DNP er et revolusjonært, feministisk arbeiderparti. Vi organiserer folk til kamp for en sosialistisk omveltning. Vårt mål er et klasseløst samfunn, kommunisme.
Aldri før har menneskeheten rådd over så store ressurser som i dag. Teknologien og kunnskapsnivået i verden gjør oss i stand til å kommunisere, samhandle og produsere med hele verden. Samtidig sliter vi med problemer som sult, krig og rasering av naturen. Makt og ressurser er grunnleggende urettferdig fordelt. Noen få eiere av aksjer og selskaper kontrollerer mesteparten av jordas ressurser. Menn tjener bedre og har større frihet enn kvinner i hele ver-den. En gruppe rike, industrialiserte land dominerer verden politisk, militært og økonomisk, mens andre deler av verden er preget av fattigdom og avmakt.
Hver dag blir vi fortalt at det er umulig å gjøre noe med urettferdigheten. Dagens kapitalistiske samfunn blir presentert som noe evig og naturlig. Det at folk er ulike brukes for å rettferdiggjøre ulikhet som dette samfunnet skaper. Det sies at det ikke finnes alternativer til utviklingen, og når utviklingen er negativ blir det fremstilt som noe utenfor menneskelig kontroll. Men mennesket kan forandre samfunnet. Det finnes ingen evigvarende samfunnsformer. Gang på gang har vilkårene endret seg, slik at folk har kunnet forandre samfunnet mot noe bedre. Gang på gang har selv de mest stabile sivilisasjonene eller de sterkeste maktapparatene rast sammen. Heller ikke kapitalismen vil vare evig.
Flertallet av verdens befolkning har egeninteresse av å forandre det økonomiske systemet og frata mindretallet retten til å eie og kontrollere størstedelen av ressursene. Utviklingen av den globale kapitalismen har konsentrert en stadig større rikdom og makt hos kapitalgruppene som eier de store transnasjonale selskapene. De kontrollerer enorme naturresurser, den teknologiske utviklingen og påvirker den økonomiske og politiske utviklinga over hele kloden. Denne eliten styrer over arbeid og livet til flertallet av jordas befolkning som lever i fattigdom, arbeidsløshet eller som utbytta småbønder eller lønnsarbeidere. Disse to gruppene representerer hvert sitt ytterpunkt i et klassesamfunn, og akkurat som slavene hadde interesse av å ødelegge slavesamfunnet, livegne bønder av å frigjøre seg fra den føydale undertrykkelsen, så har arbeiderne, fattigbøndene og andre undertrykte interesse av at kapitalismen byttes ut med noe bedre. Kapitalismen sjøl skaper de motkreftene som skal til for å skape en verden uten utbytting, undertrykking og nød.
Folk må - med arbeiderklassen i spissen – organisere seg for å skape den framtida de vil ha. DNP ser seg som en del av denne bevegelsen og arbeidet for en slik forandring av Norge og verden, en radikal forandring til en nasjonal og internasjonal demokratisk sosialisme. Vi vil være med å skape et samfunn der flertallet reelt styrer – et samfunn som er basert på menneskerettigheter og kollektiv organisering. Et samfunn hvor fellesskapet eier maskinene, jorda og andre produksjonsmidler, hvor det ikke finnes privat eiendomsrett til kunnskap eller kapital. Hvor kulturen er fri, velferden gratis, men alle til gjengjeld må bidra med det nødvendige arbeidet. Denne sosialismen vil imidlertid bare være begynnelsen, og den vil ha svakheter og trekk nedarvet fra kapitalismen. Det er vår oppfatning at det kontinuerlig må føres kamp for at samfunnet skal videreutvikles mot stadig større frihet og demokrati, til et klasseløst samfunn, kommunismen
Kapitalismen er det økonomiske systemet som dominerer så og si hele verden i dag, inkludert det norske samfunnet. Det bygger på at eiendomsretten til sentrale ressurser og produksjonsmiddel er i hendene på ei relativt lita gruppe mennesker – kapitalistene. De eier kapital, som er oppsamlede verdier skapt av andres arbeid, og som forblir kapital ved at den gang på gang settes inn i utbytting av andres arbeidskraft.
Produksjonen i samfunnet har derfor som formål å skaffe overskudd og inntekter til de som kontrollerer den, og styres ikke ut fra et ønske om å dekke folks behov. Det er den private profitten som er målet for de økonomiske prioriteringene. Kapitalistene må kontinuerlig akkumulere mer kapital, og reinvestere, om de ikke skal bukke under i konkurransen. Kapitalismen er derfor et system basert på kapitalistenes kamp for å øke sin makt og kapital – en kamp som fører til utbytting, krig, rovdrift på mennesker og miljø.
Sammenlikna med tidligere samfunnssystemer var kapitalismen et framskritt i menneskenes historie. Kapitalismen har utvikla politiske og demokratiske rettigheter. Disse kan riktignok utnyttes helt ut bare av et lite mindretall, men de er like fullt viktige redskap i den politiske kampen fram mot et utvida demokrati og det klasseløse samfunnet. De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen har for lengst opphørt å være de framtredende. Måten den produserer og distribuerer varer og tjenester på, er ikke lenger den mest effektive.
DNP mener samfunnet vi lever i er et klassesamfunn. Folk tilhører forskjellige samfunnsklasser, som både former hvordan livet deres er, og avgjør hvor stor makt de har i samfunnet, og over egen hverdag. Klassedelinga er basert på hvilken posisjon en har i samfunnet, spesielt hvor stor kontroll man har over det økonomiske livet.
Den private eiendomsretten er sentral for klassedelinga. Borgerskapet er de som eier og kon-trollerer den samfunnsmessige produksjonen. De typiske medlemmene av denne klassen er eierne og direktørene i bedriftene. Blant disse igjen utgjør eiere og sjefer i de største selskapene en dominerende elite. Disse relativt få menneskene har både makt og rikdom som hever dem skyhøyt over vanlige folk. Rikdommen opparbeider de seg gjennom at det er de som disponerer overskuddet som de ansatte i selskapene skaper. I tillegg vil det være naturlig å inkludere toppsjiktet i statsapparatet i denne gruppa.
På motsatt side har vi arbeiderklassen, der alle er nødt til å selge sin egen arbeidskraft for å leve. Arbeiderne har tre fellestrekk: De eier ikke produksjonsmidler, de er avhengige av å selge arbeidskrafta si, og de har ikke posisjoner i samfunnet som gir dem avgjørende makt over andre. I Norge tilhører det store flertallet denne gruppa. En stadig større del av disse menneskene er arbeidsløse og uføretrygdede som følge av økt brutalisering i arbeidslivet. På verdensbasis utgjør også fattige arbeidsløse og småbønder svært store grupper.
Mellom de to klassene finner vi mellomlagene eller småborgerskapet, som består av folk som hverken er reine lønnsarbeidere, eller eier viktige produksjonsmidler. Mellomlagene har større frihet til å definere innholdet i eget arbeid, og kan ha større makt i produksjonen enn arbeiderklassen, men har mindre samfunnsmessig makt enn borgerskapet. Det er ei gruppe bestående av vanlige akademikere, mellomledere, heltidsbønder, sjøleiende fiskere, andre små næringsdrivende og eiere av småbedrifter.
Formålet med en slik klasseanalyse er ikke å sette folk i bås, men å kunne se hva slags samfunnsmessige interesser ulike mennesker har, og skjønne maktforholdene i samfunnet. DNPs klasseanalyse er ikke noe endelig svar – klasseforholdene i samfunnet endrer seg stadig. Nye grupper kommer til, og statusen til andre grupper endrer seg. Et eksempel er hvordan grupper med høyere utdanning har endra seg. Før utdanningseksplosjonen på 60- og 70-tallet, da universitetene og høyskolene gikk fra å være forbeholdt de få til å bli masseinstitusjoner, var høyere utdanning en nærmest automatisk inngangsbillett til høyere status, lønn og innflytelse. Etter hvert som samfunnet utvikla seg, og høyere utdanning i større grad ble en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver, ble også verdien av høyere utdanning forringet, og profesjoner med høyere utdanning fikk i flere tilfeller redusert samfunnsmessig status. I dag vil det være naturlig å inkludere mange grupper med høyere utdanning i arbeiderklassen. Småbønder og eiere av mindre fiskebåter har i Norge i en særstilling som tradisjonelle allierte for arbeiderklassen.
Det er arbeidet folk utfører som skaper de samfunnsmessige verdiene, men disse verdiene blir i et kapitalistisk system kontrollert av andre enn arbeiderne. Gjennom sin råderett over produksjonsmidlene tilegner borgerskapet seg overskuddet fra produksjonen, som går til egen berikelse, heller enn å dekke folks behov. Dette gjør at arbeiderklassen har interesse av å fjerne kapitalismen, og innføre samfunnsmessig, demokratisk kontroll over ressursene. Det handler om å ta tilbake makta over den verdien vi selv er med på å skape. DNP mener motsettinga mellom de som eier og de som arbeider, mellom borgerskap og arbeiderklasse, er den mest grunnleggende motsettinga i samfunnet. DNP er et parti som slåss for arbeidernes interesser.
