknologi er altså ikke bare datamaskiner, det er i tillegg for eksempel telefoner, vaskemaskiner, kirurgiske laserkniver og ikke minst kunnskapen om hvordan disse tekniske hjelpemidlene brukes, hvordan de bør brukes, i hvilke sammenhenger de skal brukes og hvilke konsekvenser bruken av dem har.
Å avskrive teknologi som maskulint og kvinnefiendtlig er feil både ut fra feminismen og marxismen.
Ut fra feminismen er det feil, fordi vi da overlater teknologien og den teknologiske utviklinga til menn aleine, og det gjør den ensidig. Det er etter vår mening et knefall for den samfunnsskapte kvinneligheten: Ved å akseptere ideene om at kvinner bare er opptatt av de såkalt mjuke verdiene, stiller vi oss sjøl utafor viktige beslutninger og fratar vårt eget kjønn muligheten til å påvirke samfunnet. Så lenge vi liker å ha tilgang på varmt vann, strøm, moderne transportmidler og ferdigsydde klær, kan vi ikke definere moderne teknologi som noe som ikke angår oss. Vi bor ikke i huler i slik som i steinalderen.
Marxismen lærer oss blant annet et materialistisk syn på historia. De materielle forholda er grunnleggende: produksjonsmidler og produksjonsforhold. Moderne teknologi henger sammen med utviklinga av produksjonsmidlene. Denne utviklinga og den stadige utvidelsen av områdene for det kapitalistiske markedet er grunnlaget for den forholdsvis store framgangen kvinnerettigheter og kvinneliv har hatt i vår del av verden. Teknologien er en del av de materielle forholda, og gjennom det bestemmende for samfunnsutviklinga. En analyse av virkeligheten må ha forståelse for produksjonsmidlene og deres utvikling. For marxister å stille seg likegyldige til utviklinga av produksjonsmidlene, er meningsløst.
På den andre sida finnes også ytterligheter: Marxister (eller kanskje mer korrekt noen marxistiske menn) har en tendens til å framstille utviklinga av produksjonsmidlene som udelt positivt, uavvendelig og med store muligheter, ja nærmest slik at de av seg sjøl utvikler seg lukt inn i sosialismen. Den teknologiske utviklinga har gitt og gir mange muligheter. Datateknologien kan for eksempel hjelpe oss til å dyrke ørkenen, vi kan drive effektiv undervisning over lange avstander, internett gir muligheter til billig kommunikasjon og utveksling av informasjon over hele verden, vi kan produsere det som trengs med lite fysisk arbeid. Men teknologien gir også makta enorme muligheter til å overvåke og kontrollere. Teknologien produserer våpen for "kirurgisk krigføring" og masseødeleggelse. Effektivisering av produksjonen skynder også på de økologiske ødeleggelsene av kloden. Innafor medisin og biologi manipuleres gener og bakterier. Tida og utviklinga løper fort. Hvem som kontrollerer produksjonsmidlene og den teknologiske utviklinga, er viktigere enn før, både når det gjelder klasse og kjønn.
Det materialistiske historiesynet innebærer også en forståelse av at det er et dialektisk forhold mellom materielle forhold (basis) og ideologi (overbygning), der basis vanligvis er hovedsida. Derfor må vi legge stor vekt på å forstå basis. Vi tenker annerledes i dag enn nordmenn gjorde for 200 år sida, da de verken hadde telefon, fly eller datamaskin. Makta driver effektiv ideologisk påvirkning overfor medlemmene i samfunnet: De herskende tanker er de herskendes tanker. Men ideologi kan være grunnlag for store omveltninger - trodde vi ikke det, ville det ikke være noen vits i å drive politisk arbeid, som i det store og hele dreier seg om ideologisk kamp og overbevisning.
Feminismen trenger i dag en økonomisk dimensjon for å kunne analysere verden for å forandre den. Så lenge grunnloven for produksjon er maksimal profitt, vil kapitalen bli monopolisert, forskjellene mellom rike og fattige vil fortsette å øke, og de fleste fattige er kvinner. En feminisme som ikke bygger på marxistisk økonomi er, bortsett fra for noen få borgerdamer egentlig en sjølmotsigelse. I dette tilsynelatende paradokset ligger en del av svaret på hvorfor feminismen har utvikla seg i teknologifiendtlig retning. Det har vært politisk umulig på ta skrittet over til en marxistisk kapitalisme-kritikk, samtidig som det har vært åpenbart at videre teknologisk utvikling ikke er en løsning i seg sjøl.
