Kampen mot pensjonsreformen, mot sosial dumping, mot norsk deltakelse i krigene i Irak og Afghanistan, viser at små partier kan utrette mye og ha innflytelse. Men samtidig er det fortærende å se hvordan det er fylke etter fylke hvor det ikke finnes organisering av noe slag. Den revolusjonære bevegelsen er organisatorisk veldig liten, og den opptrer heller ikke godt nok som en samla organisatorisk kraft.
Norsk deltakelse i imperialistiske kriger og økonomisk utbytting av andre land, og den rivaliseringa vi ser begynnelsen på i Barentsregionen, varsler mer konflikt, ikke mer stabilitet. Sterkere, mer samla revolusjonær organisering vil ha betydning for hvordan dette kan håndteres politisk.
Den nye regjeringa kaller seg rødgrønn, samtidig som den sender ut F16 jagerfly, tillater nedlegging av arbeidsplasser der de kunne hindra det, setter i verk pensjonsreformen, fortsatt sulteforer kommunene, fører en ekstrem uvennlig asylpolitikk og går løs med oljeproduksjon i Barentshavet. De setter begreper som rødt og grønt i vanry. Når FrP går fram, er det fordi partiet får næring fra den politikken som regjeringa fører. En politisk kamp mot regjeringa og reformismen, fra venstre, er en viktig del av kampen mot rasismen til FrP og framgangen til dette partiet.
Det er behov for å organisere og lede klassekampen bedre.
Det er behov for å kritisere kapitalismen bedre.
Det er behov for å slåss mot sosialdemokratiet bedre.
Det er behov for å skolere langt flere nye folk i marxisme.
Mens organisasjonen er veldig liten.
De ytre forholda har bidratt til å styrke viljen blant revolusjonære om å samle kreftene for å prøve å komme mer på offensiven. Først og fremst er veien å gå, å komme i en posisjon for å styrke arbeidet med å skolere mange ungdommer i marxisme og praktisk klassekamp.
For tida er det to hovedretninger i synet på hva som er et ønskelig parti.
Den ene tenker deg en paraplyorganisasjon a la Enhetslisten i Danmark, der organisasjoner er med. Der vil AKP kunne bli Arbeidernes kommunistforbund (AKF) - uten egen ekstern aktivitet. Revolusjon, IS m.fl. ville også kunne være organisasjoner.
Det andre hovedsynet er at det utvikles et nytt parti, bygd på AKP og RV. Ikke som en samleforening av organisasjoner, men som er mer politisk samla som parti. Som evner å alliere seg med mange ulike grupper, foreninger og miljøer. Det er dette hovedsynet denne teksten bygger på.
Jeg kommer ikke til å ta opp programspørsmål her, slik som nasjonal sjølråderett, klasseanalyse osv. Det er naturligvis viktig, men her tar jeg opp de tinga som jeg oppfatter at mange diskuterer mye akkurat nå.
Det er to ting som betyr et skille for hvorvidt det er noe poeng å lage et nytt parti eller ikke (etter min mening). Det ene er at partiet må ha det klasseløse samfunnet, kommunismen, som mål. Det andre er at det må ha en lagsstruktur som gjenspeiler at målet er revolusjon.
Så er det mange andre områder som må håndteres, men som jeg tror ikke skaper de helt store vanskene.
Kampen mot kapitalismen som system har mening fordi det finnes et motstykke - et samfunn uten kapitalisme. Ikke-kapitalisme betyr ingen klasser, ikke markedsøkonomi, men en bruksverdiproduksjon og en fordeling etter behov. Det klasseløse samfunnet gjør kapitalismens anarki, utbytting og barbari synlig. Å være kommunist betyr å kunne forklare hvorfor kapitalismen er så vanvittig dårlig for flertallet på jorda. Å være kommunist betyr å være for det totale fellesskapet, der menneskene endelig kan bli fri. Hvis det nye partiet ikke har et slikt samfunn som mål, så må vi fortsatt ha et parti som gjør det. Nå er det antakelig ikke et problem, for både RV og RU har i dag det målet. Det finnes medlemmer av RV som ikke synes det er bra, men det er nok et lite mindretall.
En annen sak er om kommunistisk skal stå i partiets navn. Det mener jeg er mindre viktig. Mange kommunistiske og revolusjonære partier har hatt andre flotte navn.