Siden samfunnet er delt i klasser, og disse klassene har ulike interesser, er kapitalismen et samfunn der det foregår kontinuerlig klassekamp. I Norge ser vi det tydelig for eksempel under lønnsoppgjørene, der det står kamp om hvor stor del av overskuddet eierne (arbeidsgiverne) skal få, og hvor mye arbeiderne skal beholde. Men klassekampen tar også mange andre former enn den direkte økonomiske. Også kamp om politikk og lovverk formes av de ulike klasseinteressene. Borgerskapet har interesse av et lovverk som tillater dem sterkere utbytting, og er ikke interessert i godt vern av arbeidernes rettigheter, da dette innskrenker deres makt. Arbeiderne på sin side har interesse av regulering av eiernes friheter. Kamp om kulturuttrykk kan også være klassekamp.
Det at folk tilhører forskjellige klasser betyr ikke nødvendigvis at de føler seg som del av en klasse, eller identifiserer og solidariserer seg med andre som er i samme samfunnsmessige posisjon. Det er forskjell på klassetilhørighet og klassebevissthet. Bevisstheten om klassedelinga i samfunnet, og solidariteten innad i klassene, er noe som skapes gjennom klassekampen. Det er når folk i praksis opplever de ulike maktforholdene, og jobber sammen politisk, at man får en selvbevisst arbeiderklasse. Denne prosessen gikk den norske arbeiderklassen gjennom over mange tiår fra slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Men klassebevisstheten må skapes og gjenskapes, og nye grupper må integreres.
For å oppnå sitt mål om stadig vekst, er det helt sentralt for kapitalismen å øke forbruket. Et viktig middel for å nå det målet er at mennesker ser på seg selv som forbrukere, og definerer seg selv ut fra det. Når man definerer seg selv som forbruker, heller enn ut fra den rollen man har i produksjonen av verdier i samfunnet, svekker dette klassebevisstheten. Dette er en kamp som blir kontinuerlig utkjempet gjennom kulturindustrien.
Maktforholdene i samfunnet har alltid fått konsekvenser for hvordan kulturlivet utformes. Kirkas sterke rolle i samfunnet i middelalderen gjenspeiler seg i den dominerende rollen den hadde innafor kulturproduksjonen. Under kapitalismen er det stort sett ikke slik at borgerskapet direkte dikterer innholdet i ulike kulturuttrykk. Men likevel blir kulturen preget av interessene til de som styrer samfunnet. Kultur og samfunn kan med andre ord ikke sees isolert fra hverandre og både den kunsten og kulturen som står i opposisjon til samfunnet og den som bygger opp under samfunnet er preget av styresettet. Den kunsten og kulturen som ikke stiller spørsmålstegn ved samfunnet er prioritert foran kunst- og kulturuttrykk som tør å stille spørsmål ved samfunnets oppbygging. De dominerende massemediene kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten. Ytringsfrihetas vilkår begrenses av dette.
Myter som til stadighet presenteres er at vi egentlig lever i et samfunn uten fundamentale klassemotsetninger, at enhver er sin egen lykkes smed. Måten kjønnsrolleidealene presenteres på skaper også en slik myte om at menn og kvinner har helt bestemte roller i samfunnet. Den rådende formen for samfunnsorganisering vi har i de rike vestlige landene framstilles som den eneste naturlige samfunnsformen. Den ekstreme varianten av dette standpunktet er ideen om den moderne kapitalismen som «historias endestasjon», sluttføringa av all politisk og sosial utvikling. Vi må utfordre ikke bare herskernes økonomiske og politiske makt, men også deres monopol på å fortolke og skildre verden.
Kapitalismen har revolusjonert produksjonen, skapt et verdensmarked og revet ned gamle eiendomsforhold og sosiale forhold. Den har utvikla produksjonen slik at sult og nød kunne vært avskaffa. Kapitalismen som globalt system har skapt en tendens til enorm økonomisk vekst i de industrialiserte, vestlige landa og fattigdom og kriser i store deler av den tredje verden.
I stedet for at økonomien styres etter langsiktige planer med sikte på dekke menneskenes viktigste behov, er det kortsiktighet og ensidige vekt på fortjeneste som styrer produksjonen Dette har lagt grunnlaget for regelmessige økonomiske lavkonjunkturer og kriser. Årsaken til krisene er bl.a. periodisk overproduksjon og mangel på kjøpekraft hos det store flertallet av befolkningen. Under krisene kastes millioner ut i arbeidsløshet, økonomisk usikkerhet og fattigdom.
Men siden disse overproduksjonskrisene ikke bare dreier seg om de toppene som reguleres under de gjentagende sykliske krisene, men er kronisk og blir stadig dypere, peker den også mot at sjølve produksjonssystemet er avleggs og må erstattes av et system som ikke er bygd på maksimal profitt for de enkelte kapitalistene.
Arbeiderklassens vekst og framvoksten av et mangfold av antikapitalistiske bevegelser har skapt grunnlag for ei gjenreising av arbeiderklassens styrke.
Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid inga mulighet til å nå fram til velstand og sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen.
Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktatur og fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles, er at styreformene sikrer borgerskapets herredømme over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske landa har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger. I land som vårt blir staten oftest framstilt som en nøytral part. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet.
Men disse rettighetene er begrensa, og i de fleste land brytes de mer eller mindre. Staten eksisterer ikke uavhengig av maktrelasjonene i samfunnet. Det er borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, som har makta over staten under kapitalismen. Det er en sentral oppgave for staten å hegne om den private eiendomsretten. Hele lovverket er utformet med det frie markedet og den private eiendomsretten i bunn. Politi og domstoler brukes mot arbeiderne, hvis de utfordrer bedriftseiernes og sjefenes styringsrett eller økonomiske interesser. For å forpurre opprør og klassekamp har ethvert klassesamfunn etablert overvåkings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå. Dette viser at demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues. De demokratiske rettighetene og prinsippa er imidlertid svært viktige for folkets kamp, og de må forsvares og utvides.
Staten sørger for infrastruktur og finansieringsordninger som er tilpasset næringslivets behov. Staten opptrer også som en stor felleskapitalist med eierinteresser i mange av de største selskapene, gjerne i tett samarbeid med de rikeste i borgerskapet.
Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politi og militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.
Samtidig er staten gjennom sin virksomhet innen helse, utdanning osv. i større eller mindre grad rammeverk for vanlige folks velferd og trygghet. Legitimiteten til det politiske systemet hviler på at det i mange saker inngås kompromiss. Gjennom politisk og sosial kamp – først og fremst gjennom arbeiderbevegelsen – har folket i mange land vunnet seire som har begrenset borgerskapets makt og utbyttingGode eksempler i Norge er arbeidsmiljøloven og de kollektive velferdsordningene. Andre sosiale krefter, som miljøforkjempere og feminister, har også kjempet gjennom delseire mot borgerskapets interesser.
I dag prøver borgerskapet i mange land igjen å ødelegge det folk har vunnet. Kampen om statens virksomhet er derfor en viktig del av klassekampen.
Kjennetegn på det imperialistiske stadiet av kapitalismen er at det kontinuerlige presset for ekspansjon under kapitalismen fører til at ulike selskap vokser til et punkt der det nasjonale markedet ikke er nok, hverken for å ta unna varene som blir produsert, eller til å forsyne produksjonen med råstoff. Det blir nødvendig å ekspandere internasjonalt, eksporten av kapital kommer i tillegg til vareeksporten, og finanskapitalen får ei dominerende stilling. De imperialistiske maktene har delt opp heile verden mellom seg, og de store multinasjonale selskapa kontrollerer det meste av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettinga.
Under kapitalismen foregår det en stadig kamp, både med økonomiske og militære midler, mellom kapitalgrupper og mellom kapitalistiske land og grupper av land for å få tilgang til nye ressurser og markeder. Denne kampen foregår på ulikt vis alt etter den internasjonale situasjonen, styrkeforholda klassene imellom og den teknologiske utviklinga. Historia har mange eksempler på at stater har gått til krig og erobring for å sikre sine egne selskaper spillerom. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.
Den ekspansive, imperialistiske politikken ulike kapitalistiske land fører, er ikke en følge av ulike politiske lederes herskesyke eller erobrertrang, men snarere en følge av den kapitalistiske økonomiens behov for vekst. Imperialistiske hærtog og inngrep må derfor primært forklares ut fra økonomiske motiver. Disse kan være direkte og opp i dagen, som når britene med militærmakt tvang asiatiske land til å åpne markedene sine for britiske produkter, eller når USA går til krig for å skaffe seg kontroll over Midtøstens oljeressurser.
Det er ikke tilstrekkelig for de store selskapene å utbytte arbeidsfolk i sitt eget land. Det ligger en voldsom ekstraprofitt i å utnytte billig arbeidskraft, inkludert barnearbeid, i fattige land, skaffe seg kontroll over de rike naturressursene og tilgang til nye markeder. Dette oppnås ved å bruke markedsmakt med overnasjonale instrumenter som WTO, Verdensbanken og EU og til syvende og sist med militærmakt.
Siden ekspansjonen er drevet av behovet for maksimal fortjeneste, fører det imperialistiske verdenssystemet til en enorm skeivfordeling av ressurser. Selskaper i de rike, industrialiserte landene håver inn store overskudd fra sine avdelinger i fattige land. Resultatet er sult, nød og fattigdom.
