Norge må si klart i fra at vi er i mot den "løsningen" på "Libanon-krisen" som USA og Israel nå prøver å få på plass; at Nato-styrker, eventuelt supplert med soldater fra noen arabiske land, skal inn i sør-Libanon og ta over jobben for Israel der.
I stedet må Norge stille seg i spissen for allsidige og kraftfulle sanksjoner mot Israel; at det internasjonale samfunnet bruker disse som pressmiddel for at Israel betingelsesløst og straks trekker seg ut av Libanon og Gaza, inngår våpenhvile og innleder direkte forhandlinger med de palestinske selvstyremyndighetene og Libanons regjering.
Verken Israel eller USA legger skjul på at hensikten med å få inn internasjonale styrker i Libanon nå, er at de skal tjene de to sine strategiske mål.
Israels forsvarsminister Peretz sa til Associated Press 25. juli at Israel har tenkt å holde kontrollen over den sørlige delen av Libanon inntil en internasjonal styrke kommer på plass. USA prøvde å få deltakerne på Roma-møtet med på å realisere et slikt scenario og følger nå dette opp med nye møter i Israel. Israel gis først tid til å prøve å jage Hizbollah ut av området. Men tidligere erfaringer gjør at de helst ikke vil bli stående der på ubestemt tid. Derfor skal "robuste" Nato-styrker inn som Israels handtlangere i neste fase.
Uansett om dette krydres med all verdens FN-vedtak, så er dette et opplegg for å gjøre vondt til verre, hvis vi ser på utsiktene til å få en varig fredsløsning i området.
Det er derfor illevarslende at forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen signaliserer at Norge kan bli med på denne ferden (Dagbladet 26. juli). Kan SV og Sp gå med på at dette skal bli regjeringens politikk?
Alle som ønsker en rettferdig fred og en løsning på Palestina-konflikten, som er den som ligger bak Libanon-okkupasjonen - ikke direktiver fra Teheran, som Israel og USA framstiller det som - bør nå skjønne at Israel må legges under sterkt press for å komme videre. Å gå med på Israels og USAs strategi nå, gjør situasjonen ennå mer fastlåst og fører til verre kriger. Samtidig som det vil være å akseptere de arrogante bruddene på internasjonale konvensjoner og overgrep mot sivilbefolkningene i Gaza og Libanon som Israel nå står for. Foruten sanksjoner må det også reises krav om at Israel betaler krigsskadeerstatninger.
Åtaket på Libanon og intensiveringa av åtaket på Gaza viser igjen at Israel er agressoren i midtaustenkonflikten. Hemnangrepa frå Israel rammar først og fremst sivile. Israel fortset dei folkerettsstridige forsøka på snikmord av politiske leiarar, både i Gaza og i Libanon. Samtidig opprettheld dei grunnlaget for motstand, gjennom okkupasjon av Vestbreidda og Gaza, og okkupasjon av Sheba Farms. Det er klårt at Israel brukar åtaka frå Hizbollah og krigsfangane som er tekne i Gaza og Libanon som ei unnskylding for allereie planlagte angrep.
AKP er glade for at utanriksminister Jonas Gahr Støre fordømmer dei israelske åtaka mot Libanon, men det er ikkje nok. Norske myndigheiter må gjera det klårt kven som er okkupant, og kven som har ansvaret for å stogga valden, nemleg Israel.
AKP vil på det sterkeste kritisere politaksjonen mot de afghanske asylsøkerne. I stedet for å berge liv, som var begrunnelsen, setter den livene til de sultestreiekende i større fare. De må nå fortsette under åpen himmel og under vanskeligere forhold enn tidligere.
Ingen kan heller bruke politmakt mot folk som bruker sin demokratiske rett, sjøl om det dreier seg om slike nødskrik som en sultestreik er.
De som er mest å kritisere i denne saken, er imidlertid regjeringen, med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i spissen.
