Tysk utgave av forrige versjon av programmetInnhold: Forord | Målet for AKPs freds- og antikrigsarbeid | Oppgavene | Vilkåra for freds- og antikrigsarbeidet ved inngangen til det nye tusenåret | USA-dominans og ustabilitet | Borgerkriger og stormaktskriger gjennom stedfortreder - økende militarisering og krigsfare | "Splitt og hersk"-politikken | FN og de "opplyste stater" | Folkekrigen og det borgerlige militærapparatet | Paroleplattform
Øvrige programdokument fra AKP | Til AKP si heimeside
Introduksjon 1999: Dette programmet er vedtatt av Arbeidsutvalget i AKP i oktober 1999. Det bygger på et utkast som ble lagt fram for landsmøtet i mai samme år og siden drøfta i Sentralstyret og lagt ut for kommentarer i partiorganisasjonen. Se tidligere utkast her.
Programmet tar for seg en del av det antiimperialistiske arbeidet, kampen mot imperialistiske kriger og for fred. Begivenhetene de seinere åra har krevd en ny gjennomgang av våre teoretiske og praktiske svar på de utfordringene vi møter på dette området.
Flere av de standpunktene og analysene som legges fram her, vil også gå igjen i diskusjonen vi skal ha framover om nytt partiprogram for AKP. Denne programdebatten oppfordrer vi også folk utenfor AKPs rekker om å delta i. Du finner både det nåværende programmet og innleggene i debatten lagt ut på AKPs vevsider.
Og du kan få programmet og debatthefter i papirformat ved å ta kontakt med oss.
Oslo, oktober 1999
Arbeidsutvalget i AKP
Introduksjon 2004: På partiets landsmøte i juni 2004 blei det vedtatt en del endringer i freds- og antikrigsprogrammets paroleplattform. Sentralstyret fikk fullmakt til å revidere forord og bakgrunnsanalyse. Dette er for tida (juli 2004) ikke gjort. Den tyske utgaven av plattformen er ennå revidert i samsvar med 2004-vedtaket.
er å jobbe for en varig fred gjennom å avskaffe grunnlaget for imperialistiske røverkriger Vi slåss ikke bare mot de enkelte undertrykkings- og erobringskrigene vi ser i dag, men for å avskaffe det systemet som lovmessig avler flere slike kriger. "Imperialisme betyr krig." Slutten på det tjuende århundret illustrerer gyldigheten i dette til fulle. Freds- og antikrigsarbeidet er derfor en integrert del i kampen vår for en sosialistisk revolusjon og for avskaffelsen av det imperialistiske verdenssystemet.
Fredsarbeidet innebærer også å støtte rettferdige kriger. Så lenge imperialismen består vil "krig mot krigen", revolusjonære borgerkriger og antiimperialistiske frigjøringskriger være en del av fredsarbeidet, en del av arbeidet for å nå vilkåra for en varig fred. Dessverre vil ikke undertrykking og aggresjon forsvinne av seg sjøl.
dette stiller AKP overfor, vil i første rekke være å slåss mot den imperialistiske politikken til det norske borgerskapet og motvirke en eventuell framtidig okkupasjon av Norge.
AKP vil mobilisere mot det norske borgerskapets imperialistiske eventyr rundt om i verden, som har ført til at det allerede i dag blir sendt norske styrker ut på angrepskriger langt utenfor Norges grenser. Og vi må arbeide for at folket i Norge motsetter seg den alliansepolitikken borgerskapet bygger sin makt på, hvor borgerskapet ut fra egne særinteresser underkaster seg allierte imperialistiske stormakter. I forlengelsen av dette ligger også at borgerskapet ville la Norge hærsettes av allierte, imperialistiske stormakter under en framtidig krig mellom rivaliserende blokker.
Denne kampen mot eget borgerskap og de stormaktene som dominerer det, må gå hand i hand med å utvikle solidaritet med andre folk og nasjoner som slåss mot dette imperialistiske verdenssystemet. Det er vårt svar på spørsmålet om hva slags internasjonalisme vi er for. Vi går mot propagandaen om at sjølråderetten til folk og nasjoner må underordne seg den mye omtalte "globaliseringa" og behovet for internasjonalt samarbeid.