Prosessen vi har sett de siste tiårene, som blir kalt globalisering, har blitt framstilt nærmest som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen Men globalisering er på mange måter bare en formalisering og systematisering av disse internasjonale dominans- og utbyttingssystemene. Det er viktig å skille mellom globalisering i form av økt kulturutveksling, og den økonomiske globaliseringa. Det nye i etterkrigstida er hvordan store transnasjonale selskaper i de rike landene presser fram internasjonale institusjoner, avtaler og regelverk som binder landene til å godta deres økonomiske ekspansjon inn i stadig nye områder. Gjennom utvikling av internasjonale økonomiske systemer, som WTO, IMF og Verdensbanken, presses det fram et dogmatisk frihandelsystem som tvinger fattige land til å godta at de transnasjonale selskapene får etablere seg, også i økende grad i konkurranse med offentlig sektor.
Den økonomiske imperialismen innebærer et kontinuerlig press for å underlegge absolutt alle deler av samfunnet samme markedslogikk. Det drives fram med slik kraft fordi det tjener interessene til den internasjonale overklassen – en overklasse som har mangedoblet sin andel av jordas totale ressurser i løpet av de siste tiåra. Det finnes ingen grenser for hva som skal innordnes det internasjonale markedet: Helsetjenester, utdanning, drikkevann og genetisk arvemateriale skal alle bli produkt det kan tjenes penger på.
Når rike land og storselskaper tar seg til rette, skapes det motstand. Dels tar denne motstanden form av klassekamp fra arbeiderne og andre som rammes av politikken, men dels tar den også form av nasjonale eller religiøse bevegelser.
Vesten har en lang tradisjon for å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre, og oppmuntre til etniske konflikter. Den norske staten har i mannsaldre undertrykt det samiske folket. Dette er en skammelig del av norsk historie, som DNP tar skarpt avstand fra. Våre stater har også i hundrevis av år støttet opp under sterkt undertrykkende regimer i fattige land, som sikrer knirkefri utvinning av ressurser. Gjennom hele 1900-tallet så vi derfor en serie nasjonale opprør mot imperialistisk dominans. Konsekvensen var at det gamle kolonisystemet fullstendig brøt sammen.
Dessverre betydde ikke dette at den økonomiske dominansen forsvant, den tok gjerne bare nye former. Men likevel er slike nasjonale opprør rettferdige, og det er en sentral oppgave for oss revolusjonære å vise solidaritet med fattige, utbytta folks kamp for rettferdighet og frigjøring, enten det er i Palestina eller Chiapas, i Irak eller Kurdistan. DNP anerkjenner nasjonenes rett til selvbestemmelse. Retten til sivil og militær motstand mot okkupasjon og undertrykking er en grunnfestet rettighet for alle verdens folk.
I mange land fører ulike faktorer, ikke minst knallhard undertrykking av all politisk opposisjon, til at motstandsbevegelsene tar religiøs form. Framveksten av politisk islam i Midtøsten er et eksempel på dette, på samme måte som frigjøringsteologene i Latin-Amerika. For DNP er det viktig å erkjenne at disse bevegelsene oppstår som en del av rettferdig kamp mot undertrykking, og derfor fortjener solidaritet, samtidig som vi ikke ukritisk skal omfavne alle mulige politiske bevegelser som slåss mot imperialismen. Vi tar avstand fra overgrep mot sivile, innskrenking av demokratiske rettigheter og undertrykking uansett hvor i verden det skjer eller hvem som står bak.
Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Det internasjonale borgerskapet konkurrerer også om dominansen i de ulike imperialistiske landa, der de største vare- og finansmengdene er konsentrert. De imperialistiske statene utvikler seg ujamnt, og dette kan igjen føre til desperat kamp om makt og ressurser.
Dette fører til at sjølråderetten til mange imperialiststater også undergraves. Organisasjoner som WTO og EU/EØS undergraver og fratar nasjonalstatene kontroll over naturressurser og økonomi. De innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer.
Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundreåret hadde ei formell avkolonisering, så er den nasjonale undertrykkinga langt fra ei sak for historia. Den tar nye former.
I forrige århundre førte imperialistiske staters rivalisering og ekspansjonsforsøk til to verdenskriger. Siden har den militære rivaliseringen mest tatt form av lokale kriger i og mot fattige land. På lengre sikt er faren for nye storkriger mellom imperialistiske makter en vedvarende trussel mot folk i hele verden.
I dag er det en stat som inntar en helt sentral posisjon i det internasjonale økonomiske systemet – USA. USA er den dominerende makta både økonomisk, men ikke minst militært, og det er ofte amerikansk behov for ekspansjon og forsvar for egne interesser som skaper større internasjonale konflikter og kriger. Dette hegemoniet blir forsvart gjennom at den amerikanske overklassen bruker patriotisme og religion for å mobilisere støtte til den hegemoniske utenrikspolitikken.
Dette har ingenting å gjøre med at USA i utgangspunktet er verre, eller mer imperialistisk innstilt enn andre stater, det er et spørsmål om økonomiske og militære styrkeforhold. De europeiske statenes imperialistiske historie burde fungere som en effektiv kalddusj på dem som skulle tro at en europeisk stormaktsblokk hadde vært et bedre alternativ til USAs dominans. Målet for revolusjonære må være å begrense alle ulike imperialistiske staters ekspansjon, ikke å støtte den ene blokken til fordel for den andre. Det er selve det imperialistiske systemet som er problemets rot.
Akkurat som det skapes kulturelle legitimeringer av kapitalismen innafor landene, fører imperialismen også med seg kulturell dominans, og det skapes politiske og kulturelle forestillinger som rettferdiggjør utbytting og krig.
Kulturindustrien i de rike landene er en viktig ekspansiv industri. Gjennom massiv eksport av kulturprodukter blir «våre» perspektiver og syn på samfunnet eksportert og framstilt som det eneste naturlige. Det bildet som spres er av kapitalismens konsumsamfunn som det ypperste ideal. Vestlig kultureksport fortrenger lokal kultur verden over, og legger grunnlaget for en verdensomspennende ensartethet.
De grovt urettferdige og umenneskelige makt- og undertrykkingssystemene i verden skaper et sterkt behov for teorier som kan rettferdiggjøre tingenes tilstand.
På 1800-tallet var raseteorier en viktig faktor for å legitimere imperialistisk ekspansjon. Ideen om de såkalte menneskerasene er ikke biologisk, men sosial. Kjerna i rasismen er ei deterministisk tenkning som sier at menneska har forskjellig verdi og muligheter ut fra hvilken «rase» de er født inn i.
Selv om de eksplisitte raseteoriene nå er marginaliserte fenomener, er det liten tvil om at det spres rasistiske myter og forestillinger. Folk i den tredje verden blir framstilt som primitive, hjelpeløst lidende eller barbariske. Framstillinga gjør det vanskelig for folk i Norge og andre land å solidarisere seg med folk i fattige land. I tillegg er informasjon om rike stater eller selskapers framferd i fattige land lite fremme i media.
En revolusjonær bevegelse må konsekvent avvise alle rasistiske og fordummende myter og teorier, og stille seg solidarisk med undertrykte folks kamp mot global urettferdighet. Det er bare når vi innser at deres kamp også er vår kamp, at vi kan vinne fram – et folk kan ikke frigjøre seg selv så lenge de holder andre nede.
Undertrykte folk og nasjoner utsettes for et system som holder dem nede i avhengighet og fattigdom. Land som forsøker å føre en nasjonal uavhengig politikk blir utsatt for militære intervensjoner og økonomiske blokader. Samtidig er det skarpe motsetninger mellom ulike imperialistiske land om hegemoni og innflytelse.
Dette legger grunnlaget for å forene de ulike kampene mot imperialismen over landegrensene og på tvers av kampsakene, samtidig som en utnytter motsetningene mellom imperialistmaktene til egen fordel.
I dag er det er de folkelige, opprørsbevegelsene i den tredje verden som bærer de tyngste byrdene og fører de hardeste kampene mot det imperialistiske verdenssystemet.
Kampen mot halvføydale produksjonsforhold er der fortsatt sentral, særlig kampen for rett til jord og arbeid for millionmassene av småbønder og landarbeidere, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig er det i disse landa at arbeiderklassen vokser raskest, og den spiller ei større og større rolle i den antiimperialistiske kampen der.
Ettersom dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og demokratiske rettigheter. Nasjonale og demokratiske revolusjoner kan føres videre over i sosialistiske revolusjoner dersom arbeiderklassen spiller den ledende rolla i disse kampene. Den antikoloniale kampen føres ikke bare med politiske og økonomiske midler, men også flere steder med våpen i hand.
Utviklinga av imperialismen legger grunnlaget for en utvidelse av den felles fronten mot imperialismen; arbeiderklassens kamp forenes med kvinnekampen, miljøkampen, urfolkas kamp, kampen mot rasisme og kampen for nasjonale og demokratiske rettigheter osv, og de antiimperialistiske bevegelsene i sør og i nord knytter stadig tettere band seg imellom.
Den private kapitalen i Norge har tradisjonelt vært lite konsentrert. Helt fram til slutten av 1900-tallet har staten og kommunene spilt ei sentral rolle, både som eiere og gjennom politisk styring.
Fra 1980-åra av, da oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd ei rask utvikling med sentralisering av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapet si side. Det norske storborgerskapet sikter mot det globale markedet, tar del i det globale utbyttingskappløpet og utnytter rått de nasjonale ressursene til slike formål. Samtidig legges landet åpent for den internasjonale storkapitalen.