Den eneste måten både å berge liv på, både fra sultestreiken og for å hindre at asylsøkere blir drept ved hjemkomst til Afghanistan, er å imøtekomme de sultestreikendes minimunskrav: En ny behandling av sakene og stans i de planlagte tvangsutsendingene.
Afghanistan er et land i krig, og vil desverre bli det i lang tid framover med de "stabiliseringstiltakene" av den faktiske okkupasjonen av landet som Norge nå er med på.
Tvangsutsendingen av asylsøkerne bygger ikke på vanlige flyktningepolitiske vurderinger, men er en konsekvens av at Norge har inngått avtale med Karzai-regjeringen om å støtte opp om den.
Sultestreiken til de asylsøkende afghanerne setter søkelyset på hele det storpolitiske spillet som styrer norsk Afghanistan-politikk. Vi får demonstrert at ikke bare den norske regjeringa, men også miljøer som vanligvis står for en liberal flyktningepolitikk, ofrer kjøreregelen om at vi ikke sender tilbake folk til krigsområder. Også humanitære hjelpeorganisasjoner har latt seg bruke.
Tvangsreturen av afghanerne er diktert av en avtale på regjeringsplan mellom Norge og Karzai-regjeringa, undertegna i august 2005, som er velsigna av FN. Karzai ønsker flyktningene tilbake for å markere at hans regime er legalt og har kontroll. Norges og de fleste andre staters forhold til Afghanistan bygger også ellers på dette premisset. Det ligger også til grunn for politikken med støtte til den militære ISAF-operasjonen. Derfor er det logisk at SV støttet tvangsretur, slik de støtter ISAF.
FN har siden desember 2001 legitimert denne politikken. FNs høykommisariat for flyktninger (UNHCR) ser nå ut til å ville gjøre det vanskeligere å sende flyktninger tilbake til Afghanistan. Vi får vi håpe det er et tegn på at deler av FN-systemet er i bevegelse.
Det er en halv seier at norske myndigheter nå frafaller en del av tvangsreturene. Men vi kan ikke akseptere en splitt-og-hersk-løsning med at noen skal ofres for at noen blir berget. Vi må stå på prinsippet "ingen retur til krigsområder". Og i dag er hele Afghanistan en krigssone. Dessverre vil dette være slik i lang tid framover. Krigshandlingene vil øke på med den "løsningsmodellen" som USA og Norge, med FNs velsignelse, prøver seg på. Også når Norge trekker seg ut av ISAF, vil Afghanistan være utrygt, hvis USA og Nato fortsetter sin virksomhet der.
Derfor må førstekravet om "ingen tvangsretur av noen" følges opp med å støtte asylsøkernes andre krav. Det er at alle de som har vært i lengre tid på asylmottakene må gis oppholdstillatelse og sikres norskopplæring og innpass i det norske samfunnet. De øvrige må det forhandles om statusen for; midlertidig opphold, permanent opphold eller overføres til tredjeland som kvoteflyktninger. Om dette skulle føre til at noen som kunne returneres uten fare for liv og lemmer, også får opphold, får det være slik. Heller en for mye enn en for lite! Asylinstituttet er best tjent med at vi holder fast på grunnprinsippene for asylrett. Vi må ikke la den generelle utenrikspolitikken og press fra dem som vil innskrenke asylretten, styre flyktningpolitikken.
Fellesforbundets forhandlingsdelegasjon for byggfag har foreslått å stemme ja til resultatet av tarrifforhandlingene med 8 mot 5 stemmer. Det er organisert en stem nei-bevegelse med utgangspunkt i mindretallet og Tømrer- og byggfagforeningen.
