|
|
|
- Arbeiderpartiet kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke Ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet, skriver AKPs faglige sekretær.
Utover 1910-, 20- og 30-tallet ble større og større deler av folket for sosialisme. Dette betydde at man slutta opp om et av de sosialistiske partiene: DNA, NKP eller NSA. Og ble fagorganisert. Kampen mellom det revolusjonære og de reformistiske partiene ble av de fleste oppfatta som en uenighet om hvordan å komme videre, og ikke om en sosialistisk kontra en kapitalistisk linje. Både NKP og DNA behandla motsetningene seg imellom som motsetninger mellom sosialistiske partier. Det var ingen rettlinja framgang for den sosialistiske ideen i den voksende arbeiderklassen, men hovedtendensen er klar.
DNA kom til makta på grunn av denne radikaliseringa. Men forutsetningen for at DNA fikk danne regjering av borgerskapet, var fordi man ikke lenger representerte en trussel mot systemet og borgerskapet. Det vil ikke si at borgerskapet var glade for utviklinga! DNA sitt program var spiselig for et borgerskap som fryktet å lide samme skjebne som det russiske aristokratiet. Borgerskapet fikk beholde makta, men det skulle skje visse endringer som ville gagne arbeiderklassen, og sikre systemets stabilitet. DNA kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Dette hjalp til å sikre oppslutninga om DNA.
Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet.
Det var DNA som utvikla en helhetlig strategi for utviklinga av økonomien etter krigen - i samarbeid med de andre delene av borgerskapet og i samarbeid med andre land (USA, Storbritannia, Sverige). Etter hvert har DNA-nomenklaturen/dynastiene vokst fram og utgjør en sentral del av ledelsen i de offentlige etatene, de statseide bedriftene, kooperasjonsmonopolene osv. På denne måten er ikke DNA bare det viktigste partiet for borgerskapet politisk sett, men utgjør sjøl en sentral del av borgerskapet. De framgangene som arbeiderklassen fikk etter at DNA kom i regjeringsposisjon og framover under 1940-, 50- og 60-tallet henger sammen med en spesiell historisk situasjon. Den materielle framgangen for arbeidsfolk i Norge i denne perioden, skiller seg i hovedsak ikke ut fra den materielle framgangen for arbeidsfolk i USA eller andre imperialistiske land, der det ikke har vært noe regjerende sosialdemokratisk parti.
Men den særegne sosialdemokratiske modellen fra Skandinavia henger sammen med bestemte historiske forhold der sosialistisk bevissthet og likhetstanken hos store deler av arbeiderklassen og folket er en viktig bestanddel:
Stigende levestandard for vanlige folk, folketrygdsystemet som sikkerhetsnett, formelt sett lik rett til utdanning (offentlig eide skoler og universiteter), formelt sett lik rett til helse (offentlig eide sjukehus o.l.), fredsplikt og klassesamarbeid i næringslivet. Men dette velferdssamfunnet hviler på et borgerlig diktatur. DNA/Høyre førte Norge inn i Nato, og det drives utbredt overvåking av opposisjonelle, slik at borgerskapet kan innføre åpent diktatur dersom det viser seg nødvendig.
Sosialdemokratiet kan bare beholde sin posisjon i arbeiderklassen dersom den kan vise til at arbeiderklassen tjener på dens linje. Så langt i dette århundre har det greid det. Men etter EF-kampen i 1973 har det støtt på flere og flere problemer. Og med stagnasjon i den internasjonale økonomien som også drabber Norge, til tross for olja, så har det blitt et politisk oppbrudd i arbeiderklassen.
Arbeiderklassen søker andre veier, men ikke il kommunismen. Kommunistene har tapt kampen for å bygge opp de første sosialistiske samfunna. Det sosialistiske Sovjet utviklet seg til et byråkrat-kapitalistisk diktatur. Og kampen innafor nomenklaturen som nå foregår blir framstilt som en kamp mellom de liberale/sosialdemokratiske/prokapitalistiske kreftene på den ene sida, og kommunistene, leninistene, stalinistene på den andre sida. I Kina går partiet den kapitalistiske veien og den folkelige bevegelsen som Mao leda, har forvandla seg til en ny overklasse. Albania, som vårt parti har framhevet som et alternativ til utviklinga i Øst-Europa og Sovjet, ligger i ruiner fordi det i hovedsak fulgte den samme linje som disse landa.
