Aksjesalg, ja takk!

Jeg tilhører dem som når det ringer en selger og sier "Hei, Er det Erik? Jeg heter Kjell, vil du ha billigere strøm?", sier "Nei, takk!" og legger på røret.

Noen telefonselgerne er så innpåslitne at de aldri gir seg, særlig gjelder det en ungdomsorganisasjon mot rus. Den eneste måten å avbryte den godt planlagte diskusjonen deres om rus i samfunnet og hvorfor jeg bør abonnere på deres blad og delta i deres pengeinnsamling, er å legge på røret. Jeg kan jo ikke godt svare "Ja" på spørsmålet om jeg er for rusmisbruk. Bare jeg hører ordet "rus i introen, sier jeg som en refleks "Takk jeg har kjøpt!", og legger på røret.

De eneste telefonselgerne jeg har hørt noe positivt om, er selgerne til Klassekampens abonnementsavdeling. Eldar, en som jeg ga et abonnement istedet for penger for å fikse pcen min for noen år siden, får fortsatt telefoner og "Hei, det er fra Klassekampen!" Eldar har bedt meg hilse og si at det er bare å fortsette å ringe. De er så hyggelige og ikke påtrengende og i følge han selv er det "håp i hengandes snøre".

Det er Klassekampens telefonselgere som er mitt forbilde. Sjøl har jeg nemlig vært selger i politikk siden før dagens unge KK-selgere kunne løfte telefonrøret.

Under den store aksjeutvidelsen i 1998 som ga 5,7 millioner til Klassekampen, var det alltid like spennende å høre hva svaret var på "Hei, det er fra Klassekampen". Listene var lange, og det var ikke godt å vite om man traff på en sinting som var fly forbanna på min helt, den nye redaktøren, Kaptein Michelet med de unge gastene. Det forunderlige var at det var lite kjeft å få, omtrent som å selge Klassekampen på Larvik Torg.

Det er år og dag siden noen antydet at avisa var mest egnet til å tørke seg bak med. Nå om dagen åpner jeg samtalen med "Hei! Det er Erik!" Det betyr: "Hei, Det er fra AKP!" Jeg ringer til gamle venner og tidligere medlemmer av AKP, og de vet at AKP er på tråden, enten dreier det seg om et åpent møte, aksjesalg, kapitalet.se-boka til Mikael Nyberg, Røde Fane, Den onödiga samtiden av Jan Myrdal eller noe annet som vårt lokale AKP-lag synes det er viktig å dytte på gamle og nye venner.

Nå for tida er det aksjesalg, enda en runde med KK-aksjer. Forskjellen fra forrige gang er at det er AKP som får penga, ikke KK, sånn at KKs viktigste støtteparti har ressurser til å spille en rolle for og i klassekampen med stor og liten k.

Og da har vi prøvd å være kreative, ikke bare mase om penger, men tilby noe. Og så sier jeg "Hei! Det er Erik (les: AKP). Hva synes du om at vi lager en kjempefest i februar når vi (les: AKP) blir 30 år?" (blablablabla...) Og så spør jeg sjølsagt om de hadde lest brevet vi (les: AKP) sendte ut om den pågående aksjekampanja.

Og, det slår aldri feil, det er akkurat som når en står på torget og selger KK og prøver å vurdere hvem som kommer til å kjøpe: Det er nesten helt umulig. Verken hårlengde, kjønn eller mine forsøk på politiske og psykologiske vurderinger slår til. Det er rett og slett at de som kunne tenke seg å kjøpe, kjøper. Og da er det bare en metode som er virkelig god: Det er å ringe mange. En storselger i gamle dager sa at det som avgjorde løssalget, var hvor lenge man sto og hvor mange man var. Det er derfor Klassekampens selgere ringer mange ganger i uka, og derfor AKP - det eneste norske partiet uten statsstøtte - skal selge 1000 aksjer i høst og for første gang få en million i kassa. For fortsatt gjelder den gamle regelen: Jo flere vi (les: AKP) blir, desto bedre for klassekampen med stor og liten k.

[Les mer om jubileumsmillionen her.]