LO/NHO og regjeringa er blitt enige om forlenge AFP til året 2010. Dette er helt i tråd med den generelle planen om avvikle AFP med innføringa av den nye pensjonsloven som starter nettopp i 2010. Kravene fra opposisjonen i fagbebevegelsen før tariffoppgjøret var:
1. AFP-pensjonister skal fortsatt tjene opp pensjon som om de hadde vært i jobb.
2. Aldersgrensa på 62 år står fast, og AFP betales ut til den til en hver tid gjeldende aldersgrense.
3. De ekstraomkostninger som følger av ny pensjonsordning, må dekkes av staten. Dette innebar varig vern av AFP.
Fire år er ikke varig, men midlertidig. LO-ledelsen fikk flertallet på LO-kongressen i 2004 til å stemme for pensjonsreformen ved å hevde at man var garantert at AFP ville videreføres ogs etter innføringen av reformen. Hvorfor skal vi godta en dårligere ordning enn den man ble forespeila før pensjonsreformen ble vedtatt og før valget? Kravet er at AFP skal videreføres. Punktum.
Fellesforbundet hadde formulert følgende krav:
1. Der egenbemanning ikke er tilstrekkelig i forhold til bedriftens produksjon, skal det iverksettes tiltak for øke antallet egne ansatte.
2. Ved bortsetting av arbeid skal det forhandles med de tillitsvalgte.
3. Innleie av arbeidskraft på bedriftens fagområder skal avtales med de tillitsvalgte.
4. Bedriften skal ved bortsetting av arbeid og innleie av arbeidskraft dokumentere hvilke lønns- og arbeidsvilkår som benyttes av underentreprenøren eller utleiebedriften.
I forhandlingene ble resultatet at bedriften skal drøfte og forhandle med tillitsvalgte før innleie, krav nr 3 ble ikke innfridd. Det er ikke bra nok til å stemme ja. Det er ti fugler på taket, for styringsretten er overordna. Fuglen i handa, den som teller, er at det skal gjøres avtaler. Innleie skal avtales. Men det gikk ikke igjennom.
Fram til 1993 hadde fagbevegelsen rett til å kreve oppretta kontrollavtaler med utenlandske bedrifter som hadde arbeidere på norsk jord. Dette innebar blant annet at fagforeninga fikk stor innflytelse over hvordan det utenlandske firmaet opererte og behandla sine ansatte. Med EØS-avtalen ble denne retten fjerna og erstatta med den mye svakere loven om allmenngjøring av tariffavtaler. Deretter ble forbudet mot ut- og innleie som lå i sysselsettingsloven fjerna. Fagbevegelsen er på defensiven i kampen mot sosial dumping, fordi den ikke våger å bruke sin styrke til å tvinge igjennom en begrensning av kapitalistenes styringsrett. Kravet var at det måtte gjøres avtaler. Det er ingen grunn til å vike på dette kravet! Hvorfor skal fagbevegelsen godta mindre innflytelse enn i 1993?
I 1998 var minstelønna på 87 % av gjennomsnittet. Nå er den på 77 %. Hevinga av minstelønna jevner ut lønnsforskjeller i bransjen. Og det vil være et viktig tiltak mot sosial dumping, fordi det da ligger ei grense i bånn. Kravet er 85 % av gjennomsnittet.
Det er gitt et svært moderat tillegg. Dette til tross for at alle andre som ligger over vanlige arbeidere i lønn, har hatt bedre lønns- og inntektsutvikling siden 1996. Hvorfor i all verden skal en stemme ja til økte klasseskiller og at vanlige arbeidere aleine skal bære moderasjonen?
Konklusjon: Det er mange gode grunner til å stemme nei!
Institusjonen Fritt Ord har gitt Fritt Ords pris for 2006 til Bjørgulv Braanen "for hans fremragende bidrag til seriøs politisk journalistikk i samvirke med medarbeiderne i Klassekampen.
AKP gratulerer Bjørgulv Braanen og de ansatte i Klassekampen for den gjeve prisen!
Bygningsarbeiderne fører en kamp for alle lønnsarbeidere. Landsdekkende tariffavtaler har alltid vært et forsvar mot vilkårlig behandling fra arbeidskjøpernes side. De er et redskap i kampen mot sosial dumping.
Arbeidskjøperne i BNL nekter å prøve ut den nye landsdekkende tariffen for tømrerfaget som ligger klar og vil bare lage lokale avtaler. De vil ikke øke minstelønna.