Det er ikke rart at arbeidsfolk er skeptiske til kommunisme og sosialisme i dag. Det er av avgjørende betydning at vi går i spissen for å oppsummere sosialismens erfaringer, slik at vi kan legge fram vårt syn på hvorfor det gikk galt og hva som må gjøres for å unngå de samme feila i framtida. Det er først når vi kan vise til at et annet samfunn der arbeiderklassen har makta er mulig og nødvendig, at vi kan regne med masseoppslutning om den sosialistiske ideen igjen. Dette bringer oss tilbake til de sosialdemokratiske partiene. Det er ikke lenger slik at DNA/SV er reformistiske partier som vil bruke reformer for å skape et sosialistisk samfunn, mens AKP mener at det er nødvendig med revolusjon for at arbeiderklassen skal få makta.
Hverken DNA eller SV har som erklært mål at arbeiderklassen skal ha makta. Og like viktig - arbeidsfolk flest oppfatter ikke SV eller DNA som partier som står for et annet samfunn. Det sosialistiske alternativ må altså gjenskapes og sannsynliggjøres.
For oss som har levd i OECD-land etter 1945, kan det se ut som om den generelle regelen for kapitalisme er at folk flest får det bedre og bedre. Vårt standpunkt er at hovedtendensen i den monopolkapitalistiske økonomien er stagnasjon. Hva er da årsaken til at arbeidsfolk flest har fått økt levestandard dersom man tar utgangspunkt i de siste 90 åra? Det er tre hovedgrunner som har betydning:
Fra og med midten av 1970-tallet har stagnasjonstendensen kommet klarere og klarere til uttrykk. Dette har gitt seg uttrykk i flere forhold, synkende BNP-vekst, gjeldskrisa til u- landa og økende gjeld, både privat og offentlig i imperialistlanda, lavere profittrate, økende ledighet. Den nåværende stagnasjonen vil mest sannsynlig gå over i en djupere krise, der både bank- og børskrakk og insolvente stater vil være ingredienser. Hovedoppgava til kommunistene i denne situasjonen er å gjøre den økonomiske krisa til en politisk krise. Vi må styrke kritikken av systemet og peke på muligheten for arbeiderklassen til å gripe makta. Vi må naturligvis delta fullt ut i kampen for å gjøre skadevirkningene av krisa minst mulig for arbeiderklassen, men vi gjør bare halve jobben dersom vi ikke samtidig bruker disse kampene til å vise hvordan de er deler av en større kamp og at grunnleggende endringer til det bedre for arbeiderklassen blir det først dersom den vil gripe makta.
Hvilke dagskamper det er riktig å prioritere vil naturligvis variere, og det er ikke riktig å bruke plass her til å ramse opp en liste som vi kunne enes om akkurat her og nå. Om et år vil den være uaktuell. Spesielt for Norge er at samtidig som vi er en del av den internasjonale imperialistiske systemet, er Norge i en særstilling. Dette kommer av de enorme petroleumsressursene som blir utnytta.
Etter nasjonaliseringene av oljeindustrien i mange u-land på 1970-tallet og danninga av Opec har det vært ekstraprofitter å hente i petroleumsvirksomheten. Disse ekstraprofittene bruker det norske borgerskapet i konkurransen mot andre. Statoil, Hydro m.fl. ekspanderer på bekostning av andre selskaper og stiller seg mål om å være blant verdens ledende oljeselskaper. Den norske statskassa blir også fylt med ekstra penger. Dersom oljeprisene fortsatt holder seg oppe, vil deler av det norske monopolborgerskapet kunne styrke seg ytterligere. Det er en egen kamp å vise at oljeformuen finnes og at disse pengene kan brukes til fornuftigere ting. Det er også mulig å vinne seire i kampen for at disse pengene kan brukes f.eks. til bedring av forholda i skolen, for de eldre, utbygging av jernbanenettet, bedring av lønnsforholda og så videre innafor det nåværende økonomiske systemet.
Høyst sannsynlig vil oljepengene bli brukt til videre ekspansjon for Statoil, Hydro m.fl. De oljepengene som staten får inn, vil forsvinne i forskjellige "redningsaksjoner" for ulike deler av kapitalen, etter hvert som stagnasjonen biter seg fast. Allerede nå er 15-20 milliarder gitt til bankene.
