I Arbeidernes leksikon (1936) er solidaritet forklart som "samhold, fellesskap, gjensidig forpliktelse til understøttelse og hjelp". Edvard Bull skriver i Arbeiderbevegelsens historie (1. bind, Tiden 1986) om første gang ordet "solidaritet" ble brukt i Norge "som det nøkkelord det alltid siden har vært i arbeiderbevegelsen". Det gjaldt en streik på Akers Mek i 1884 mot et lønnsnedslag på 10 %. For første gang ble det samlet inn streikestøtte som kunne gi virkelig understøttelse til de streikende. Poenget var, skriver Bull, at streiken på Aker gjaldt mange flere. Seiret arbeidsgiverne der, ville Nyland og andre følge eksemplet. "Solidarisk støtte til de streikende var hjelp til selvhjelp."
Revolusjonære vil hevde med Marx og Engels i Manifestet at arbeiderklassen har felles interesser på tvers av landegrensene. Derfor strekker solidaritetsarbeid seg utover det egne landets grenser, til alle som kjemper mot undertrykking. Internasjonal solidaritet er et av kjennetegnene på en revolusjonær bevegelse.
Teoretisk kan man vel også snakke om "solidaritet" mellom klasser og grupper som motarbeider forandring. I den betydning driver også Verdensbanken internasjonalt solidaritetsarbeid.
Drivkraften bak solidaritetsarbeid er felles interesser i en konfliktsituasjon. Drivkraften bak det humanitære arbeidet er å gjøre utbyttingen og undertrykkingen mindre brutal, men uten å utfordre undertrykkeren på alvor.
Streikestøtten som Edvard Bull skrev om, var forskjellig fra alle andre former for hjelp til nødstedte arbeidere, enten det var borgerskapets innsamling til "verdige trengende", den offentlige fattigkassa eller nødhjelpen som arbeidskamerater kunne skrangle sammen til den som var rammet av sykdom eller skader. Streikestøtten var forskjellig fra paternalismen til overklassens velgjørere som så nøden, men "var redd deres klassehat" - slik Bull sier om Henrik Wergeland. (Paternalisme: Vertikale sosiale avhengighetsband. Det skal være de høyere klassers plikt å tenke for de fattige, og ta ansvar for deres skjebne. Til gjengjeld skal underklassen vise lojalitet og takknemlighet. Typisk før arbeiderklassen hadde utvikla seg til en klasse "for seg sjøl".)
Forskjellen mellom solidaritetsarbeid og humanitært arbeid er som forskjellen mellom streikestøtte og suppeutdeling til de sultende. Det er ikke suppa (eller ullteppene) det er noe galt med. Men grunnlaget for suppekjøkkenet er at de mette har makt til å kontrollere suppeøsa, og bestemme hvordan og når de sultne skal få spise seg mette. Humanitært hjelpearbeid forutsetter at noen har makt til å kontrollere rikdommen og dele den ut til verdige mottakere etter eget skjønn. Jo mer folk lider, jo mer verdige er de til å få hjelp. Selv de hederligste humanitære organisasjonene legger mye arbeid i å overbevise giverne om at hjelpen bare går til de verdige trengende. De som ikke nøyer seg med å lide, men slåss, mister retten til humanitær hjelp. Den rike verdens humanitære organisasjoner frykter "klassehatet" i den tredje verden, som forrige århundres overklasse-"velgjørere" i Norge fryktet arbeidernes klassehat. Solidaritetsarbeid er tvert imot motivert av det samme hatet til undertrykkerne. Det er ment som en støtte til de som kjemper. "Vi støtter et kjempende, ikke et lidende folk. Vi hjelper ikke fordi vi synes synd på, med fordi saken deres er rettferdig," skriver Palkom. i studieheftene.
Under Vietnamkrigen sto Vietnambevegelsens paroler, som "Fred i Vietnam" og hjelp til "alle parter", mot Solkoms parole "Seier for FNL". Vietnambevegelsen utfordret verken angriperen USA eller Sovjets (Krustsjovs) advarsel til nasjonale frigjøringsbevegelser mot å ta saken i egne hender: "en liten gnist kan tenne en verdensbrann". I Vietnambevegelsen kunne derfor begge supermakters medløpere i Norge forene kreftene. Men det ble Solkoms parole som dannet mønster for senere solidaritetsarbeid Da svenskene arrangerte "Rock mot apartheid" som alternativ til Geldofs "Live Aid", valgte de solidaritetsarbeid framfor humanitært arbeid.
Enkeltpersoner som arbeider for humanitære organisasjoner kan godt ha en praksis og en holdning som bygger på solidaritet, det vil si: de gjør felles sak med de undertrykte. Dette kan gå ganske langt hvis de politisk ikke ligger for langt fra den hjemlige regjeringens linje. Solidaritet med ANC, med sandinistene eller afghanske mujahedin er for eksempel ganske akseptabelt for norske myndigheter i dag.
Det er mange enkelteksempler på solidaritetsarbeid innafor de humanitære prosjektene til humanitære organisasjoner. Men dette forandrer ikke de humanitære organisasjonenes grunnleggende karakter.
Mye av hjelpen finansieres over offentlige budsjetter. Også solidaritetsorganisasjoner kan få statlig støtte i den grad de arbeider i samsvar med offisielle interesser. Kravet er ikke politisk nøytrale prosjekter, men prosjekter som samsvarer med offisiell politikk. Derfor får Fellesrådet for Sør-Afrika og Afghanistankomiteen lettere offentlig støtte enn Palkom. eller Irlandskomiteen. Norge gir heller humanitær hjelp til palestinerne gjennom Israels favoritt, UNRWA, enn til PRCS, palestinernes helseorganisasjoner Det er i samsvar med norsk Midtøsten-politikk at palestinerne skal stå i kø og få tørrmelk av FN, og for all del ikke bli selvhjulpne. Her ser man tydeligere enn vanlig det politiske innholdet i suppekjøkken-modellen. Hvem tør kritisere at det blir delt ut melk til sultne barn, selv om melken er rottegift mot selvfølelse, verdighet og selvhjulpenhet?
