Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

1492 og alt det der

Kåseri om en ny verdensuorden

av Pål Steigan

Røde Fane nr 1-2, 1991


Uten å bli beskyldt for å være millenarist, må det kunne gå an å slå fast at vi ikke har kommet nærmere en verden preget av fredelig samarbeid, velstand og utvikling.

Utpå høstparten i det året deres etterkommere skulle komme til å kalle 1492, oppdaget innbyggerne på den vakre øya Guanahani en flokk lyshudete menn i tre båter. De kunne ikke i sine villeste mareritt forestille seg at disse mennene, som ikke en gang kunne snakke noe vanlig menneskespråk, skulle innlede en æra da ikke bare innbyggerne på Guanahani skulle bli lagt i lenker, men en æra da det store flertallet av de opprinnelige 50-70 millionene mennesker på det store kontinentet skulle bli utryddet for å gi rom de grådigste erobrere i historien. At innbyggerne på Guanahani fikk lære seg at øya deres var omdøpt til San Salvador, opplevde de neppe som noen frelse. Det samme året ble den siste mauriske høyborgen på den iberiske halvøya erobret av de kristne fundamentalistene. Jødene og muslimene fikk valget mellom deportasjon, underkastelse eller døden. Sju århundrer med maurisk og islamsk kultur i Spania var slutt.

Fire hundre og nittini år er gått. Det kommende året skal det sies mye vrøvl og fortelles mange løgner om 1492. Men det vil også reise seg andre røster, og dette blir det rikelig tid til å komme tilbake til. Men et perspektiv på 499 år gir oss distanse nok til å se rekkevidden av det som skjedde. Før 1492 hadde de europeiske stormaktene vært regionale stormakter og knapt nok det. Men med de erobringene som dette skjebneåret la grunnlag for, tippet balansen. Det vil si, den tippet ikke med en gang og ikke uten utfordringer, så seint som i 1529 kunne det osmanske riket ha tatt Wien, slik det tidligere hadde tatt hele Balkan. Men med 1492 innledes et halvt årtusen der Europa systematisk legger verden under seg, plyndrer den og former den i sitt bilde. Først er Spania og Portugal de dominerende maktene, seinere Nederland og England og seinere flytter dominansen seg til USA. Men det er hele tida den hvite manns europeiske kolonialisme og etter hvert kapitalisme og imperialisme. Uansett hvilke voldsdåder Europa har gjort seg skyldig i, har det hele tida skjedd for å fremme sivilisasjonens, kristendommens og etterhvert humanismens og demokratiets idealer. Det at en stat som er grunnlagt på apachenes, irokesernes, cheyennenes og siouxenes knokler, kan påberope seg retten til å dømme om folkerettens ukrenkelighet, viser hvor total Europas økonomiske og militære seier har vært.

I sin rolle som Urban 2. og Fredrik Barbarossa utbasunerer Noriegas tidligere arbeidsgiver fra sitt ovale kontor innledninga til et nytt amerikansk århundre. Seieren over Irak skal være beviset på dette. Men det er all grunn til å benytte 499 års-perspektivet til å trekke dette i tvil. Riktignok har den euro-amerikanske kapitalismen lykkes i å erobre den tredje planeten i vårt solsystem og dens nærmeste omgivelser. Men en behøver ikke å være dommedagsprofet for å øyne at denne erobringa har skapt forutsetningene for sitt eget endelikt. I denne sammenhengen skal jeg imidlertid ikke ta opp den euro-amerikanske produksjonsmåtens økologiske katastrofer, men utelukkende de geopolitiske endringene som vi står overfor foran inngangen til det tredje millennium.

Den europeiske kapitalismen, og særlig dens amerikanske variant, har erobret verden så grundig at den nå møter sine egne våpen i andres hender. Og la oss ikke forville oss inn i ideologiske tilsløringer og sentimentale bortforklaringer. De strategiske endringene er basert på materielle forhold, på tall.

Et tall som herr Bush og hans kolleger på denne sida av Atlanterhavsryggen ofte overser, er noe så enkelt som innbyggertall. 3,2 milliarder av menneskehetens fem bor i Asia. Hvis vi hadde et verdensparlament valgt etter den amerikanske grunnlovens prinsipp om en mann en stemme, så ville asiatene ha to tredjedels flertall. De kunne danne verdensregjering uten hvite koalisjonspartnere og vedta at den urimelige subsidieringa av statene i nord skulle ta slutt med øyeblikkelig virkning. Hvis de attpåtil dannet samlingsregjering med Afrika og Latin-Amerika, ville de hatt mer enn fire femdeler av menneskeheten bak seg. Heldigvis for verdens herskere er det ingen fare for at det skal bli demokrati i verden med det første, så Nords privilegier vil bli bevart en stund til. Nord har militærmakt til å sørge for det, som vi nettopp har fått demonstrert. Likevel er disse tallene av betydning. De flytter tyngdepunkter og endrer maktstrukturer på lang sikt. Og ironisk nok får dette ei virkning i kapitalens eget virkefelt. Sjøl om en milliard av disse menneskene er uinteressante fra en markedsmessig synsvinkel, så er allerede den kjøpekraftige delen av det asiatiske markedet en faktor som ingen kapitalist kan se bort fra.