Dette er det andre store spørsmålet. Dette handler om hva slags parti det skal være. De fleste steder i landet er lagene i RV og AKP organisert på kommunenivå. Men der det er medlemmer nok i AKP, dannes det flere lag etter behov. I Oslo er det flere boliglag, det er et lag for mange av lærerne, et for folk som jobber i kommunen og er aktive i fagforeninga, et for ansatte i Jernbanen, et for folk som jobber i transport - og flere. Hvis laget fungerer som det skal: Her diskuterer medlemmene arbeidet i fagforening/ene, noen tar opp forholda på jobben sin og vil ha råd, de utvikler analyser på sitt område, som transport, kollektivtrafikk, skolepolitikk, helsetjenestene i bydelen, eller de diskuterer partiorganisering, rekruttering, hva som skjer i Irak, kampen for sekstimersdagen.
Kontingenten leveres for de flestes vedkommende til kassereren. Nye folk tas opp i laget, ønskes velkommen og tas hånd om sosialt. Er det et medlem som ikke har vært å se på tre møter, tar det gode lagsstyret kontakt og spør hvordan det går. Medlemmene pleier å si ifra om de ikke kan komme på et lagsmøte.
Tillitsvalgte i partiet, ledelsen, skal delta på lagsmøter og i lagets arbeid minst like mye som alle andre. De som har forsøkt, veit at det ikke er mulig å holde god kontakt med medlemmene, gi oppgaver og følge opp, hvis laget har 30, 50, 200 medlemmer. Det er også nokså håpløst å ha et lag med 50 folk, og det kommer 4 eller 17, alle forskjellige hver gang, på møtene. Da blir enhver hjelp til Eva der hun jobber, umulig. Begynne på samme informasjon og diskusjon hver eneste gang. Småpratforeninger kan ha det slik, men ikke revolusjonære partier som mener alvor, dvs skal gjøre noe.
Denne måten på tenke lag på, er uttrykk for en organisasjonsfilosofi. Eller bedre, uttrykk for det revolusjonære målet, det er en strategisk tenkning, og en ser langt fram. Motstykket er de borgerlige partiene som egentlig ikke trenger medlemmer, for partiet er finansiert av den kapitalistiske staten, som holder seg med et styresett som på falskt vis kalles demokrati. De aktive er vanligvis de som er knytta til arbeidet til kommunestyret eller bydelsutvalget. De andre får ikke mye å gjøre, det er som regel nok å betale kontingent for å være en slags supporter. Disse partienes arbeid er organisert for å styre.
Men et revolusjonært parti er organisert for å velte. Da er det de mange som teller. Derfor betyr medlemmene i et revolusjonært parti all verden. Det er medlemmene/det lokale laget som er armene og beina ut i arbeiderklassen, i fagforeningene, i de ulike bevegelsene og ute i den politiske kampen. Slik leder partiet - hvis det har mange armer og bein ute, hvis det er diskusjoner om linjer og hvis det er vedtak om hva som skal gjøres. Slik lærer partiet.
I RV er det lov å lage lokale lag under kommunenivå. Men, det stor men: De har ikke makt = demokratiske rettigheter. Det er ikke i laget at delegater velges. Det skjer bare på kommunenivå. Så ingen behøver å høre på de lokale lagene. I et revolusjonært parti må laga være grunnorganisasjonene, slik det er i RU og AKP.
Men ennå er vi ikke ferdig. For hvis lagene skal få næring og vedlikehold, må ledelsen på kommune- eller fylkesnivå holde møter med styrene/lederne, de må få diskutere viktige ting sammen, rett og slett bli organisert som det de er, de betydningsfulle. Fungerer ikke et lag, rakner det meste og en mister medlemmer. Å være lagsleder/styre, er en krevende oppgave.
Men fortsatt er vi ikke ferdig. For hvis ikke den sentrale ledelsen av partiet har et revolusjonært perspektiv på arbeidet, vil den ikke være i stand til å bry seg om lagene, ikke om hvordan pensjonskampen eller kampen mot sosial dumping skal føres i fagforeningene, er ikke opptatt av den praktiske bevegelsen for sekstimersdagen, tar ikke initiativer for å hjelpe folk lokalt til å drive antikrigsarbeid, legger ikke til rette for studier i marxismen.
Jeg snakka med en kommunistvenn som driver i kommunestyret et sted. Han sa at medlemmene i RV-laget er aktive i fagforeninga og noen er tillitsvalgte. Noen driver i en lokal aksjon. Noen holder på med Palestinasolidaritet. Men hva som diskuteres på møtene i RV-laget, bestemmes av ordføreren. For når de sitter i kommunestyret, er de helt nødt til å diskutere sakene. Det angår folks liv, og RV-folka skal ut og fortelle og forhøre seg. De jobber fint. Men fagforeningsarbeidet, aksjoner og Palestina blir sjelden eller aldri møtetemaer. Kanskje en oppdelt organisering av de 40 medlemmene ville hjelpe - samtidig som de trenger fellesmøter for at alle skal utvikle helheten.