Med sammenbruddet av Sovjetunionen og stormaktsalliansen som bygde på denne supermakta, gikk verden inn i en epoke med ustabilitet, ikke inn i en fredens epoke, som de triumferende propagandistene for kapitalismen slo om seg med i overstadig lykkerus etter den såkalte kommunismens fall. Den seirende supermakta, USA, forsøker å skape et verdensomspennende "Pax Americana" gjennom å fylle opp de maktpolitiske tomromma sammenbruddet etterlot seg. Dette gjør de ved hjelp av mer fordekte pressmidler overfor sine nye gryende rivaler, som den dominerende EU-makta Tyskland, Japan, Kina og endog det framtidige Russland, og gjennom utilslørt maktbruk overfor de folkene og nasjonene de utbytter og undertrykker åpent. Og det skjer gjennom liberaliseringa av verdensøkonomien, som favoriserer verdens sterkeste økonomiske makt og de amerikanske storselskapa.
De maktforholda som de to verdenskrigene etablerte i Sørøst-Europa, brøt sammen og resulterte i dagens nye Balkan-kriger. Samtidig har vi ved inngangen til det nye tusenåret gående flere varme kriger både i Midtøsten og andre deler av Asia, i Afrika og i Latin-Amerika. Og vi ser at USA også prøver å skyve fram sine posisjoner i Øst-Asia i forhold til de frontlinjene som ble etablert etter 2.verdenskrig, revolusjonen i Kina og Koreakrigen.
Tilsynelatende dreier dette seg om regionale kriger: borgerkriger og rivalisering mellom lokale stater eller etniske grupper. Men i de fleste tilfeller henger disse krigene sammen med innblanding utenfra, fra imperialistmakter som strever etter kontroll over ressurser og strategiske områder. I den nå over åtte år lange krigen mot Irak har USA klart å tvinge fram oppslutning fra en samla verdensimperialisme for felles aggresjon overfor en nasjon og et helt folk i den tredje verden. Krigen brukes til å spre oppfatninga om at den store trusselen mot menneskeheten kommer fra usiviliserte despoter.
Ser vi nærmere på denne krigen og krigen mot Jugoslavia våren 1999, finner vi at under overflata av en samla imperialistblokk, er det også uenigheter og rivalisering stormaktene imellom. Krigene mot Irak og Jugoslavia er derfor på samme tid også "krig gjennom stedfortreder"; de er også en arena for maktkampen mellom konkurrerende imperialistmakter. Dette ser vi også i regionale kriger som i Kongo, på Afrikas horn, i Tyrkias krig mot kurderne og i forspillet til det som kan bli den neste store krigen: krig mot Nord-Korea, som en del av strevet fra USA sin side for å "demme opp" mot Kina.
Så lenge USA klarer å beholde sin dominans, vil vil rivaliseringa mellom imperialistmaktene stå fram som et underordna trekk ved nåtidas kriger. Men utviklinga peker fram mot åpnere konfrontasjoner også de store imperialistmaktene imellom.
I stedet for en mer fredelig verden er vi derfor på vei inn i en tid med flere kriger, og også fare for direkte kriger mellom imperialistmaktene. Antall regionale kriger falt naturlig nok noe i perioden etter Berlinmurens og Sovjets fall. Gruppen med "krig gjennom stedfortreder" mellom supermaktene døde ut. Men i de siste åra er omfanget væpna konflikter voksende igjen, ifølge institutter som fører statistikk over slikt: fra 51 "større væpna konflikter" i 1991 til 25 i 1997 og til 31-37 i 1998. Regner vi med "voldelige politiske konflikter og små etniske kriger", har antallet økt fra 84 i 1993 til 144 i 1997 (PIOOM-stiftelsen, Nederland).
Sjøl om det har vært nedrustning som følge av bortfallet av Warzawapakten, har satsinga på militær opprustning og fornying fortsatt for fullt i USA og andre vestlige land. Modernisering og omlegging av militærstrukturene gjør våpenindustrien og våpenhandlerne til en både lukrativ og innflytelsesrik bransje. Militariseringa av politikken har snarere økt, ikke minst i Europa, med opprustning av politi og overvåkningstiltak som en integrert del av voldsapparatet. Produksjonen av såkalte "lettere våpen" stiger i skyggen av den offisielle nedrustninga. Fra 1980-tallet til 1994 steg antallet bedrifter som produserer slike våpen, med 25 %, til nesten 300 bedrifter i 52 land (artikkel av Ole Mathismoen, Aftenposten 12.7.99). De siste fem åra har det økt med ytterligere 25 % til 377, ifølge forskningsinstituttet Jane's.
Et klassisk redskap for alle herskere, til alle tider, har vært "splitt og hersk"-politikken. Imperialismen bruker denne til siste trevl.