Men det er også andre tall, tall som allerede og med god grunn bekymrer den tidligere CIA-sjefen, f.eks følgende:

Japan kjøper opp Sørøst-Asia, Filippinene, Australia. Japanske monopoler investerer tungt i Europa og USA. Krisa i Golfen rammet ikke Japan så hardt som en skulle tro, enda Japan står uten egen olje. Krisa i 1973 lærte Japan å redusere sin avhengighet av olje. Denne krisa kommer til å lære Japan å sikre seg sikrere tilgang på den olja landet fortsatt vil trenge. Løsninga ligger så og si utafor stuedøra. Sjøl om Sovjet og Japan fortsatt kives på grunn av den sovjetiske okkupasjonen av de japanske Kurilene, har begge land en felles strategisk interesse for å komme fram til et økonomisk samarbeid. Sovjet har store oljekilder i Øst-Sibir, som landet ikke klarer å utnytte på grunn av mangel på kapital og teknologi. Japan har kapital og teknologi, men mangler olje og gass. Gorbatsjov har lansert en plan for et økonomisk samarbeids- og utviklingsområde rundt Japanhavet. Dette er en plan som også appellerer sterkt til store deler av det japanske borgerskapet. Faktisk har jeg fått den framlagt i Japan som en japansk plan. Det man ser for seg er muligheten til å kombinere sørkoreansk og japansk kapital og knowhow med nordkoreanske, kinesiske og øst-sovjetiske naturressurser og arbeidskraft. Det er mange politiske hindre på veien til et slikt mål, for eksempel den ikke helt ubetydelige detaljen at de to koreanske statene i dag er ute av stand til å samarbeide om noe som helst. En annen hindring er USAs militærstrategi. I Sør-Korea har USA militærbaser og disse er sannsynligvis utstyrt med atomvåpen. I et framtidig forent Korea vil det etter alle solemerker være slutt på at amerikansk militærpoliti kan operere på nattklubbene i Itaewoo som om det var i Newport News, Virginia. På tross av alle motsetninger betrakter borgerskapet både i Japan og i Sør-Korea sine strategiske interesser av et partnerskap med USA som viktigere enn å oppnå et gunstig forhold til Sovjet. Men intet er mer som skrift i sand ... Både Tokyo og Seoul har økonomiske vekstproblemer, hvis de får utvikle seg til krise, kan det bli maktpåliggende å gå inn for å sikre markeder og råvarer i et østasiatisk "fellesskap".

Den kinesiske panserneven mot studentene på Tienanmen har stilt Kina på gangen i internasjonal politikk. Internt i Kina har maktkampen låst seg. Men hvis Deng ikke han funnet ungdomskilden, vil det komme en åpning heller før enn seinere. I mellomtida vokser det indre trykket i Kina. Den kapitalistiske delen av økonomien styrker seg, særlig i kystbyene og særlig i sør. Det er mindre enn seks år til 1997 da Hongkong blir forent med moderlandet. Da vil Guangdong/Hongkong-regionen utgjøre en tung, eksportrettet økonomi med et kapitalistisk lokomotiv.

Innbyggertallet i denne regionen vil være ca. 80 millioner, eller større enn et eventuelt forent Korea. Samtidig vil undertrykking og utbytting avle motstand. Det meldes at punkeme i Beijing har hentet fram gamle Mao-merker. De klassiske motsigelsene i Kina vil altså fortsette, samtidig som Kina vil melde seg på banen igjen. De imperialistiske blokkene vil kappes om det kinesiske kortet, noe Bush demonstrerte da han kjøpte bort det kinesiske vetoet i FN ved å oppheve blokaden. Jeg klarer dessverre ikke å regne med at Kina vil melde seg på den internasjonale arenaen som noen antiimperialistisk kraft, men at Kina vil gjøre seg gjeldende og det med tyngde, anser jeg som opplagt. Både Sovjet, USA, EF og Japan vil kjempe om Kinas gunst og de valgene Kinas ledelse gjør, vil kunne tippe balansen mellom disse blokkene. Men uansett hva man måtte mene om ledelsen i Beijing, den blir neppe noen agent for andre. Kina, Zhongguo, er og blir Midtens Rike.