Antakelig er dette det vanskeligste å få til: At det nye partiet har et bevisst arbeid også på det utenomparlamentariske arbeidet. RV har som parti stort sett drevet med parlamentarisk arbeid, det sitter i veggene på et vis. Parlamentarisk arbeid er nødvendig for revolusjonære. Men det er ikke det viktigste, og det får liten betydning hvor det står aleine. Det som skaper forandring - og også stemmer ved valg, er arbeidet i organisasjonene og aksjonene utenom kommunestyrene. Utfordring her!!!
Lagsorganiseringa handler altså om strategi, vedtektsmessig forankring, ledelse på regionalt og nasjonalt plan.
Hvis et nytt revolusjonært parti ikke har en slik lagstenkning, er det bedre å opprettholde det vi har. I RV er det ønske om en helt annen lagsorganisering enn det er i dag. Det krever ledelse. Her tror jeg AKP-ere kan bidra sterkt. Oslo må ikke oppløse lagene sine, men åpne dem for flere, og det bør opprettes mange nye lag også.
Så kommer en del spørsmål som lettere kan la seg løse hvis de to første er på plass i tenkninga.
Noen sier at det må være det. Men hva er det? AKP har ikke aktivitetsplikt. Vedtektene sier helt konkret hva som kreves for å være medlem. Det står ikke noe generelt krav om at du skal være aktiv der. Det er mulig å være et passivt medlem som sjelden går på møter. Det er folk som betaler kontingenten sin så seint, at hadde de vært i fagforening, hadde de ikke fått være med der. Dessuten er det absolutt lov å være en ung sjukling og en gammal sliten, - de bidrar med det de kan, og de er verdifulle. Noen deltar i en dugnad, noen baker den kaka som skal selges på et møte, noen henter avisene som skal deles ut. Det er ikke viktig å krangle om ordet "aktivitetsplikt". Det viktige er å organisere lokale lag som tar vare på folk og gir folk en mulighet til å yte etter evne. På AKPs revolusjonskonferanse i mars var det flere som tok fatt i uttrykket forpliktende fellesskap. Det var en fruktbar innfallsvinkel.
Skal det være fraksjonsforbud eller ikke? Det er vanskelig hvis vi mener at det nye partiet skal være et parti uten formelle organisasjoner innad. Hvordan fungerer en fraksjon mellom ulike folk i et revolusjonært parti, - i forhold til lagsarbeidet? Hvordan vil det virke inn at tre av sju medlemmer i Horten deltar i partidiskusjonene mest sammen med dem i Bodø, og ikke med de andre i Horten? Jeg tror det ikke er lett å få vedtatt et fraksjonsforbud mot uformelle foreninger a la RV2006. Det er ikke sikkert det er riktig eller viktig heller. Det er veldig lett å lage epostlister i dag for å diskutere ulike temaer, og noen kan kanskje kalles fraksjoner. Kanskje ikke. Den beste måten å håndtere dette på, er ved å ha fungerende lag, som gjør oppsplittende partifraksjonering mislikt. Praksis har forrang framfor vedtak om ord.
AKP går ikke inn for å hive i søpla de millionene som kommer fra staten til partier som stiller til valg. Men det må være et mål at det nye partiet øker sin sjølbergingsgrad. Ikke blir helt sjølberga, men øker graden. Et totalt statsfinansiert parti kan skrus av. Men det er også slik at staten styrer organisasjonene med penger. Ei fortalte på et møte at Kvinnefronten har fått penger av staten til ting som kan sies å være abortforebyggende arbeid. Men penger til kamp for sekstimersdagen? Det kan du bare glemme.
Prossessen kan gå i dass, eller møte store vansker, særlig hvis:
1. Hvis RV later som om AKP ikke finnes. "Bare bli med i RV, så er alt løst." Ei slik linje henger i tilfellet oppe i lufta i drømmenes verden, og tar ikke virkeligheten inn over seg. Hvis RVs landsmøte i mai vedtar ei liste over "ufravikelige krav"og således fratar medlemmene i de tre organisasjonene muligheten til å diskutere med hverandre og utvikle meningene på lokalt plan, i tida etter landsmøtet, vil det heller ikke bli noen prosess.
2. Prosessen blir veldig skada, hvis RU på sitt landsmøte bryter med AKP og splitter seg. Det er virkelig en original ide å splitte for å samle, som det blir framstilt. Men hadde jeg vært 18 år og AKP-medlem i RU, og fått et vedtak som i realiteten sa at det politiske valget mitt var så forferdelig eller skadelig, at RU ikke kunne ha AKP som moderorganisasjon, så hadde jeg blitt lei meg og tatt signalet: Ikke ønska. Det er ikke til å unngå at det vil bli en AKPs ungdomsorganisasjon. Vi lager et fint navn og lager studier og lokal aktivitet. Det er ikke AKP sitt første ønske, vi vil unngå en splittelse, men det er opp til RU. Det er å håpe at de vedtar: Denne avgjørelsen utsettes, vi ser jo nå at det er starta en prosess.