I England er humanitære organisasjoner bundet av lover som pålegger dem å unngå politisk kontroversielle standpunkt. I USA finansieres de, som i Norge, for en stor del av regjeringspenger. Begge deler begrenser muligheten for "selvstendige standpunkt".
Norsk hjelp til verdens flyktninger er et godt eksempel på hvordan humanitære organisasjoner arbeid er underordnet andre sider av vår offisielle politikk. Mange norske humanitære organisasjoner får penger til, og prioriterer, arbeidet blant flyktninger i fjerne land. Regjeringen kan gå ut og støtte tv-innsamlingene til Flyktningerådet og Amnesty, samtidig som de avviser flyktninger og asylsøkere ved den norske grensa. Dersom de humanitære organisasjoner fikk ta imot samme kvantum flyktninger i Norge som de tar hånd om i fjerne, fattige mottakerland, ville de selvsagt gjøre en mye bedre jobb. De ville arbeide i et samfunn og med et språk de kjente. Og de ville kunne bruke sin goodwill til å forsvare flyktningene interesser.
Men for å beholde (eller styrke) sitt gode forhold til regjeringen må de gjøre det motsatte: Dansk Røde Kors gikk for en tid siden (1986) offentlig ut og avskrev seg ethvert ansvar for at det kom flyktninger til landet. De gjorde det klinkende klart at de i arbeidet for flyktninger som kom til Danmark, bare utførte jobben staten hadde gitt dem. De kom med dette dementiet fordi de begynte å miste bidragsytere. I lojalitetskonflikten mellom bidragsytere og flyktninger, var valget enkelt. Før landsmøtet i 1987 ble generalsekretæren i Norges Røde Kors, Odd Grann, spurt hva de mente om "Foreningen mot innvandring". Ifølge NTB sa han: "Røde Kors er en nøytral organisasjon som har humanitært og medmenneskelig arbeid som sin viktigste oppgave. Hvis noen føler trang til å markere sin holdning til våre nye landsmenn på denne måten, får de gjøre det." Etter landsmøtet ga den nye presidenten støtte til regjeringens avvisning av asylsøkere fra Jugoslavia, men dette ble siden dementert. Omsider tok Røde Kors et prisverdig standpunkt for tamilene. (Odd Grann har tidligere besøkt tamiler på Sri Lanka og sett situasjonen deres.) Det var først når Røde Kors tok et standpunkt som var i strid med regjeringens, et standpunkt for flyktningene, at de fikk problemer. Det brøt med uskrevne lover for humanitære organisasjoner, å være i opposisjon til regjeringen. Det var pussig nok Hanna Kvanmo (SV) som reiste kritikken mot Røde Kors i Stortinget.
De humanitære organisasjonene opprettholder det ujevne avhengighetsforholdet nord-sør. De undergraver lokal infrastruktur ved å binde opp lokale ressurser og ressurspersoner i sine prosjekter, og konkurrere ut lokale initiativ. De tilbyr lønninger som er bedre enn de lokale, men oftest dårligere enn det utlendingene i prosjektet får. De opprettholder myten om den hvite manns overlegenhet ved å sende halvstuderte røvere avgårde som eksperter og prosjektledere, med kommandorett over "innfødte" ansatte som kanskje er langt bedre kvalifisert. De aller fleste måler sin innsats og effektivitet i kortsiktige resultater som er lette å telle og rapportere hjem til Headquarters om: utdelte ulltepper og tømte vaksineampuller. De registrerer ikke om programmene deres gjør befolkningen mindre i stand til å greie seg selv mot kulde og infeksjon. Selv Kirkens Nødhjelp har programmer av typen "food for work" som knytter utdelingen av mat til utført arbeid - som om innbyggerne i en flyktningeleir bare kan lures til å gjøre noe nyttig når de blir drevet av sulten. Programmet forsvares med at det fungerer. Man får arbeidet gjort og maten fordelt. Overklassens paternalisme fra forrige århundre har funnet sin moderne form!
Etter at PLO var trukket ut av Beirut i 1982, og palestinerne var forsvarsløse, forsøkte Palestinske Røde Halvmåne (PRCS) som den eneste halvveis tillatte palestinske organisasjon å holde stand. Mange av folkene deres betalte for det med livet. Israels og USAs mål var å knuse PLOs infrastruktur, les: det palestinske samfunnet. De ville skru historien tilbake til 1948. Og de brukte alle midler. I denne krisen fant Norsk Folkehjelp ut at PRCS var for ineffektiv som samarbeidspartner. Istedenfor å hjelpe dem igang med det medisinske arbeidet i de raserte leirene, valgte Norsk Folkehjelp å samarbeide med andre internasjonale hjelpeorganisasjoner. De var ikke de eneste som på denne måten ved sin humanitære tåpelighet (som politisk er ganske reaksjonær) hjalp palestinernes fiender å få PRCS til å framstå som "overflødig". Dette er den klassiske humanitære nøytraliteten, som alltid tjener de sterkeste, de som har makt til å bestemme hva som er nøytralt.
Hjelpearbeiderne rapporterer til hjemlig utenrikstjeneste, og iblant til sikkerhetstjenesten. Hjelpeorganisasjonene er døråpnere for kulturimperialismen, som kanskje er imperialismens farligste våpen. De er døråpnere til nye markeder, som misjonærene før dem: farmasøytisk industri, produsenter av medisinsk teknologi og barnematprodusenter er blant de fremste profittørene. At enkelte organisasjoner samtidig kritiserer nettopp disse profittørene, forandrer lite. Men det hjelper på samvittigheten.