Miljøødelegginga som det moderne industrisamfunnet bringer med seg, har verken kapitalismen eller sosialismen løst. Vi mener at et sosialistisk samfunn kan løse disse problemene, men ikke et kapitalistisk. Jakta etter maksimal profitt hindrer det kapitalistiske systemet i å finne løsninger på miljøødeleggelsene. Tvert imot så blir jorda påført nye ødeleggelser for hver dag som går. Ved siden av ødeleggelsene på naturen, fremkaller også den moderne produksjonen nye sjukdommer i befolkninga, og sjølve produksjonen av varer og tjenester virker ofte nedbrytende på de som utfører jobben.
Et nytt økonomisk system må stille menneskenes behov i sentrum og ta utgangspunkt i de begrensninger som moder jord setter. Et av de forholdene som i dag kan framkalle flest naturkatastrofer, er svekkelsen av ozonlaget i atmosfæren. Dette problemet griper inn i hele organiseringa av de moderne samfunna, der kullstoffer blir brukt på en sløsaktig måte, og der alternativ energi som er mer skånsom mot jorda, ikke blir utvikla. Norge, som er et av verdens store eksportører av olje og gass, er med i dette løpet. De kravene som må reises i forhold til den eksporten og til bruken av kullstoffer i Norge må være at det satses på å senke utslippet av CO2, og at en industriell utvikling som øker utslippene ikke er forenlig med jordas behov.
Samtidig vil norsk gass kunne erstatte kontinental bruk av kull og andre stoffer som er verre for atmosfæren. Det er derfor en feilslått linje å gå mot eksport/utvinning av norsk olje og gass overhodet. Vi må arbeide for at fagforeningene reiser krav om at giftige utslipp fra industrien blir stoppa og at kollektivtransport blir prioritert foran bilismen. Vi må også arbeide for at fagforeningene og miljøbevegelsen utvikler et samarbeid. Det dukker opp situasjoner der arbeidsplasser blir stilt opp mot miljø. Her må partiet, der det er mulig, gå inn aktivt for å lage bruer mellom miljøbevegelsen og fagforeningene og finne fram til løsninger som tar vare både på arbeidernes og miljøets interesser.
Fram til 1970-tallet økte industriarbeiderklassen i antall. Etterpå har mange store industriarbeidsplasser blitt nedlagt, uten at den nye oljeindustrien har kunnet erstatte dem i nevneverdig grad. Alt i alt har altså de som vi har betrakta som den viktigste krafta i arbeiderklassen blitt svekka i antall. Det er heller ingen tvil om at den er svekka i politisk innflytelse. Det er i de såkalte tjenesteytende næringer at arbeiderklassen har økt mest. Konkret vil dette si: hjelpepleiere. butikkansatte, hotell- og restaurantarbeidere osv. Også de såkalte profesjonene der deler tilhører arbeiderklassen og mesteparten ellers ligger nær arbeiderklassen, har vokst, slik som: lærere, sjukepleiere osv. Partiet har tidligere retta oppmerksomheten ensidig mot industriarbeiderklassen. Dette var uheldig, da man ikke har fått godt nok fotfeste innafor de store arbeidsplassene i serviceindustrien og offentlig sektor. Framover må vi innrette oss på begge.
Til tross for den tallmessige tilbakegangen utgjør industriarbeiderne fortsatt en stor del av klassen. Fortsatt kan arbeidera innafor store industriarbeidsplasser starte og være hoveddrivkrafta i å få til store samfunnsmessige endringer. Flere av de store industriarbeidsplassene utgjør radikale sentra. Industriarbeiderne vil fortsatt være en avgjørende kraft i en sosialistisk revolusjon.
Den viktigste endringen i arbeiderklassens sammensetting med hensyn til yrke/arbeid er at det har blitt langt flere uten lønnsarbeid! I løpet av 1980- og 90-tallet er dette den viktigste endringa i arbeiderklassen. Og da mener vi ikke bare de formelt arbeidsledige, som utgjør ca 160.000 tusen. Men vi tar med de som er uføretrygda, fordi de ikke kan tilpasse seg de hardere krava som stilles i arbeidssituasjonen. Vi tar med de funksjonshemma, som ikke får jobb nå, men som ville ha fått jobb for 20 år sida. Vi tar med de førtidspensjonerte, som tidligere hadde retrettstillinger å gå til på jobben, og som kunne ha det slappere på gamle dager på jobben, men som det nå ikke er plass til. Disse gruppene er store og voksende! Antall sysselsatte er større nå enn for 30 år sia, men er nå på vei nedover. Samtidig har større og større deler av arbeiderklassen blitt avhengig av en og en halv inntekter for å holde dagens levestandard. Sånn sett vil arbeidsløsheten være den viktigste enkeltfaktor som vil prege arbeiderklassens utvikling framover.
