Fram for frekk, fandenivoldsk feminisme!

I den senere tid har vi igjen fått se eksempler på at kvinner som tør stikke hodet opp og si at jeg vil leve mitt eget liv, får hard medfart. Shabana Rehman er et eksempel på dette. Rehman står opp og krever rett til å få leve sitt eget liv, ut ifra egne premisser. For å få til dette ønsker hun å rive ned murer mellom kjønn, kultur og generasjoner. Rehmans uttrykksform er ekstrem, men hun er ingen ekstremist. Hun kjemper en kamp for retten til å leve sitt eget liv, med provokasjon som middel.

Målet hennes har vært å tvinge innvandrergutter og -jenter til å ta stilling i "integreringsdebatten". Med dette har hun lykkes uendelig mye mer enn politikernes lavmælte interne debatter. I følge enkelte mannlige politikere med minoritetsbakgrunn i Høyre, SV og RV er dette feil, og de hevder at Rehman skader integreringsprossen med sin uttrykksform.

Kanskje er det er symptomatisk at det er de middelaldrende innvandrermennene som rykker ut mot Shabana Rehman. Hvilke reaksjoner hadde kommet hvis vi unge kvinner i RV rykket ut i Dagsavisen og uttalte at Athar Ali og Aktar Chaudry er et hinder for det antirasistiske arbeidet fordi det ødelegger for dialogen mellom innvandrere og nordmenn ved å ikke fullt ut støtte innvandrerjentenes kamp for retten til å bestemme over egne liv? Da tror jeg pipen hadde fått en annen lyd. Vel nok om det. Men det er viktig å understreke at også innvandrere må tåle at tabuer tas opp til debatt. Det er slik et demokrati skal fungere. Legges det lokk på den offentlige debatten, overlates arenaen til ekstremistene på begge fløyer. Tiden vil aldri bli moden eller moden nok, så Shabana Rehman har dårlig tid, hun vil ha samfunnsendringer nå!

Det er flott at det kommer unge modige jenter som tør å fortelle sine personlige historier som viser oss virkelighetens verden. Men vi må ikke stoppe der, man må ikke bare la debatten dreie seg om det personlige, individuelle og se på handlingene som enkeltstående.

Som RVer ønsker jeg meg en frekk, fandenivoldsk feminisme som tør stå på egne bein, tør å synliggjøre seg, tør å ta tak i de urettferdigheter som finnes, uten å måtte ty til formildende omstendigheter, komme med analyserende forklaringer og tolkninger på hvorfor jeg føler meg diskriminert, eller å måtte ta hensyn til alle mulige slags fordommer menn måtte ha før jeg har "lov" til å mene noe, - eller "gjøre" noe.

RV vil ha en feminisme som sier at OK, vi lever i et forferdelig urettferdig mannsamfunn, og det akter vi å gjøre noe med. Vi finner oss ikke i å bli trakassert, forsøkt formet etter menn sine normer om den perfekte kvinne, bli sett på som karrieristisk og egosentrisk hvis vi ikke tar ut full svangerskapspermisjon, indirekte bli tillagt årsaken for den økende skilsmisseprosenten, stagnasjon i integreringsprosessen i innvandrermiljøene, eller få skylden for menns identitetsproblem kun fordi vi er kvinner!

Feminismen skal ikke være en individuell kamp hvor alle er sine egne lykkesmeder. Vi trenger det individuelle mangfold som blant annet Shabana Rehaman er en del av, men vi trenger også kollektivets styrke hvis vi skal få til systemendringer. Som en av artikkelforfatterne i RåTekst sa: "Når Lisa går til skolen i år 2002 skal hun ikke trippe, kommende lisaer skal trampe …" For å tørre det, må nok Lisa ha gått på et bøllekurs eller to i RV først.