Solidaritetsorganisasjonene kan bare unngå å kopiere denne rollen så lenge de godtar å underordne eventuelle hjelpeprosjekter under lokal ledelse, under frigjøringsbevegelsens, eller den uavhengige statens egne nasjonale institusjoner. Solidaritetsorganisasjonene bør passe seg for å bli så rike at de fristes til å "kjøpe fløyta og bestemme melodien". Risikoen for å kopiere de humanitære organisasjonene er der alltid hvis solidaritetsorganisasjonene involverer seg i hjelpeprosjekter utover det støtten til frigjøringskampen krever.
Mottakerlandene ser disse problemene. I 1971 nektet India å ta imot hjelp fra utenlandske hjelpeorganisasjoner til 10 millioner Bangladesh-flyktninger. Ifølge seinere rapporter gagnet det oppbyggingen av lokal katastrofeberedskap og helsetjeneste.
En angolansk biskop som besøkte Norge våren 1987 for å få fortsatt økonomisk støtte til prosjekter i hjemlandet, ble spurt om hva slags hjelp de egentlig trengte hvis de selv fikk velge. Svaret viser dilemmaet deres. De trenger hjelp, men får bare på givernes premisser: "Kravene til hjelp utenfra må være at den ikke opprettholder avhengigheten. Men det er vanskelig å gi konkrete eksempler på en slik hjelp. Kanskje svært små prosjekter ... tilbud om utdanning til noen av ungdommene våre ... Utenlandsk økonomisk hjelp har snarere vist seg å føre til bankerott."
Mange som arbeider i de humanitære organisasjonene ser godt disse svakhetene, og distanserer seg fra sin oppdragsgiver og sitt arbeid med selvkritisk, småkynisk humor som tjener som en personlig løsning på paradokset.
Det kan bli noe schizofrent over den profesjonelle godheten når en representant for Kirkens Nødhjelp med et smil presenterer seg selv som medlem av de barmhjertige samaritaners jetset, som gjeme vil beholde sin lønn og et spennende arbeid. Noen hjelpeorganisasjoner forsøker å løse paradokset ved å skape en mer radikal profil (Oxfam, norske Redd Barna). De tar avstand fra åpen reaksjon, men kan samtidig ikke gå så langt som til å kreve eller støtte "eksterne" løsninger, sosial forandring eller revolusjon. De er økonomisk avhengig av goodwill fra de store giverne (regjering, næringsliv), og av media for å nå ut til folk flest. De kan gå et stykke ved å appellere til dårlig samvittighet, og til og med stille viktige spørsmål, men svarene må de la ligge. "Oppmerksomheten rettes mot hvordan de rike bruker pengene sine, men ikke mot hvordan de tjener dem," som kritikerne sier.
Norads nye profil er også "radikal": hjelpen skal prioritere kvinnene og de aller fattigste. Moteslagordet er "community participation" - deltakelse fra lokalsamfunnet. Men hvem tror for alvor at et norsk departement kan virkeliggjøre en slik politisk prioritering i utlandet når den ikke en gang er akseptert hjemme - vis oss først at det norske samfunnet selv prioriterer de aller fattigste eller kvinnene. Hvordan skal norske eksperter lære bort "community participation" til andre, hvis de aldri har praktisert det i sitt eget land?
Solidaritetsorganisasjonene er ikke underavdelinger av frigjøringsbevegelsene. De er uavhengige, og må utforme politikken sin selv.
Hvis en respekterer folks rett til selvbestemmelse, må en også respektere sine venners rett til å krangle innbyrdes, og til å skape institusjoner som de finner mest tjenlig. Begge sider må kunne diskutere og kritisere hverandre. En slik åpenhet er nødvendig for virkelig solidaritet. Overdreven diplomatisk høflighet eller nesegrus beundring er et dårlig fundament for solidaritetsarbeid. Det sjokket mange fikk da de så utviklingen i Vietnam etter frigjøringen, tyder på at idealiseringen var for stor, og åpenheten omkring politiske uenigheter for liten i solidaritetsbevegelsen.
Hvis en solidaritetsorganisasjon blir svært kritisk til en frigjøringsbevegelse, kan de trekke støtten tilbake. Innblanding i form av diktering av vilkår for støtte, støtte til utbrytergrupper eller krav om selv å velge prosjektene som støtten skal gå til, er derimot en videreføring av den gamle koloniherretradisjonen, og en arbeidsform som ikke har noe med solidaritet å gjøre.
Solidaritetsorganisasjonenes støtte skal være på mottakernes vilkår, eller ingen støtte i det hele tatt. Det betyr å underordne seg de nasjonale institusjoner eller frigjøringsbevegelsens institusjoner der man ønsker å arbeide. På den andre siden må man selv fastlegge linjene for arbeidet i hjemlandet. Hvis frigjøringsbevegelsen ikke godtar dette, er det et dårlig utgangspunkt for solidaritetsarbeid.
Der flere frigjøringsbevegelser kjemper samtidig (Afghanistan, El Salvador, Azania), kan det være vanskelig å velge samarbeidspartnere. Av hensyn til arbeidet hjemme kan en bli nødt til å "velge" for å etablere kontakt. Men valget av legitim ledelse er ikke vår sak, hvis vi mener noe med vår støtte til frigjøring og uavhengighet. Om de som kjemper, ønsker seg en sosialistisk stat, en islamsk republikk eller en stat med medlemsskap i Warszawapakten, så er det faktisk deres eget valg når fremmedstyret er overvunnet, ikke vårt.