Her har vi vår beste mulighet til å vise at det internasjonale kapitalistiske systemet betyr krise og arbeidsløshet, og at det er sjølve systemet som må bort. Vi må derfor skjerpe vår kritikk av det kapitalistiske økonomiske systemet. Men også et annet viktig spørsmål stilles på dagsorden. Hvordan organisere de arbeidsløse? Hvilke krav skal stilles sentralt?
Fra begynnelsen på 1980-tallet har vi gjort en del erfaringer som tilsier følgende: For at de arbeidsløses særegne forhold skal fram, må det utvikles egne organisasjoner av og for arbeidsløse. Disse organisasjonene kan enten være sjølstendige i forhold til fagbevegelsen, eller være tilknytta Samorg-ene eller forbundene. Det er av avgjørende betydning at disse organisasjonene kontrolleres av de arbeidsløse sjøl og ikke blir pålagt en politikk og ledelse av de yrkesaktive. Det var tre viktige forhold som ble tatt opp av arbeidsløshetsforeningene på begynnelsen av 1980-tallet:
De arbeidsløses vilkår, kravet om arbeidstidsforkorting som virkemiddel mot ledighet, og krav om å opprettholde arbeidsplasser og igangsette nye. Det er nødvendig å vise konkret at innvandrere ikke skaper mer eller mindre arbeidsløshet, men at de rammes først, fordi de ofte tilhører de svakeste grupper av arbeidere. Mer eller mindre innvandring vil ikke øke arbeidsløsheten eller senke den.
Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen. I lange perioder har kvinnene vært utafor lønnsarbeidet som en reservearme. Men like fullt har de vært en del av arbeiderklassen. Det har vært en avgjørende svakhet at kvinnene har blitt betrakta som annenrangs fordi de ikke har vært ute i lønnsarbeid. Den kvinneundertrykkinga som finner sted i arbeiderklassen bl.a. på dette grunnlaget, er det svært viktig å ta et oppgjør med. Med de nye tjenesteytende næringene, den økte sysselsettinga, prevensjonen og retten til sjølbestemt abort har kvinnene nå for første gang muligheten til å planlegge sitt eget liv uavhengig av en bestemt mann.
Med den økte sjølrespekten som fulgte med at man kom ut i lønnsarbeid, har kvinnene gjort opprør og krevd at de skal behandles på like fot med mannen. Dette opprøret er nå i full gang på mange områder.
Det er av avgjørende betydning at partiet går i spissen for å utvikle kampen der arbeiderkvinnene utgjør hoveddrivkrafta. Fordi denne rolla er ny for kvinnene, er det store svakheter. Det mest iøynefallende er den manglende masseorganiseringa og kampevnen. Dette henger sammen med hvilke yrker kvinner er konsentrert i og det faktum at de har en mer løselig tilknytning til arbeidsplassen på grunn av omsorgsansvaret. Det er 430.000 deltidsarbeidende i Norge. Masseorganisasjonene til kvinnene må derfor ta opp i seg kvinnens dobbelt oppgave som lønnsarbeider og husansvarlig. Partiet må utvikle en sjølstendig agitasjon/propaganda og organisering retta inn på de største kvinnearbeidsplassene i et første forsøk på systematisk å utvikle arbeidet blant arbeiderkvinnene.
Arbeidet blant arbeiderkvinnene må ikke ensidig basere seg på å utvikle fagforeningsarbeidet, men dette vil være det viktigste.
Det er ingen sjølsagt sak at Norge er en sjølstendig stat. For kort tid tilbake lå Norge under fremmed herredømme. Det er ikke gitt at det norske språk vil forbli det offisielle språket i Norge. Den politiske friheten vi har i Norge nå, er heller ikke gitt. Nå når monopolborgerskapet kontrollerer statsapparatet og eier mer og mer produksjon i utlandet, særlig i EF-landa, er ikke lenger staten et vern for norsk sjølråderett. Tvert imot så vil man nå innlemme Norge i EF, og flere og flere av borgerskapets klakører utbasunerer at det ikke lenger er mulig med nasjonal sjølråderett. Det er derfor av største betydning at arbeiderklassen tar på seg rollen som den norske nasjonens forsvarer. Naturligvis er EØS/EF-saka viktigst de nærmeste åra.