Hvis det blir en splittelse, vil AKP lokalt og sentralt gjøre det vi kan for å hele sår og forene. Når det er diskusjonsmøter lokalt om det nye partiet, vil vi invitere alle interesserte, også RUere som eventuelt har brutt med AKP, og vi håper at et eventuelt brudd ikke kommer til å bety at RU-medlemmer ikke kan gå på slike møter.
3. Det blir et problem hvis landsmøtet i RV velger en ledelse som ikke synes denne prosessen er noe særlig, og som ikke synes at det er viktig å samarbeide og som ikke ser at samarbeid er den eneste veien å gå. Dette er kanskje det viktigste problemet å løse akkurat nå. Jeg håper erfarne, samarbeidende AKPere er villige til å gjøre en innsats i ledelsen for RV i den avgjørende fasen vi går inn i - fra landsmøtet i RV i mai og et år fram.
Det to forutsetninger for at vi skal få en bra prosess:
1. Det ene er at ledelsene i RV, AKP og RU må samarbeide. De må snakke sammen, gjøre undersøkelser lokalt om hva medlemmene sier, legge til rette for diskusjoner om typiske problemstillinger, se på tidsplanen, i det hele tatt ha fingeren på utviklinga, ta ansvar, ville hverandre vel. Det har ikke skjedd til nå. Det har ikke stått på AKP. Så skjedde det noe gledelig på siste landsstyremøte i RV i mars, der de vedtok å lage nettopp en samarbeidende komite. Dette er et viktig vedtak. I komiteen sitter fra AKP Arne Byrkjeflot, Ingrid Baltzersen og Jorun Gulbrandsen. Fra RV sitter Marte Mjøs Persen, Torstein Dahle og Pål Hellesnes. Rød Ungdom er invitert og deltar. Det har vært ett møte, og i en hyggelig og konstruktiv atmosfære.
2. Det andre er at medlemmene lokalt må få nok tid. Innlegg på debattlister må ikke forveksles med virkelige diskusjoner. De fleste medlemmer i RV eller AKP er ikke på debattlister. Og av dem som er der, deltar vanligvis bare et par håndfuller med innlegg, og av dem igjen er de aller, aller fleste gutter og menn.
Medlemmene må få komme på møter flere ganger. Samtidig skal jo folk drive annet politisk arbeid. Hvis ikke medlemmene får være med på å lage det nye partiet, vil de lett bli passive fordi de er misfornøyde. Og en vil dra med seg unødig mange uløste problemer inn. Da vil vi slett ikke få en offensiv start og ikke vinne noe særlig.
På den andre sida, det er også slik at folk kan bli mismodige ved at det trekker ut for lenge. Det er ikke alle problemer som trengs å bli løst på forhånd. Så hva er bra?
Arbeiderpartiet bruker ofte et ekkelt slagord: "Veien blir til mens vi går." Det kan hende at det er bra her, vi må ta ting litt underveis. Kanskje midt i 2007 kan være fint? Går mars 2007? Litt tidlig?
Det er en vanske her, og det er at et parti som skal stille til valg, må si ifra innen utgangen av mars 2007. RV kan stille som nå, det går fint. Men hvis det er usikkert hva RV blir, sier folk at det er kan være trøblete for en del folk å si ja til å stille på ei liste for et parti som en ikke egentlig veit hva er - og som en skal representere i fire år framover. Det er et argument fra den virkelige verden. Jeg veit ikke helt svaret. Men jeg er opptatt av at prosessen blir god.
Så vil folk i AKP ha ulike behov, tror jeg. Et lokalt partilag der samarbeidsforholda er gode, organiseringa nokså enkel og diskusjonen har gått en stund, vil trenge mindre tid enn et sted der det er flere lag, dårligere samarbeidsforhold og skarpere motsigelser. AKPs ledelse må være gode her til å høre hva medlemmene sier, oppsummere og fortelle situasjonen jevnlig til hele partiet.
Det som har vært oppe på noen møter her og der, er hvordan et eventuelt nytt revolusjonært parti kan bli et kvinnepolitisk parti, både i meninger, aktivitet, medlemstall og representasjon og makt. Går det an å bruke prosessen til å medvirke til det, allerede i danninga? Det samme spørsmålet har vært stilt når det gjelder folk med innvandrerbakgrunn. Har noen noen forslag her?