Solidaritetsarbeid betyr en støtte til kampen mot imperialismen / kapitalismen som nasjonalt eller internasjonalt system, og mot dem som profitterer på disse systemene. Den anti-imperialistiske profilene behøver ikke å være så tydelig formulert i bevisstheten hos solidaritetsarbeiderne eler i den politiske plattformen til solidaritetsorganisasjon Men før eller siden vil det oppstå problemer for den som driver slikt arbeid uten å ville se den revolusjonære karakteren av arbeidet. Solidaritetsarbeid kommer i konflikt også med norske imperialistiske interesser. De som tror at vår egen, norske imperialisme bare trenger en ansiktsløftning, et mer menneskelig ansikt, blir tvunget til å velge side - eller lukke øynene. Arbeidet har perspektiver utover de konfliktene hver enkelt solidaritetsorganisasjon tar opp. En konsekvent anti-imperialist vil ha vanskelig for å godta at "Gud er norsk", og at vi for alltid skal reise på første klasse utenfor og over verdenshistoriens stormkast. Den som ser de revolusjonære perspektivene, må bidra til å ruste solidaritetsbevegelsene slik at de kan møte politiske utfordringer fra norsk imperialisme offensivt. For eksempel hindre at norske arbeidere betaler prisen for boikott av Sør-Afrika.
Andre utfordringer gjelder kampen for "markedsandelene", konkurransen fra ikke-europeisk landbruksproduksjon, norsk våpeneksport, vår plass blant oljeprodusentene, oljeprispolitikken. Og hva med et krav til Kongsberg Våpen om å slutte å lage deler til imperialismens F-16-fly? Disse konfliktene demonstrerer jo nettopp at den norske arbeiderklassens motpart også er den tredje verdens motpart. Vi har felles fiende.
Men istedenfor at solidaritetsarbeidere blir revolusjonære, kan revolusjonære gå den andre veien og bli "tredje-verdenister". De kaster seg for fullt inn i arbeid langt borte, men har bare forakt og mistro til overs for dem som ser en sammenheng mellom solidaritetsarbeidet og klassekampen hjemme. Noen har beskrevet de som havner på dette standpunktet som "høyreborgere og venstreturister".
De kommunistiske klassikerne var barn av sin tid, som vi er det. For femten år siden var det kanskje ikke så mange i Norge som reagerte på hvordan Det kommunistiske manifestet beskrev verden utenfor Europa. Men i ikke-europeiske kulturer reagerte leserne på setninger som dette: "Liksom det (borgerskapet) har gjort landet avhengig av byene, slik har det gjort de barbariske og halvbarbariske landene avhengige av de siviliserte, landbrukslandene av de kapitalistiske landene, Østen av Vesten." Atskillige andre enkeltsitater tyder på at klassikerne iblant tenkte som solide eurosjåvinister, og så verden delt mellom siviliserte (Europa) og barbarer (koloniene). Det finnes riktignok også sitater som viser motsatt holdning. Noe av kritikken fra f.eks. anti-marxistiske muslimer i tredje verden land skyldes kanskje at de stiller krav til klassikerne som til evangelister eller profeter, og vurderer marxismen som en (rivaliserende) religion. Slik har den vel også ofte vært presentert av "troende marxister".
På Lenins tid var 60 % av jorda (med 70 % av menneskene) kolonier. Kontrollen over ressurser per innbygger var som 9:1 mellom kolonimakter og kolonier. Nå er de fleste gamle kolonilanda frigjort. Likevel kontrollerer de industrialiserte landa som har 20-25 % av verdens befolkning, 80 % av verdens ressurser. I resten av verden lever de 25 % som er underernært og de 15 % som sulter. Kløften er vokst siden Lenins tid. I dag er ressursene per innbygger fordelt mellom rik og fattig verden som 20:1 (Le Monde Diplomatique mai 1985).
Den kommunistiske bevegelsen undervurderte opprøret i den tredje verden, og overvurderte mulighetene for revolusjon i Europa. Det kan se ut som om kolonilandas folk først og fremst var tenkt som støttespillere for Europas revolusjon. Slike holdninger forklarer f.eks. den unge Sovjetstatens behandling av nasjonale ikke-europeiske minoriteter.
I dag viser ledere i den tredje verden, som Ben BeIla, til Sultan Galiev, som startet som Stalins høyre hånd i minoritetspolitikken, men som ble avsatt og seinere forsvant. Hans råd til Sovjetlederne var å søke støtte hos de undertrykte kolonifolkene istedenfor Europa, og unngå å utfordre nasjonalfølelsen hos undertrykte nasjoner eller religiøse følelser hos muslimene. I 1919 skrev han kritisk om revolusjonen: "Omdannelsen av Oktoberrevolusjonen til en verdensrevolusjon ble utelukkende sett på som en overføring av russisk energi til Vesten. Orienten, med sin befolkning på halvannen milliard, undertrykt av det europeiske borgerskapet, ble nesten glemt. Problemene med revolusjonen i Orienten eksisterte bare i noen enkeltpersoners hjerner, fortapt som vanndråper i revolusjonens vannmasser." (Benningsen: Sultan Galiev, le pere de la revolution tiers-mondiste (1986), side 143.) En annen talsmann for den tredje verden, Franz Fanon, snakker om den nasjonale bevisstheten som den høyest utviklede formen for kultur, samtidig som han advarer mot fallgruvene. "Selvbevissthet stenger ikke dørene for kommunikasjon. Filosofien lærer oss at det tvert imot er en garanti. Nasjonal bevissthet, som er noe annet enn nasjonalisme, er det eneste som vil gi oss en internasjonal dimensjon ... Det er i hjertet av den nasjonale bevisstheten at internasjonal bevissthet lever og vokser." (Fra en tale på den andre kongressen for svarte kunstnere og forfattere, Roma 1959. Gjengitt i boka Jordas fordømte.)
Mao og den kinesiske revolusjonen betydde et vendepunkt i den kommunistiske bevegelsens syn på den tredje verdens folk. Mao så på den tredje verden som spydspiss, ikke som støttespiller for Europa. Derfor er det også logisk at det er norske maoister som er i stand til å diskutere den islamske bevegelsen som en progressiv eller revolusjonær bevegelse, mens venstregrupper med andre røtter bare ser svart reaksjon. De samme gruppene hadde vansker med å velge side for Argentina i Falklandskrigen eller med mujahedin i Afghanistan. De ser fortsatt "sivilisasjonen" i kamp med "barbariet", slik mange europeiske kommunister gjorde i begynnelsen av dette hundreåret.
