Medeierdemokratiet er avlyst!
Blir for dyrt - sier aksjemeglerfirmaet Sundal og Collier!

Den forrige store oppblomsting av revolusjonære tanker i ungdomsmassene over hele verden, som skjedde på slutten av seksti- og begynnelsen av søttitallet, blei møtt av mange rare utspill fra dem som forsvarte borgerskapets ideologiske hegemoni.

En av ideologiprodusentene var Partiet Høyre, partiet for de solide, for dem som gikk søndagstur i nikkers og strømper med selbumønster og tok matpapiret med seg hjem, for natursvin var de ikke, selv om fabrikkpipene deres spydde røyk i luft og dritten rant urensa ut i vann. Partiet for dem som sa at hvis man ikke var radikal når man var ung, hadde man intet hjerte, og hvis man ikke var konservativ når man blei gammel, manglet man hjerne. Generasjonsmotsetningen var den viktigste motsigelse i verden.

En av ideene Høyre sto for blei jeg minna om forleden, da jeg besøkte min gamle foreldre. Høyres mest direkte svar på kravet om sosialisme het medeierdemokratiet. Sosialisme og kommunisme er det mest perfekte system, forklarte Høyrefolk, men det er en umulighet. Mennesket er nemlig grunnleggende egoistisk. De klarer derfor ikke å dele. Men ved å la hele folket eie, f.eks en aksje hver, da blir vi alle eiere, eller medeiere, og kommer så nærme sosialisme og likhet det er mulig å komme i virkelighetens verden, der altså folk er grunnleggende egoistiske av natur. På Sørlandet er man i tillegg født med arvesynden, og det gjør ikke saken enklere.

Samtidig med ideen om Medeierdemokratiet kom Oljeeventyret. I kombinasjonen mellom disse to oppsto Det Norske Oljeselskap. Dette var selskapet hvor FOLKET ikke bare skulle få del i Det Store Oljeeventyret, det var også en storstilt anledning til å utvide demokratiet, til selve Det Store Spranget inn i medeierdemokratiet.

Og Høyre hadde en viss suksess. Selskapet fikk hele førti tusen aksjonærer. Tenk om alle selskaper hadde fått det? Om alle kjøpte av ideologisk overbevisning skal være usagt. Noen, deriblant min bestemor, kjøpte også fordi de mente utsiktene til rask profitt var tilstede. De som hadde kjøpt aksjer da telegrafselskapet blei etablert i byen, hadde nemlig gjort gode penger da selskapet seinere blei solgt til Staten, og her kunne det samme skje. Så hun kjøpte aksjer og fordelte til sine barn. Mor fikk tre aksjer, så jeg vokste opp som barn av en aksjeeier og en del av medeierdemokratiet. Fra 1972 var vi ikke lenger blant de eiendomsløse klasser, og hadde således mer enn våre lenker å miste.

Om det påvirket meg veit jeg ikke. Det påvirka i alle fall ikke Sikkerhetspolitiets iver etter å registrere mine aktiviteter, eller arbeidsgivernes kåthet etter å svarteliste og gi meg sparken.

Alt dette er imidlertid historie. For i januar 2002, etter at partiet Høyre har overtatt statsmakta og skal sette sin politikk ut i livet, og må man forvente, skal videreutvikle drømmen om selveierdemokratiet - blir den samme drømmen lagt i grus. For mor, som fremdeles innehar de tre aksjene, er dommen nådeløs. Det er nemlig FOR DYRT med alle småaksjonærene. Det koster Det Norske Oljeselskap 1,6 millioner kroner årlig å sende ut nødvendige papirer og regnskap. I brevet til småaksjonærene fra aksjemeglerfirmaet Sundal og Collier står det at dersom man frivillig går med på å selge aksjene vil man, svært genrerøst, bli tilbudt 10% overkurs. Selskapet vil kontakte Staten, hvor nå altså Høyre sitter med makta, og be om tvangsutløsning av aksjene etter § 4-24 annet ledd i allmennaksjeloven for dem som nekter.

Mors aksjer var verd 45 kroner tilsammen. Portoen på et skriftlig svar blir mindre enn gevinsten på 10%, så dermed går det mot tvangsutløsning. Selv ordet får meg til å tenke på voldtekt.

Kapitalismen har nok engang vist sin nådeløshet mot den lille kvinne. Selveierdemokratiet blei altså for dyrt for kapitalismen. Da er det vel ingen veit utenom sosialismen likevel?