Ukebladene og TV-kanalene oversvømmes av astrologi, mystiske krystaller, tidsreiser, besøkende fra rommet og andre dimensjoner. Dette er et opplagt tegn i tiden. Arbeidsløshet, økologisk katastrofe og kjernefysiske trusler er materielle betingelser for frykt. Revolusjonære og feministiske bevegelser har ikke den samme populariteten som før, og sosialismen har lidd et historisk nederlag. Et eller annet sted må folk må finne håp, tro og trøst. I steden for å forsøke å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver kvinner nå å kontrollere den gjennom magi.
Ulike former for moderne overtro er beskrevet i boka til Bjørg Vindsetmo, Sjelen som turist. Et eksempel på et slikt mystisk feministisk prosjekt er å gjenerobre religionene, som mennene har okkupert, ved hjelp av før-kristne ritualer, sjamanisme, pusteteknikker, sirkeldanser, primalskrik og liknende. Dette skal gjenoppbygge kvinnenes opprinnelige kraft og styrke.
En annen variant er knytta til det såkalt urkvinnelige. Det ideelle samfunnet, det opprinnelige matriarkatet, ble tatt fra oss av de onde mennene. Opprinnelig var kvinnene sterke, erotiske og fredelige, og kontrollerte mennene gjennom hellige seksuelle handlinger. Sentralt i denne kulten står feiring av månefaser og menstruasjon.
Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra før-kristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.
Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det.
Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!
En av årsakene til dette finner vi i at kvinnebevegelsen ikke har tatt avstand fra ideene om opprinnelige urkvinnelige egenskaper. Tvert imot, store deler av kvinnebevegelsen dyrker fordommer om kvinnelige og mannlige egenskaper.
Feminisme er teori om spesielle kvinnespørsmål, i tilknytning til, men også uavhengig av klassekampen, som ikke gjør forandringene avhengig av fullstendig omveltning av samfunnet.
Det viktigste bidraget til feminisme, har vi funnet i Simone de Beuvoirs bok Det annet kjønn. Hun bruker begrepene transendens og immanens, og vi betrakter forholdet mellom dem som en dialektisk motsigelse.
Transendens betyr menneskets evne til å handle ut over seg selv. Transendens defineres som bevissthet, det som skiller oss fra dyra. På latin betyr å transendere å klatre opp, overskride, gå forbi eller utvide. Å være transendent er å utføre bevisste eller autonome handlinger. Alle handlinger kan prinsipielt gjøres med eller uten bevissthet, dvs. autonomt eller ikke autonomt.
Immanens er menneskets evne til å handle i forhold til seg selv og sitt eget. De Beauvoir definerer det som mangel på transendens, mens vi bruker begrepet som hvile, refleksjon, opprettholdelse av livet. De Beauvoir har en tendens til å betrakte immanens som unødvendig og skadelig, mens vi mener det er en nødvendig og legitim del av mennesket.
Disse begrepene er egnet til å diskutere kvinners forhold til teknologi, som aktivt handlende, transendente eller som private og innadvendte, immanente mennesker.
Et menneske som lider av undertrykking og fattigdom, kan handle både transendent og immanent i forhold til sin situasjon. En transendent handling vil være å organisere for opprør. En immanent handling vil være å streve for daglig overlevelse: Finne løsninger for å skaffe mat og brensel til seg og sine nærmeste. Begge handlinger er nødvendige. Den ene er ikke bedre eller mer høyverdig enn den andre. Den ene handler om å overleve, den andre om å forbedre situasjonen. På lang sikt er de to handlemåtene avhengige av hverandre.
Ettersom teknologi og vitenskap er knyttet til å forandre situasjonen, og ikke til direkte overlevelse, så hemmer kjønnssosialiseringa kvinner i å ta del i slike aktiviteter.
Alle mennesker er både transendente og immanente. Alle mennesker har både transendente og immanente egenskaper. Disse egenskapene er ofte knyttet til mytene om mannlige og kvinnelige egenskaper: mannlige egenskaper med transendens og kvinnelige egenskaper med immanens. De Beauvoir hevder at den eneste autentiske eller transendente handling en kvinne kan gjøre under patriarkatet, er opprør!