AKP takker bygningsarbeiderne for den kampen de tar nå. Den vil hele arbeiderklassen tjene på. Vi oppfordrer våre medlemmer til å mobilisere støtte til streiken. I første omgang innebærer dette å ta opp støtteuttaleser til streiken i lokale foreninger. Uttalelser sendes til de streikende og media.
På bakgrunn av rovfisket som er avdekt i fiskevernsona rundt Svalbard må Noreg straks erklæra ei økonomisk sone på 200 nautiske mil rundt Svalbard. Då fiskevernsona blei oppretta i 1977, var ikkje økonomiske soner allment anerkjent. Det skjedde først ved havrettskonvensjonen av 1982, som i dag er uomtvisteleg folkerett. Fiskevernsone er derimot eit meir diffust omgrep.
For å stoppa den miljøkriminaliteten som me ser utøva av utanlandske trålarar i fiskevernsona, må denne nå erklærast som ei økonomisk sone med forankring i havrettskonvensjonen.
"Traktaten angjeldende Spitsbergen øygruppen", som er det eigentlege namnet på Svalbardtraktaten, er ein traktat frå 1922 som berre handlar om verksemd på øygruppa. Traktaten betviler ikkje den norske suvereniteten over øygruppa.
I følgje havretten er det nasjonen Noreg som har ansvar og plikt til å forvalta og sikra fiskeressursane her. For å bevara og sikra biomasseproduksjonen i eit av verdas mest produktive havområde, må Noreg ta tiltak for å sikra forvaltninga av dette havområdet.
Olje er kanskje den viktigaste ressursen til kapitalismen. Kampen om olja har ført til mange og brutale krigar. Det blir no antyda at 25 prosent av olje- og gass-ressursane i verda ligg i Barentshavet.
No har både USA, EU og Russland, samt våre eigne kapitalistar, kasta augo sine mot nord. For det norske folk vil det vera strategisk nødvendig å hindra oljeaktiviteten for å hindra stormaktskonflikt i dette området. Forutan å sikra nordområda som ein fredeleg plass, har Noreg ein eigeninteresse av å begrensa tilgangen av olje og gass på grunn av den globale oppvarminga. AKP seier difor nei til olje- og gassutvinning i Barentshavet.
Etter Hamas sin overbevisende seier i valgene i Palestina piskes det opp en stemning mot dem i Vesten. "De er terrorister og må erklære stans i bruk av vold og endre sitt partiprogram før de kan vente å bli akseptert som forhandlingspartnere" og så videre. Nå følges dette opp med trusler om å stenge av den økonomiske støtta til palestinerne, hvis Hamas ikke bøyer av. Utenriksminister Støre, som reagerte så skarpt mot oppfordring om boikott av okkupanten, er også med i dette selskapet.
Kravene om avvæpning er ironiske, når vi veit at det er Israel som virkelig er bevæpnet og står for den mest omfattende voldsutøvelsen - for å opprettholde en illegitim okkupasjon. Det sier også ikke så lite om demokratiforståelsen til de som stiller disse kravene til Hamas, når de krever at palestinerne ikke kan la seg representere av folk som står fast på det de er valgt for. Valget viste jo nettopp at flertallet av palestinerne er misfornøyd med den såkalte fredsprosessen, som dreier seg om at palestinerne skal få sine bantustans med mindre frihet enn afrikanernes i Sør-Afrika. Hamas-seieren er en støtte til å stenge den blindveien som Oslo-prosessen skapte, og gir nå palestinerne en regjering som sier at Intifadaen er legitim om de ikke får en rettferdig løsning i pakt med internasjonal lov.