De rike naturressursene, som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir også i dag nisjer den kan profittere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvareutvinning og produksjon av halvfabrikater.
For at profitten skal kunne holde tritt med den voldsomme økninga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene, en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål.
Den norske kapitalistklassen deltar stadig mer offensivt i det imperialistiske systemet. Ikke minst de store olje- og gassressursene har gitt Norge muligheter til å opptre som en stor kapitaleksportør, med tunge investeringer i det internasjonale finansmarkedet. Store statlige fond og de delvis statlige eide oljeselskapene Statoil og Hydro har vært viktige redskaper for norsk imperialistisk ekspansjon. Det norske borgerskapet søker å forsvare sine interesser ved å knytte seg tett til USA og EU.
Norge er nå en av verdens største oljeeksportører, og utnyttinga av de norske gassressursene er bare i startfasen. Dette har svært stor betydning for klassekampen i Norge, for samfunnsutviklinga og for Norges forhold til andre land. Industrien er blitt særlig raskt nedbygd i Norge, og det som er igjen av den, er i stor grad basert på oljevirksomheta. Som et resultat av denne næringspolitikken har det norske storborgerskapet eiendommer og fonds i utlandet som det kan bygge sin fortsatte eksistens på.
Norske storselskap kan ikke kreve rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer osv uten å gi tilsvarende motytelser til utenlandsk imperialistisk kapital. Derfor ivrer det norske borgerskapet for EU-medlemskap og EØS- og WTO-avtaler.
Den norske oljepolitikken har i stor grad tjent USAs interesse av å kontrollere oljeproduksjonen i verden. Den norske gasspolitikken blir nå lagt om i tråd med krava fra EU. Slik tjener de norske politikerne de største imperialistmaktene. Å stille krav til oljepolitikken er en viktig del av den antiimperialistiske kampen i Norge.
Til tross for bildet som blir tegna av Norge som nøytral, internasjonal fredsmekler, opptrer landet mer og mer åpent som agent for stormaktsinteressene, særlig USAs. Det gjelder også på det militærpolitiske planet.Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt ei underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.
Staten har spilt og spiller ei sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat. Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller ei mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også sjøl som aktør i markedet. I Norge er det fortsatt slik at staten kontrollerer langt mer av næringsvirksomheta i landet enn tilfellet er i de fleste andre vesteuropeiske landa.
Staten har veldige inntekter av oljevirksomheta. Derfor er staten den overlegent største kapitalisten i Norge. Gjennom oljefondet er staten en internasjonal finanskapitalist, og Statoil er et betydelig multinasjonalt selskap med imperialistiske ambisjoner. Oljeinntektene blir altså brukt som kapital til å utbytte arbeiderklassen og folket i andre land.
Sosialdemokratiet i Europa og Norge fører en nyliberal politikk: Stramme offentlige budsjetter, nedbygging av velferdsstaten og privatisering av offentlig sektor som tele- post- jernbane og nå pensjon og helsevesen. Toppen i LO og Ap har siden andre verdenskrigen hatt en korporativ samarbeidsmodell med tilknytting til ulike organer og utvalg. LO-toppen går inn og ut av statsrådsposter og styreverv. Lederne i de andre hovedorganisasjonene strever etter liknende posisjoner. Klassesamarbeidspolitikken skal hindre opprør og motstand og sikre privatisering.
Kapitaleksporten fra norske storselskaper har også bidratt til den sterke veksten i selskapene og i norsk økonomi. Også arbeiderklassen og fagorganiserte har fått noe av fruktene av denne imperialistiske politikken. Dette har bidratt til styrking av norsk sjåvinisme og hindret solidariteten med undertrykte folk. DNP vil slåss mot sjåvinistiske ideer i arbeiderklassen.
Det er en sentral oppgave for revolusjonære å motarbeide norsk imperialisme, både fra selskaper og statens side. DNP godtar ikke at Norges rikdom skal bygges på utbytting og undertrykking av andre folk. Vi godtar ikke norske kapitalisters rett til å gjøre seg feite på å utsuge verdens elendige.
Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to nasjoner, den samiske og den norske. Koloniseringa har delt den samiske nasjonen mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land og undertrykt samisk økonomi, kultur og språk. I tillegg til den samiske urbefolkninga, er kvener, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere utsatt for undertrykking. Det voksende antall innvandrere fra andre nasjoner, er med på å gjøre Norge til et flerkulturelt samfunn. Også denne gruppa utsettes for diskriminering og rasisme. DNP mener samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.
RVs mål er et samfunn uten utbytting og undertrykking. I et samfunn av frie mennesker vil kjønn ikke lenger ha betydning for den enkeltes økonomiske, politiske, kulturelle eller sosiale stilling og muligheter, og menneskene vil ikke bli sortert etter om de blir født som jenter eller gutter.
RV slåss mot alle former for undertrykking av kvinner, for frigjøring av kvinner og for reell likestilling mellom kvinner og menn. Kampen må føres på alle samfunnsområder, politisk, økonomisk, teoretisk og ideologisk.
Over hele verden har menn mer makt og ressurser enn kvinner, underordning av kvinner som kjønn er universell, selv om den kan ta ulike former. Kvinneundertrykkingen er innvevd i kapitalismen, i samfunnets institusjoner og organisasjoner, i det daglige forholdet mellom kvinner og menn og i de herskende tanker. Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til spørsmål om kjøp og salg. Kjærlighet, vennskap og solidaritet får trange kår. Til og med de mest intime mellommenneskelige forholda blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. DNP vil støtte kvinneaktivister og kvinneorganisasjoner over hele verden som slåss mot kvinneundertrykking og for frigjøring.
Kvinner tjener systematisk mindre enn menn, på alle områder; de får kvinnelønn. Kvinnene utgjør nesten halvparten av arbeidstakerne, men fortsatt jobber neste halvparten av kvinnene deltid. Dette skyldes først og fremst at arbeidslivet er organisert ut fra et premiss om at menn er hovedforsørgere og at kvinner har hovedansvaret for omsorgs- og husarbeid. Mange kvinner får heller ikke full tids jobb.
Grunnlaget for kvinnelønna er kapitalismens forsørgersystem. Familien er ikke bare en samlivsform, den er også en økonomisk enhet med privat ansvar for forsørging av familiemedlemmene og for omsorgsarbeid for barn, eldre og syke. På den måten er kvinneundertrykkingen vevd inn i kapitalismen på en måte som opprettholder den kjønnsbestemte arbeidsdelingen både i familien og i samfunnet: menn, med høyest lønn og heltidsarbeid, er hovedforsørgere, kvinner tilpasser yrkeslivet sitt etter arbeidet i familien. Derfor tjener de mindre og forsørgersystemet videreføres. De blir også oftere nødt til å ta midlertidige jobber og arbeide på usikre kontrakter. Forsørgersystemet styrker menns makt over kvinner og barn. Kvinner som lever alene, med eller uten barn, blir de fattigste.
DNP vil slåss for økonomisk sjølstendighet for kvinner. Kvinnelønna må heves med sikte på å avskaffe lønn etter kjønn. Eneforsørgere må sikres økonomisk. Det må innføres 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon og gode og gratis offentlige tjenester for barn og eldre. Staten må gi økonomisk støtte til alle barn, slik at de får like muligheter uavhengig av foreldrenes økonomi. DNP går inn for utvikling av kollektive løsninger av husarbeid og omsorgsoppgaver som gir rom for nye og ulike former for organisering av forpliktende fellesskap. Dette forutsetter bygging av boliger og tilrettelegging for andre samlivsformer enn tosomhet og kjernefamilie.
Dette kan legge grunnlag for at familien ikke lenger vil være en økonomisk enhet. Slik skapes rom for kjærlighet, seksualitet og samlivsformer som ikke bygger på og viderefører kvinners økonomiske avhengighet og gir barn bedre muligheter for en trygg oppvekst. Arbeidet for et samfunn av økonomisk sjølstendige mennesker vil fortsette under sosialismen frem til det klasseløse samfunn.
Kampen for innføring av seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon er et eksempel på en reformbevegelse med strategiske perspektiv. Sekstimersdagen vil føre til at flere kvinner kan jobbe full tid og få full lønn. Samtidig legges bedre grunnlag for at menn tar en større del av det private arbeidet. Dette vil bidra til å endre arbeidsdelinga mellom kjønna.
Å redusere lønnsarbeidsdagen er nødvendig for at arbeiderklassen skal kunne ta del i styringa av samfunnet. Om lønnsslaveriet tar en kortere del av døgnet for alle, vil fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap få økt betydning.
Menns vold mot kvinner, inkludert seksualisert vold, er en følge av kvinneundertrykkinga og kvinneforakten i samfunnet. Volden bidrar til å holde kvinner nede, befeste menns makt og ødelegge kvinners liv. DNP ser kampen mot menns vold mot kvinner som et samfunnsansvar; kvinner og barn må ha rett til beskyttelse. Menn som utøver vold må både bli straffet og få tilbud om hjelp.
Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til en vare. Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. Fordi Norge er et «mottakerland» for internasjonal handel med kvinner og barn til prostitusjon har vi et særskilt ansvar for å bekjempe denne handelen. DNP ser prostitusjon og porno som vold mot kvinner og går imot at prostitusjon får status som arbeid. DNP vil bekjempe menns rett til å kjøpe kvinner. DNP vil bidra til at internasjonalt freds- og solidaritetsarbeid fokuserer på tiltak for kvinner som blir utsatte for voldtekt i krig.