Derfor opplever også høsten 1987 at USA går til krig mot Iran i Golfen uten at noen av de norske venstreorganisasjonene reagerer - heller ikke AKP.
AKPs prinsipprogram sidestiller to motsigelser "som dominerer verda i dag"; mellom supermaktene - og mellom den tredje verden og imperialismen. I praksis ser det ut som om partiet har prioritert den første. De tok f.eks standpunkt mot u-hjelp til land som var nært knyttet til Sovjet, uten å ta hensyn til hva hjelpen gikk til (Cuba, Vietnam). De har hatt en tendens til å vurdere frigjøringsbevegelsene etter hvor klart de tok stilling mot begge supermakter, spesielt mot Sovjet. I frontarbeidet for Øst-Europa og enkelte tredjeverdenland (Afghanistan) har de gått i spann med imperialismens beste hjemlige støttespillere mot den tredje verden: Kåre Willoch, Kåre Kristiansen. Faren for hjemlig okkupasjon har i perioder fått større oppmerksomhet enn de åpne imperialistiske angrepskrigene som samtidig raste i resten av verden (utenfor Europa). Derfor er Norges rolle som imperialistmakt og mulig "politistyrke" i tredjeverdenland blitt uteglemt i diskusjonene om militærpolitikk. Dette er en parallell til fredsbevegelsens eurosjåvinisme (som partiet med rette har kritisert). Det var Norge som nylig reiste forslag om FN-styrke i Golfen, i forståelse med norske rederinteresser. Norske FN-styrker i Midtøsten kan endre karakter når motsigelsene mellom imperialismen og folkene i området skjerpes. De første FN-kontigentene ble trent i å slå ned på "arabere". Partiets militærpolitikk har mest sett på oppgavene ved okkupasjon. Hærens rolle mot indre opprør har vært nevnt, men den mest sannsynlige rollen, som aggressiv imperialisthær, har det nesten ikke vært snakket om.
Dette betyr ikke at partiet har sett bort fra den andre motsigelsen. AKP har tvert imot vært den viktigste politiske drivkraften i det anti-imperialistiske arbeidet i Norge. Men to motsigelser lar seg vanskelig sidestille - enten får den ene eller den andre forrang.
Mange har argumentert for et annet syn på "de to viktigste motsigelsene" enn det prinsipprogrammet gir. Dette synet er i ferd med å bre seg. Pål Steigan, leder for partiets internasjonale utvalg, skriver i Klassekampen 25. september 1987: "Etter min mening er det i dag denne konflikten, mellom imperialistene og den tredje verdens folk, som er den skarpeste og den som i størst grad preger verdenssituasjonen. Her deltar også de mindre imperialistmaktene, også Norge, i den hensynsløse utbyttinga. Noen allianse mellom de mindre imperialistmaktene og den tredje verden, slik Mao Zedong arbeida for å få til, er det vanskelig å spore. Jeg trur Mao ville brukt begrepet hovedmotsigelsen for å beskrive denne konflikten i dag."
Internasjonal solidaritet er først og fremst en ressurs i den politiske kampen en frigjørings- eller motstandsbevegelse fører, for å bruke begrepene fra Truong Cbinb: Folkekrigens vei. Internasjonal solidaritet er viktig i kampen for å vinne den internasjonale opinionen. Unntaksvis kan for eksempel en boikott utvikles så langt at det får betydning for den økonomiske kampen, og hjelp i form av materiell og mannskap kan få betydning for den militære kampen. (De internasjonale Spaniabrigadene. Medisinsk hjelp til palestinerne under leirkrigen i Beirut 1985-87.) Men det er unntakene. Solidaritetsarbeidet hjemme er viktigst. Dette er et kampavsnitt som solidaritetsarbeiderne behersker bedre enn frigjøringsbevegelsen selv.
At arbeidet med opinionen er viktig, ble bekreftet under Vietnamkrigen. En funksjonær ved USAs Oslo-ambassade skriver: "Både Borten-regjeringen og regjeringen Bratteli var stilt overfor en bred, norsk opposisjon mot krigen. Motstanden var spesielt sterk innen Venstre og Arbeiderpartiet.
Men det var en betydningsfull forskjell på hvordan de to regjeringene behandlet sine indre problemer. Regjeringen Borten klarte å unngå å anerkjenne Nord-Vietnam. Arbeiderpartiet bøyde seg for presset om å gå åpent ut mot USAs politikk og anerkjente Hanoi ... Selv om ikke alle vi fra ambassaden var like begeistret for krigen, var det ingen av oss som uten videre forsto Arbeiderpartiets motiver. En forklaring vi fikk, var at dette var et forsøk på å hindre at venstrefløyen fortsatte å bruke dette stridsspørsmålet til å undergrave Nato." (John Ousland: Bak ambassadens murer, Cappelen, Oslo 1979, side 98.)
Arbeidet utafor landets grenser (helseteam, delegasjoner, frivillige) kan styrke arbeidet hjemme. Utreiser har også en funksjon ved å knytte personlige bånd og gi toveis læring. Denne kontakten er en viktig drivkraft i solidaritetsarbeidet. Men hvis arbeidet utafor landets grenser ikke planlegges for å tjene det politiske arbeidet hjemme, eller skjer på bekostning av det, er veien kort fra solidaritetsarbeid til humanitært arbeid, helteturisme og pilegrimsferder.
Bestemte midler og metoder er "riktige" hvis de bidrar til seier. Geværinnsamling er ikke per definisjon bedre enn ulltepper. Det kan tjene kampen å få penger fra offentlige kasser, men ikke hvis prisen er å bli humanitære og servile. Det kan være riktig å bygge brede fronter for å utvide støtten til kampen, men ikke hvis fronten inkludere imperialistvenner - da mister vi i stedet den støtten vi skulle hatt fra hederlige anti-imperialister, og blir isteden selv brukt.