I følge de Beauvoir, blir kvinner fratatt sin transendens gjennom undertrykking på grunnlag av arbeidsdelinga i samfunnet. Men ikke bare husmødre er fratatt sin transendens. Det gjelder alle kvinner, og skjer gjennom oppdragelse og sosialisering allerede fra tidlig jentealder.
De Beauvoir hevder altså at kvinnene blir fratatt viktige menneskelige egenskaper på grunn av kjønnsmessig undertrykking. Her skiller hun seg fra store deler av feministisk teori, som tar utgangspunkt i at kvinner har flere positive egenskaper enn menn. De fleste feministiske teoretikere mener at menneskene opprinnelig har de samme psykologiske egenskaper. Femininitet og maskulinitet er skapt, ikke medfødt. Uenighetene består i vurderinga av de samfunnsskapte kjønnsmessige egenskapene. De Beauvoir mener at kvinner blir fratatt sin transendens, og dermed evnen til å handle samfunnsmessig. Andre feminister hevder (hvis vi fortsetter å bruke begrepsparet transendens og immanens) at menn blir fratatt sin immanens. De Beauvoir ser transendens som positivt og immanens som passivt og negativt. Andre feminister ser de typisk kvinnelige egenskapene (immanens) som positive og omsorgsfulle og de mannlige (transendens) som aggressive og negative. Vi mener, i dialektisk ånd, at begge parter har rett med hensyn på hvem som blir fratatt egenskaper under patriarkatet. Vi mener dessuten at både transendens og immanens er nødvendig og viktig, og at de til sammen danner en dialektisk motsigelse, der sidene gjensidig og samtidig bekjemper hverandre og er avhengig av hverandre.
For å kjempe mot undertrykking må kvinner gjenerobre sin transendens. Når kvinnebevegelsen lefler med overtro og annen dyrking av kvinnelig immanens, er det reaksjonært, og bidrar til åstyrke den politiske undertrykkinga av kvinner. Kvinnebevegelsen må ta alvorlig på kampen for kvinnelig transendens, blant annet gjennom kamp mot overtro, og for å erobre teknologien.
Mye av feministisk vitenskapskritikk bygger på boka Reflections on Gender and Science (tanker om kjønn og vitenskap) av Evelyn Fox Keller, som kom i 1985. Hun er matematisk biofysiker, og har dermed solid faglig bakgrunn for sin vitenskapskritikk, noe mange andre savner. Boka starter med et sitat fra Simone de Beauvoir (fritt oversatt av oss): "Beskrivelser av verden, akkurat som verden sjøl, er lagd av menn, de beskriver den fra sitt eget synspunkt, som de forveksler med den absolutte sannhet."
Kvinner (og menn) er skapt, heller enn født. Vitenskap er også skapt, i hovedsak av menn, i et samfunn. Fox Keller ser vitenskapen som en del av overbygninga (ideologien). Den må dermed forstås som en del av denne: skapt og utvikla for å opprettholde det kapitalistiske og patriarkalske samfunnet. Dette står i motstrid til ideen om at vitenskapen står over eller utafor samfunnet, upåvirka og fri, og at den utvikler en stadig mer korrekt og fullstendig beskrivelse av eller forklaringsmodell på verden.
Naturvitenskap betrakter seg sjøl som objektiv og skilt fra det private. Feminismen har bidratt i stor grad til å trekke det private inn i samfunnet. Parolen det private er politisk, peker på at organisering av det private livet, i kjernefamilier, med privat ansvar for hushold, barneoppdragelse og livsopphold, er en politisk sak. Dette var en dristig og provoserende parole som kvinnebevegelsen har brukt for å sette fingeren på viktige samfunnsmessige problemer. Det er ikke bare alenemødrene og manglende nabokjerringer som har ansvaret ungdomskriminalitet og voldtekt, eller for vold i hjemmene, eller for store forskjeller i barnas startgrunnlag når de begynner på skolen.