Kvinners reproduktive rettigheter handler om råderetten over egen kropp, seksualitet og reproduksjon. Abort, prevensjon, svangerskap og fødsel har stor betydning for kvinners helse og frigjøring. DNP går inn for å forsvare og øke kvinners selvbestemmelse i slike spørsmål.
DNP vil kjempe imot skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og medier. Det skapes et stort marked for kroppsprofitørene som har direkte økonomisk interesse av at stadig flere blir misfornøyd med kroppen sin.
Noen grupper kvinner utsettes i tillegg for andre former for undertrykking. Dette gjelder bl.a lesbiske og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene organiserer seg særskilt, i tillegg til å delta i felles kvinneorganisering og kvinnekamp.
Homofil kjærlighet er en del av det menneskelige mangfoldet. I dag foregår en juridisk og sosial diskriminering av de som ikke følger samfunnets strenge inndeling i to kjønn med ulike roller. DNP slåss for et samfunn fritt for undertrykking basert på seksuell orientering. Veien til lesbisk og homofil frigjøring består både av kamp for juridiske rettigheter, som f.eks. samboerskap/ekteskap og rett til familie, og av kamp mot det heteronormative idealet.
Blant de verdiene som reproduseres og forsterker klassesamfunnet, er oppfatninga av den heterofile mannen som det «egentlige» mennesket, det overordna kjønnet. Den fremmes gjennom ei systematisk usynliggjøring av kvinner og framstilling av dem som annenrangs samfunnsborgere. Kvinneundertrykkinga gjennomsyrer alle samfunnets institusjoner, som skoleverket, kirka, mediene og de store organisasjonene i arbeidslivet. Ekstra sterkt undertrykkes homofile og lesbiske ettersom heterofili regnes som det eneste tenkbare alternativ.
DNP går mot at biologi brukes som begrunnelse for å stenge kvinner ute, som argument for å gi dem en annenrangs plass i samfunnet, eller for å tildele dem egenskaper, som f.eks. at de er spesielt fredelige. Det er kvinners samfunnsmessige stilling som gir dem felles erfaringer.
DNP mener at det er nødvendig å synliggjøre kvinneundertrykking og går imot ideer om at dette bidrar til å gjøre kvinner til ofre. Tvert imot er analyse av og bevissthet om undertrykking en forutsetning for at kvinner skal kunne bruke sin styrke.
DNP mener at reell likestilling og kvinnefrigjøring ikke kan forenes med kapitalismens organisering for profitt. DNP ser derfor kvinnekampen som en revolusjonær kraft i samfunnet. Revolusjon og sosialisme vil være umulig uten at kvinnene reiser seg til kamp mot kvinneundertrykkinga. Kvinner trenger egne kvinneorganisasjoner for å utforme en strategi for denne kampen. DNP vil også jobbe for at menn støtter kvinnekampen. Fordi kjønnsrollene begrenser menns muligheter til å leve frie liv, vil feministisk kamp og kvinnefrigjøring også ha en frigjørende funksjon for menn.
Det er viktig å utvikle enheta i arbeiderklassen, slik at den kan stå mot borgerskapet sine forsøk på splitting mellom ulike deler av klassen eller mellom klassen og dens allierte. Dette er ei forutsetning for å kunne sette sjølve kampen om samfunnsmakta på dagsordenen. En sentral del av arbeiderklassens ideologiske kamp er å vise at klassen har felles interesser mot borgerskapet, og at ingen del av arbeiderklassen tjener på å undertrykke en annen. Kvinnene utgjør flertallet i arbeiderklassen i Norge og har vokst fram som en ledende kraft.
Arbeiderklassepolitikk i dag må derfor ta utgangspunkt i kvinners interesser. Enheta i klassen må bygge på felles forståelse, gjensidig respekt og ei positiv holdning til mangfoldet. Det er nødvendig å ta opp og slåss mot undertrykkingsforhold innad i klassen, som kvinneundertrykking, rasisme og homofobi. Dette er ikke til skade for den felles kampen, tvert imot er det ei forutsetning for virkelig enhet.
Mannssjåvinisme og undertrykking fra menn i arbeiderklassen splitter og undergraver klassens kampkraft. Det er viktig å studere hvordan kvinnenes interesser har blitt og blir satt til side «for enhetas skyld». Menn må kjempe mot sin rolle som undertrykkende kjønn for at arbeiderklassen skal kunne vinne fram i kampen for frigjøring.
Kvinnepolitikken må legge premisser for partiets politikk på alle områder. Kvinnekampen betyr ei styrking og utviding av den revolusjonære enhetsfronten. For at kampen under kapitalismen skal utvikle seg til en sosialistisk revolusjon og for å bygge enhet, er det nødvendig at arbeiderklassens kvinner spiller ei sentral rolle både i arbeiderklassens kamp og i kvinnekampen. DNP ser særegen kvinneorganisering i ulike former som en nødvendig del av partiets organisering. Kvinnene trenger både egen organisering og sentrale posisjoner i partiets ledelse på alle plan for å vinne fram med kvinnepolitikken. Samtidig må menn i partiet ta aktivt del i partiets feministiske arbeid.
Kvinnebevissthet må tilføres partiet gjennom at medlemmene deltar aktivt i kvinnekampen og kvinnebevegelsen. Bare på den måten er det mulig for kvinnene i DNP å utvikle politikk og sikre styrke til å slå gjennom i partiet.
Kapitalistisk rovdrift truer nå menneskas livsgrunnlag på jorda. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et stort problem. Overfiske truer viktige matressurser og dessuten levekår og bosetting for kystfolk over heile kloden. Naturmiljøet raseres i raskt tempo. Alle områder på kloden innlemmes i vareøkonomien, og alle produsenter tvinges med på de samme premissa. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddinga av biologiske arter og varianter skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene blei utsletta. Hovedårsaka til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddinga truer det varierte jordbruket i store deler av den tredje verden, basert som det er på et stort antall arter av nytteplanter og dyr og deres viltlevende varianter. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.
Det er en fundamental forutsetting for DNPs syn på forholdet mellom mennesker og natur at vi må organisere samfunnet ut fra økologiske prinsipper. Vi kan ikke påføre naturen større belastninger enn den er i stand til å bære, enten det dreier seg om bruk av naturressurser, eller inngrep i uberørte områder. Alternativet til økologisk orientert politikk er en kortsiktig utvikling, som i lengden river grunnen vekk under vår egen framtid. I de to hundreårene som har gått siden den industrielle revolusjonen, har den teknologiske utviklingen ført til en stadig mer effektiv produksjon. Å produsere en bestemt vare i dag krever svært lite arbeidskraft, og kan gjøres svært billig i forhold til hva som var tilfelle for bare få tiår siden. Med et minimum av konkurranse gjør dette at den profitten det er mulig å få ut av et eksemplar av en bestemt vare etter hvert blir mindre. Siden vi lever under et økonomisk regime som har vekst som mål, fører dette til at det må produseres stadig mer for å opprettholde profitten, og for å få investert denne nye kapitalen. Skal det produseres mer, må det forbrukes mer. Det er dette som har skapt forbrukersamfunnet. Hovedproblemet ved disse sammenhengene kommer først når man innser at i dag er det svært lite, om noe, av den produksjonen, og det forbruket som skjer i verden som er bærekraftig.
Mens økologisk tenking fordrer at hensynet til miljøet settes over økonomisk gevinst, blir det i praksis økonomiske interesser som settes over økologi i dag. Dette fører til alvorlige kriser, som truer livsgrunnlaget både for mange andre arter, men også mange mennesker, ikke minst i fattige land. Gjennom uhemma bruk av fossile brennstoffer er vi i ferd med å endre klimaet på kloden, det intensive jordbruket ødelegger store mengder matjord hvert år, og hungeren etter tømmer og beitemarker raserer skoger. Bioteknologifirma presser på for å gjøre arvestoff til privateiendom.
Så lenge privat vinning er grunnprinsippet i det økonomiske systemet, vil det være umulig å skape en reelt økologisk forsvarlig utvikling. Skal miljøet berges, må kapitalismen forkastes.
Sosialismens historie har vist oss at å fjerne kapitalismen på ingen måte garanterer for miljøvennlig utvikling. Dette ligger det en viktig lærdom i. DNPs sosialisme bygger på at folk selv skal styre den økonomiske utviklinga nedenfra, og at flest mulig avgjørelser skal tas nær de som blir berørt av dem. Men også demokratiske flertall kan gjøre store feil, og overse miljøhensyn. Sosialismen betyr derfor bare en mulighet for en økologisk utvikling, ingen garanti. Også etter at kapitalismen er borte, vil det trengs en aktiv miljøbevegelse, og kontinuerlig kamp for miljøinteresser i samfunnet.
Sosialismen åpner døra for at andre hensyn enn de kortsiktige økonomiske kan bli styrende for samfunnsutviklinga. Den gjør det mulig å tenke langsiktig og økologisk.
DNP vil avskaffe den private eiendomsretten til felles naturressurser. Enten det dreier seg om energikilder, som vannkraftreservoar eller oljereserver, tilgangen til drikkevann, eller eiendommen til naturressurser som fisk eller skog, så kan de ikke kontrolleres av enkeltpersoner eller grupper. Forvaltinga må skje på samfunnsmessig nivå, både av hensyn til flertallet av folket, og miljøets bæreevne.
