Røde Fane nr 1, 1995

Nr 127 - årgang 24
Til årgang 1995

• Siri Jensen: Kvinneopprøret i AKP
• Gunhild Aakervik: Global kvinnefrigjøring
• Johan Petter Andresen: Klassekamp i Europa
• Stein Aamdal: Deling av arbeid
• Johan Petter Andresen: Hva er produktivt arbeid?
• Pål Steigan: Sørøst-Asias fattige kjempe
• Arne Byrkjeflot: Revolusjonære lærdommer
• Terje Valen: Schmidt, Marx og økologi
• Debatt:
  • Siri Solbakken: Jeg vil ikke ha framtida til T.Ø.
  • Anker Holm: Randen og bedehuset
  • Paul Brosché: Marx, kriser og reformismen
  • Paul M. Sweezy: Stagnasjon og finansielle krakk uunngåelig
  • Harald Minken: Svar til Sweezy
• Bokmelding:
  • Johan Petter Andresen: Verden i følge Samir Amin
• A F Moss (Asbjørn Elden): Om å slutte for tidlig (dikt)

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Magnus Bernhardsen, Kjersti Røhme, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen, Ola-Jacob Sønsthagen og Eli Skorpen.

Forsidebilde: Merete Lien - "Kvinner som tør, kvinner som stormer, kvinner som bryter de gråeste normer"

Leder

av Erik Ness

Mens forsvarsminister Jørgen Kosmo forsvarte sitt besøk på tyrkisk våpenmesse i media i Norge, var Pål Steigan i Indonesia. Mens forsvarsministeren til Gro Harlem Brundtland forsvarer salg av våpen til den tyrkiske staten som brukes til å slå ned opposisjon og den kurdiske frigjøringsbevegelsen, kan Steigan i dette nummeret av Røde Fane rapportere om en modig og samfunnskritisk opposisjon i verdens fjerde folkerikeste land med et nettverk av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle.

Indonesia - og resten av Sørøst-Asia - har en raskt voksende kapitalistisk industri. Det betyr en raskt økende arbeiderklasse. Med en gjennomsnittlig timelønn på drøye to kroner kan utenlandsk kapital gjøre seg feite på kort tid.

Som i resten av den tredje verden flykter fattigbønder i Indonesia til de store byene i håp om jobb. For de fleste av disse er målet om å bli lønnsarbeider håpløst. Kapitalismen er ikke laga for å tilfredsstille behova deres - enten de får jobb eller ikke.

I Indonesia er forholdene for arbeidere og bønder brutale, og behovet for opprør og revolusjon stort. Men med et militærdiktatur som dreper og forfølger er det vanskelig å organisere arbeiderklassen og dens politiske partier. Det kan være vanskelig å skjønne dette for oss i vår nordlige andedam. Det er lett å bli "hvit europeer" - også for oss som kaller oss revolusjonære.

Lenin skrev i boka si Imperialismen at kapitalismen var kommet til sitt siste stadium, imperialismen. Det diskuteres fortsatt om forutsetningene for sosialisme var til stede i Russland. Men de gjorde revolusjon og kastet ut tsarmakta. De gjorde det "umulige".

Ebba Wergeland innledet for en gruppe ungdommer i Larvik på Rød Ungdoms studiesirkel om imperialismen. Den viktigste formen for solidaritetsarbeid er å slåss mot imperialismen i de landa vi bor, sa hun. Vingeklippe imperialismen! Støtte kurderne ved å slåss mot våpeneksport til det tyrkiske regimet sånn at ikke den kurdiske befolkninga blir myrdet. Slåss for å knuse imperialismen og for et sosialistisk samfunn.

Det er mulig å gjøre det "umulige" også i Norge. Hvis vi da ikke tror at kapitalismen er samfunnets siste og høyeste stadium, og alt snakk om revolusjon og kommunisme bare er til for drømmere.

Da trengs det organisering; både for å utvikle den teoretiske debatten, organiseringa av kommunistene og den breie fronten av folkelig motstanden i klassekamp nå og revolusjon og sosialisme seinere.

LO-kongressen som sa nei til EU var ett skritt på veien. Den var nok et bevis på at arbeiderklassen i Norge kan være farlig. Sammen med andre deler av folket ble et forsøk på å melde Norge inn i den imperialistiske blokka EU slått tilbake. Muligens var dette det kraftigste håndslaget fra Norge til de fattige i den tredje verden noensinne.

Kanskje ikke på grunn av de store praktiske og økonomiske konsekvensene, men fordi det var en stor moralsk oppmuntring - både til dem som slåss mot imperialismen i Norge og i resten av verden. Og en moralsk oppmuntring fra folk i kamp til folk i kamp er ikke å kimse av.

Den store kampsaken mot norsk imperialisme nå er å få Norge meldt ut av EØS. Det vil være et første skritt og inspirere andre anti-imperialister slik at den imperialistiske blokka under tysk kommando begynner å rakne. Indre problemer og oppløsning hos imperialistene er bra for blant annet fattigbøndene i Indonesia.

Hver gang imperialismens talsmenn bestiger talerstolen på et arrangement som fagbevegelsen holder 1. mai, er det et nederlag for kampen mot imperialismen. Det er å skru klokka tilbake til før november 1994 å invitere Brundtland og Hågensen 1. mai. De var to av spydspissene for å knytte Norge til EU, og ansvarlige for kuppet da Norge ble meldt inn i EØS. De er representanter for regjeringa som driver med fri flyt av EU-tilpasninger.

1. mai 1995 må stå i anti-imperialismens og solidaritetens tegn. La borgerne i DNA-ledelsen rake i hagen 1. mai!