Skal forhandlinger være noen vits i, må de ha som absolutt forutsetning at Israel trekker seg tilbake fra alt land som ble okkupert i 1967. Hamas er villige til å fortsette våpenhvilen fra februar 2005, om Israel avstår fra militære aksjoner, for å få starta opp forhandlinger på et slikt grunnlag. Jeg oppfatter det slik at også Kåre Willoch oppfordrer til et slikt forhandlingsgrunnlag, når han i Aftenposten 28. januar påpeker: "Ingen fredsløsning som ikke oppfyller dette kravet kan bli varig, fordi ekstremister da vil få alle de argumentene de behøver for å rekruttere til ny terrorisme." Willoch ser klart at okkupasjon og palestinsk underdanighet aldri vil gi fred, om han fortsatt reserverer seg mot å bruke terroriststemplet på de som opprettholder uretten. Det må være et krav til den norske regjeringen at den i det minste inntar den samme posisjonen, og ikke stiller krav om at Hamas skal endre sine langsiktige mål som påskudd for å trenere dette. Å prøve å gjenoppta Oslo-prosessen nå vil være dødfødt, noe som også Thorbjørn Jagland påpeker i samme utgave av Aftenposten (28. januar): "I dag finnes det ingen fredsprosess (for Norge) å ha en rolle i," og han er slik på linje med Hamas-lederen al-Zahar.
For oss som støtter rettferdighet for palestinerne, gjelder det nå også å bidra til at den palestinske enheten bevares i den nye situasjonen som er oppstått. Hamas sin invitt til Fatah om å være med i den nye regjeringa gir et godt grunnlag for dette. Sjøl om det ikke blir slik, må ikke vi her i Vesten nøre opp under en splitt-og-hersk-politikk og heie på den ene mot den andre i det offentlige rommet. Vi gratulerer Hamas med valgresultatet og ønsker dem og de andre palestinske patriotene lykke til i kampen videre for et fritt Palestina!
Arnljot Ask
internasjonal sekretær i AKP
Når Europarådet 25. januar tar opp et resolusjonsforslag om "Behov for internasjonal fordømmelse av de totalitære kommunistiske regimenes forbrytelser", så burde en heller satt dagens kapitalisme på tiltalebenken.
Det er begått forbrytelser i sosialismens og kommunismens navn, og kommunistiske partier må trekke lærdom av det. Men i dag er det den imperialistiske verdensorden som utrydder titalls millioner uskyldige hvert år og som truer med menneskeskapte katastrofer som overgår alt det verden til nå har sett.
Den svenske høyrepolitikeren Göran Lindblad har forberedt resolusjonen, som setter likhetstegn mellom nazisme og kommunisme og legger opp til en omfattende - og offentlig betalt - antikommunistisk kampanje. Resolusjonen fremstiller det som at fordømmelsen skal være på grunn av omsorg for ofrene, men teksten viser at det viktige er å påvirke dagens unge til å bli antikommunister. "... fordømmelse av forbrytelsene som er begått, spiller en viktig rolle i utdanningen av nye generasjoner", heter det bl.a. i resolusjonsforslaget, og videre: "Det ser ut som om en slags nostalgi for kommunismen lever videre i en rekke land. Det skaper en fare for at kommunister overtar makten i ett eller flere land." Ut over kommunisme vil resolusjonsforslaget til og med kriminalisere sjølve tanken om klassekamp, som angivelig er "brukt til å rettferdiggjøre forbrytelser".
Dette viser at resolusjonen er et politisk framstøt for i dag å kriminalisere de som slåss mot den rådende, kapitalistiske orden, og ikke en søken etter rettferdighet for fortidas ofre. I Tsjekkia er det allerede gjort forsøk på å forby ungdomsorganisasjonen til det største kommunistpartiet der. Det skal skapes et idelogisk klima for en europeisk mccarthyisme, som ikke bare dreier seg om å svekke klassekampen i Europa, men også skal rettferdiggjøre inngripen overfor folk og nasjoner verden over som opponerer mot kapitalens verdensorden.
AKP oppfordrer folk og organisasjoner, ikke bare på venstresida, men alle demokratisk innstilte personer, om å protestere mot dette utspillet; gjennom egne uttalelser eller ved å skrive seg på opprop som det du finner på www.no2anticommunism.org
Les mer: Resolusjonsframlegget