Den norske arbeiderklassen er liten og muligheten for at den skal kunne ta statsmakta i Norge og beholde den, uten at det skjer samtidig andre steder, er liten. Vi er derfor helt avhengig av at den internasjonale arbeiderklassen samarbeider og kjemper noenlunde sammen for statsmakta. Sosialisme i et land er mulig, men svært vanskelig. Der er derfor svært viktig at den revolusjonære delen av arbeiderklassen utvikler kontakter med likesinnede i nabolanda, inklusive Storbritannia og Tyskland. Under imperialismen går hovedmotsigelsen mellom de undertrykte nasjonene og de imperialistiske nasjonene. Denne motsetninga fører til stadige konflikter og kriger. Disse frigjøringskampene fra den tredje verden sin side er med på å svekke imperialismen, og dermed er de en hjelp til arbeiderklassen i de imperialistiske landa (deriblant lille Norge). Vi gjør derfor klokt i å støtte disse frigjøringskampene!
Utviklinga til LO, YS og AF: Den norske fagbevegelsen skiller seg ut fra den svenske og den danske da den organiserer færre. I våre to naboland ligger organisasjonsprosenten på 90, mens i Norge ligger den på 55 %. Internasjonalt sett har Norge en middels organisasjonsgrad sammenligna med andre imperialistiske land. Organiserte lønnstakere utafor LO har de siste 30 åra økt fra 10 % til 21 % av lønnstakerne, og fra 17 % til 38 % av de organiserte lønnstakerne. LOs totale medlemstall har steget fra 545.000 i 1956 til 789.500 i 1987. Organisasjonsgraden blant dem med over tredve timer i uka er 64 %. 44 % uorganiserte (dvs. 800.000) - prosentandelen ganske stabil de siste 40 åra. 4 av 10 pensjonerte lønnstakere er organiserte, 80 % i LO. Antall pensjonerte satt til ca. 500.000. Pensjonistandelen i LO er steget fra 14 % i 1977 til 19,5 % i 1986. Og er stigende. I realiteten er antallet yrkesaktive LO medlemmer synkende. LO organiserer med viktige unntak de lavere lønte og er den viktigste fagsammenslutninga til arbeiderklassen.
Hoved tendensen er tilbakegang for LO i forhold til andre lønnstakerorganisasjoner. Men LO er størst og pga måten klassesamarbeidssystemet er organisert på, bestemmer LO takten. Tidligere på 1930-tallet kunne det være grunn til å angripe forbund som organiserte seg utafor LO, men i dag er dette meningsløst. Tvert imot er det mange eksempler på at det er forbund utafor LO som mest aktivt bryter med hovedlinjene i borgerskapets lønnspolitikk. Her kan nevnes lærerstreiken og OFS-streikene.. Det framstår derimot ingen klare skiller i politisk hovedlinje mellom LO, YS og AF. Alle tre fagorganisasjoner aksepterer klassesamarbeidssystemet slik det er lagt opp. Det viktigste skillet ligger i at LO er underlagt direkte en del av det statsbærende borgerskapet.
Dette ser ikke ut til å være tilfelle for YS eller AF eller de uavhengige forbund.
Klassesamarbeidssystemet må sees i lys av arbeidstvistloven, hovedavtalene og den sosialdemokratiske ideologien. En sentral side ved klassesamarbeidet er at klubbleder blir personalsjef, leder for sjukepleierne blir leder for motparten. LO-ledere blir regjeringsmedlemmer og næringslivsledere og så videre. Som B. Scoccoca har påpekt, så lager sjølve det kapitalistiske systemet klassesamarbeidsorganer, ideologi osv. For så lenge arbeiderklassen ikke kjemper for makta, må den nødvendigvis inngå avtaler med motparten som er basert at den godtar å underlegges kapitalakkumulasjonen.
Det må finnes folk som lager avtalene og forhandler og passer på overholdelsen. Slikt sett er det naturlig at det oppstår et samarbeidssystem. På den andre sida så betyr dette systemet at arbeiderklassen har akseptert å være underklassen. Dette igjen fører med seg alt det negative som arbeiderklassen reagerer mot, og dermed oppstår kampen om linja i arbeiderklassen om man bare skal kjempe for bedring av kontraktene og lovene eller ta over butikken sjøl. Og blant dem som vil ta over butikken, blir det en kamp om hvordan man skal få det til.