Motsatsen til dette er, i følge Fox Keller, at vitenskapen er personlig. Denne provoserende og utfordrende tanken, betyr at vitenskapen er som den er, fordi den er lagd av menn, med deres tanker, følelser og private holdninger! Kravet om vitenskapelig etterprøvbarhet, er da et eksempel på mannlig tenkning, og slo gjennom for alvor sammen med rasjonalitetens seier. For oss er det et poeng å minne om at også andre vitenskaper er utvikla under det samme samfunnet, vitenskaper som tar opp i seg "mjuke" ideer, følelser og subjektivitet, som for eksempel sosiologi, psykologi og sosialantropologi.
Motsatsen til teknisk rasjonalitet er følsomhet eller omsorgsrasjonalitet. Begrepet omsorgsrasjonalitet er utvikla som et middel for å oppvurdere de såkalt mjuke verdiene. Ideen er at kvinner har utvikla sin egen rasjonalitet basert på det ansvaret som bygger på den kjønnsmessige arbeidsdelinga.
Begrepene om rasjonalitet er for eksempel brukt i tilknytning til utvikling av edb-systemer. Edb-systemer brukes av mennesker, mennesker med ulike interesser, med meninger, holdninger og følelser. For å få slike egenskaper på dagsorden, kan vi bruke begrepet omsorgsrasjonalitet.
Teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet likner på, og blir noen ganger brukt som erstatning for, begrepene immanens og transendens. Transendens kan da knyttes til teknisk rasjonalitet, mens immanens kan knyttes til omsorgsrasjonalitet. Men begrepene stemmer ikke helt overens. Du er også immanent når du har "null-dager", ikke gjør noen ting, ikke driver omsorg for noen. Altså: du er ikke nødvendigvis snill, når du er immanent, og du er ikke bare immanent i en omsorgssituasjon. Også innen omsorg må vi fra tid til annen ta beslutninger basert på vekt, mål og nøyaktige beskrivelser, altså beslutninger gjort på grunnlag av teknisk rasjonalitet.
Transendens er, på den andre sida, mye mer enn teknisk rasjonalitet. Du er for eksempel transendent når du skriver dikt, organiserer pleie av gamle og sjuke, planlegger en aksjon for stenging av en trafikkfarlig vei, og ikke bare når du bygger kjernekraftverk eller konstruerer biler eller edb-systemer.
Begrepene teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet inneholder verdier som vi vurderer som gode og dårlige. Det "reine" begrepet rasjonalitet er positivt verdiladd, assosiert med fornuft og tenkning. Begrepet teknisk rasjonalitet er kaldt, hardt og effektivt. Omsorgsrasjonalitet er igjen svært positivt ladd. Begrepene transendens og immanens er mer verdinøytrale, i det minste er vår intensjon å bruke dem som mer verdinøytrale begreper.
Susan Faludi (Det store tilbakeslaget) går til angrep på forskning om kjønnsspesielle egenskaper. Hun mener at fokus på (og forherligelse av) kvinnelige egenskaper som for eksempel evnen til omsorg og kommunikasjon er reaksjonært og fører kvinnene tilbake til familien, ekteskapet og de nære ting. Dette er helt i tråd med de Beauvoirs (og våre) ideer om immanens og transendens.
De Beauvoir tok sterkt avstand fra elementer i kvinnebevegelsen som velger å legge stor vekt på forskjellene mellom kjønnene, ofte uten å være interessert i andre politiske bevegelser. Hun avviser ikke at kvinner kan utvikle verdifulle kvaliteter som et resultat av patriarkalsk undertrykking. Så lenge kvinner er definert som spesielle, vil både kvinner og menn ha en tendens til å utvikle ulike verdier og holdninger. Kvinner kan dermed utvikle verdifulle kvaliteter som resultat av patriarkalsk undertrykking. Empati, psykologisk innsikt, klarsyn, oppriktighet, forståelse for livets mangfold og dobbelthet, under patriarkatet er slike kvaliteter oftere å finne hos kvinner enn hos menn. Men for de Beauvoir er disse verdiene, eller slike som fornuft, autonomi, frihet og sjølstendighet, i seg sjøl verken maskuline eller feminine, de er menneskelige.
