Det gis etter min mening en riktig teoretisk framstilling av Marx' kapitalismeteori. Jeg er også i hovedsak enig i de historiske betraktningene, med unntak av vurderingene av Kina, Korea, Kuba, Vietnam osv som betraktes som sosialistiske land. Jeg tror også kapitalismen ble gjeninnført i Sovjetunionen lenge før 1980-tallet.
Men likevel kan vi stille noen spørsmål:
1. Hva menes med strukturell krise? At det inntrer en ny strukturell krise i 1974-75 blir litt kunstig. Etter min mening er tilnærmingsmåten til Monthly Review-gjengen bedre: monopolkapitalismen innebærer at veksten må avta. Tabell over BNP-vekst for OECD-landa legges ved nedenfor. Som vi ser, avtar veksten for hvert desennium etter andre verdenskrig.
2. Jeg ville heller sagt at de økonomiske problemene som kapitalismen skaper for seg sjøl, førte til en politiske krise som ga seg utslag i overgangen til monetarismen ca 1980, og at dette bruddet er viktigere enn de økonomiske endringene i 1974-75, fordi det var da sentrale deler av monopolborgerskapet innså at veksten ikke kunne holdes opp ved de keynesianske motkonjunkturmetodene som man hadde brukt fram til da.
3. Vedtaket gir altså ikke en konkret forklaring på hvorfor imperialismen får en strukturell krise som begynner i 1974-75 og ei heller hvordan denne krisa skiller seg fra tidligere strukturelle kriser og eventuelt hva som vil være konsekvensene av den nye strukturelle krisa utover kriger og revolusjoner. Jeg ville altså valgt en annen tilnærmingsmåte.
4. Jeg kan for lite til å være mer konkret enn vedtaket på det særegne ved den nåværende krisa i forhold til de tidligere. Men jeg ville lagt vekt på at kapitalismen nå er atskillig mer utvikla som samfunnssystem og dratt fram empiri for å belyse dette. Etter sosialismens nederlag har kapitalismen hegemoni over hele verden. Kapitalistisk akkumulasjon utgjør en mye større andel av verdens totaløkonomi, etter hvert som sjølbergingsjordbruk og annen småproduksjon blir utkonkurrert av større og internasjonalt orienterte monopolkapital, etter hvert som privatisering av økonomiske områder som tidligere var helt eller delvis holdt utafor kapitalistisk akkumulasjon, etter hvert som deler av arbeidet i husholdningene blir fortrengt til fordel for kapitalistisk organisert reproduksjon og etter hvert som føydal og halvføydal produksjon utkonkurreres av kapitalistisk produksjon. Med den kapitalistiske akkumulasjonens ekspansjon følger også proletariseringa og utviklinga av en mye større arbeiderklasse enn tidligere, der kvinnene og kvinnefrigjøringa spiller en stadig viktigere rolle. Med en voksende arbeiderklasse følger også en voksende mengde arbeidsløse på grunn av at veksten avtar etter hvert.
5. Så må vi få et bedre grep om forholdet mellom de undertrykte landas økonomi og de imperialistiske landas økonomi. Her synes jeg vedtaket legger ensidig vekt på de lave inntektene til de arbeidende massene i den tredje verden. Slik jeg ser det, øker avstanden mellom de imperialistiske landa og de undertrykte landa, fordi kapitalismen fungerer slik at de mest produktive områdene vinner fram der det er frihandel, og de imperialistiske landa vinner fram fordi de kontrollerer det internasjonale "spillet". Mesteparten av verdens investeringer vil nødvendigvis gå til de områdene som er mest produktive fra før av, nettopp fordi at man forventer at det er disse områdene som vil vinne fram i konkurransen og dermed gi best avkastning. De antikoloniale frigjøringsbevegelsene og krigene motarbeider denne tendensen. Særlig førte oljeembargoen i 1973, revolusjonen i Iran i 1989 og OPECs innflytelse til en overføring av merverdi fra de imperialistiske landa til ulike overklasser i eksportlanda. (Norge blir i dette tilfellet unntaket som bekrefter regelen.) For å rane tilbake denne merverdien er en rekolonisering av disse områdene en prioritert målsetting for de imperialistiske landa, om enn de slåss innbyrdes samtidig. Dersom de imperialistiske landa igjen får full kontroll over merverdiproduksjonen knytta til olja og senka oljeprisen til et nivå som er tilpassa deres økonomier, vil ikke dette endre på at det er en overproduksjonskrise og et systemkrise, men det vil forandre på dets forløp.
6. Jeg mener at det er en hovedmangel at det ikke foreligger noen analyse av Kina og India. Eller rettere sagt. Det er implisitt i analysa at Kina er en motkraft mot imperialismen - det er ikke jeg enig i. Jeg mener at Kina er på full fart mot en typisk kapitalistisk krise sannsynligvis innen fem år. India kan jeg lite om, men det er et stort og folkerikt land. Vedtaket sier ingenting om dette landet.
7. Så er det vurderinga av krig. Resolusjonen sier ingenting om hva slags krig. Dette synes jeg er riktig. Det er mange ulike spenninger i verden. Det er litt tidlig å slå fast hvem som vil kjempe med hvem og om hva. Vil EU lykkes å utvikle seg til en imperialistisk superstat, eller vil USA greie å splitte EU? Hvilken vei vil verdens nest største økonomi, Japan, gå for å styrke seg i kampen om makta i verden?
Det var nok undring fra min side. Men for å gjenta det jeg begynte med: Det er et ganske bra vedtak.
| År | Gjennomsnittlig årlig veksttakt |
| 1960-73 | 4,9 % |
| 1973-79 | 2,8 % |
| 1979-89 | 2,6 % |
| 1989-95 | 1,8 % |
Kilde: Historical Statistics, OECD 1997.
Dersom vi kun ser på de største OECD-landa: USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia og Canada er tendensen den samme.
I 1992 holdt den marxistiske økonomen Harry Magdoff en innledning på AKPs økonomiseminar. Han brukte følgende tall for å vise det samme:
"... la oss se på disse endringene i vekstraten for industrilanda. Dataene er vekst i bnp per innbygger i konstante priser:
eller et fall på 45%. Et delvis mål på den manglende evnen til fullt ut å ta i bruk industrilandas ressurser, ..."
| Periode | Gjennomsnittlig årlig vekst |
| 1946-60 | 4,7 % |
| 1960-73 | 4,3 % |
| 1973-87 | 3,9 % |
| 1987-99 | 2,8 % |
Kilde: Den nyliberale revolusjonen, av Lysestøl og Eilertsen