I Europa har den enkle øst-vest-konfrontasjonen blitt avløst av en langt mer uoversiktlig situasjon. Det at Warzawapakten er gått i oppløsning og terrorbalansen langt på vei avskaffet, betyr at lokale konvensjonelle krigen igjen er blitt en praktisk mulighet også i Europa. I flere sovjetrepublikker rår det noe som likner krigstilstand. Maskinpistolene og de lange knivene har alt talt sitt tydelige språk i Sumgait, Sør-Ossetia, Vilnius ... Hvis løsrivningsvedtakene følges opp med handling i de ulike sovjetrepublikkene, kan lett borgerkrigen være neste fase. Det samme kan skje hvis Jugoslavia går i oppløsning. Fra Finskebukta og Tysklands sørøstgrense går det nå et sammenhengende konfliktbelte gjennom Øst-Europa og Vest-Asia til India. Den nøkkelposisjonen som USA har gitt Turgut Özal i Tyrkia, kan skjerpe konfliktene både mot Hellas og Balkan, og Sovjet, slik den allerede skjerper konfliktene mot Irak og Iran. Tyrkia har potensielle og aktuelle konflikter med samtlige naboland.

En del av oss har allerede lenge hatt et lite sideblikk på europakartet fra 1914. Det er ingen synderlig sannsynlighet for at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn gjenoppstår som en annen fugl Føniks etter to verdenskrigers aske. Men vi ser i det minste skyggen av dobbeltmonarkiet når Wien, Praha, Budapest og Venezia styrker samarbeidet. Når kravet om et fritt Slovenia runger i Sarajevo og storserberne styrker seg i Beograd, minner det oss om at Jugoslavia ikke er en særlig gammel oppfinnelse. Ellers har samtlige land på Balkan noe uoppgjort med naboen. Bare pust til glørne, så er flammen der. Forskjellen er at Balkan ikke spiller en så strategisk rolle i 1990-åra som det har gjort tidligere.

De gamle byråkratiske, såkalt sosialistiske, statene i Øst-Europa tar sikte på å bli markedsøkonomier i en fart, anført av populisten og demagogen Walesa, Thatcher-kopien Klaus med flere. Foreløpig er suksessene begrensa til millionarbeidsløshet og ny fattigdom. Den tyske østekspansjonen er ikke slutt med Anschluss-et mot DDR. Det er et vakuum å fylle etter sovjetmakta.

For å oppsummere: Når George Bush tror at han kan feire Columbus-jubileet ved å markere inngangen til et nytt amerikansk århundre, gjør han opp regninga uten vert. Den nye verdensordenen som massemyrderiene mot Irak skulle legge grunnen til, tegner mer til å bli et nytt verdenskaos. USA kan ikke for all framtid være supermakt på krita uten å forpakte bort vesentlige deler av makta til sine kreditorer. Amerikanske ledere er tilhengere av kjappe seire og enkle løsninger. Dette kan fungere på Grenada, men når Pentagon blåser opp den samme aksjonen i widescreen-format og Technicolor i Midtøsten, tramper Johnny ut i den gamle hengemyra av motsigelser. Man knuser Saddam Husseins armé, bare for å ønske at Saddam blir sittende, så man ikke risikerer et fritt Kurdistan. Man hindrer Saddam fra å kjøpe våpen, bare for å ruste opp samtlige av hans fiender. Som for øvrig like gjerne kan fly i strupen på hverandre ved neste korsvei.

Uten å bli beskyldt for å være millenarist, må det kunne gå an å slå fast at vi ikke har kommet nærmere en verden preget av fredelig samarbeid, velstand og utvikling. Vi har i stedet kommet inn i en fase som er mer ustabil enn på svært lenge, en fase som etter all sannsynlighet vil bli preget av krig, katastrofer, imperialistisk rivalisering og opprør. Millioner av mennesker vil fortsette å dø av sult i Afrika eller forgå av sjukdommer i latinamerikansk slum, samtidig som stadig mer kapital og kunnskap vil bli brukt for å skape enda mer effektive måter å ta liv av folk på. Og dette later til å bli normaltilstanden.

Forhenværende sosialister i det rike Norge kan preke om den reformvennlige kapitalismen, på tross av historiens største arbeidsløshet her på berget. Men ute i den virkelige verden vil motsetningene skjerpes til neste bristepunkt. Om det blir en ny krig mellom sør og nord, eller om det blir en krig mellom imperialistmakter, eventuelt gjennom stedfortredere, er for tidlig å si. De drivkreftene som gjør at det blir slik, er ypperlig beskrevet av en herre ved navn Karl Marx. Han opplevde to ganger at et parti han hadde vært med på å stifte ble nedlagt, men han oppga aldri kritikken av kapitalismen. Halvannet århundre etter Det kommunistiske partis manifest, ser vi svært tydelig at han gjorde rett i å være så sta.