Er det mulig å kombinere et "maskulint" rasjonelt vitenskapssyn med et "feminint" følelsesmessig sådant? Thomas S. Kuhn har skrevet en kjent bok, De vetenskapliga revolutionernas struktur, der han diskuterer vitenskapelige paradigmer. Det er forstått som en felles overordna forståelse innen en vitenskap. Ideen om at jorda var flat, er et eksempel på et paradigme. Det ble erstatta av et annet paradigme, nemlig at jorda var rund, den var sentrum i verdensrommet, og sola og planetene gikk i baner rundt jorda. Dette paradigmet ble igjen erstatta av dagens forståelse: Verdensrommet består av mange solsystemer. Sola er sentrum i vårt system, og jorda og de andre planetene går i bane rundt den. Et paradigme er kjennetegnet ved at det er en felles, overordna forståelse innen en vitenskap, og at forståelsen er så grunnleggende at det å forandre den, fører til voldsomme og dramatiske endringer i vitenskapen. Ideen om at jorda er flat kan ikke kombineres med den at jorda er rund. Ideen om at jorda står i sentrum kan ikke kombineres med den at sola står i sentrum.
Fox Keller knytter sitt arbeid opp mot Kuhns diskusjon om paradigmer og paradigmeskifter. Vi mener dette er å gå litt langt. Etter dialektikken skjer ikke utvikling kontinuerlig og gradvis, men i kvalitative sprang. Endringer i kvantitet vil før eller seinere slå over i en kvalitativ endring. Kvalitative endringer skjer plutselig, i form av sprangvis overgang fra en tilstand til en annen. Slike kvalitative sprang kan enten føre til et paradigmeskifte, der en teori blir erstatta av en annen, eller de kan gi vitenskapen større forklaringsverdi. Et eksempel på paradigmeskifte er forholdet mellom kristendom og darwinisme. Det er ikke mulig å slutte seg til det kristne paradigme og samtidig godta Darwins teori om artenes opprinnelse og utvikling. Et eksempel på kvalitative sprang som øker forklaringsverdien, kan være teoriene om lys som bølger og lys som partikler. De to teoriene kan leve side om side, fordi de forklarer ulike aspekter ved lys. Det samme er tilfellet med teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet. Rasjonaliteten er ikke død med Fox Keller: det hun gjør, er å sette fingeren på viktige problemer, utfordre grensene og foreslå nye løsninger på en del områder.
Flere feministiske teorier erkjenner flere typer undertrykking: basert på kjønn, rase og klasse. Men noen ser kjønnsundertrykkinga ikke bare som den viktigste, men som grunnlaget for all annen undertrykking. En godt voksen kvinnelig politisk rådgiver i et handelsdepartement kaller det kvinnediskriminering når hun sender trusselbrev til sjefen til en kødden journalist. Snakk om forvrengning av maktforhold! Vi mener de ulike formene for undertrykking henger sammen. Stort sett er klassemotsigelsen den viktigste. Det å overse de andre, kan fort føre til at de ulmer i det skjulte og vokser seg store.
Klasseforholda er uttrykt ved vanlige organisatoriske strukturer: sjefer og underordna. I boka I menns bilde beskriver Elin Kvande i tillegg det kjønnspolitiske systemet. Dette innebærer både strukturer, symboler, identitet og mellommenneskelige forhold som regulerer forholdet mellom kjønnene.
Cynthia Cockburn beskriver i boka Machinery and Dominance utvikling av verktøy og teknologi i forhold til både organisasjonsteori og feministisk teori. Hun hevder at også verktøy og maskiner har kjønnspreg, forstått slik at det forventes at kjønnene forholder seg til maskinene på forskjellig måte. Teknologiske ferdigheter regnes som sentralt element i mannlig identitet, mens de har liten plass i kvinnelig identitet. Dette på tross av at kvinner forventes å ha kjennskap til (eller kan lære seg) for eksempel avanserte symaskiner, vaskemaskiner, skrivemaskiner, tekstbehandlere og programmerbare strikkemaskiner.
Kvinner bruker datamaskiner mindre enn menn, og de slutter åbruke dem når de ikke må. De leiker mindre med teknologien. Dette blir ofte forklart som feil med maskinene og programmene, fordi de bygger på teknisk rasjonalitet og ikke tar hensyn til omsorgsrasjonalitet. Teknologer må ta hensyn til dette, og vurdere hvordan maskiner og programmer kan utformes slik at de kan brukes av alle.