På samme grunnlag avviser DNP at noen kan ha eiendomsrett til genetisk arvemateriale, enten det dreier seg om mennesker, dyr eller planter. I dag foregår det utstrakt biologisk piratvirksomhet fra vestlige selskaper i fattige land, der det tas patent på kornsorter og grønnsakstyper det har tatt lokale bønder tusenvis av år å utvikle. Informasjonen om arvemateriale må være fritt tilgjengelig for alle, og ingen skal kunne kreve avgifter for bruk av frø eller såkorn. Vi anser også retten til friluftsområder med uberørt natur som en felles rett for alle innbyggere, og går mot privatisering og inngjerding av friluftsområder og villmark.
Kontinuerlig vekst i forbruket av ressurser på globalt nivå er en miljømessig umulighet. Det ville fått katastrofale konsekvenser dersom alle land i verden skulle komme opp på de rike lands nivå i ressursforbruk. For DNP er det uakseptabelt at vi skal ha et priviligert forbruksnivå i Norge, mens dette skal nektes folk i India. Ut fra et miljøperspektiv må derfor vårt forbruk av ressurser ned. Vi kan heller ikke lukke øynene for at dette kan få konsekvenser for vanlige folks liv.
Samtidig er dagens samfunn prega av omfattende sløsing med viktige ressurser. Vi bruker store ressurser både på helt unødvendig luksusforbruk, og på produksjon som er basert på kontinuerlig bruk og kast, i stedet for gjenvinning og gjenbruk. En mer fornuftig innretting av samfunnet vil derfor kunne bety gode muligheter for reell velferdsøkning uten økt miljøbelasting, eller til og med med lavere forbruk enn i dag.
På sikt vil det likevel være nødvendig, også under en økologisk sosialistisk økonomi, å definere de fysiske grensene for vekst, siden all vekst i forbruk av ressurser til syvende og sist vil måtte bety økte belastninger på naturen.
Sosialismen er perioden etter at borgerskapet har blitt fratatt statsmakta gjennom en sosialistisk revolusjon. Sosialismen innebærer demokratisk styring av hele samfunnet, ikke minst over det økonomiske livet. Demokratiet i Norge i dag er i realiteten begrensa. Makta over økonomien er i hendene på et mindretall, storborgerskapet, den er unndratt folkets kontroll. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, men et der arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med alle med interesse av at kapitalismen ikke blir gjeninnført i landet.
Sosialismen forutsetter at arbeiderklassen og folkeflertallet tar den politiske og økonomiske makta og innfører folkelig styring på alle viktige samfunnsområder. Dette kalles en revolusjon, fordi det innebærer en grunnleggende omveltning av maktforholda i samfunnet – fra mindretallsstyre til flertallsstyre. Ikke noe parti kan innføre sosialismen på vegne av arbeiderklassen. Det kan heller ikke skje ved militær «hjelp» fra andre stater.
Folket lager ingen omveltning om det ikke er meget gode både grunner og muligheter til det. Det forutsetter en situasjon hvor folk flest føler at utviklinga ikke kan fortsette på den samme måten lenger, og hvor makthaverne er ute av stand til å gjenopprette stabilitet og tillit, samtidig som det er stor oppslutning om å bygge et alternativt samfunnssystem.
DNP arbeider for at en folkelig makovertakelse skal skje fredelig. Faren for vold ligger i at mindretallet forsøker å stanse et flertall som vil ha sosialisme – gjennom å bruke militærapparatet, eller ved å «tilkalle» hjelp fra andre stater. Alle historiske erfaringer viser at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold. En sosialistisk revolusjon vil ikke seire uten at folket tar kontrollen over våpenmakta.
Sosialismen er bare mulig når den er demokratisk. Folket kan ikke ta makta bare ved å overta det gamle statsapparatet slik det er, men må bygge sin egen demokratiske statsmakt. Folkestyret må dels være representativt og dels direkte. Det må være bygd på allmenne valg til representative forsamlinger - som i motsetning til i dagens Norge, har makt til å ta overordna avgjørelser om samfunnsutviklinga. Samtidig må arbeiderne slåss for ei stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene, og ha makt til å ta en rekke viktige avgjørelser direkte på arbeidsplassene, og det samme må folk i nærmiljø og lokalsamfunn ha. Bare gjennom stadig mer direkte demokrati og sosialisme nedenfra er det mulig å skape et klassløst samfunn.
Vilkårene for å bygge sterkere demokrati er bedre nå enn noen gang før i historia, blant annet på grunn av de store framskrittene innafor informasjonsteknologi. En sentral oppgave under sosialismen vil være å utvikle nye former for deltaking og styring som gjør det mulig for folk å være direkte innvolvert i avgjørelsene.
Den konkrete utforminga av nye maktorgan og institusjoner vil skje underveis i dette arbeidet, og være prega av kampene som heile tida foregår. Men ei viktig forutsetning for et sosialistisk demokrati, med reell makt for arbeidsfolk, er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.
Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organ må med jamne mellomrom fratre verva sine og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er ei forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.
Et eksempel på et tiltak som både vil styrke demokratiet og være et sosialt tiltak, vil være arbeidstidsforkorkorting. Ved at folk må bruke færre timer per dag på arbeid, frigjøres tid til å delta i styringa av samfunnet, og politikken blir ikke forbeholdt en liten elite av heltidspolitikere.
Under kapitalismen har folket kjempet gjennom en rekke demokratiske rettigheter som vi under sosialismen må videreutvikle og gi et reelt innhold. Dette er rettigheter som ytringsfrihet og pressefrihet, organisasjonsrett, stemmerett, streikerett osv. Ytringsfriheten vil for eksempel få et annet reelt innhold når eiendomsretten til de sterkeste mediene ikke lenger er konsentrert hos noen få kapitalistiske grupperinger. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammevilkår som gjør dem uavhengig av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.
Den sosialistiske staten må være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det må være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang.
Organisasjonsfriheten blir mer reell når organisasjonene blir uavhengig av staten, og vi ikke lenger har et «toppenes partnerskap» mellom elitene i staten, næringslivet og organisasjonene.
Erfaring fra forsøkene på å bygge sosialistiske stater i forrige århundre viser at de demokratiske rettighetene lett kan settes til side og undertrykkes i sosialismens navn. Derfor må organisasjonsfriheten innbefatte full rett til åp danne ulike politiske partier, også om de står for synspunkter som flertallet og den sosialistiske regjeringa oppfatter som skadelige eller kontrarevolusjonære.
Et sosialistisk samfunn må styres etter noen overordna mål om økologisk balanse, individuell frihet, avskaffing av fattigdom, kvinnefrigjøring og sosial rettferdighet. Derfor er det nødvendig med en planøkonomi basert på en demokratisk beslutningsprosess. Innafor rammene av en overordna plan må de fleste avgjørelsene tas lokalt – av arbeiderne og de ansatte på arbeidsplassene, og i lokalsamfunn.
Et sentralt mål for planen må være å gradvis erstatte produksjon for marked og profitt med produksjon og tjenesteyting som direkte er retta mot å dekke folks materielle, kulturelle og sosiale behov. Enkelte områder, som helsevesen og skole er her i Norge delvis organisert etter slike prinsipper – at samfunnet har ansvar for at enhver får tildelt ressurser etter behov, ikke etter størrelsen på den private pengeboka. En tilsvarende tankegang må etter hvert bli dominerende innafor hele det økonomiske livet i landet. Under sosialismen vil det være en dominerende offentlig sektor, og nye former for samvirke vil utvikles. Samtidig kan det gis rom for sjølsysselsetting og begrensa former for privat virksomhet. Markeder og markedsmekanismer kan lenge fortsette å spille en viktig rolle. Men markedskreftene må holdes i sjakk, slik at ikke de økonomiske interessene til de få igjen skal bli hoveddrivkrafta i økonomien.
De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til rein distribusjon av produkt og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle under sosialismen.
Forsøk på å bygge sosialistiske samfunn har så langt endt opp med samfunn med en ny overklasse ved makta. Realiteten blei etter ei tid et totalitært styre av en overklasse på toppen av parti- og statsbyråkratiet, og undertrykking både av alle opposisjonelle og av vanlige arbeidere og bønder. Revolusjonene i Russland i 1917, i Kina i 1949 og i mange andre land var likevel nødvendige og rettferdige. Noen av disse samfunnene gjorde i en periode store historiske framskritt – med økonomisk og teknologisk modernisering. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, såvel som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske land. Men ingen av dem ble reelt demokratiske over tid, og de ble etter hvert samfunn der arbeidsfolk på nytt blei undertrykt og utbytta.
Årsaken til dette er sammensatte: En sterk imperialistisk omverden motarbeida dem, de hadde en lite utvikla økonomi og de fleste av dem mangla demokratiske tradisjoner. Samtidig fantes det i de sosialistiske bevegelsene på feilaktige ideer om at en elite kan lede samfunnet fram til sosialismen på vegne av arbeidsfolk. Stalin gjorde for eksempel denne type tenkning til statsideologi i Sovjet. Et oppgjør med alle slike ideer er nødvendig om ikke sosialisme i land som Norge også skal utvikle seg på samme måten. Historia har vist at bare gjennom reelt demokrati og folkelig deltakelse er det mulig å utvikle sosialismen.
