Sjølberging eller globalisering

Myndighetene ønsker å fjerne kriselagrene i nord fordi de stoler på at Rimi-Hagen og Reitan Narvesen skal kunne stå for matforsyninga i en eventuell krig. I dag er det 15 beredskapslagre i Nord-Norge som skal dekke matforsyninga for 10 måneder. Hovedkonklusjonen i en sårbarhetsanalyse utarbeida for Nærings- og handelsdepartementet og Landbrukdepartementet, foreslår at det holder med nødrasjoner for 10 dager. Analysen har gjennomgått leveransesituasjonen for dagligvarer i den nordlige landsdel med tanke på kriser og ved et eventuelt invasjonsangrep på Norge.

Er dette en naiv tiltro til markedskreftene, er det globaliseringstilpasning, eller er det et bevisst angrep på folks sjølbergingsevne?

Den mest effektive beredskapslagring er at folk i nord fyller potetbingene i kjellerne. Men de store matkjedene selger ikke potet en gros, de selger bare vaska poteter i 2,5-kilos poser. Å fylle potetbingene først i en krisesituasjon, vil sprenge kapasiteten til de store butikk-kjedene som for lenge siden har sentralisert sine lagre. Leveransene er nå bygd på "just-in-time"-prinsippet, dvs. at heller ikke de skal ligge inne med store lagre. Deres lagre er ikke større enn det en har til en hver tid på hjul langs E6.

At myndighetene overlater ansvaret for matleveransene til de private matkjedene, er uforsvarlig. Å påstå at dette skulle være beredskap nok, er en bløff. Å redusere beredskapen til 10 dager holder knapt nok til en krisevinter med uvær. Denne strategien har ingen ting med forsvarsberedskap å gjøre.

Meldinga gjør et poeng av at landsdelen har fisk til eksport. Denne varen gjør at andre land vil være interessert i å handle med oss. Dermed antar de at vi vil kunne få forsyninger utenifra uansett hvordan de internasjonale frontene skulle stå. I tilfelle vi ikke får avsetting på fisken, så vil den kunne dekke matbehovet hos befolkningen i landsdelen.

En slik forenkla problemstilling vitner om lite seriøs risiko- og sårbarhetsanalyse. Først og fremst må en anta at fisket ikke kan gå uhindret i en krigssituasjon. Og oppdrettsfisken er ikke allmenningens eiendom.

Videre er det elementært at en vare som er etterspurt vil stige dramatisk i pris. De fattigere lag av befolkningen vil ikke ha råd til å kjøpe den. Beredskapslagre skal og være for å hindre profitører å gjøre seg rike på folk sin nød. For å forstå en krise og krigslignende situasjon i landsdelen, bør en kanskje se på forsyningstjenesten i Argentina for tiden. Og det største trusselbilde er nettopp nyfattigdom også i vår del av verden.

Det virker som at risikomeldinga forutsetter at Norge er helt og fullt en samarbeidspartner på lag og med støtte fra USA. Det er helt fjernt for utredningen at verdensbildet skulle endre seg. Utvalget argumenterer med at det ikke er behov for noe lager fordi det ikke er risiko for invasjon. Argumentasjonen er farlig lik den som var her i landet før 1940.

Prinsippene for et sjølstendig land, må være å gjøre seg minst mulig avhengig av andre land. USA har egne interesser som slettes ikke er identiske med befolkningen i Nord-Norges. USA er en imperialistmakt. Ut fra dagens krigshissende president kan en slik strategi være direkte farlig. Kan det være krefter som faktisk bevisst vil ødelegge vår sjølråderett, vår sjølforsyning og vår forsvarsevne? Svaret vårt på departementenes utredning må bli å ta ansvar for egen forsyning, lagre mat i kjellerne og skaffe seg tilgang på fisk med egen båt. Naturalhusholdningen er nok vår viktigste beredskap.