Hvem skader hvem?

"Den politiske skaden overvakinga har påført RV og AKP er mindre enn skaden organisasjonane påførte seg sjølve gjennom den ekstreme sikkerhetspolitikken," sier Aslak Sira Myhre (Klassekampen 31. juli). Han bruker ordet "Frimurarlosjen" og gir dermed Klassekampen anledningen til å lage mellomtittelen "Frimurar-AKP".

Jeg tenker at Aslak Sira Myhre gjør venstresida en bjørnetjeneste. Ikke bare RV og AKP, men alle organisasjonene som gjennom AKP-ernes innflytelse ikke lot medlemslister ligge og flyte, sørget for at POT hadde et svare strev med å finne ut hvem som var palestinaaktivister, hvem som organiserte støttearbeidet til streikende arbeidere osv osv. Sira Myhre burde heller ha gitt mye ros til det som var og er det dominerende: En i hovedsak fornuftig sikkerhetspolitikk. Den har blant annet redda mange fra å miste jobben og svekket muligheten for at frigjøringsorganisasjoners kontakt med AKP og solidaritetsorganisasjoner har ført til arrestasjoner og henrettelser i hjemlandet.

En titt over kjølen: Der plasserte Säpo agenter i Palestinakomiteen. Hvilke lidelser det påførte palestinere, vet vi ikke. I Norge tror vi ikke at de greidde tilsvarende, og vi er temmelig sikre på at de verken fikk til å plassere agenter i partiets ledelse eller å komme seg på partiets landsmøter.

"Bjørnetjenesten" består i at artikkelen føyer seg inn i rekken av artikler i borgerlige aviser som ufarliggjør POT sin virksomhet, og derfor gjør det arbeidet de holder på med nå, lettere. Den svekker folks overvåkenhet når det gjelder vern av organisasjoner, og det er vel ikke det vi trenger?

Siden heftet til Sira Myhre, Hvem vokter vokterne?, er blitt en debatt om AKP og sikkerhetspolitikk: AKP blir tredve år til vinteren. I denne perioden var det en tid på 70-tallet da nedgraving av partimedlemmer tok fullstendig av, partiet hadde nesten ikke talspersoner, og det svekka organisasjonen. Det har Aslak Sira Myhre rett i, men når vi leser hva han sier i Klassekampen, kan en få inntrykk av at dette var partiets linje i mange år - og ikke bare noen få. Det er tross alt 17 år siden Pål Steigan skrev På den himmelske freds plass der overdrivinga ble åpent kritisert, og det var da en praksis som hadde blitt endra mange år før boka ble utgitt.

Betyr det at Sira Myhres kritikk av ritualer er helt uten kontakt med virkeligheten, at alle forholdsregler til enhver tid var/er fornuftig begrunna? Nei, sjølsagt er det komiske historier å fortelle. Det er derfor AKPerne er dem som koser seg mest over Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen, og oss imellom kan vi le av ting også i nyere tid. Det er fordi det er en balansegang mellom hva som er hensiktsmessig for å forsvare organisasjon og medlemmer i et kortsiktig og langsiktig perspektiv, og behovet for å være synlig tilstede med alt vi har, hele tida. Sånn sett er det oppmuntrende at Sira Myhre helt på slutten i intervjuet advarer mot naivitet selv om jeg nok synes han burde ta den advarselen litt alvorlig sjøl også. I hvert fall synes jeg utsagnet "Om det skal være seriøst meint å kalla seg revolusjonær i Norge, må strategien innebera open organisering ...", er bombastisk - og litt naiv.

Tross alt er det viktigste med et parti den politikken og meningene partiet står for. AKP er det partiet jeg kjenner, hvis politikk er mest åpen, der det er minst hestehandel og som er fjernest fra frimureriet bak lukkete dører. For: Frimureriet er et virkelig fenomen i norsk politikk, og hensikten er å få gjennomslag for angrep på folks rettigheter og velferd, mens det framstilles som et sosialt framskritt (jf. sykehusreformen, EØS-avtalen, osv).

Hvem skada hvem mest? Det kan jo være at det er sånn at grunnen til at POT ikke har skada AKP og RV mye organisatorisk, og at skadene enkeltpersoner har vært utsatt for er relativt små sett i forhold til størrelsen på POTs apparat, rett og slett er (ja hold deg fast): AKPs sikkerhetspolitikk!