Kapitalismen og imperialismen utvikler seg ujamnt, derfor vil muligheten for opprør og omveltning også komme i noen stater og områder av gangen. I de siste tiåra har opprør og omveltning først og fremst rammet imperialistenes makt i 3. verdenland. Samtidig har det vist seg at de materielle og politiske forholda for å utvikle en demokratisk sosialisme i disse landa ikke er gode.
I den industrialiserte verden er det en langt utvikla teknologi og økonomi, demokratiske tradisjoner, en sterk arbeiderklasse og et høyt utdanningsnivå som gir store muligheter til å skape menneskelig frigjøring gjennom sosialisme. Men siden land som Norge er sterkt integrert i den internasjonale økonomien, er det bare mulig å utløse dette potensialet fullt ut dersom det fins andre sosialistiske land å samarbeide med. Dessuten er mye av vår velstand bygget på utbytting av tredje verden, et forhold som ikke kan fortsette.
Et sosialistisk Norge som ei ensom øy i et kapitalistisk verdenssamfunn vil få vansker med å overleve over lang tid. Det er derfor av største betydning at opprøret mot kapitalisme og imperialisme over hele verden støttes og at sosialismen etter hvert bygges i stadig flere land. Den norske arbeiderklassen må støtte forsøk på revolusjon og sosialismebygging som gjøres i andre land ut fra deres lokale forutsetninger. På samme vis vil Norge etter en omveltning måtte søke støtte hos undertrykte i andre land samtidig som vi bygger allianser med vennligsinnede stater.
Sosialismen er ikke den endelige løsninga på alle samfunnsproblemer. I begynnelsen vil den bære preg av det samfunnet den er oppstått på grunnlag av. I et sosialistisk samfunn vil det i lang tid eksistere innslag av kapitalistisk eiendom og produksjon for profitt. Samfunnsmessige motsetninger mellom kjønna og ulike interesser og perspektiv mellom folk flest og de som er sysselsett på heltid med å lede andre vil også finnes. Slike og andre motsetninger vil kunne være et positivt grunnlag for ei dynamisk utvikling av sosialismen. Eller de kan bli grunnlaget for et nytt klassesamfunn.
Bare gjennom klassekamp og kvinnekamp, miljøkamp, antirasistisk kamp osv. er det mulig å utvikle samfunnet i en retning som er i samsvar med DNPs mål for samfunnsutviklinga: økologisk balanse, individuell frihet, oppheving av de systematiske klasseforskjellene, rasismen og kvinneundertrykkinga.
Revolusjonære partier må også under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som kritiske element i samfunnet og se det som si oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn.
DNPs mål er at denne utviklinga skal legge grunnlag for en oppheving av klassdelinga i samfunnet, og frigjøre mennesker fra alle strukturelle undertrykkingsformer. En slik utvikling vil kunne lede fram til et reelt klasseløst samfunn – kommunismen.
Kapitalismen skaper og opprettholder mange ulike problemer og motsigelser, som gir grunnlag for motstand. DNP mener at de ulike kreftene som har interesse av å erstatte kapitalismen med et menneskeverdig, rettferdig og fritt samfunn må forenes, dersom det skal bli mulig å gjennomføre en revolusjon, og skape et sosialistisk Norge.
Denne enheten kan ikke være en enhet bygd på alles underordning under en sentral ledelse, eller at noen grupper må sette til side sine krav, til det beste for helheten. I stedet må nettopp opprørets mangfold være dets styrke. Det er i den gjensidige anerkjenninga av hverandres rettferdige kamp grunnlaget for solidaritet og felles kamp finnes. DNP er for en flerstemmig revolusjon, slik sosialismen også må være flerstemmig og mangfoldig.
Den mest grunnleggende motsigelsen i samfunnet er klassekampen mellom arbeiderne og kapitalistene. Dette er en kamp som dreier seg om kontrollen over det økonomiske livet, og dermed grunnleggende sett om hvem som skal ha makta i samfunnet. Arbeiderklassen har tre fellestrekk: De eier ikke produksjonsmidler, de er avhengige av å selge arbeidskrafta si, og de har ikke posisjoner i samfunnet som gir dem avgjørende makt over andre. Dette gjelder både for kroppsarbeidere og for en god del nye yrker, der utdanningen er høy og klassebevisstheten lav. Det grunnleggende er felles: At veien til frigjøring går gjennom hele klassens frigjøring, og ikke gjennom at du er din egen lykkes smed. Det store flertallet av Norges befolkning tilhører denne arbeiderklassen. (I den tredje verden er vel fortsatt småbønder minst like mange) Innvandrere, særlig fra den 3. verden utgjør en voksende del av arbeiderklassen i Norge. Kvinnelige arbeidere spiller en stadig viktigere rolle i fagbevegelsen. Også i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er kampen om verdiene som skapes nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir bare fullere lommer for kapitalistene - og ingen bedra situasjon verken for den enkelte arbeider eller samfunnet som heilhet.
Det er fundamentalt for DNP at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Vi avviser idéen om at arbeiderne kan bli servert frigjøringa ovenfra, fra en sosialistisk elite. Sosialismen må derfor bygge på at arbeiderne gjennom egen organisering for egne interesser både griper makt i samfunnet, og setter seg selv i stand til å styre.
Fagbevegelsen og andre arbeiderorganisasjoner er de viktigste kreftene for forandring. Revolusjonære partier som DNP må jobbe for å gjøre fagforeningene til kamporganisasjoner. Vi støtter alt arbeid for demokratisering av fagbevegelsen, mot toppstyring og pampevelde.
Sosialdemokratiet i Europa og Norge fører en nyliberal politikk som tjener borgerskapet: Stramme offentlige budsjetter, nedbygging av velferdsstaten og privatisering av offentlig sektor som tele- post- jernbane og nå pensjon og helsevesen. Klassesamarbeidspolitikken skal hindre opprør og motstand og sikre privatisering.
Under kapitalismen må fokus heile tida være på kamp for kollektive løsninger. I tillegg til å verne om velferdsstaten slik den er i dag, innebærer dette å arbeide for sterkt utvida fellesskapsløsninger. Det må føres en ideologisk og politisk strid for å øke forståelsen for dette hos arbeiderklassen og folk ellers. Enda om en vil kunne få gjennomslag for enkeltkrav i dagens samfunn, står en slik utvida velferdsstat i motsetning til kapitalismen, fordi det medfører å bruke samfunnsverdiene til felles beste istedenfor til enkeltes berikelse. Kampen vil derfor gi styrka innsikt i hvor nødvendig det er å skape et nytt samfunn, samtidig som debatten omkring utforming av de konkrete krava vil gi bedre forståelse for hvordan sosialismen og kommunismen kan komme til å se ut.
Kvinnene i arbeiderklassen trekkes mellom stillinga som arbeidere og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne posisjonen fører til at kvinnene går i spissen i kampen for krav som er viktige for heile arbeiderklassen, som for eksempel sekstimersdagen. Samarbeid på tvers mellom kvinner i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen er nødvendig for å utvikle kvinnebevissthet og strategi i kampen for et samfunn der kvinner har plass som likeverdige mennesker.
Bevisstheten om klassedelinga i samfunnet, og solidariteten innad i arbeiderklassen, er noe som skapes gjennom klassekampen og framstillinga av den. (for også å ha med det teoretiske elementet –og bindinga til siste setning her) Det er når folk i praksis opplever de ulike maktforholdene, og jobber sammen politisk, at man får en selvbevisst arbeiderklasse. Klassebevisstheten utfordres av TV og aviser, og ikke minst av underholdningsindustrien. Deres budskap er at alle kan bli rike, vakre og lykkelige. DNP vil avsløre tåkepratet, og arbeide for økt klassebevissthet. En sentral del av arbeiderklassens ideologiske kamp er å vise at klassen har fellesinteresser mot borgerskapet. Dette er ei forutsetning for å kunne sette sjølve kampen om samfunnsmakta på dagsordenen.
For å styrke enheta i arbeiderklassen må særskilt banda mellom den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen innafor offentlige og private tjenesteyrker utvikles. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller her ei viktig rolle. Kvinnene i arbeiderklassen trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både fagorganisering og kvinneorganisering for å utvikle sin eigen styrke. Et flertall av dem som kommer fra land i den tredje verden, får jobber som er dårlig betalt og har dårlige arbeidsvilkår, også om de har høy utdanning og lang yrkeserfaring. Å utvikle banda mellom norske og utenlandske arbeidere er ei viktig oppgave både for den norske revolusjonen og for utviklinga av den internasjonale solidariteten.
Kampen for kvinnefrigjøring utgjør en viktig drivkraft for forandring.
Kvinnepolitiske organisasjoner er ikke veldig store i Norge i dag, men de spiller en viktig rolle som ankerfeste for kvinnebevissthet og for utvikling av kvinnepolitikk på mange ulike områder. For et revolusjonært parti er det avgjørende å jobbe for å styrke slike organisasjoner og samarbeidet mellom dem og andre organisasjoner som driver kvinnekamp, eksempelvis kvinnedominerte fagforeninger.