Hovedmetoden er massearbeid, for den som mener at klokskapen og styrken til å forandre ligger der. Varige politiske forandringer blir bare skapt ved massemobilisering, ikke ved topplansdiplomati. En av farene ved store statlige bevilgninger er at den økonomiske motivasjonen for massearbeidet blir borte.
Mobiliseringen må ta utgangspunkt i folks rettferdighetssans.
Medlidenhet kan være svikefull. Den dagen blodet ikke renner så rikelig lenger, og "stakkaren" istedet reiser seg opp og griper geværet, er støtten som bygde på medlidenhet borte. Solidaritet forutsetter gjensidighet og jevnbyrdighet. Altfor nesegrus, kritikkløs beundring kan føre til urealistiske forestillinger om de vi støtter, og tilsvarende store skuffelser.
Skjematisk kan vi snakke om en revolusjonær linje: internasjonalt solidaritetsarbeid basert på felles interesser i kampen mot kapitalisme og imperialisme, og en reformistisk linje: korrigering av imperialismens dårlige sider. Reformistene ser ikke imperialismen som et problem i seg selv, det er måten den oppfører seg på som er kritikkverdig (Kautsky, Bebel). I gamle dager sa de nøyaktig det samme om kolonialismen (Bernstein). De var ikke imot den, men det gjaldt å fjerne de verste utvekstene. Det er naturlig for dem å støtte norsk og annen imperialisme på samme grunnlag. Revisjonistenes linje blant reformistene innebærer støtte til Sovjets interesser, og oppmerksomheten rettes først og fremst mot Latin-Amerika og Midtøsten. Støtte til Afghanistan-regjeringen er taktisk vanskelig her i landet. Antikommunistenes linje blant reformistene støtter USAs interesser. De er tilsvarende aktive i solidaritetsarbeidet for Afghanistan og Øst-Europa, men taktisk beskjedne i Latin-Amerika, og moderate, fredsvennlige og forsonlige i Midtøsten. Reformistene i LO, AIS, Norsk Folkehjelp osv fordeler seg på de to alternativene. Ved å legge vekt på den humanitære hjelpen, finner de hverandre og kan samarbeide for supermaktsinteresser slik de gjorde i Vietnambevegelsen. Afghanistanhjelpen kunne bli en slik ny "Vietnambevegelse".
I denne linjekampen er utnyttelsen av solidaritetsorganisasjonene til egne formål en del av spillet. De kan gi en ambisiøs opportunist av en politiker et radikalt alibi i en håndvending, som ikke forplikter utover øyeblikket.
Splittelsen og rivaliseringen innafor og mellom solidaritetsbevegelsene er et annet uttrykk for denne politiske linjekampen. Mange har ment at AKP sto for sekteriske linjer i frontarbeidet i 1970-årene. Taktikken var kanskje ikke alltid like klok. Men kampene gjaldt viktige spørsmål om grunnlaget for solidaritetsarbeidet, og revolusjonære linjer mot revisjonistiske. Få er oppmerksomme på hvor interessert Sovjet var (og er) i Vest-Europas solidaritetsbevegelser. Et medlem av Unge Venstre fikk faktisk tilbud av den sovjetiske ambassaden i Norge om hjelp til å danne en konkurrerende solidaritetsorganisasjon for palestinerne. Palestinakomiteen, der ledende AKPere var aktive (Finn Sjue, Peder Martin Lysestøl), falt ikke i ambassadens smak. Linjekampen i solidaritetsbevegelsene gjaldt altså mer enn ordkløveri.
I Fagbevegelsens historie av Gunnar Ousland (Tiden) framstår reformistenes syn på internasjonalt hjelpearbeid tydelig i kapitlet om Spaniahjelpen. Han spanderer bare en linje på Spania-kjemperne, mot flere sider på den humanitære hjelpen, som blir omtalt som det "som hadde størst betydning". (Mye av den var opplagt uttrykk for politisk støtte i kampen mot Franco, altså "solidaritetsarbeid", men det kommer ikke fram i Ouslands bok.)
I Arbeidernes leksikon (1936) omtales en organisasjon som het Internasjonal Arbeiderhjelp og som ser ut til å ha representert en revolusjonær linje for internasjonalt arbeid. Organisasjonen ble dannet for å organisere vesteuropeiske arbeideres hjelp til Russland i 1921 under hungersnøden. Den støttet seinere streikende og lockoutede arbeidere i kapitalistiske land, finansierte feriekolonier, hjelp til invalider, politiske immigranter osv. Norsk IAH ble startet i 1929.
Internasjonale Røde Hjelp er en annen organisasjon som blir omtalt "med formål å understøtte ofrene for klassejustis i de kapitalistiske og koloniale land". Blant annet nevnes kampanjer omkring Meerut-prosessen mot fagforeningsfolk i India i 1929 og Menstad-konflikten i 1931, foruten organisasjonens arbeid for å skaffe politiske flyktninger asylrett.
Det bør hentes fram historisk materiale om norsk arbeiderbevegelse og internasjonalt solidaritetsarbeid. Hva er historien og praksisen til AlS og Norsk Folkehjelp? Var den humanitære Spaniahjelpen (slik det ser ut av de som blir nevnt i Ouslands bok) et arbeid som ble dominert av liberale borgere og intellektuelle, i motsetning til de internasjonale brigadene som praktisk talt bare rekrutterte arbeidere? Hva med støtte til frigjøringsbevegelser under kolonikrigene, ikke minst til KKPs kamp, slik den kommunistiske internasjonalen oppfordret til (1935):
"Kommunistene er forpliktet til aktivt å støtte den nasjonale frigjøringskampen som de undertrykte folkene i koloniene og halvkoloniene fører, spesielt de kinesiske sovjetenes Røde Armes kamp mot de japanske og andre imperialister og mot Kuomintang." (Sitert i Jan Sandegren: Arbetarklassen och de fortrykta folken, Oktober, Uddevalla (1974) side 297.)