De kolonigrensene som ble trukket i forrige århundre, tok ikke hensyn til nasjonalitet eller førkoloniale statsgrenser. Under sammenbruddet for nykolonialismen som fulgte etter den formelle frigjøringa, har gamle og nye kolonimakter benytta seg av dette og fyrt opp under nasjonale og etniske motsetninger, både for å hindre frigjøringsbevegelser i å vinne fotfeste og for å få overtak vis-a-vis konkurrerende imperialistmakter.
Det samme skjer også i de imperialistiske kjerneområdene, som Europa, hvor nasjonale og etniske konflikter som springer ut av kampen mot undertrykkinga og oppløsning av tidligere flernasjonale stater, blir brukt av imperialistmaktene i kampen for å sikre seg ny kontroll.
Oppløsninga av Sovjetunionen bærer utallige slike konflikter i sitt skjød, ikke bare Tsjetsjenia-konflikten og de andre kjente konfliktene i Kaukasus-regionen. Og vi har bittert fått erfare det på Balkan, etter oppløsninga av Jugoslavia.
Antiimperialister må også ta standpunkt til konflikter som ikke kan settes direkte i samme bås som de "klassiske" nasjonale frigjøringskampene mot imperialistisk undertrykking. Hvis ikke kan de komme i skade for å havne i fanget til imperialismen, slik vi så flere antiimperialister gjorde både under Bosnia- og Kosovo-konfiktene. De støttet til og med Nato-bombing under dekke av solidaritet med en av nasjonalitetsgruppene.
Vi må analysere FN konkret. FN er en arena som gjenspeiler maktforholda i verden. I spørsmål som angår krig og fred, er det stormaktene som rår uansett. Er det konflikter mellom dem, er enten FN handlingslamma eller dominert av den som kan trumfe viljen sin gjennom. FNs historie viser dette klart.
Det siste tiåret, fram til høsten 1998, kunne USA diktere FN og fikk følgelig FN med på å føre krigen mot Irak (som de fortsatt gjør gjennom sanksjonspolitikken).Vi er nå på vei inn i en ny fase, hvor stormakter som Russland og Kina, og av og til Frankrike, blokkerer USAs egenrådighet. USA vil da gå andre veier om nødvendig. Gjennom Nato, som vi nettopp så i Jugoslavia-krigen. Eller sammen med England, som vi ser i de jevnlige bombetoktene mot Irak. De går også aleine, som når Kongressen åpenlyst bevilger ca 100 millioner dollar i støtte til attentater og indre opprørsforsøk i Irak.
USA bryter internasjonale konvensjoner de har skrevet under. De hykler et korstog for humanisme, menneskerettigheter og forsvar for sivilisasjonenen. At de nå setter FN til side, må ikke føre til at vi aksepterer - eller til og med aktivt fremmer - forslag om imperialistiske intervensjoner bare de fører FN-flagget. Som i Kosovo nå kan vi lett også ende opp med at Nato-aksjoner får ryggdekning av FN-resolusjoner. Det er innholdet i intervensjonene som må avgjøre vår holdning til dem, ikke hvilket flagg de seiler under.
I propagandaen for humanitære intervensjoner kjører USA fram Menneskerettighetserklæringen og FN-konvensjonen om folkemord for å overkjøre, eller endre, konvensjonene om folkeretten. Det er her den imperialistiske propagandaen har hatt størst gjennomslagskraft i venstreradikale og intellektuelle miljøer til nå. "Den hvite manns byrde"-syndromet gir fortsatt god klangbunn. Slagord som "de opplyste statene", som har rett til å gripe inn mot "barbarene", blir lansert og vinner gehør.
Folkekrigsstrategien vil fortsatt være hovedformen for å oppnå nasjonal frigjøring i de fleste tredje verden-landa. Det vil også fortsatt være slik at forsvar av nasjonal sjølråderett mot imperialistisk aggresjon vil være en høyst aktuell politikk for mindre imperialistiske land som Norge. Det nasjonale spørsmålet vil kanskje spille en enda viktigere rolle i tida framover. Det er ikke slik at den såkalte globaliseringa betyr slutten på nasjonalstatens epoke.
Men den konkrete tilpasninga av folkekrigsstrategien må bygge på en konkret analyse av situasjonen i landet og verden i dag. Samtidig vil tilpasninga av den norske forsvarspolitikken til den nye Nato-strategien, gjøre at politisk militærnekting får en mer framtredende plass. Arbeid for å få Norge ut av Nato blir en del av forsvaret av vernepliktshæren mot gradvis innføring av vervehær og oppsetting av internasjonale utrykningsstyrker.