Som feminister må vi betrakte dette som et annet problem, nemlig som problemet med at kvinnene er fratatt sin transendens gjennom undertrykking. Bruk av datamaskiner, og spesielt av datanettet, kan gi tilgang til databaser med informasjon om alt mellom himmel og jord. Bruk av datanettet gir kunnskap (og makt). Som feminister må vi kjempe for at kvinner skal lære og bruke maskinene og nettverket, og ikke dyrke immanent teknologifiendtlighet som fratar kvinner kunnskap og gjør dem dumme.
Innføring av ny teknologi endrer organisasjonsmessige strukturer. For eksempel kan deler av manuelt arbeid bli borte, mekanisk vedlikehold og tunge løft i industrien. Man skulle tro det første til at kvinnene kom inn i sterkere grad, men det gjør det ikke. Andre ting blir definert som teknisk vanskelig eller spesielt passende for menn og damer. Oppgavene tilpasser seg det kjønnspolitiske systemet. På kontorarbeidsplasser er tendensen at teknologien forsterker organisatoriske strukturer, snarere enn å bryte dem opp.
Hvilke maskiner kvinner behersker er altså litt variabelt. Og ikke bare det - hvilke jobber som passer for damer og hvilken utdanning som passer for jenter forandrer seg også. Da Cecilie Thoresen fikk anledning til å studere for litt over 100 år sida, passet det seg ikke med kvinner og latin, filosofi og jus. Makta var tett vevd sammen med disse faga under embetsmannsstaten. Jentene fikk holde seg til de enklere realfaga. Da den industrielle revolusjonen gjorde ingeniørkunst og naturvitenskap til grunnlag for makt, lønn og innflytelse, så passet ikke lenger slike fagkombinasjoner for kvinner. De herskendes tanker har helt opp til vår tid vært - og er fremdeles - at kvinner ikke passer sammen med a) makt, b) innflytelse og c) høy lønn. Dermed syns ikke jenter og kvinner det er interessant med matte, fysikk og kjemi. De kan ha lett for det - karakterene blant jentene på ungdomsskole og allmennfag tyder på det - men interessant finner de det ikke. De vil ha et yrke som har med mennesker å gjøre, som gir mening i tilværelsen. Lønn er ikke det viktigste. Og plutselig, tilfeldig, står jenter i kø for åkomme inn på helse- og sosialfag, eller lærerskole eller sjukepleien.
Og for dem som tror at datateknologien er og alltid har vært mannsdominert:
Datamaskinen hadde en far: Charles Babbage, og en mor: Lady Ada Augusta Lovelace. Sammen lagde de tegninger og beskrivelser av en digital datamaskin midt i forrige århundre.
Hovedprinsippene var de samme som for dagens datamaskiner, men de skulle drives mekanisk med håndkraft og ikke elektronisk. Lady Lovelace var nærmest hemmelig inntil på midten av 70-tallet, da det amerikanske Forsvarsdepartementet kalte opp et nytt programmeringsspråk, ADA, etter henne.
100 år seinere dukka Grace Murray Hopper opp som programmeringas mor. I 1943 arbeidet Grace Hopper som koder på regnemaskinen MARK I. Mennene var i krigen, derfor var mange kvinner kodere. Grace Hopper fant metoder for å effektivisere kodinga, og leda etterhvert arbeidet med å lage verdens første programmeringsspråk og verdens første kompilator (oversetter fra programmeringsspråk til maskinspråk). Det første språket inneholdt ca. 20 instruksjoner eller imperativer, og la grunnlaget for alle seinere språk (som COBOL, Pascal og C).
 |
Augusta Ada Byron, seinere Earl of Lovelace, verdens første programmerer. Hun var den første som så for seg at datamaskiner blant annet kunne brukes til å komponere musikk bygd på et system med hullkort. Franskmannen Ichbiach hedret i 1974-79 Ada Byron ved å skrive et programmeringsspråk på oppdrag for det amerikanske forsvarsdepartementet. Han kalte programmet ADA. En professor Morgan ved universitet i Cambrigde skrev i et notat datert 1893: "Om hun hadde vært en mann, hvilken lysende matematiker skulle ikke vi kunne gjort av henne." Ada var den gangen 16 år. |
 |
Admiral Grace Hopper (1906-1991) var en av datahistoriens mest innflytelsesrike kvinner. Hun var blant annet sentral i standariseringa av programmeringsspråket Cobol. |
Det offisielle Norge propaganderer og forholder seg for tida til kvinnespørsmålet som om det egentlig er løst. Det som trengs for å rette opp skeivheter nå, er ikke lenger endringer i struktur, men "litt mild tvang". Er kvinnene så dumme at de blir sjukepleiere i steden for ingeniører, så får de betale prisen - kvinner velger sjøl lav lønn. Alle må jo forstå at helsevesenet er et kors og en belastning, og at offentlige utgifter må være lave.