Fra Frankrike vet vi at Kommunistpartiet støttet sin regjerings kolonikrig mot Algerie, men også at det var kontakter mellom venstregrupper i Frankrike og muslimske nasjonalister i Algerie allerede før 1940. Disse inngikk seinere i det illegale arbeidet for FNL i Frankrike.
Etter krigen har det i Norge vært reformisthegemoni i arbeiderbevegelsens internasjonale arbeid. Solidaritetsarbeidet har vært et område for der studenter, skoleelever og intellektuelle har tatt ledelsen. Fagbevegelsen har gitt sin støtte på humanitært grunnlag. Folkehjelpen er blitt et slags sosialdemokratisk Røde Kors. Jfr Haraldseths reaksjon da Sonja ble foreslått som Røde Kors' visepresident - han var redd for at rivalen fikk et forsprang.
Kommunistene har ikke tatt denne delen av linjekampen i arbeiderklassen like grundig som linjekampen på andre områder (annet fagforeningsarbeid, lønnskamp). Revisjonister og reformister har hatt nokså lett spill. Dette kan henge sammen med at den "eurosjåvinistiske" arven enda henger igjen i den kommunistiske bevegelsen til tross for det kinesiske eksempelet og Maos bidrag til kommunistisk teori.
I Imperialismen och socialismens splittring (Ordfront, Stockholm 1974) skriver Lenin (1916) om en imperialistisk stormakts økonomiske mulighet til å bestikke de øvre skiktene av arbeiderklassen, takket være sin ekstraprofitt. Han mener at England 1848-68 og noe seinere hadde en monopolstilling som gjorde at opportunismen vant fram. "På den tiden kunne man bestikke et lands arbeiderklasse og korrumpere den for årtier. Nå er dette usannsynlig, kanskje t.o.m. umulig, men istedet kan enhver imperialistisk "stor"-makt bestikke mindre (enn tilfellet var i England i årene 1848-68) sjikt av "arbeideraristokratiet", og gjør det også ...
På den ene siden finnes borgerskapets og opportunistenes tendens til å forvandle den lille skaren av de rikeste og mest priviligerte nasjonene til "evige" parasitter på den øvrige menneskehetens kropp, å "hvile på lagrene" av negrenes, indernes og andre folks utsugning og holde disse i sjakk ved hjelp, av den moderne militarismen som er utrustet med en storartet ødeleggelsesteknikk. På den andre siden finnes det hos massene, som undertrykkes sterkere enn tidligere, og som bærer alle de imperialistiske krigenes lidelser på sine skuldre, tendensen til å kaste av seg dette åket, å styrte borgerskapet. I kampen mellom disse to tendenser kommer nå arbeiderbevegelsens historie uunngåelig å utvikle seg. For den første tendensen er ikke forbigående, men har økonomisk grunnlag.
Kanskje han undervurderte opportunismens seiglivethet og gjennomslagskraft, og overvurderte folks evne til å gjennomskue den. I alle fall har "de borgerlige arbeiderpartiene" lyktes ganske godt med å tale for felles interesser mellom arbeiderklasse og norsk imperialisme, mot den tredje verdens folk som "tilranet" seg våre markedsandeler. Den europeiske rasismen og støtten til stengte grenser gror av de samme røttene.
Hvis vi ikke knytter forbindelsen mellom vår egen klassekamp og kampene i den tredje verden, vil det bare være moralisme og rettferdighetssans igjen til å begrunne støttearbeidet. Det er bra med rettferdighetssans, men det blir fort religiøst martyrium av kampen hvis man ikke også ser at det gjelder egne interesser. En av konsekvensene kan dessuten bli en arbeiderfiendtlig "tredjeverden"-bevegelse som ser den hjemlige arbeiderklassen som motpart (og vise versa). (Jfr. miljøbevegelsens problemer.) (Se også 5.3 om høyreborgere og venstreturister.)
Enkelte intellektuelle i den tredje verden hevder at Vestens arbeiderklasse er tjent med at utplyndringen fortsetter. De sier at imperialismen ikke vil gå over i sosialismen, men i sentralisering av makt. Utbyttingen opphører ikke med imperialismen, men imperialismen kan opphøre når plyndringen opphører: plyndringen er det primære - og derfor er også den tredje verdens kamp det primære.
Det hevdes at en seier for europeisk arbeiderklasse bare vil øke plyndringen, fordi den revolusjonære ideologien i Vestens arbeiderklasse angivelig forespeiler folk at revolusjonen skal gi kortere arbeidstid og bedre levestandard, iallfall ikke et betydelig magrere liv.
Solidaritetsarbeidet mangler tyngde. Reformismen får uforstyrret spre sitt forsvar for imperialismen i arbeiderklassen. Det er på høy tid å trappe opp kampen mot opportunismen og "de borgerlige arbeiderpartienes" politikk for internasjonalt arbeid. Solidaritetsarbeidet må på nytt få røtter og basis i arbeiderklassen, det er forutsetningen for effektive aksjoner mot norsk imperialisme og mot andre imperialistmakter. Og det kan gi den nødvendige tyngden i opinionen som tvinger politikerne til å korrigere kursen litt.
Det internasjonale arbeidet setter også forholdene hjemme i et annet og riktigere perspektiv, og utfordrer illusjonen av å leve under Guds spesielle osteklokke. Derfor kan det internasjonale arbeidet kan bidra til å styrke den revolusjonære linjen i arbeiderbevegelsen også på andre områder.
Hvordan agitere for internasjonalt solidaritetsarbeid, uten å dette i "det er så synd på dem"-grøfta?