Vår oppgave blir å arbeide for ideen om sosialismen og å kjempe for best mulige kontrakter underveis. Sosialt sett gir klassesamarbeidet utslag i at kapitalistene prøver å kjøpe opp de tillitsvalgte. Dette igjen fører til at de lever et annet liv og etterhvert skiller seg ut fra dem som de er tillitsvalgte for. Her kan kommunistene gå i spissen for å reise krav om at de tillitsvalgte skal ha samme vilkår som dem som de er tillitsvalgt for. Det samme kravet må rettes til de ansatte tillitsvalgte i fagorganisasjonene.
Situasjonen for fagbevegelsen nå. Som faglig utvalg tidligere har påpekt har borgerskapet initiativet for tida. Det er satt i gang en omfattende omstillingsprossess, der borgerskapet skal øke utbyttinga og svekke velferdsgodene. Dette kjøret er leda av DNA og Høyre i det politiske livet. Tiltakene er ment å bedre konkurranseevnen til de norske monopolene, slik at de kan klare seg bedre i den internasjonale konkurransen.
Slik sett er politikken rasjonell. Problemet er da at tiltakene ikke fører til en bedring av de generelle vilkåra for kapitalakkumulasjonen, tvert imot. Dermed har man en nedadgående spiral. Fagbevegelsen i denne situasjonen blir leda av folk som støtter denne politikken. Kampene blir en kamp om at tilstramming er nødvendig, men ikke akkurat for vår gruppe akkurat nå. Dette igjen fører Gro ut på banen som sier at man må bekjempe de snevre gruppeinteressene og ta utgangspunkt i helheten. Her må vi på banen og trekke opp vår analyse og vise hvilke "gruppeinteresser" DNA og Høyre kjører fram. Hittil har vi gjort dette for dårlig. Borgerskapets offensiv og arbeidsløsheta har svekka salgsmulighetene til arbeidskrafta på markedet. Dette driver fagforeningene på defensiven og oppløsningstendenser kan merkes.
Klarest kan dette sees når det gjelder Fellesforbundet, som har adskillige problemer med å fungere. Fagbevegelsens manglende evne til å ivareta medlemmenes interesser fører til at det oppstår indre konflikter, der sosialdemokrater aktivt går ut i opposisjon mot sine egne lederes ettergivenhet. Ofte er de pressa til det, og ofte mener de rett og slett at den sosialdemokratiske politikken må videreføres slik den var fram til slutten på 1970 tallet.
Vi må støtte disse opprørerne og gå inn i samarbeide med disse, men uten at vi legger fra oss vår sjølstendige analyse og linje. Det har vært tendenser til at vi underslår å aktivt propagandere vår egen analyse og hopper rett på "front"-politikken og "front"-plattformen. Dette svekker oss. Framover må vi regne med videre tilbakegang for fagbevegelsen. Vi må vise til at tilbakegangen kan snus, dersom man utvikler demokratiske fagforeninger der medlemmene har makta, og at disse baserer seg på plattformer som betyr å styrke arbeiderklassens innflytelse i forhold til borgerskapet. Det har vært tendenser til utbrudd fra LO for å danne fagforeninger/forbund som er uavhengige av DNA- og LO-toppen. Til tross for at disse fagorganisasjonene kan være både amatøristiske og vinglete, så er dette tendenser som vi skal støtte og hjelpe. Men naturligvis ikke ukritisk!
På sikt må fagbevegelsen reetableres med en ny ledelse som er innretta på at arbeiderklassen skal ta makta, men i den perioden vi er i nå, må vår hovedinnretting være å støtte de tendensene som vil bryte med DNA/LO-ledelsens klassesamarbeid, uansett om de er innafor eller utafor LO. Dette rokker ikke ved at vår hovedlinje er å arbeide i de eksisterende fagforeningene.