Opp imot denne offisielle likestillingsideologien har kvinneaktivister innført begrepet kvinnelønn og organisert kvinner på tvers. Flott! Vi er enige i disse parolene som taktikk, men ikke som strategi. Enhver ideologi har behov for en "visjon" eller en "utopi". Skal den feministiske bevegelsen ha framgang, trenger også denne en utopi, og for tida blir ingen visjon presentert. Regjeringas likestillingspolitikk - som hevder at nå må kvinnene ta seg sammen - duger ikke. Det gjør heller ikke kvinnebevegelsens politikk om at det er naturlig for kvinner å ha omsorgsyrker, mens mennene tar seg av produksjonen, og det som er feil er at omsorgsyrkene gir for lav lønn.
Det var atskillig lettere for jenter på 70- og 80-tallet å velge utradisjonelt. Vi hadde en kvinnebevegelse i ryggen som løfta oss fram som eksempler og pionerer, en kvinnebevegelse som i større grad enn i dag tok ansvar for kvinners samla transendens!
På enkelte områder har kvinnen ingen verdi som menneske, bare som vare. Ingen andre steder kommer kvinnehatet og menns forakt for kvinner så klart fram som i pornoindustrien. Vi blir partert, bretta ut, lemlesta, kalt for hore, bitch og ludder. Pornoen maler om igjen og om igjen på budskapet om at kvinner skal holdes på plass, voldtas, slås, bindes og piskes. Og det virker. Det er lagd for å virke. Å slå kvinner er normalt i Norge, som i andre land. Ulla Ollendorff hevder i en undersøkelse fra 1987 at 10 til 20 % av alle norske kvinner og barn blir utsatt for fysisk mishandling. I USA er det i 30 stater lovlig for ektemenn å voldta konene sine. Det ble ikke regnet som en forbrytelse i Storbritannia før i 1991. Vold mot kvinner dreier seg om samfunnsstruktur og ideologi. I USA la den nye høyrebevegelsen i 1981 fram forslag om å avskaffe alle føderale lover som beskyttet mishandlede kvinner mot ektemennene deres. I Norge har vi ikke fått så ekstreme forslag. Men krisesentre og hjelpetiltak mot incest og alternativ til vold slåss hele tida for ressurser for å opprettholde tiltaka.
For tida øker prostitusjonen. Alle jenter vokser opp med at kjønn er utstilt til salgs i kiosken på hjørnet, eller avertert på lugubre massasjeinstitutter i Dagbladet. Vi blir stadig utsatt for tilsynelatende tilfeldige systemer som forteller oss at vi er mindre verd enn menn. Og det virker. Damer ser på seg sjøl som mindre verd. Vi blir fratatt vår transendens. Det eneste vi kan er å utnytte immanensen vår.
Vår oppgave som marxister og/eller feminister må være å bringe disse perspektivene inn i debatten om hvorfor det blir færre jenter i harde fag, hvorfor kvinner velger omsorgsyrker og hvorfor kvinnelønninger er lavere enn mannslønninger. De ulike områdene for kvinnekampen henger sammen: kampen for kvinnelønn, for organisering av kvinner på tvers, for kvinner i mannsyrker, for jenters utdanning, og kampen mot overtro, mot fattigdom, mot porno og prostitusjon. Alt henger sammen. Alt handler om både økonomi og ideologi. Det handler om verdighet, levekår og transendens. Hvis vi ikke viser dette, har vi verken analyse eller visjon å tilby. Da tror vi det blir lenge både til heving av kvinnelønningene, innføring av sekstimersdagen og jevn kjønnsfordeling i arbeidslivet.