Hvordan få fram det revolusjonære perspektivet, som sier at det er felles kamp mot felles fiende: at anti-imperialismen også retter seg mot norsk imperialisme?
Vi må finne svar som holder på spørsmål av typen: Hvordan slåss mot at Sauda-arbeiderne skal betale boikotten av Sør-Afrika? Hvilke interesser har Sauda-arbeiderne og folket i Sør-Afrika felles?
Metoden må, billedlig sagt, være at Fellesrådet for Sør-Afrika får mer hjelp av Sauda-arbeiderne til å stille paroler som forener kampen mot kapitalismen og imperialismen på tvers av landegrensene, istedenfor å splitte. Når solidaritetsorganisasjonene ikke har bedre svar på slike spørsmål i dag, skyldes det nettopp mangelen på røtter i arbeiderklassen. Fagbevegelsen har vært en økonomisk støtte i solidaritetsarbeidet, men ikke en politisk støtte. De nødvendige spørsmålene har ikke vært stilt, før virkeligheten brått setter dem på dagsorden, som i tilfellet Sauda.
Kampen for en revolusjonær linje i arbeiderbevegelsens internasjonale arbeid henger sammen med kampen mot rasismen hjemme. I begge tilfeller gjelder det å kjempe mot de som vil splitte arbeiderklassen etter landegrenser og nasjonalitet, det gjelder å bygge enhet i kampen mot felles fiende. "Samme sjef, samme kamp" som det lød da franske og nordafrikanske arbeidere holdt felles front under streikekamper i Frankrike i 1970-årene.
I Teser i Orientspørsmålet fra Den kommunistiske internasjonales fjerde kongress i 1922, heter det:
«De kommunistiske partiene i de imperialistiske landene, Amerika, Japan, England, Australia, Canada, er forpliktet til, stilt overfor den truende faren (en verdenskrig i Stillehavsregionen) ikke bare å innskrenke seg til propaganda mot krigen, men også å gjøre alle anstrengelser for å oppheve de faktorer som desorganiserer arbeiderbevegelsen i disse landene og øker utnyttelsen fra kapitalistenes side av motsetningene mellom folk og raser.
Disse faktorene er innvandringsspørsmålet og spørsmålet om billig farget arbeidskraft. Kontraktsystemet utgjør fremdeles den fornemste metoden for verving av fargede arbeidere til sukkerplantasjene på Sydhavsøyene, dit arbeidere blir ført fra Kina og India. Denne omstendigheten har foranlediget de imperialistiske landenes arbeidere til å kreve innføring av lovbestemmelser mot innvandringen og mot bruken av farget arbeidskraft både i Amerika og Australia. Disse lovene skaper motsetning mellom de hvite og de fargede arbeiderne og splitter og svekker arbeiderklassens enhet ...
De innvandrede arbeiderne må tas opp i de eksisterende fagforeningene for hvite arbeidere. Samtidig må det kreves at de fargede arbeidernes lønner like stilles med de hvite arbeidernes."
Innafor kvinnebevegelsen i Norge har det vært en seig kamp om anti-imperialistisk arbeid var kvinnepolitikk. Kvinnefronten har vært langt framme med internasjonalt arbeid, og solidaritetsorganisasjonene har mye å lære når det gjelder kvinneperspektivet i frigjøringskampen - og i utbyttingen. Revolusjonært solidaritetsarbeid kan ikke "se bort fra" eller "utsette" dette spørsmålet til imperialismen ligger død. Hvordan støtter vi kvinnenes kamp innafor frigjøringskampen, uten å bryte med prinsippet om ikke-innblanding, og uten å "misjonere" våre egne løsninger? Det får vi blant annet diskutere med kvinnene i frigjøringsbevegelsene.
Hva skal vi svare våre kritikere i den tredje verden, som sier at solidaritet fra norsk arbeiderklasse og norske marxister er umulig? Er det sant at vi er avhengige av fortsatt utplyndring for ikke å sulte i hjel under sosialismen?
Hvordan skal vi vurdere humanitære organisasjoners arbeid? Skal vi støtte aksjoner som Live Aid, slik AKP gjorde, eller er vi da med på å stille problemene på hodet? Mye god vilje ligger bak bidragene til slike organisasjoner - hvordan når vi fram med kritikk uten å ta livet av godviljen?
Hvordan ser verden ut i dag? Er det fortsatt to likestilte "viktigste motsigelser", eller er hovedmotsigelsen i dag mellom den tredje verden og imperialismen? Hva betyr det for AKPs praksis?
Det bør hentes fram historisk materiale som viser erfaringene fra internasjonalt solidaritetsarbeid i norsk arbeiderklasse og norsk fagbevegelse.
Hvordan vurderer vi det nasjonale spørsmålet i dag, på bakgrunn av erfaringene fra den tredje verden, og frigjøringskampene som har preget vårt århundre, og utviklingen av de viktigste motsigelsene i verden. Har kommunistene undervurdert kraften, og den progressive betydningen av nasjonal bevissthet?
Trenger vi et oppgjør med "eurosjåvinismen" i kommunistisk teori og praksis?
Den islamske revolusjonens karakter - hva er islams rolle i den tredje verdens kamp mot imperialismen? Går makten til slutt til folket, eller til presteskapet? Skal vi ikke støtte den islamske revolusjonen?
Hvordan forener vi solidaritetsarbeidet med kampen mot norsk kapitalisme og imperialisme på hjemmebane. Hva er anti-imperialistisk politikk innafor Norges grenser, anti-imperialistiske dagskrav innafor industripolitikk, helse, landbruk, handel, utdanning, miljø, innvandring, u-hjelp - som uttrykk for felles interesser på tvers av landegrensene?
Hvordan arbeide for at revolusjonære linjer skal få gjennomslag i arbeiderbevegelsens internasjonale arbeid. Hvordan gi solidaritetsarbeidet en bedre basis i arbeiderklassen?