Fagforeningene er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Mesteparten av partiets arbeid må være retta inn på fagbevegelsen og dens problemstillinger. Vil det si at det skal drives mindre solidaritetsarbeid? Nei, men arbeidet må rettes inn på og drives i forhold til fagbevegelsen. Vi må koble vårt parlamentariske arbeid til fagbevegelsen, og vi må i kvinnekampen ta opp de problemstillingene som fagbevegelsen arbeider med. Skal vi bare jobbe i fagforeninger? Nei. Men de fleste av oss skal det. Skal alt vårt arbeid rettes mot fagforeninger? Nei, men mesteparten av arbeidet vårt skal det. Skal vi være et revolusjonært arbeiderparti må vi være villige til å ta på oss tillitsverv i arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon?
Når man blir tvunget til å måtte prioritere mellom fagforeningsarbeid og arbeid i kommunestyrer o.l, må utgangspunktet være at man har oppnådd en viss oppslutning i fagforeningene, før man kan prioritere den parlamentariske jobbinga. Naturligvis vil disse ulike arbeidsfeltene utfylle hverandre, men av de to er den ene viktigst. I prioritering mellom fagforeningsarbeid og partiarbeid er partiarbeidet viktigst. Det er viktigere å bygge ut partiorganisasjonen og utvikle partilinja enn å ta på seg tillitsverv som kan bety en svekkelse av partiarbeidet. Å sette igang sirkler og diskusjoner om vår politikk må være en kontinuerlig oppgave, sammen med spredning av Klassekampen. Betyr dette at man aldri skal prioritere fagforeningsarbeid foran partiarbeid?
Nei, men som en generell regel må partiarbeidet gå først. Vårt arbeid som tillitsvalgte vil styrke partiets innflytelse og fremme partiorganisering i vårt omland, dersom vi jobber på en riktig måte.
Når det gjelder ungdom, er ikke fagforening viktigst. De fleste ungdommer går nå på skole til de er 18-19. Det er derfor riktig av RU å prioritere skolene - men av de videregående skolene er det ikke likegyldig hvilke som prioriteres. Partiets organisering i forhold til arbeiderklassen. Dersom man tar alvorlig på klasseinnrettinga, så må partiet omorganiseres.
I de store byene der partiet har en del lag er det viktig å prioritere oppbygging av lag på de største arbeidsplassene og i de viktigste bransjene. Som hovedregel skal partiet organisere seg for å vinne oppslutning i fagbevegelsen også på mindre steder. Men her vil man måtte vurdere organisasjonsform utifra størrelsen. Det har vært mye problemer med å opprettholde arbeidsplasslag. Dette er fordi man har satset for lite på å utvikle disse.
Reformisme/syndikalisme/økonomisme og andre lugubre avvik skyldes først og fremst at partiet ikke har lagt nok vekt på utviklinga av arbeidsplasslaga. Kameratene som har arbeida med tillitsverv, har gjort dette med mindre og mindre hjelp. Det er altså først når partiet er villige til å prioritere jobbinga i forhold til arbeidsplassene, at man kan rette opp de feila vi har nå.
Mange av partiets medlemmer arbeider aleine som tillitsvalgte, vi må bestrebe oss på å unngå dette. Dette igjen betyr å konsentrere kreftene om færre og store arbeidsplasser og å jobbe utifra en plan om hvilke arbeidsplasser som skal prioriteres.
Intellektuelle i partiet er gjerne medlemmer i et boliglag. Vi må forandre dette til at mange intellektuelle skal knyttes til arbeidsplasslag og bransjelag. På denne måten vil man kunne utnytte deres spesielle evner til å drive fram teoretisk arbeid, analysearbeid o.l. Sammensettinga av de sentrale organene i partiet må også sees i dette lyset.
I forbindelse med diskusjoner om arbeiderinnrettinga kommer man ofte bort i holdninger av typen: "det er sterk sosialdemokratisk innflytelse i arbeiderklassen", "mannlige industriarbeidere er mest bakstreberske på kvinnespørsmålet", "fagforeningene får ikke til noe", "det politiske nivået blant norske arbeidere er lavt" osv. Det spørsmålet som må stilles og besvares er: den faktisk eksisterende arbeiderklassen slik den ser ut i dag, er den i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon? Eller er den for umoden? Vårt svar er utvetydig. Den er i høy grad i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Denne sosialistiske revolusjonen vil ha alle de svakhetene som arbeiderklassen sjøl har i dag, og så vil man måtte gå fram skritt for skritt etter maktovertakelsen med å fjerne kapitalismens rester.
Noen perfekt arbeiderklasse og noen perfekt revolusjon finnes rett og slett ikke. Men noen vei utenom finnes heller ikke!