I tillegg til de kvinnepolitiske organisasjonene er det nødvendig med særskilt kvinneorganisering i mange andre sammenhenger. Kvinnene utgjør flertallet i befolkninga, i arbeiderklassen og i mange undertrykte grupper. Likevel skjer nesten all organisering og all aktivitet på menns premisser (tidvis skjult som det tilsynelatende kjønnsnøytrale menneskets premisser). Uten at denne mannsdominansen bekjempes, er det ikke mulig å få vesentlige framskritt i kampen for et bedre samfunn.
Alle kvinner har ikke felles interesser. I noen saker vil klassetilhørighet være avgjørende. Kravet om økt kvinnelønn vil kunne ramme profitten til borgerskapets kvinner og rike kvinner har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av kvinneundertrykkinga. Men revolusjonære må kjempe for breiest mulig klasseallianse i kampen for kvinnefrigjøring.
Det kapitalistiske systemet kan forbedres midlertidig – men ikke endres grunnleggende – ved reformer. En revolusjonær strategi bygger på innsikt om at den kapitalistiske staten må styrtes. Arbeiderklassen må bruke erfaringene fra den daglige klassekampen til å styrke systemkritikken – og få økt innsikt i samfunnsforholda under kapitalismen og større forståing for nødvendigheta av ei revolusjonær omveltning.
Ettersom borgerskapet heile tida kjemper for endringer som gagner det, vil kamp for reformer som gagner arbeiderklassen, alltid være viktig. Kortere normalarbeidsdag, allmenn stemmerett, retten til å stoppe helsefarlig arbeid, kvinners rett til arbeid og abortlova er historiske eksempel på reformer som har styrka arbeiderklassens rettigheter, kvinnenes stilling og fagbevegelsens innflytelse. Den revolusjonære bevegelsen må derfor arbeide aktivt for alle slike reformer.
Det er viktig for et revolusjonært parti i Norge i dag også å jobbe i folkevalgte organ, som kommunestyrer, fylkesting og storting. Dette er arenaer der vi kan fremme sosiale, økonomiske og politiske krav og synliggjøre hvor udugelig der kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres og folkevalgte organs makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.
Kampen om innflytelse i folkevalgte organ må knyttes til klassekamp og folkelig organisering. Politiske strømninger i folket viser seg i parlamentariske valg. Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem bare gjennom valg eller vedtak.
De forskjellige problemene kapitalismen skaper kan ikke alle reduseres utelukkende til en funksjon av klassedelinga. Det er mange motsigelser og undertrykkingsforhold som har en selvstendig eksistens uavhengig av den økonomiske undertrykkinga, selv om de selvsagt er relatert til den. Eksempler på dette er kvinneundertrykkinga, ødelegginga av miljøet, rasismen, og undertrykkinga av minoriteter og lesbiske og homofile.
Alle de ulike undertrykkingsformene og konfliktene føder ulike bevegelser, som alle har en progressiv rolle å spille i kampen for et annet samfunn. Utfordringa er å skape en bevegelse som samler de ulike kreftene på en måte som lar dem beholde sin egenart, samtidig som man går til felles kamp. Et godt eksempel på en slik samling er de nye bevegelsene mot nyliberalisme og krig, som har vokst fram de siste åra. Det nye ved disse er ikke de konkrete organisasjonene, men måten man arbeider sammen, og allierer seg på. Det er ingen liten utfordring å bygge videre i denne retninga, men det er helt nødvendig, om vi skal være i stand til å utfordre de bestående maktforholdene på alle de ulike feltene de gjør seg gjeldende
Det er ikke tilstrekkelig å ha bare klasseorganisering, eller andre sosiale bevegelser, om vi skal fjerne kapitalismen. Det trengs også politiske parti. DNP er et revolusjonært feministisk parti, og setter seg som mål å samle de revolusjonære demokratiske kreftene til felles kamp for sosialismen. Vi ønsker å bidra til å styrke og bygge opp folkelige motkrefter og skape økt solidaritet.
Et revolusjonært parti har oppgaver som rekker videre enn organiseringa av ulike konkrete kamper, oppgaver verken fagbevegelsen eller andre folkebevegelser kan løse. For det første trengs det teoretisk analyse av og debatt om, kapitralismen, hvordan sosialismen skal organiseres, og overgangen fra kapitalisme til sosialisme og videre til kommunisme. Slike strategiske og ideologiske studier er en sentral oppgave for partiet.
For det andre trengs det utvikling av strategi i den daglige klassekampen under kapitalismen. Et revolusjonært parti må bruke sine teoretiske kunnskaper og sin erfaring til å bidra til gode strategier, både for viktige enkeltkamper og for hvordan de ulike kampene kan forenes, slik at de kan skape et grunnlag for omveltning til et sosialistisk samfunn. For at DNP skal kunne bidra på denne måten må partiets medlemmer sjøl delta aktivt i klassekampen, på mange ulike områder.
For det tredje trengs det noen som kan ta den allmenne politiske kampen, både i de parlamentariske organene og på hele den politiske arenaen i det norske samfunnet.
Og sist, men ikke minst trengs det noen som spesifikt jobber med å agitere for og organisere også i dag på grunnlag av sosialisme og kommunisme.
Måla som det revolusjonære partiet stiller seg, krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder. Partimedlemmene jobber i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistiske systemet, utvikler de også ei bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for sosialisme, og bidrar til å skape enhet mellom de ulike folkelige bevegelsene.
Organiseringa av partiet må reflektere de målene og idealene vi har for samfunnsutviklinga og våre analyser av maktforhold. Siden samfunnet er klassedelt, og folks klassebakgrunn former deres politiske aktivitet, er det viktig at DNP, som slåss for arbeiderklassens interesser, også er et parti som skapes for og av arbeidere. Dersom vi viderefører klassedominansen internt, gjennom hvem som er viktige, og hvordan partiets arbeid organiseres, kan vi ikke forvente at vi skal nå målet om at arbeiderklassen skal frigjøre seg sjøl.
Målet er at flertallet av partimedlemmene er arbeidere.
På samme måte må erkjennelsen av den rotfesta kvinneundertrykkinga i samfunnet speiles i DNPs praksis som feministparti. DNP må ha medlemmer som deltar aktivt i kvinnekampen og kvinneorganisasjonene for å utvikle kvinnepolitisk bevissthet Det er en sentral oppgave for partiet å jobbe for kvinnefrigjøring også internt i vår egen organisasjon. Både menn og kvinner må kjempe aktivt mot kvinneundertrykking i partiet og jobbe for en partikultur som lar alle få lov til å utvikle seg. Kvinner må få rom, og ta makt, og kunne organisere seg særskilt i partiet, i tillegg til at kvotering av kvinner til ledende verv også vil være en metode som brukes.
vEt antirasistisk og solidarisk parti i dagens Norge kan ikke bli troverdig med mindre partiet også inkluderer og integrerer minoritetsaktivister i sine rekker. Et kritthvitt og erkenorsk parti kan aldri stå i spissen for en flerkulturell og sammensatt bevegelse.
DNP bruker marxistisk teori som rettesnor for handling. Marxisme er verktøy for å analysere verden med sikte på å forandre den. Å være revolusjonær innebærer å bruke dette redskapet til å slåss for et bedre samfunn.
Den historiske utviklinga gjør det nødvendig heile tida å vurdere teoriene vi bygger på og videreutvikle dem. Marxistiske teori består ikke av absolutte sannheter, men må heile tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg.
Kunnskapen om verden vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi studier og diskusjon, både i og utafor partiet. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.
Det er viktig å understreke at partiet aldri er noe mål i seg selv, men et middel til å nå felles politiske mål. Partier kan aldri erstatte folkelig organisering nedafra – hverken nå eller under sosialismen. Målet med samfunnsomveltninga er at det er folk som selv skal ta makta, ikke at DNP eller andre partier skal ta makta på vegne av dem.
Tilhengerne av dagens system framstiller det som naturgitt at menneskene er delt inn etter klasse, kjønn og etnisitet, og at kapitalismen som system er i tråd med menneskets natur. Vi er for evig dømt til å leve i samfunn der noen beriker seg på restens bekostning, og der demokrati bare er noe som tilhører helt avgrensa deler av samfunnet. Det blir hevdet at alle forsøk på å utforme samfunnet etter andre prinsipper med nødvendighet vil medføre nye undertrykkings- og utbyttingsforhold.
DNP avviser et slikt syn på den historiske utviklinga. Vi mener menneskene selv skaper sin egen historie, innafor de rammene den historiske utviklinga setter. Det er ingen naturlov som bestemmer at samfunnet ser ut slik det gjør i dag – det er den sosiale og politiske maktkampen og den menneskeskapte utviklinga av teknologi og andre produksjonsvilkår som former både nåtida og framtida. Vi mener alvor når vi sier at «en annen verden er mulig».
Men like lite som det er avgjort at kapitalismen og imperialismen vil vare evig, er det gitt at utviklinga vil føre oss over i et sosialistisk samfunn, eller ennå videre, et klasseløst, kommunistisk samfunn. Det er ikke opplagt at vi ikke nok en gang kan få nye undertrykkende regimer som oppkaster seg til herskere på vegne av folket. Det er vår egen kamp som kan avgjøre hvilken vei utviklinga går.
Det ligger et stort ansvar i det å erkjenne at samfunnsutviklinga er opp til vår egen innsats, vår egen kamp. Men deri ligger også et stort håp. For når det er våre egne handlinger og avgjørelser som til syvende og sist kan forme historia, er det også i våre felles drømmer og visjoner at spiren til et fritt, rettferdig samfunn finnes.